SJAMANENS RIKE 1

RAVNEDRØM

av Dag Ove Johansen

 

 

 

Utskriftsvennlig utgave

 

 

Tilegnet mine to voksne barn,

Lise og Lasse,

men også

Øystein

og

Susanne

dessuten til minne om

Ann Helen,

som døde

2. februar 1996 i USA,

bare 22 år gammel...

 

"Djævelen har dem endnu for fast, hvis han ikke har det for evig Tid."

(Sogneprest Hvoslef utenfor stabburet der samene fra Kautokeino-opprøret

i 1852 ble holdt innesperret.)

 

 

Etter råd fra dr. Sheldon Jackson, undervisningsminister for Alaska, inviterte amerikanske myndigheter i 1893 samer fra Finnmark over til villmarksstaten for å lære eskimoene reindrift. En av Jacksons støttespillere var kaptein Michael Healy om bord i kystvaktskipet Bear. To grupper reiste over i 1894 og 1898, og fikk kontrakter som reingjetere med full lønn og gratis kost og losji. Flere av samene ble senere lokket både til Klondike og Nome under gullrushet. Denne beretningen er en frittstående dramatisering bygd på historiske fakta fra et omfattende kildemateriale. Steder, historiske hendelser og noen personer er autentiske, men mesteparten av handlingen og dialogen er oppdiktet.

 

 

 

 

1

 

Finnmarksvidda, februar 1893, et sted østenfor Maze

 

- Suola ruoktot!

En stemme hørtes i det fjerne mens vinterteltet jamret i vindkastene. Det var så vidt varselropet nådde gjennom larmen fra uværet som brøt ryggtak med lavvoen for andre døgnet og truet med å flenge det åpent for Gud og hvermann.

Ande Ravna hadde ligget i en drømmedøs og følt at noe var i gjære. Den underlige evnen han hadde til å forutse det som skjedde, hadde fulgt ham gjennom atten år.

Som dreng hos Aslak Somby sov han nærmest utgangen. Den ene armen hans var nesten dovnet bort. Han oppdaget til sin forundring at den lå godt til rette innenfor pesken til den ett år yngre Marit, som var tjenestejente hos onkelen.

Hun vred på seg da han trakk armen ut for å massere liv i den igjen. Han håpet inderlig at hun ikke hadde merket noe. Det runde, vakre ansiktet med den nydelige munnen var omkranset av ravnsvart hår. Ande kunne ikke se seg mett på henne i det blafrende lyset fra ildstedet.

- Hva er det, Ande? mumlet hun forskrekket og stirret på ham, lysvåken.

Ande rødmet i det samme og håpet at hun ikke merket det.

- Ulv, utbrøt han og trakk blikket til seg.

Marit gned seg i øynene og sukket tungt.

- Suola ruoktot!

Igjen hørte de varselropet fra gjeterne.

Ande bet tennene sammen, kom seg på beina og stanget seg inn i uværet. Chalmo, den svarte hunden hans, fulgte ham som en skygge. Det var ikke annet å gjøre enn å slutte seg til de andre gjeterne for å jage den forbannede vargtyven vekk. Før de visste ordet av det, kunne den splitte reinflokken for å legge ned de beste simlene.

- Suola ruoktot!

Ja, tyvraddene skulle sannelig jages hjem.

Det var nattgjeteren Mattis Klemetsen som ropte så høyt at ulvene med sine vidåpne kjefter ikke skulle stjele målet fra ham. - Det er minst fem av dem!

- Hvor er Lasse Lemet?

Mattis pekte inn i nattemørket og snøkovet uten at Ande klarte å skimte den andre gjeteren.

Det var fire telt i siidaen som Ande Ravna tilhørte. Varselropet for ulv hadde snart fått alle på føttene, for under slike forhold lå alle "rund", med full påkledning, klare til å ile til unnsetning ved den minste fare.

Siida-issed Aslak Somby, den tettvokste fjellsamen med ansiktet fullt av rynker etter et langt liv i all slags vær, ropte ut sine ordrer om å forsøke å gå reinflokken inn for at den ikke skulle splittes og spres for alle stormvinder. Her var det ikke bønn om annet enn at alle skulle delta, både menn, kvinner og de største barna.

Straks begynte en av mennene å gå i ring rundt flokken sammen med hunden sin, deretter tok nestemann motsatt retning, i en ring som gikk utenom den første. Tredjemann gikk i samme retning som den første og stadig litt utenom, slik fortsatte det med så mange som mulig, mens de skrek seg hese med sitt "Suola ruoktot!"

Hundene ga sitt beste med å bjeffe iltert mot den gråbeinte fienden der ute i halvmørket. Det var en kamp med tiden, for det var etter hvert blitt stor uro i reinflokken. Den karakteristiske gryntingen hadde økt i intensitet, et tegn på at den hadde fått teften av ulv.

Ande visste hva Aslak ønsket av ham. Sammen med Chalmo som sporfinner strøk Ande av gårde på ski med snøkovet midt i ansiktet for å utfordre ulvene. Skistaven var tykkere i toppen og fungerte som en klubbe når han snudde den.

- Gumpi! freste han mellom sammenbitte tenner mot den nattsvarte skyggen som slet seg frem i kastvindene foran ham. - Ulv!

Hunden kjente lukten av reinbyens verste fiende og holdt stø kurs, vel vitende om at Ande var like bak.

Plutselig kastet Chalmo seg ut i stormen med illevarslende bjeffing.

Ande skjønte straks at den første ulven var innenfor rekkevidde. Han grep resolutt tak i staven, snudde den kjapt med klubben frem og begynte å slå med kraftige, seige slag inn i kovet.

- Chalmo! Gumpi!

Ande nærmest snerret det frem, for han visste at Chalmo ville halse enda mer når han ble hisset opp med ulveropet. Det tredje slaget traff noe mykt, og et jamrende klynk slapp så vidt gjennom vindsuset.

Ulvetreff, tenkte Ande mens svetten sved i øynene.

- Du har revet oksene og simlene, din helvetes satan! kjeftet Ande og lot slagene hagle. - Men nå skal du og slektningene dine ikke lenger få rive dem.

Chalmo fortsatte med sine ville bjeff og snappet etter ulven der han kunne slippe til, i bakbeina, forbeina, halen. Som en listig slange snodde han seg rundt, hoppet til, bet, rykket raskt tilbake, gneldret, gjorde et kjapt støt mot ulven igjen for å holde den på plass mens Ande hugg til med slag etter slag med den lange staven. Mann og hund spilte sammen mot rovdyret, selv om både mørke og snøkov tok det meste av synet fra dem begge. Gumpi ble truffet både over ryggen og nakken.

Men det var et velrettet slag midt i skallen som avgjorde saken. Chalmo tidde øyeblikkelig, var som snarest innom Ande med snuten for så å vende tilbake til det livløse rovdyret i snøen et øyeblikk. Den kjappe og spenstige hunden forble taus nå, for ulven var død. Nå var det å jage mot neste, hvor den enn måtte befinne seg.

- Chalmo! Gumpi!

Chalmo var ivrig og visste hva det gjaldt. Ande strevde av gårde på ski i motvinden, for hunden hadde fått teften av nok en gråbein. Ropingen fra de andre i siidaen var blitt nesten uhørlig i det fjerne, men det var onde tegn som tydet på at deler av flokken hadde brutt ut og var på vilt jag med resten av ulveflokken i hasene. Ande visste at det var svært vanskelig å gå inn reinflokken i uværet.

Det bar av gårde i veldig fart. Selv om snøen fremdeles sved i ansiktet, hadde han ingen problemer med å følge Chalmo. Bare en enkel løkke av tvunnet lær holdt treskiene festet til skallene av reinskinn. Den spisse snuten på fottøyet stukket innunder løkken var tilstrekkelig til å gi ham full kontroll under stormløpet. Derimot fikk han seg stadige rapp over ansiktet av en og annen bjørkegrein. Der Chalmo smøg seg elegant og bjeffende under slike hindringer, måtte Ande bare ta det som kom.

Hittil hadde det gått forholdsvis greit på de slette vindmarkene, men plutselig bar det nedover en liten skrent så det suste. Ande trodde han hadde et godt bilde i hodet av området rundt siidaen, men husket ikke at det skulle bære så bratt av sted. Med et nødskrik klarte han å fullføre den hesblesende utforkjøringen uten å stupe over ende.

-Ai, Chalmo. Det var så vidt.

Hunden bjeffet iltert til svar. Ande visste at den var mer opptatt av ulven enn utbruddene hans midt i en livsviktig jakt.

Det tette snøværet med piskende vind i ansiktet så ut til å ville gi seg. Stormen hadde ødslet så mye krefter at den ville gå i kne lenge før dagen grydde. I øst hadde allerede en svak lysning tatt til å folde seg ut som en blek vinterblomst over viddelandet.

Snøen kjentes forholdsvis løs, men flere steder var den sammenpresset til fokkskavler som var tyngre å skjære seg gjennom med de brede skiene. Men han visste at ulven slet i dypsnøen der han selv kunne flyte over bakken med største letthet, akkurat som girun, fjellrypa, på hvite vintervinger.

Chalmo kjempet videre i et umettelige jag etter ulveskalper. Ande kjente blodsmaken i munnen. For å bøte på dette hentet han opp en strimmel med tørkakjøtt fra den vesle skinnvesken han hadde hengende over skulderen, og la på tungen. Det var nok til å døyve både sult og utmattelse.

Han ga på med staven, skjøv fra med fornyet kraft, kjente at musklene i kroppen igjen begynte å samarbeide. Chalmo hadde lenge kjent eimen av ulveangsten. Det var striper av urin i snøen foran dem. Ande visste det var et godt tegn. Han hadde holdt like god fart som både Chalmo og ulven. Det kunne ikke være snakk om mer enn et lite steinkast mellom jegerne og den jagede.

Med ett var det som om både vinden og Chalmo ble tause, som om viddelandet holdt pusten. Ande bråstanset. Ulvekjeften var vidåpen, dampende og pesende, bare noen få skilengder unna.

Ande kjente hjertet hoppe over slagene. Ulven hadde rotet seg inn i en felle. Bak den sto et svart gap av en bergvegg. Forreven med lange istapper fra en gjennomfrossen sildrebekk, sperret den veien.

Ulven var fanget i et lite hjørne av verden. Eneste utvei var angrepet.

Og det kom uten forvarsel.

SIIDAEN kjempet mot uværet, ulvene og tiden for å berge en reinflokk spredd for alle viddevinder.

Marit Somby hadde en sikker anelse av hvor Ande befant seg i stormen. Hånden hans føltes fremdeles som et varmt minne på brystet.

Hadde det vært en tilfeldighet eller var han virkelig forelsket i henne nå?

Hun visste at hun måtte vise hva hun dugde til når ulveflokken herjet. Aslak var en god siida-issed; streng, men rettferdig. Hun var heldig som hadde fått tjeneste hos onkelen. Han hadde en av de største reinflokkene i Kautokeino herred, og ingen led nød i siidaen hans. Det var tungt arbeid for alle, både voksne og unger. Men det hadde ingen ondt av. En sliten rygg ble ofte den rakeste.

Marit og den ett år yngre Anna fra Buljo-teltet i Somby-siidaen kunne ta luven fra de beste reingjeterne når det virkelig gjaldt. Denne ulvenatten slet de seg av gårde på ski i snøfokk og motvind etter en del av flokken som var på vill flukt nordøstover med et kobbel halsende ulver i hasene. De andre reingjeterne hadde med nød og neppe klart å gå inn hoveddelen av reinflokken etter at utbruddet kom. Ulvene hadde skilt ut en del av reinsimlene og jaget dem av gårde med siklende kjefter og glødende øyne.

I likhet med de andre gjeterne dro ikke de to jentene av gårde på et slikt oppdrag uten hunden. Annas vesle og modige Skilko førte dem målbevisst og ulende etter vargbeistene. Det gikk i krok og sving, alt etter hvilken retning rovdyrene hadde tatt. Lenge hamret snøen sviende inn i ansiktene. Øynene ble fulle av tårer, men likevel holdt jentene stø kurs. Skilko var som en tåkelur foran dem og ga dem retning i fokket.

Det var umulig å vite hvor lenge de hadde jaget av gårde, men begge jentene kunne etter hvert skimte hverandre, ja, til og med den svarte skyggen av Skilko som gled gjennom den stormpiskede snøen foran dem.

- Anna! Gumpi!

Marits stemme nådde så vidt gjennom aloen fra rokket som sto midt imot dem.

Den svarte skyggen hadde med ett stanset. En illevarslende snerring lød fra tre gråbein som hadde vendt frådende kjefter mot en enslig hund.

Ulvene likte dårlig å bli forstyrret i jakten på blod og saftig reinkjøtt. Skilko gjøv løs på dem alle tre, hugg lynraskt etter bakbeina deres, trakk seg hastig tilbake for igjen å gjøre et fremstøt mot én av vargbeistene. Ulvene virket et øyeblikk overrasket over hundens intensitet og villskap. Med halvåpne kjefter snerret de truende tilbake mot den svarte skyggen som liksom var alle steder på samme tid. Men det var bare et tidsspørsmål før ulvene kom seg over den første overraskelsen og gikk til samlet angrep på den langt mindre hunden, som hadde mer mot enn krefter og muligheter til å skade noen av disse villdyrene.

Marit og Anna kom akkurat tidsnok til å berge Skilkos liv. Det gnistret død i ulveøynene da ungjentene kom til unnsetning. Den største av ulvene gjorde et snedig utfall og snappet etter Skilkos strupe, men fikk med ett teften av mennesker og trakk seg raskt tilbake. Plutselig var de tre ulvene som oppslukt av snøkovet. Deres eneste mål var reinflokken som fremdeles jaget gjennom stormnatten langt der ute et sted.

- Vent, Skilko, utbrøt Anna. - Du kan ikke gjøre noe alene.

Skilko adlød, men bare for et lite øyeblikk. Urgamle instinkter presset på. Hunden gløttet nesten overbærende på Anna. Med ett var den på fullt jag etter de tre ulvene igjen, like ivrig som før. Det var som om ingenting kunne skremme den, som om den var uovervinnelig og ansvarlig for å ha jaget ulvene på flukt.

Slitet fortsatte langt utover morgenen og så ikke ut til å ha noen ende. Skiene gled fremdeles lett gjennom snøen, men mangelen på mat og drikke tappet dem for krefter. Likevel var det ingen av dem som tenkte på å gi opp. Reinflokken skulle samles og bringes tilbake til siidaen, uansett hvor lang tid det ville ta.

Det verste snøværet hadde gitt seg, og det var blitt såpass lyst at jentene kunne se hvor de befant seg. De hadde begge lenge hatt en vond følelse av at det bar mer østover enn nordover mot Maze.

Reinflokken hadde antagelig strøket langt inn i Karasjok herred.

Marit og Anna stirret nesten vantro på hverandre og ristet på hodet.

 

 

 

2

Gråbeinen var over Ande før han rakk å snu staven den rette veien. Han kjente en stram lukt fra den åpne kjeften og så de skarpe rovdyrtennene faretruende nær ansiktet før han falt bakover og ble liggende på rygg med beina fastlåst i skistroppene. Instinktivt hevet han venstrearmen for å beskytte seg mot den frådende tanngarden som hang over ham. Med ett kjente han sylkvasse hjørnetenner presse seg gjennom skinnpesken og inn i overarmen.

Ande skrek av smerte. Chalmo raste rundt de to, forvirret av Andes skremmende utrop, mens den hugg etter bakbeina på ulven, nappet den i siden, nakken, overalt der den var i stand til å bite fra seg for å hjelpe sin herre. Ulven svarte med lynkjappe raseriangrep ved å kaste hodet fra side til side og vekselvis snappe etter hunden og Andes fektende armer. Skiene låste fremdeles beina, og han kavet desperat for å frigjøre seg fra bindingene.

Han måtte beskytte høyrearmen mot vargkjeften.

Uten den ville det være ute med ham.

Kniven var det eneste håpet nå.

Chalmo syntes utrettelig i kampen mot ulven, men både den langvarige jakten og de stadige utfallene mot gråbeinene, hadde kostet mye. Et øyeblikks uoppmerksomhet satte den svarte hunden effektivt ut av spill. Vargkjeven klappet sammen om den ene forlabben. Den knakk som en tørr kvist.

Chalmos langtrukne hyl smertet Ande helt inn i margen.

- Chalmo, så, så.

Stemmen hans lød både hul og hjelpeløs, for han visste at han ikke var i stand til å komme hunden til unnsetning.

Brått var vargen over ham igjen, frådende og med villskap i øynene. Med et stønn klarte han å vri seg unna et kjapt utfall av snappende tenner. Ande visste det var snakk om sekunder før ulvebeistet ville lamme venstrearmen med et velrettet bitt og deretter hugge tennene i strupen hans.

Men dette var ikke dagen han skulle dø.

Det var så mye han ennå ikke hadde opplevd.

Da sto bestefarens ansikt klart for ham. Klemet Ravna viste ham den rette stien.

Ande hadde nesten ikke følelse igjen i beina. Den ramme lukten fra ulvekjeften rev i nesen. Han ventet på det rette øyeblikket. De sylkvasse hjørnetennene nærmet seg faretruende. Så, med et raskt utfall trædde han venstreneven langt inn i ulvekjeften, klippet tak i tungen helt nede ved roten og klemte til det han var kar om. Selv om kjevene klappet sammen som en felle, kjente han ikke lenger smerten i armen. Han bet leppene til blods og holdt grepet.

- Din helvetes satan! Din djevel! Nå er det slutt på at du river rein og folk.

Med den uskadde høyrehånden fisket han frem langkniven fra beltet, holdt den fast med et oppbud av sine aller siste krefter og støtte den rett i strupen på ulven. Knivbladet gled overraskende lett inn i varmt kjøtt. Blodet pumpet ut av flengen og oversprøytet ham med rød varme. Det gikk noen rykninger gjennom ulvekroppen før den ble liggende tung og livløs over brystkassen hans. Det var som om han mistet pusten.

Ande hadde ingen anelse om hvor lenge han ble liggende under den døde ulven. Tiden var borte for ham. Fremdeles tviholdt han i tungeroten, fingrene nektet plent å slippe taket. Langsomt våknet han av transen.

Med et stønn slapp han endelig taket og kvittet seg med ulveskrotten. Det var med nød og neppe han fikk skiene av seg. Beina var følelsesløse. Føttene var som visnet i skinnskallene.

Ande satte seg opp i snøen. Døden hadde pustet ham illeluktende i ansiktet. Men hans time var ennå ikke kommet. Det verket i venstrearmen. Ande visste ikke om det skyldtes anstrengelsene eller ulvebittet.

Chalmo var merkelig stille der han lå i snøen, men det var fremdeles liv i de blanke øynene.

- Chalmo-lille, peste Ande og vred seg rundt og begynte å åle seg mot hunden. Chalmo lå på siden med den skadde labben ned i snøen som om den ville døyve smertene, likevel maktet han å logre svakt med halen.

- Ande må få blodet tilbake i beina sine, sa han med lav stemme. - Ande må massere varmen tilbake...

Før han begynte å kna de bortdovnede musklene i lårene og leggene, strøk han forsiktig over Chalmos hode et par ganger for å berolige ham.

- Etterpå skal Ande ordne labben.

Litt etter litt kjente han blodet finne tilbake. Den velkjente prikkingen spredte seg nedover i musklene. Likevel maktet han ikke å stå oppreist ved første forsøk. Med et sukk knakk han ned på kne mens overkroppen rugget frem og tilbake. Ved neste forsøk lyktes det ham å reise seg. Etter noen forsiktige skritt rundt i snøen for å forsikre seg om at alt var som det skulle være, vendte han oppmerksomheten mot Chalmo.

- Så, så, Chalmo-lille, sa han med mild røst. - Ande skal hjelpe deg, men det vil gjøre vondt.

Ande tok til med en monoton, lavmælt joik for å berolige hunden mens han undersøkte forlabben med forsiktige hender. Chalmos øyne ble ekstra blanke da Ande nådde det vesle søkket i beinet der bruddet var, men hunden ga ikke en lyd fra seg. Andes sang steg og sank, som usynlige bølger mot smertene, og skapte ro både for seg selv og hunden.

Igjen var det bestefaren som ble hjelperen. Gjennom minnene så han alt det han hadde lært, også det som innebar heling av skader.

Det var allerede langt utpå dagen, og det blåskimrende lyset svant fortere og fortere over vidda. Snart ville blåfargen dø hen over både himmel og jord før alt ble nattsvart.

Ande følte seg endelig sterk nok til å hjelpe Chalmo. Først måtte han spikke solide trepinner av bjørk. Deretter sprette opp skinnet på en av den døde ulvens forlemmer, flå det av og skjære det opp i smale strimler. Slik ville han ha utstyr til å spjelke beinet på Chalmo.

Men om det ble noen gjeterhund av Chalmo etter dette, fikk tiden vise.

Det fantes også en annen utvei, en utvei Ande helst ikke ville tenke på, nemlig knivens vei. Det var som om det såre blikket til Chalmo gjennomskuet tankene hans.

Ande bestemte seg straks.

Etterpå ville han lese noen ord over hunden slik bestefaren hadde lært ham.

REINFLOKKEN hadde delt seg i ytterligere tre smågrupper. Etter sporene å dømme hadde resten av ulvene valgt å følge den minste av dem videre østover mot Karasjok. Marit og Anna visste med sikkerhet at i den retningen ville de finne en lang sti av blod. Ulvene angrep så ofte og tett de maktet for senere å vende tilbake for å meske seg med noen av de drepte simlene, alle drektige og i godt hold til vårflyttingen i april.

Nå er det nok ute med dem alle sammen, mente Marit.

Skilko ledet Marit og Anna tålmodig av gårde mot de utmattede dyrene.

- Anna, du må sende Skilko rundt på den andre siden, sa Marit. - Simlene er sikkert oppskremte. Det skal ingenting til for å sprenge dem nå.

Anna nikket. - Ja, Skilko skal være stille...

Etter å ha fulgt en liten dalsenkning og krysset en islagt elv, hadde den vesle reinflokken lagt av gårde mot høyden igjen. Skiene gled i god fart nedover mot den gjenfrosne elven. Ungjentene tok nå hver sin retning opp åsen på den andre siden. Anna fulgte Skilko til høyre for reintråkket, Marit arbeidet seg møysommelig oppover mot høyden til venstre.

På toppen kunne de se vidt utover vidda. Snøværet hadde gitt seg, og himmelen klarnet mer og mer og ga dem det lyset den maktet før den blå skumringen igjen ville overta de vidstrakte vindmarkene.

De fikk se den vesle reinflokken noen hundre meter lengre øst, innimellom noe bjørkekjerr. Sulten hadde overtatt for frykten. Med de brede klauvene gravde de seg ned til laven som vokste rikelig i dette området. Snøvinteren hadde vært god, slik at verken hardpakket skare eller lag av is hindret reinen i å finne den føden den trengte.

Skilko var allerede nådd frem til simlene, som nå ikke brydde seg om annet enn å ete.

Marit ville la dem ta godt for seg av reinlaven. Etterpå var det ro og hvile som trengtes før de kunne føre simlene videre, slik at de kunne samle resten av reinflokken og komme seg tilbake til siidaen.

- Vi må bare forberede oss på enda en natt ute, var den korte beskjeden til venninnen Anna.

- Uten mat, sa Anna.

- Uten mat.

Etter hvert la simlene seg ned for å hvile. De holdt seg tett sammen, som av frykt for at

ulven igjen ville gå til angrep på dem. Men det ble en stille ettermiddag og kveld. Skilko holdt vakt med et årvåkent blikk. Han streifet av og til rundt den vesle reinflokken som for å vise dem at nå var det han som var herre og mester. De hadde ingenting å frykte.

Marit og Anna satte seg tett inntil reinsimlene. Godt kledde som de var i side reinskinnspesker, ble det etter hvert ganske behagelig å sitte med ryggene støttet mot varme reinskrotter. Det var som å være inne i et levende skinntelt.

Men natten kom likevel til å bli lang. Ingen av dem kunne sove lenge av gangen. Selv om de holdt vakt etter tur, ble det til at begge sov med et øye åpent.

ANDE RAVNA var på hjemvei. Takket være klarværet kunne han følge stjernene tilbake. Karlsvognen var en god stifinner.

Innenfor koften lå Chalmo med spjelket bein og hadde det både varmt og godt. Av og til kunne Ande høre et forsiktig klynk når han måtte bøye seg fremover og stake kraftig av gårde.

Over skuldrene hang et ulveskinn som manglet den ene forlabben. Skrotten var etterlatt som ravnemat på kampplassen.

Ande var sikker på at han kom til å finne stedet igjen selv om det skulle snø ned. Når det endelig ble sommer, skulle han sette opp en steinvarde der han og vargbeistet hadde slåss for livet. Det var et sted han om noen år, hvis Gud ville, kom til å ta med seg barna sine for å fortelle historien om ulven som holdt på å bli hans død.

Ande gned seg med en isete skinnvott over haken. I det samme skjøt et stjerneskudd over himmelen i en vakker bue, og Ande kom med et brennende ønske om Marit som ektemake, mange barn og stor reinlykke for dem alle i mange år fremover.

Han ble stående andektig en stund etter at lysbuen hadde sluknet, støttet seg på staven og kvakk til da Chalmo klynket av smerte innenfor koften.

- Så, så, Chalmo-lille, utbrøt han. - Ande var i drømmelandet...

Mens skiene løp lett nedover mot dalsenkningen, satte han i med Chalmo-joiken. Den lød skarp og klar og kom rett fra hjertet.

MARIT fikk på seg skiene og tok en tur rundt reinhjorden, som lå som mørke kampesteiner i snøen. Anna satt lett sammensunket midt inne i flokken med Skilko på fanget og forsøkte å få blund på øynene, men forgjeves. Ved jevne mellomrom rumlet det i magen hennes.

I drømmene kunne man ete margbein, men her ute var det like magert som i en tørrlagt elv.

Det var behagelig stille med stjerneklar himmel. Marit pustet frost og kjente sulten hugge tak i magen.

Hun kastet et blikk opp mot stjernevrimmelen. Karlsvognen sto stødig på vesthimmelen, allerede i ferd med å ta fatt på den lange vandringen mot dag.

Med ett kom et stjerneskudd over himmellandet, tegnet en lysbue et kort øyeblikk og ble borte.

- Anna, se der, utbrøt hun.

Marit sendte ønsket til Gud i himmelen og kjente på nytt det glødende merket på brystet etter Andes arm.

- Jeg ønsket meg et langt liv, sa Anna. - Hva ønsket du deg?

- Det kan jeg ikke si, svarte hun.

- Jeg vet nok hva det er.

- Å ja?

- Skal jeg si det?

- Nei, du må ikke. Da går det ikke i oppfyllelse.

Anna så forundret på Marit. - Hva mener du med det?

- Ingen andre må vite noe om det, svarte Marit. - Et stjerneskuddønske må være hemmelig.

- Å, og jeg som ønsket et langt liv.

ANDE hadde ingen anelse om hvor lang tid han hadde brukt på veien tilbake til siidaen. Det lyste fra tente fakler, og han kunne se folk løpe frem og tilbake. Selv kjente han trettheten sige på. Det var som om en hinne la seg over øynene. Stormløpet etter vargen hadde krevd sitt.

- Ande er tilbake!

Han hørte Aslaks utrop gjennom en underlig susing i ørene. Kreftene syntes å nærme seg slutten. Han følte seg plutselig så fremtung, en levende bylt innenfor koften ønsket seg ut i friluft.

Aslak var på pletten like før Ande stupte på hodet av utmattelse.

- Vargskallen er knust, var det siste han hørte gjennom suset fra utallige stemmer før faklene liksom sluknet og alt ble mørkt.

Siida-issed Aslak Somby ristet på hodet da han så blodet på Andes venstrearm.

- Ande har fått ulvebittet, fastslo han og løftet unggutten opp og bar ham inn i lavvoen for å stelle såret før det gikk verk i det.

Da Ande etter hvert klarte å åpne øynene igjen, var det mange hoder som hang over ham med et undrende uttrykk i fjesene.

- Hvor er Marit? fikk han endelig presset frem med svak stemme.

Hodene gløttet på hverandre, svaiet fra side til side, ingen ville lenger feste blikket.

- Ja, hvor er hun?

Aslak var der med en myk hånd på pannen hans før han åpnet pesken og trakk den av ham som om han ble flådd levende.

- Marit og Anna er dyktige reingjetere, sa han alvorlig. - Men først skal vi stelle armen din. Ulvebittet må renses.

Det var god varme i ildstedet, og det flakkende lyset danset over ansiktet på Aslak da han bøyde seg over Andes arm for å lese over den og smøre den inn med urtesalvene. Først skulle ondskapen trekkes ut med ordene i Jesu navn, deretter ble de dype hullene etter ulvetennene fylt med en grønnaktig, seig salve og dekket med bjørkenever som ble strammet til med reinsener.

- Chalmo, mumlet Ande langt inne i døsen.

- Chalmo sover nå, svarte Aslak. - Alt blir bra. Slik er det.

Alle som ikke tilhørte Aslaks lavvo, trakk seg tilbake til sine egne telt. Etter en intens natt med inndriving av hovedflokken av rein, hadde de brukt dagen på å slakte noen av de skadde dyrene. Nå var det ingenting annet å gjøre enn å vente på at jentene skulle vende tilbake med simlene. Når dagen grydde, måtte de ta seg frem langs fluktruten for å berge det som berges kunne av reinen ulvene hadde slått.

De fryktet det verste.

 

 

 

3

Vinternatten vandret langsomt av gårde. Marit hadde blundet rykkvis og urolig sittende i snøen midt blant dyrene. Ofte hadde hun våknet av sultsmerter i magen. Reinen var så utmattet etter ulvejaget at den forholdt seg rolig rundt ungjentene gjennom det meste av natten.

Utpå morgenkvisten hadde enkelte av simlene tatt til å beite igjen. Marit våknet ved lyden av krafsing med klover i den grovkornede snøen, som lå like over bakken, og grynting fra hungrige dyr.

Det var på høy tid å våkne.

Hun dultet Anna i siden, og begge kom seg møysommelig på beina. Det var bare å belage seg på en lang dag for å samle resten av flokken, hvor den enn måtte befinne seg der ute på viddelandet.

- Været er så bra nå at vi sikkert klarer å samle reinen innen kvelden, sa Marit.

- Håper bare at noen fra siidaen vil følge sporene og komme med mat til oss, mente Anna.

Skilko svinset fornøyd rundt Anna før den tok en kjapp runde rundt de beitende simlene som langsomt begynte å komme til krefter igjen.

- Marit, sa Anna etter en kort pause.

- Ja?

- Tror du ønsket mitt i natt går i oppfyllelse?

Marit bet seg i leppen og tenkte seg nøye om før hun svarte.

- Jada, sa hun. - Det er jo bare jeg som vet noe. Jeg skal ikke si det til noen.

Likevel følte hun et stikk i hjertet etter å ha sagt det, for hun visste at en slik hemmelighet ikke måtte røpes for noen.

Marit spente på seg de lange skiene, grep fatt i skistaven med den karakteristiske klubben i den ene enden og gjorde seg klar til å føre den vesle flokken tilbake til siidaen.

- Anna, Skilko må få simlene av gårde nå, sa hun rolig til venninnen.

Annas ansikt var rundt med høye kinnbein. Vinterluen med skinnbesetning skjulte det lange, lyse håret hennes. Marit visste hvorfor Ande hadde sagt at Anna ville være mange gutters drøm når hun ble voksen nok. Øynene hennes hadde en egen glans. Og blikket hennes vek aldri for noen.

- Skilko er min hund, sa hun etter en stunds betenkning.

Marit visste at Anna hadde fortalt henne det som var nødvendig. Slik var det.

Sammen fulgte de den vesle reinhjorden videre østover mens lysskimmeret økte over viddelandet.

Marit staket seg tålmodig av gårde etter reinflokken. Det var umulig å bevege seg gjennom snølandet uten å tenke på Ande Ravna, den lyshårete og spenstige unggutten med de blå øynene og det varme smilet.

Hun lengtet etter en ny natt i lavvoen slik at hun igjen kunne kjenne lukten av einerpusten hans.

Hvor var han nå?

Hadde han knust ulveskallene slik han pleide?

Hadde han kanskje tatt med ulveskinnet til henne?

Et svakt smil gled over munnen hennes mens hun fulgte nøye med simlenes bevegelser. Frosten bet til over ansiktet og sved i øynene. Hun måtte stryke vekk noen tårer med skinnvotten. Et øyeblikk skottet hun bort på Anna for å se om hun hadde sett hva hun gjorde, men Anna var helt oppslukt av Skilkos renn frem og tilbake.

Det gikk i et bedagelig tempo slik at Marit fikk god tid til å tenke, både på Ande og på drømmene hun hadde.

Først skulle det bli skikkelig bryllup, helst i påsken med lange, lyse dager og milde netter. En veldig familiefest i Kautokeino. Senere, etter enda noen år med slit og forsakelser, deres egen reinflokk og sist, men ikke minst, egne unger.

Først da ville livet være fullkomment for henne.

Igjen måtte hun gni seg i øynene med pelsvottene. Viddelandet var ganske ensformig i disse traktene. Uendelige vindmarker av snø med nakne greiner av bjørk og vidje som tette risbuketter spredt overalt. Det var nesten underlig å tenke på at det bare om noen få måneder skulle være snøfritt og frodig her ute, en kort og hektisk sommer med evig lys over myrer og vidder, vann og fjell.

Marit kjente plutselig at hun lengtet etter sommeren ute ved kysten. Tiden etter vårflyttingen ute på Stjernøy var en velsignelse for dem alle. Da behøvde de ikke vokte reinflokken så nøye. I stedet kunne de bruke tiden til mye annet. Det hendte faktisk at de tok et sommerbad i fjordene på Stjernøy. Til og med under midnattssolen. Nakne og trygge på at ingen andre så dem.

Marit gled drømmende over snømarkene, fulgte Anna og Skilko og simlene nesten uten å merke det.

- Sover du?

Marit syntes hun hørte en underlig stemme milevis unna.

- Sover du?

Hun kastet et blikk på Anna som om hun skulle være et spøkelse.

- Hva?

- Jeg spurte om du sov...

Hun kjente rødmen flomme over ansiktet et kort øyeblikk. Så gjenvant hun kontrollen og måtte smile.

- Nei da, jeg sover bare om natten.

Anna gjengjeldte smilet. - Jeg spurte deg tre ganger. Første gang svarte du ikke i det hele tatt...

- Å?

- Jeg vet nok hva du tenkte på.

- Jaså?

- Skal jeg si det?

- Du kan jo prøve, svarte Marit og hevet staven som om hun ville gi venninnen et rapp over ryggen.

Anna staket seg raskt videre på skiene og skottet på skrå mot venninnen. - Ande, Ande, Ande, gjentok hun, som om hun trakk pusten på en underlige, syngende måte.

Skistaven var lang, men den nådde ikke helt frem, bare til bakparten av den ene skien til Anna.

- Pass deg, Anna-mor, så ikke Stallo kommer og tar deg.

Begge brast i latter.

Til tross for at de hadde hatt en slitsom tørn dagen i forveien og mesteparten av natten, kunne de ikke gi slipp på humøret. Likevel var det forskjell på dem. Anna var svært ertelysten, men samtidig var hun også den mest sårbare. Dette visste Marit, derfor kunne hun ikke ta altfor hardt i når hun skulle gjengjelde en spøk.

Etter et par timers slitsom skitur over vidda, der de med nød og neppe klarte å følge simlene, valgte de å snu flokken vestover. Det var ikke spor å finne etter resten av utbryterflokken, og simlene syntes ikke å ha hatt teften av dem av heller, selv om vinden hadde snudd. Det var heller ikke mulig å høre reinbjeller. Enten lå simlene og hvilte seg, eller så hadde ulven gjort det av med dem alle sammen.

Luften var knitrende klar i det tiltagende daggryet over horisonten i øst. Dagene var blitt merkbart lengre, men det blå lyset preget ennå de uendelige viddene med bølgende snølandskap.

Tiden var inne for et nytt måltid for reinflokken. Skilko tok en rask løpetur rundt simlene for liksom å vise dem at han fremdeles var herre. Etterpå søkte han tilbake til jentene, som nå fikk en kjærkommen pause.

- Er du ikke sliten nå, Marit?

- Jeg føler meg som en skinnfell.

Anna måtte smile. - Da er vi sannelig to...

FOLK fra Somby-siidaen arbeidet seg raskt og møysommelig nordøstover i grålysningen og fulgte sporene etter den forsvunne reinflokken. Det tok ikke lang tid før de kunne fastslå at ulvene hadde splittet den på nytt.

Da de nådde traktene østenfor Liebetjavri, dukket de første døde reinsdyrene opp. Etter to timer hadde antallet kommet opp i tjue. Snøen var et kaos av reintråkk, ulvespor og blod. Selv om dyrene var drept av ulv, foretok folket i siidaen den vanlige flåingen og parteringen og tok vare på alt det de pleide. Skinnene gravde de dypt ned i snøen slik at de kunne hente dem med rein og slede senere.

Mattis og Lasse Lemet slet seg svette på den unødvendige slaktingen.

- Satans gumpi, utbrøt Lasse Lemet og spyttet i snøen. - Den suger blod og eter tunger. Hva skal vi gjøre med alt kjøttet?

- Det blir mat.

- Vi kan vel ikke spise det selv?

- Jo da, det er ikke noe farlig, svarte Mattis. - Ulven gjør ikke noe annet enn å suge blodet. Kjøttet er helt fint.

Langt utpå dagen dukket også Ande Ravna opp blant dem som tok vare på reinslaktene. Han hadde så smått kommet til krefter igjen etter en lang hvil og et godt måltid fra Aslak-Berets gryte.

Marit og Anna var fremdeles ute på vidda et sted. Ande hadde ikke tålmodighet til å vente lenger, og bestemte seg for å følge etter reinvokterne med kjørerein og slede. Han antok at de trengte mer utstyr for å frakte slaktereinen tilbake til siidaen.

Den eneste som manglet var Chalmo.

Aslak mente det var gode muligheter for at hunden ville bli bra igjen. Men det lå selvfølgelig i Guds hender, slik alt liv på viddelandet hadde gjort gjennom mange slektsledd helt fra skapelsen av, visste Ande.

Men det Ande tenkte mest på, var hvor Marit befant seg. Han kjørte opp på siden av Mattis og rykket i tømmene for å stanse kjørereinen.

- Boris, hilste han og betraktet Mattis, som var i ferd med å skjære seg inn i bogparten på en av de nedslagne simlene. Av øremerket kunne han se at den tilhørte den andre reineieren i Somby-siidaen, Lemet Buljo, far til Anna. Ulveangrepet var et dobbelt tap fordi simlene var drektige. Det var snakk om både rene penger og fremtidige livdyr.

- Boris, Ande, svarte Mattis og tok en pause med kniven. - Dette er et sørgelig syn for oss alle. Men vi kan selge kjøtt på markedet i Bossekop.

- Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, sa Ande tørt.

- Det er sant som det er sagt.

Ande gløttet seg rundt for å se om noen okserein var slått. Han kunne ikke se noen, men spurte likevel. Mattis ristet benektende på hodet.

- Heldigvis ingen.

- Vet du noe om Marit og Anna?

Mattis ristet på hodet og satte seg på sin egen slede. - Men stormen ga seg fort. De klarer seg nok...

- Har noen av gjeterne lagt av gårde etter dem?

- Nei, men både Mattis og Lasse Lemet drar av sted når den siste simlen er flådd.

Ande ristet langsomt på hodet. - Hvis den rømte reinflokken har delt seg ytterligere, blir det svært vanskelig for jentene. Trenger dere meg for kjøttet?

- Nei da, Ande, du kan bare dra. Glem ikke maten.

Ande pekte på en skinnsekk i sleden som inneholdt forskjellige oppbevaringsbokser laget av tæger og bjørk. - Rugbrødstomp og smør, tørkakjøtt og litt sukker. Ja, og så kaffen, da.

FØRST GJORDE Ande en sveip over et vidt område for å søke etter spor, men det viste seg å være svært vanskelig på grunn av stormen som hadde flyttet mye snø og laget nye fonner og fokkskavler overalt. I tillegg var han uten den beste sporfinneren, Chalmo.

Han lot kjørereinen bestemme retningen en stund og falt i tanker om Marit og stjerneskuddnatten.

Hadde hun sett stjernen falle?

Hvis det var slik, hadde hun ønsket seg det samme som han?

Han håpet at hun skulle være med til markedet i Bossekop. Spørsmålet var om faren hennes tillot det når alle visste for sikkert at markedet flommet over av brennevin disse dagene. Mange av handelsmennene hadde tatt til med å bytte til seg skinn og kjøtt fra fjellfinnene mot brennevin i stedet for penger. Det kunne føre mye djevelskap med seg. Han glemte ikke så lett markedet i november året før, da to fra Somby-siidaen drakk seg fulle og ravet rundt markedsbodene fire dager til ende. Aslak Somby var nådeløs mot dem da de skulle tilbake til siidaen på vinterboplassen, og tre av reinbyens innbyggere måtte lastes i pulker, helt ute av stand til å gjøre rede for seg.

Egentlig burde straffen vært å gå tilbake på egne bein, tenkte han, men etter å ha blitt edru først, selvfølgelig.

Man merket godt at det var en egen stemning med mye folk og liv på markedet, en ble nesten sugd med i det som foregikk, og ingen kunne takke nei til en kjøpsdram heller. Og så tullet det lett på seg, det var sikkert og visst.

Men han kjente seg forbannet når han tenkte på hvordan handelsmennene lurte mange fjellsamer til å gi fra seg varene for brennevin. Og han kjente seg nesten like forbannet på at det fantes folk blant bumennene som ikke kunne dy seg for å kalle fjellfolket for både fordømte drankere, helvetes gannlapper som ikke hadde mer vett i skallen enn gammelsauen i fjøset.

Han hadde hørt om ganning, men aldri opplevd det i virkeligheten. At noen kunne ganne ondt over folk som hadde gjort dem galt og lurt fra dem det som rettmessig var deres, det var ikke til å undres over. Etter hans mening burde flere av handelsmennene blitt gannet slik at de selv drakk seg sanseløse på brennevinet og frøs i hjel under markedet i Bossekop.

Det var ikke lenge til han og flere andre fra siidaen skulle følge reinraiden til Alten. Det tok dem tre dager fra Kautokeino, fullastet med skinn, reinkjøtt, kniver og annet utstyr de hadde laget for salg, smør- og ostekauper, kurver og fat av tæger og tre i tillegg til andre håndverkssaker.

Kjørereinen hadde plutselig stanset for å grave seg ned til laven. Brått var Ande tilbake i virkeligheten.

Etter en kort rast bestemte han seg raskt og tok en avstikker i retning Maze langs Kautokeinoelven. Det var gode beiteplasser der, men så kom han til å huske på at den flyktende reinflokken ikke hadde vært på leting etter noe å ete. Snarere tvert imot. De kjempet for livet for ikke å bli ulvemat.

Reinen tok alltid retning mot vinden for å kunne få teften av ulv eller andre rovdyr som var en trussel. Vinden hadde snudd østlig, og med det kom også klarværet.

Ande jaget derfor kjørereinen motvinds i retning Karasjok herred.

Han kjente på seg at han hadde valgt riktig.

DET BLÅ LYSET som fyller vidde og himmelland i Nord-Norge om vinteren, hadde blitt merkbart mørkere. Marit og Anna strevde med å følge reinsdyrene mens Skilko fremdeles var uforskammet opplagt med sine hissige utfall mot simler som truet med å bryte ut av den vesle flokken av gjenfunne dyr.

Marit glemte smertene i leggene og ryggen. Sulten var som en svak murring i magen nå, men hun prøvde å tenke på noe annet. Av og til gløttet hun på venninnen og måtte innrømme at Anna Buljo var noe for seg selv. Hun var makeløs seig og utholdende til å være så ung. Men hun tilhørte en sterk slekt som hadde gjennomgått mye. Bare fire år gammel mistet hun broren Niilas i Kautokeinoelven under vårflyttingen. I tillegg hadde en onkel gått gjennom isen på Aissarjavrre, og en annen hadde druknet under vårflyttingen i nærheten av Suolovuobme.

Men hva skulle hun si om sin egen slekt?

Den var ikke mindre utsatt for tragedier.

Hun hadde mistet en eldre bror som frøs i hjel under novembermarkedet i Bossekop. I stedet for penger fikk han dugelig med brennevin for reinskinnene han leverte Haldor Gabrielsen, en av de verste kjøpmennene i Bossekop.

Selv om det var kulden som hadde tatt livet av ham, der han ble liggende ute, sanseløs og villfaren, var det Gabrielsen som hadde skylden, tenkte hun bittert.

Hun skjøv tankene fra seg.

Det ble for vondt, så sliten og sulten som hun var.

Men én ting var sikkert: Hvis hun fikk lov til å dra til markedet i Bossekop, ville hun si fra med klar røst om det som foregikk i markedsbodene for å lure fjellfolket til å levere varene sine så billig som mulig.

- Ja, om Gud vil, utbrøt hun plutselig halvhøyt og måtte holde seg for munnen med den ene hånden.

Anna gløttet forskrekket på venninnen. - Er det blitt så ille nå? datt det ut av henne.

Marit stanset et øyeblikk og hvilte på staven. Anna plystret på Skilko for at han skulle holde øye med reinflokken mens de snakket.

- Huff, Anna, sa Marit. - Jeg kom til å tenke på det som skjedde i Kautokeino for lenge, lenge siden. Det som plager oss, innerst inne, hele tiden. Husk, det tok mange år før vi fikk like mange rein igjen...

- Å, jeg skjønner...

- Ja, og så tenkte jeg på markedet i Bossekop.

- Det også.

- Du får ikke bli med. Du er for ung, vet du.

- Tror du at mannfolkene vil ha deg med, da?

- Etter denne turen, så. Og jeg er gammel nok, vet du.

Så var praten over, og de la energisk etter reinflokken som hadde kommet seg enda et stykke av gårde mot målet.

Det er ikke godt å si hvem som ble mest overrasket av de to ungjentene da den eneste gjeteren fra Somby-siidaen som kom dem i møte ved Avzzi, var Ande Ravna med den hvite kjørereinen sin.

Anna kunne i hvert fall slå fast at Marit var blitt mer rødkinnet enn vanlig.

Og det hadde ingenting med frostbitt å gjøre.

 

4

Bossekop, mars 1893

Kjøpmann Haldor Gabrielsen sto med en trekasse full av brune flasker med "Sloan's Liniment" foran seg på kaien og gned seg i nevene.

- Ja, jeg trodde minsanten ikke at linimentet skulle rekke frem i tide, utbrøt han på sin fintrønderske dialekt og gliste fett under en velvoksen bart. Gabrielsens undersetsige figur, firskårne ansikt og kraftige never skilte seg ut blant kjøpmennene som sto og trippet og ventet på varene sine på kaien nedenfor markedsbodene. Han var opprinnelig fra Levanger i Trøndelag, men hadde slått seg til i fjæresteinene her nordpå fem år tidligere og hadde allerede rukket å skaffe seg både hustru, tre unger og hushjelp fra Talvik.

- Å, du tror at dette nymotens smøreriet vil være noe for lappene?

Gabrielsen snudde seg mot mannen som med grov røst hadde reist tvil om hans handelstransaksjoner. Det var Hammerfest-kjøpmannen Holmen, en høy og mager mann i femtiårene, som stirret undrende på kassen hans med de brune flaskene fra Amerika.

- Hm, kremtet Gabrielsen og hentet kraften helt nede fra tuppene av de innsmurte lærstøvlene som sto godt plantet på kaiplankene. - Lappene kjøper omtrent alt det som kan skvulpe, min gode Holmen. Jeg vet da visseligen hva som selger. Leser du ikke katalogene fra handelshusene i Trondhjem?

- Jo da, parerte Holmen og gløttet bort på den alltid så energiske Gabrielsen. - Men jeg vet at lappene kan fjerne slike plager så lett som ingenting uten hjelp av utenlandske remedier.

- Jeg vedder en flaske brennevin på at jeg har fått solgt minst ti flasker før markedet er over!

Holmen stirret nesten vantro på kollegaen. - Spøker du?

- Det er fanden danse meg ingen spøk!

Holmen tenkte seg om et kort øyeblikk og klødde seg i det skjeggprydete ansiktet med lange, tynne fingre. - Jeg er med, sa han kort.

- Det er godt, min gode mann! Jeg skal sannelig vise deg!

Dermed beseglet de veddemålet med et kraftig håndtrykk til allmenn munterhet blant de andre kjøpmennene som sto småhumrende rundt dem.

Alt var ved det gamle. Det fantes ikke den anledning hvor kjøpmann Haldor Gabrielsen, Bossekop, lot et durabelig veddemål gå fra seg.

En av de andre hammerfestkjøpmennene kunne ikke dy seg. - Det er vel ikke bare flytende varer du skal avhende denne gangen?

Gabrielsen sendte den nesevise mannen et glødende blikk, hentet kraftsalven helt inne fra leveren og utbrøt følgende:

- Unnskyld, men har det seg ikke slik at De ganske nylig er blitt født og tørket bak en ovn?

Folk slo øyeblikkelig opp latterdøren helt i offentlighet, og det smalt ikke ett eneste ord fra den nesevise hammerfestingen etterpå.

Bossekop med sin spredte bebyggelse lå vakkert til innerst i Altenfjorden denne marsdagen med sol og klar himmel. I tillegg hadde Bossekop også en flott havn som kunne ta imot alle slags skip hele året gjennom og et gjestgiveri der markedsbesøkende med fine vaner kunne få losji.

Ved kaien lå et dampskip og losset både mel og sukker og andre viktige varer til kjøpmennene, som hadde ventet i spenning på om lasten ville rekke frem i tide til markedsdagene. I tillegg hadde dampskipet også med seg amerikavarer av forskjellige slag, noe som alltid vakte begeistring under markedet. Kasser i alle slags fasonger og størrelser, utallige sekker og tønner og annet gods fra dampbåten ble fraktet med hest og slede opp til markedsbodene.

Oppe på høyden til høyre ruvet Bossekop gård, helt i øst kirken. I vestenden lå Fogdgården og Polarstasjonen, som var viden kjent over hele Europa for nordlysforskningen.

Det var allerede et yrende liv i handlegaten på markedsplassen midt mellom telegrafstasjonen i sør og sykehuset og amtskolen i nord. Plassen var innrammet av madam Klercks stabbur og baker Tandes hus. For å lette politioppsynet ble markedsbodene plassert i to parallelle linjer langs en markedsgate.

Travle mennesker hastet ut og inn av rekken av småhus på begge sider av gaten. Varer ble satt på plass i hyller og skap. Vekter ble kontrollert og pusset. Røyken fra snadder og sigaretter snodde seg opp i luften som små fjæremakk før de løste seg opp til ingenting. Det formelig oste av forventning fra alle hold. Både kramkar og dreng, skysskarer og tilreisende, samt fastboende av den mer soignerte sorten, gledet seg i spenning.

Det lot til å kunne bli et av de bedre markedene, tok en været i betraktning.

DET TOK TRE døgn og omkring tolv kaffekok for den lange reinraiden fra Kautokeino å nå markedet i Bossekop i det strålende vinterværet. Det bakerste følget var folkene fra Somby-siidaen, som hadde koblet seg på ved Biggejavri.

Den som satt med den retteste ryggen og det blideste ansiktet i pulken, var Marit Somby, som endelig hadde fått viljen sin. Hun fulgte like etter en slede fullastet med skinn og var den nest siste i følget. Bakerst kom Ande Ravna, som førte sleden med bjørkestrangene og flere vevde radno til vinterteltet de skulle bo i like utenfor markedsplassen. Vanligvis lå Chalmo på teltsleden, men under markedsturen måtte han være igjen i reinbyen for å komme til krefter igjen etter beinbruddet.

Og akkurat slik siida-issed hadde forutsagt, så det ut til at hunden ville finne tilbake til vante stier i god tid før vårflyttingen til Stjernøy ute i Altenfjorden.

Det hadde gått unna i god fart forbi både Biggeluoppal og Suolovuobme fjellstuer, men oppsitter Halvorsen på Suolovuobme fikk overtalt dem til en kafferast innomhus og litt bytting av reinkjøtt mot kaffe og sukkerklumper. Her fikk de faktisk også en melkeskvett i kaffen fra en av gårdens kyr.

Marit syntes det hele var som et eventyr. På toppen av Beaskades måtte de stanse slik at Marit kunne få se viddelandet sørover mot Maze og Kautokeino i vinterdrakt. Nedturen videre forbi Gargia og over Vina gikk greit. Men den siste strekningen langs Altenelven med høyreiste furutrær var også en stor opplevelse for Marit.

Praten hadde gått friskt for seg under kafferastene, men med all støyen fra sleder og pulker i raiden, var det umulig å snakke straks de var i bevegelse.

Man fikk i hvert fall god anledning til å tenke.

Marit både gledet og gruet seg til vintermarkedet. Historiene om handelsmennenes oppførsel hadde skremt henne. Den verste var beretningen om opprøret i Kautokeino i 1852, da handelsmann Ruth og den svenske lensmannen Bucht, som losjerte hos handelsmannen, ble slått i hjel av rasende mennesker.

Hun visste at dette var noe samefolket aldri kom over og som de ville bære med seg gjennom hele livet som en ond smerte i hjertet. Hele reinflokken ble fratatt dem som ble arrestert etter opprøret, det dreide seg om omkring 3000 dyr, og mange ble auksjonert bort fordi staten skulle dekke utgiftene til rettssaken i Kautokeino året etterpå.

Hun kom aldri til å glemme bestemorens bitre beretning om det som skjedde. De hadde blitt overbevist av vekkelsespredikanten Lars Levi Læstadius fra Karesuando om at kirken brydde seg lite om å forhindre at handelsmennene, øvrigheten og prestene fortsatte med å utbytte fjellfolket der det var mulig. Dette førte til en sterk religiøs vekkelse i Kautokeino, som også spredte seg til Kåfjord og Talvik.

Endelig kunne de få sagt fra om hva de mente om den uverdige behandlingen.

Bestemoren fortalte at Carl Johan Ruth, en svenske som hadde arbeidet hos madam Klerck i Bossekop, slo seg opp som handelsmann i Kautokeino. I mange år drev han med brennevinshandel og fikk de omvendtes vrede over seg. Da heller ikke presten i soknet, Fredrik Hvoslef, gjorde forsøk på å stanse den uverdige handelen, fikk også han vreden over seg.

Kunne han egentlig vente noe annet? fór en lynende tanke gjennom Marits hode.

Så mente myndighetene at de skulle utnevne en norsk lensmann i Kautokeino i stedet for fjellfinnen man hittil hadde hatt. Magnus Klerck i Bossekop ble nevnt fordi han hadde nøye kjennskap til fjellfolket og deres språk, men han takket nei.

Marit kjente sinnet vokse da hun tenkte på det som videre hendte.

Myndighetene utnevnte en annen svenske, en betjent hos handelsmann Ruth ved navn Lars Johan Bucht, til lensmann i Kautokeino.

Alle visste at Bucht tidligere hadde vært lensmann i Øvre-Torneå, men hadde mistet stillingen på grunn av underslag. Og han var meget dårlig likt blant de omvendte fordi han under falsk navn hadde skrevet et anklageskrift mot Læstadius.

Marit skuttet seg og skjøv tankene bort. Hun ble bare unødig opphisset av alt det onde som hadde skjedd opp gjennom årene.

Hun snudde seg, kastet et raskt blikk på Ande og fikk så vidt fikk med seg smilet han sendte henne.

Ande hadde selv brukt den siste timen til å tenke på nattens forunderlige ravnedrøm. Han og Marit hadde ligget tett inntil hverandre under reinskinnfellen i teltet. Selv om de var fullt påkledd som vanlig om vinteren, føltes det nesten som om de lå nakne, for slik sitret det gjennom de unge kroppene denne vinternatten. Det var som om den sterke lengselen etter sommeren ute på Stjernøy ble til en brennende ild i dem.

Da han endelig sovnet, kom ravnen med sine baksende vinger gjennom drømmen, slik den hadde gjort ulvenatten noen uker tidligere.

Men historien var en helt annen.

Det var noe han aldri hadde opplevd før, for tidligere ravnedrømmer hadde alltid varslet ulykke for ham eller noen i familien hans.

Men kanskje var det likevel en ulykkelig drøm?

Det var bare én måte å finne det ut på.

Hente drømmen tilbake fra minnet.

Det er akkurat som om han befinner seg på markedet i Bossekop, men likevel er det ikke det.

Han vandrer nedover den hardtrampete stien fra markedsplassen mot havnen. Det er et yrende liv, både om bord i det eneste skipet som ligger fortøyd og på selve kaien. Folk vandrer hurtig frem og tilbake som om de er på leting etter noen de har savnet lenge. Brått hører han klingende bjeller, og når han snur seg, ser han en veldig reinraide komme ned på kaien. Det er mange kjente ansikter blant fjellfinnene, og han kan skimte sin egen hvite kjørerein helt fremst i raiden. Sledene og pulkene er godt lastet med utstyr for en lengre tur.

Ravnen bringer ham plutselig om bord i det enorme skipet slik at han kan se navnet på det tydelig, malt med svart skrift på den hvite broen.

Island...

Så sitter han sammen med mange ukjente mennesker og noen kjente. Men han finner ikke Marit blant dem. Skipet ruller kraftig på det opprørte havet. Han føler seg kvalm og dårlig og kaster opp mens sjøsprøyten driver inn i ansiktet hans.

Det siste ravnen viser ham fra den lange ferden over havet, er en underlig kvinne som svever i et tåkeland med en brennende fakkel i den ene hånden. Plutselig er det som om hun faller og blir liggende livløs under tangvasene med det lyse håret utslått.

Han føler stor undring, men også stor sorg.

Det var vanskelig å tolke den underlige drømmen.

Han måtte kanskje be Aslak om råd?

Langsomt åpnet han øynene igjen for å venne seg til det skarpe lyset fra solgnistrende snø. Marit hadde akkurat snudd seg og satte undrende øyne på ham.

- Er det nå på tide å sove? ropte hun bakover.

Det var så vidt han hørte hva hun sa på grunn av lyden fra klingende bjeller og syngende meier. Han viftet med hånden og sendte henne et bredt smil.

- Ja, for i natt skal jeg våke.

- Hva sier du?

- Jeg skal være våken i natt.

Marit ristet på hodet og snudde seg fremover igjen. Det første som fanget blikket hennes, var kirken i Bossekop, der den lå på en høyde med utsikt over havet. Det var rent underlig å se den omgitt av snø, for når de fulgte reinflokken ut til Stjernøy under vårflyttingen, var det snøfritt og tørt nede ved fjorden og kirken virket nesten naken. Nå lå den tildekket med snø som en hvit jomfru.

Før hun visste ordet av det, hadde hele reinraiden stanset opp for godt like ved det første tømmerhuset langs handelsgaten i Bossekop. Hun husket disse underlige handelsbodene fra vårflyttingstiden. Da sto de langs gaten med låste dører og skodder for vinduene, som om de senket blikket og ikke ønsket å se folk i øynene.

Nå var de åpne og gjestfrie og ønsket dem velkommen med muntre og høylytte tilrop fra ivrige kjøpmenn og kramkarer.

- Nå, hva syns du? spurte Ande da han hadde plassert kjørereinen sin med alt utstyret på den vanlige lavvo-plassen i utkanten av markedet, ikke langt unna kjøpmann Gabrielsens handelsbod.

- Jeg synes det er som et eventyr!

- Hvilket eventyr da? humret Ande. - Det om Stallo og den hvite oksereinen?

- Njalla! utbrøt Marit med et lite geip og etterlignet fjellreven med små, spisse ører.

- Njalla kan du være selv.

Mens de sto der og småertet hverandre, dukket en tettbygd mann ut av døren på den nærmeste markedsboden. Han virket enda større nå som han var ikledd fullt vinterhyre med skinnstøvler, sid frakk og skinnlue.

Andes hjerte sank en smule ved synet av karen. Det var Haldor Gabrielsen i egen rødmussede person. Kjøpmannen som ikke lot sjansen til en aldri så liten spydighet om fjellfinnene gå fra seg hvis anledningen bød seg.

Merkelig nok var han så smørblid og hyggelig at Andes mistanke ble vakt på øyeblikket.

- Velkommen til Bossekop, brummet han og bød til og med frem neven til hilsen.

Det var ingen annen utvei enn å besvare den hjertelige, men mistenkelige velkomsten.

- Gidos, svarte Ande, trakk den ene skinnvotten av seg og grep tak i Gabrielsens svære neve.

Jo, det er sannelig krefter i den karen, tenkte Ande og måtte riste litt på armen etter det faste håndtrykket. Han smilte matt til Marit, som stirret undrende på ham.

- Her ser det ut til å være godt med både kjøtt og skinn, fortsatte Gabrielsen og strøk den ene neven over reinskinnfellene som lå stablet oppå hverandre på en av sledene. - Utmerket kvalitet, om jeg tør si det slik.

Ande stirret på Marit og ristet på hodet.

Jo, det så ikke rarere ut enn at han torde si det slik, også. Det var noen underlige mennesker, disse bumennene i Bossekop.

- Det er vel helt bestemte varer dere skal handle, antar jeg? Eller skal dere ha det samme som i fjor?

Ande visste ikke riktig hva han skulle svare på det. Men én ting var i alle fall sikkert: Han skulle tenke seg nøye om før han handlet noe som helst av Gabrielsen.

- Vi har ikke bestemt oss for noe ennå, svarte han på sitt samiskklingende norsk, helt ulikt fintrønderdialekten som Haldor Gabrielsen hadde fraktet med seg helt fra Levanger.

- Nei, det forstår seg, sa Gabrielsen med et bredt flir. - Vi har tiden for oss.

Ande nikket til svar og ble brått opptatt med å flytte på noen reinskinn. Det var mye som skulle klargjøres før den endelige handelen kunne påbegynnes.

- Jeg har fått noen helt spesielle saker fra Amerika i år, fortsatte Gabrielsen som om han ikke hadde oppfattet at Ande var opptatt med noe helt annet enn å føre en samtale med ham. - Så dere er velkommen til å ta en kikk på varene når det måtte passe herskapet.

Ande rettet ryggen og stirret vantro på kjøpmann Gabrielsen. Men det var ikke antydning til glimt i øynene eller et skjevt smil om munnen. Handelsmannen var like alvorlig som en ulvenatt i vinterstorm.

- Ja, ja, stotret han frem og kremtet. - Det passer sikkert.

- Så sier vi det, sa Gabrielsen med et jovialt smil, tok seg til skinnluen og marsjerte tilbake til handelsboden sin. Det var allerede flere kunder som ventet på å få kjøpt noe av Gabrielsens assorterte vareutvalg, som varierte fra de nyankomne flaskene med "Sloan's Liniment" mot giktsmerter og andre plager til stenger med kandissukker og prospektkort fra både Europa og Amerika.

Ande gikk bort til Marit og fortalte henne noen sannhetsord om hvordan Gabrielsen pleide å være overfor dem under disse markedsdagene i Bossekop. Det han hadde stått og sagt til ham i dag, var sannelig mer enn nok til å bli like mistenksom som gæt'ke når den la ut på jakt på viddelandet.

- Ja, jerven lar seg ikke lure, avsluttet han og kysset Marit på kinnet.

- Huff, hva er det du gjør? utbrøt hun og rødmet en tanke i den lave ettermiddagssolen.

- I natt skal jeg våke, svarte han bare med et lurt smil om munnen og dyttet vinterluen på snei. - Skal ikke du?

- Om natten skal alle sove, sa hun.

- På Bossekopmarkedet tenker alle annerledes.

Marit ristet på hodet. - Kom, så går vi ned til havet. Jeg har lyst til å se på det digre skipet ved kaien.

Ande nikket og ga beskjed til de andre i Somby-raiden at de ble borte en stund.

- Nå, bare det ikke blir småkarer av det, så, humret Mattis.

- Vask munnen din, sa Marit og kastet et strengt blikk på ham.

Det lot ikke til at Mattis ble særlig skremt, for han utbrøt:

- Ja, jeg skal høre om Gabrielsen har brennevin. Det renser visst godt.

Ennå foregikk det travel transport av varer fra kaiene opp til markedsbodene. Det meste gikk med hest og slede, men kraftige karer bar med seg tunge sekker og tønner på brede skuldre og sterke rygger. Noen av de sprekeste guttungene fikk bære småesker med drops og kandissukker mot rimelig betaling fra innholdet av de samme eskene. Det var ikke til å undres over at det lyste ekstra forventningsfullt i gutteøynene.

Det var fortsatt ganske folksomt på kaien da Ande og Marit dukket opp. Det svarte dampskipet med den hvite broen var et mektig syn. Mannskapet var travelt opptatt med lossing av tønner og kasser, svære hiv som kom opp fra lasterommet og deiset dansende i land mens bryggesjauere tok imot og løsnet stroppene for å klargjøre for nok et varp fra skipets skattkammer.

Det var øyensynlig lenge siden mannskapet om bord i dampskipet hadde sett fjellsamer i full mundur, for de stanset arbeidet en stund bare for å se både lenge og vel på det unge paret som kom skridende langs pakkhusene på kaien.

- La dem bare stirre, hvisket Ande inn i øret på Marit. - De har vel ikke sett en same før.

Men de var også et syn for øyet der de vandret ikledd side pesker av beste reinskinn, bellinger og skaller av samme materiale, med fargerike bånd. Begge hadde luer med skinnbesetning, han en firesnutet vinterlue, hun en rund kvinnelue. De bar også brede belter rundt livet med flotte kniver i dekorerte slirer. I tillegg hadde Ande lasso hengende over skulderen.

De stanset selv opp et øyeblikk og betraktet det tause mannskapet om bord, som sto fastfrosset som om de var forvandlet til et fotografi i det lave sollyset.

- Hvor kommer båten fra? spurte Ande for å se om han klarte å vekke dem til live.

Og mennene på fotografiet begynte med ett å bevege seg igjen. Et nytt hiv ble sveivet opp fra lasterommets mørke.

- Vi kommer egentlig fra Kristiania, kom det fra en lyshåret kar som sto like ved lukeåpningen. - Men i dag er vi kommet fra Hammerfest.

- Kristiania, sa hun stille. - Dit sendte de mange av våre etter opprøret i Kautokeino. De måtte sone straffene på Akershus festning...

- Ja, jeg vet det, sa Ande og holdt rundt henne og kjente den varme pusten hennes mot ansiktet. - Det skal vi aldri glemme. Men en dag skal jeg reise til Kristiania.

- Huff, som du snakker, utbrøt Marit.

- Om jeg så skal gå dit til fots.

- Ja, det høres jo veldig sannsynlig ut.

Ande smilte lurt, tok av seg skinnvotten og kløp henne i kinnet. - Å, du skal få være med dit, du også, om jeg så må bære deg i tillegg.

- Da så, rødmet hun.

De nådde helt frem til baugen av den svære damperen. Ande studerte nøye ankeret som hang like over hodet hans og måtte beundre tykkelsen på ankerkjettingen som løp ut av hullet i baugen.

Han trakk seg noen skritt bakover for å gløtte over ripa, slik at han kunne se navnet på lastebåten.

Marit merket brått at det kvakk til i kroppen hans, som om han hadde brent seg.

- Hva er det, Ande? spurte hun engstelig.

Ande var ikke i stand til å få frem en eneste lyd. Han klarte så vidt å heve armen for å peke på broen der de svarte bokstavene fortalte hva dette skipet var døpt en gang for mange år siden i Kristiania, langt unna både Bossekop og Kautokeino.

Dampskipet bar navnet Island.

 

 

 

5

Mens de andre var ute og pratet kjenning med folk fra reinraiden og andre bofaste i Bossekop, satt Ande og Marit i lavvoen og snakket om ravnedrømmen og hva den kunne bety. Det var mangt som var uklart ennå, som det med kvinnen med krone og fakkel. Hittil hadde ravnedrømmene alltid varslet ulykke, men etter den underlige hendelsen med dampskipet, visste han egentlig ikke hva han skulle tro.

Ingenting var som før, så det ut til.

- Kan du ikke fortelle ravnedrømmen en gang til? spurte Marit, som syntes det hele var så spennende at hun kjente huden nuppe seg under dorkaen.

Så måtte Ande til med å gjenfortelle historien om ravneflukten over havet om bord i dampskipet Island, uværet som gjorde alle om bord syke og synet av den underlige kvinnen med krone og fakkel som likesom vokste ut av tåkelandet.

Marit knuget Andes hånd i sin, og han kjente henne skjelve. Uten at han kunne forhindre det, spredte uroen seg over i kroppen hans også. De la seg begge på rygg på skinnfellen og bredte en annen over seg som et teppe for å skjule seg for disse underlige kreftene som omga dem.

- Hva kan dette bety? hvisket han.

- Du må kanskje spørre Aslak.

Han tygde på det en stund. - Jeg vet ikke om jeg tør det...

- Hva er det....du er redd for å ...få vite?

Igjen måtte han tenke seg om.

- Jeg har ennå ikke sett ansiktet ditt i ravnedrømmen og..., sa han lavt og avbrøt seg selv.

Hun klemte hånden hans fastere.

- Og jeg er redd for å miste deg, avsluttet han.

- Hysj, hysj, sa Marit, vendte ansiktet mot ham og presset leppene sine mot munnen hans i et lett kyss for å stanse ordene og tankene.

Det sitret i leppene på begge etterpå.

En underlig varme spredte seg gjennom kroppen.

De visste at de hadde tiden for seg selv i lavvoen, men turde ikke bryte grensen. Begge var redde for å såre den andre. De ble liggende tett sammen, fremdeles kledd i dorka og undertøy under skinnfellmørket.

Det hele var som en drøm.

Både vidunderlig og skremmende på samme tid.

Men fingrene var flettet inn i hverandre og ville ikke slippe taket.

Marit kjente den friske einerpusten hans, den hun hadde tenkt på så mange ganger.

Hun hadde et tilfreds smil om munnen da hun betraktet Ande der han lå med lukkede øyne ved siden av henne.

Det var slik de tre andre som tilhørte lavvoen, fant dem senere på kvelden, tett omslynget under reinskinnsfellen.

Og alle trodde de visste hva som hadde skjedd, for det var derfor de hadde vært så fryktelig opptatt med å prate kjenning med andre flyttsamer og bumenn på markedet.

De hadde til og med tatt seg tid til en aldri så liten kjøpsdram - på forskudd.

 

 

DEN NYE dagen sto lys og klar med solen hengende like over kirken i Bossekop. Det var som om den hadde fått en himmelsk glorie, noe som mange ikke unnlot å nevne mens de strømmet nedover til markedsplassen.

For fjellfolket fra Kautokeino føltes det ikke like himmelsk. Det var der oppe på høyden at to av opprørerne ble halshugget av bøddelen førti år tidligere, og det var akkurat som om det fremdeles hvilte noe ondt over henrettelsesplassen.

Den gangen hadde det også vært en mengde nysgjerrige mennesker til stede, men nesten ingen fra Kautokeino. I dag var fjellfolket godt representert, for dette var snakk om årets første lappemarked.

Ande hadde sovet godt om natten og gikk rundt med et fornøyd smil om munnen.

Han var nesten sikker på at drømmene om Marit ville gå i oppfyllelse.

Først gikk han langs den ene rekken av handelsboder for å orientere seg om hva som fantes av varer og tilbud hos de forskjellige handelsmennene, for deretter å traske nedover motsatt side for å undersøke resten av vareutvalget. Det var egentlig bare helt tilfeldig at han endte opp ved det vesle tømmerhuset til kjøpmann Gabrielsen. Det var tre vinduer på fremsiden av bygningen i tillegg til selve inngangsdøren. På den ene røstveggen, som sto ut mot det fri og vendte vestover, var nok et vindu. Flere av salgsbodene hadde dessuten en flaggstang festet til et av novene. Dette gjaldt også tømmerhuset til kjøpmann Haldor Gabrielsen. Det svensknorske flagget blafret friskt i østavindsbrisen.

Ande gløttet på statsflagget og bøyde hodet for å gå inn i handelsbodens halvmørke. Det var et par samer der inne fra før. De hilste og fortsatte å undersøke Gabrielsens varetilbud på handelsdisken og i hyller og skap rundt om på tømmerveggene.

- Nei, ser man det, utbrøt Gabrielsen med ekte entusiasme i stemmen. - Der har vi mannen med de utmerkede reinskinnene. Kan jeg få by herren på en aldri så liten tår av den sterke sorten, De vet?

Ande måtte snu seg for å se om det var andre innkomne herrer bak ham som kjøpmann Gabrielsen førte sin høflige samtale med, men det var bare han selv og de to andre samene der.

- Jeg...jeg...vet ikke om jeg..., stammet Ande på sin usikre norsk og nølte med å få sagt det han ønsket å si til denne mannen som han følte som en trussel.

- Å, vær ikke så beskjeden, fortsatte Gabrielsen ufortrødent. - Vi kommer ikke videre om vi bare skal være beskjedne, min gode herre.

Så skjenket han i et lite glass med det Ande visste ville brenne tungen og halsen hans fordervet, slik at han måtte hoste og harke og virkelig skjemme seg ut der inne.

- Ja, her er det en liten dram til dere alle tre, sa Gabrielsen og avsluttet skjenkingen i det fjerde glasset, som skulle være til ham selv. - Så sier vi skål for et vellykket lappemarked.

Ande grep det vesle glasset med tre fingre og helte det i seg slik de andre mennene gjorde det - i en eneste støyt.

Joda, det rev sannelig godt i halsen, men han holdt masken og ga ikke en lyd fra seg. Men han var ganske sikker på at han ville spytte ild så snart han hadde kommet seg ut av handelsboden.

Mens han kjempet for å beherske seg da ilden langsomt begynte å romstere nede i selve magesekken, hentet kjøpmann Gabrielsen frem disse amerikavarene han hadde snakket om dagen før. Noen brune glassflasker med etikett og forseglet kork ble plassert på tredisken midt mellom små papirposer med sukkertøy og kandissukker, prospektkort fra hele verden og alskens nipsgjenstander og figurer Ande aldri hadde sett maken til tidligere.

- Jo, jeg vet for sikkert at dere fjellfinner kan det meste om sykdom og plager, brummet Gabrielsen og holdt en av glassflaskene opp mot lyset fra vinduene på inngangssiden. - Beste medikament fra Amerika, landet der de største oppfinnelser blir gjort for tiden. Ja, dere har vel hørt snakk om Amerika, langt der over havet i vest?

Ande stakk en neve innenfor beltet for å holde magen i sjakk. Den brennende smerten syntes å spre seg som ringer i vannet når man har kastet en stein uti.

Ande nikket og smilte matt. Joda, han hadde hørt snakk om folk som hadde dratt over dit for å få et bedre liv enn i Norge, uten at han egentlig skjønte hva som kunne være bedre i et slikt veldig land med et helt annet talemål.

- Ja, det var siger og skriver min gode venn William Kjellmann fra Talvik, som foreslo at jeg skulle importere eliksiren til gamlelandet, fortsatte Gabrielsen.

Ande syntes det ble mange vanskelige ord, men han torde ikke spørre om hva de betydde heller, for man visste jo aldri hva kjøpmannen da ville finne på.

- Ja, ja, denne Kjellemannen, humret Gabrielsen mens han snurret på barten. - William dro over til Amerika for ti år siden og bor nå i Madison, uten at jeg kan fortelle herrene nøyaktig hvor det er. Men det spiller jo egentlig liten rolle. Nå har jeg linimentet her, og det er medisin for mange plager, det skal være sant og visst.

En av de andre flyttsamene nikket og så ut til å skjønne hva det dreide seg om.

- Skulle vi ikke kjenne han Kjellmann, sa han med smilende øyne under vinterluen.

- Han drev handel med rein og reinkjøtt da jeg sist traff ham i Karasjok.

- Ja, skulle man hørt på maken, utbrøt Gabrielsen og slo neven i disken så linimentene begynte å ta små dansetrinn på treverket. - Her har vi visseligen en mann som vet hva han snakker om! Hvem er De, min herre?

Sannelig rakte han ikke ut hånden for å hilse også.

Nå ble han da mer enn høflig, fór det gjennom hodet på Ande. Han sto fremdeles med neven presset mot den uregjerlige magen innenfor pyntebeltet med den digre samekniven i slire.

- Morten Aslaksen Bær, svarte den kraftige unge mannen og grep neven som ble bydd ham. - Hvis han Kjellmann sier det er brukandes som medisin, så er det nok sant - like sant som far min var han Aslak Andersen Bær, som døde for tre år siden.

Ande stirret nysgjerrig på karen som ikke så ut til å være særlig mye eldre enn ham selv men som syntes å ha både snakketøy og kunnskaper på rett plass.

- Ja, og dette er den ene av de tre brødrene mine, fortsatte Morten Bær. - Han har lenge snakket om å dra over til Amerika. Ikke sant, Anders?

Den andre mannen med Karasjoklue nikket mot Ande før han tok kjøpmannen i hånden og presenterte seg som Anders Aslaksen Bær.

- Ja, da mangler vi bare navnet på den unge mannen ved døren, sa Gabrielsen og lot ikke til å ville avslutte hilserunden før alle var tatt med.

- Ande Ravna fra Kautokeino, hilste han og tok av seg luen.

Mennene stirret undrende på ham en stund før Anders Bær utbrøt: - Ravna er ikke akkurat noe Kautokeino-navn...

Så tok han seg i det og tilføyde: - Ja, nå er jo ikke Bær noe Karasjok-navn heller, men...

Ande nikket. - Nei, foreldrene mine kom ut for en forferdelig storm på Beaskades da jeg var liten.

Ande stoppet opp fordi han fikk problemer med gå videre. Han husket egentlig ikke noe særlig av foreldrene. Ansiktene var blitt borte. Det eneste som hang igjen, var den gode lukten av moren.

- De ble funnet omkommet av en postfører på vei fra Bossekop til Kautokeino, fortsatte han med dempet stemme. - Siden har jeg bodd hos Aslak Somby.

- Da vet jeg hvem faren din er, sa Gabrielsen med alvorlige rynker i pannen. - Ole Klemetsen Ravna, en kjernekar som ofte handlet hos meg. En forferdelig tragedie, noe annet kan man ikke si om den saken.

- Vi har hørt om Beaskadesulykken, sa Anders Bær. - Det var Johan Persen Pentha som var postfører den dagen de ble funnet. Da hadde de ligget døde i nesten en uke og...

Morten Bær la en hånd på skulderen til broren for at han ikke skulle utmale historien altfor mye.

- Jeg hører at Aslak har hatt et dårlig år, sa han henvendt til Ande.

- Vi mistet noen rein under stormen i februar, svarte Ande. - Ulvedjevlene var overalt den natten. De tok noen av de beste simlene våre...

Så måtte han ut med historien om vargnatten og hvordan han stakk neven rett i gapet på vargen for å berge livet. Venstrearmen hadde plaget ham av og til i tiden etterpå, det var ikke til å underslå.

- Nesten som gikt, la han til.

Det var akkurat her at Gabrielsen hevet en av de brune flaskene med liniment og la ut i det vide og brede om alle plagene den aldeles fortreffelige vidundermedisinen kunne fordrive.

Slik hadde det seg at Ande Ravna ble første kunde som byttet til seg "Sloan's Liniment" mot røyskattskinn. Kjøpmann Gabrielsen pakket inn flasken sammen med et par fargede prospektkort han fikk med på kjøpet.

Ande takket høflig for handelen og hilste de to Bær-karene farvel. Vi treffes kanskje på høstmarkedet, hadde Anders sagt før de skiltes.

At Ande hadde tenkt å fortelle kjøpmannen en sannhet eller to, hadde han helt glemt.

MARIT BLE svært overrasket over å finne en flaske "Sloan's" inne i pakken Ande hadde brakt med seg fra besøket hos kjøpmann Gabrielsen.

- Har du ikke tatt med noe til meg?

Ande skjønte raskt at han burde ha kjøpt en gave til Marit. Men i stedet hadde han bare vært opptatt av seg og sitt.

- Det skulle hjelpe for den vonde armen min, unnskyldte han seg. - Men bildene er til deg...

Han hadde jo ingen anelse om hvilke prospektkort det var snakk om, men han stolte på at Gabrielsen hadde funnet frem noen fine eksemplarer.

Marit hentet opp de to kortene som lå igjen i innpakningspapiret.

- Er det dette du mener er en gave til meg? ville hun vite.

- Jaa, joo, nølte han. - Gabrielsen sa det var flotte bilder fra Amerika.

- En halvnaken dame med krone på hodet? Marit kikket anklagende på ham. - Og dette synes du er en passende gave til kjæresten din?

Ande rødmet helt ned i skallene.

Hva i all verden var det kjøpmann Gabrielsen hadde funnet på?

Kort med avkledde damer?

- E-hm, stammet han. - Jeg fikk ikke sett dem på forhånd. Å, jeg skjønte nok at han ville lure meg til slutt.

Men Marit kunne ikke holde seg alvorlig lenger. Det var akkurat det samme som skjedde når hun forsøkte å lure Anna også. Hun sprakk og brøt ut i latter hver eneste gang.

- Hva er det du flirer av? Ande så forundret på henne.

Marit klarte så vidt å overlevere det ene prospektkortet til Ande, som sto som en måpende trestaur foran henne.

- Flott dame, ikke sant? Hun lo så hun hikstet.

Ande holdt bildet slik at lyset fra teltåpningen falt rett på den matte papiroverflaten. Om Marit hadde fiket til ham over ansiktet, hadde han ikke blitt mer overrasket. Han satte seg ende ned på reinskinnsfellen inne i lavvoen og mistet kortet slik at det seilte rundt og rundt som en fugl før det landet midt i ildstedet. Det var med nød og neppe Marit klarte å berge den falne damen fra flammene.

- Hva er det med deg, Ande? Først dampskipet og nå dette bildet av en dame.

Da det gikk opp for henne hva hun egentlig hadde sagt, kom hun brått på ravnedrømmen.

En underlige kvinne med krone og fakkel i den ene hånden, som liksom vokste ut av tåken.

Dette var et bilde av henne.

Frihetsstatuen i New York, sto det på kortet.

Hun knelte ned på fellen og strøk Ande over kinnet. Han stirret tomt på henne, som om hun skulle være en fremmed.

- Er det lenge til markedet er over? hvisket han.

- Det varer jo noen dager til, svarte Marit og så engstelig på ham.

Men Ande gikk nesten som i drømme resten av tiden, noe som blant annet førte til en uheldig episode med en hissigpropp av en gruvearbeider fra Kåfjord. En uoppmerksom Ande kolliderte med den lettere berusede kåfjordingen utenfor Madam Klercks gjestgiveri og fikk straks en truende knyttneve oppunder ansiktet.

- Er du staurblind, gutt? utbrøt den tettbygde kåfjordingen og var temmelig rød i toppen.

- Bealustit! stammet Ande unnskyldende og trakk seg engstelig unna.

- Vik fra meg, din satans gannlapp, freste den svære kåfjordingen og dyttet Ande over ende i snøen. - Prøver du deg på ærlige folk igjen, skal jeg sannelig knø deg, så sant jeg heter Peter Nordbakk.

Ande hadde mest lyst til å fordufte rett inn i snøfonnen og drømmelandet.

En annen kar som også hadde mest lyst til å forsvinne i drømmelandet, var kjøpmann Gabrielsen. Marit Somby hadde vært innom handelsboden hans og sagt ham noen sannhetsord om salgsmetodene hans. Hun hadde banket linimentet i disken og krevd skinnene tilbake, ellers ville hun melde ham til lensmannen.

- Jeg håper du ikke får solgt mer av dette forbannede linimentet, hadde hun tilføyd før hun marsjerte ut, rett i nakken og med et dystert uttrykk i ansiktet.

Og Gabrielsen tapte i tillegg veddemålet med kjøpmann Holmen fra Hammerfest.

Fire solgte linimenter og én i retur er ikke noe særlig å skryte av, mente Holmen.

Lapp er lapp, svarte Gabrielsen bistert.

 

 

6

Teller Reindriftsstasjon, Alaska, juni 1893

To menn rullet rundt på gressbakken like utenfor reingjerdet vest for stasjonen og kjempet innbitt om å få overtaket. Snart var den kortvokste karen som var munkeklipt på hodet, øverst, snart kjempen med de svære nevene. Begge stønnet og bannet mens svetten sved i øynene og gjorde synet uklart. For en utenforstående ville nok den ujevne kampen gått i kjempens favør, men den spebygde utnyttet motpartens langsommere bevegelser. I et kort øyeblikk hadde han blottet halsen, og dermed var en lynrask neve rett i strupen på ham. Kjempen visnet i det samme, som om han alt hadde fått dødsstøtet, men med en siste kraftanstrengelse fikk han presset frem et rop om hjelp mens øynene vrengte seg av smerte.

- Ah-ann-aa!

Det lød nærmest som en hoste. Han som holdt neven som en klo mot strupen, slapp straks grepet og lot den andre få pusten igjen.

- Aannaa!

En liten gruppe mennesker kom styrtende til. En høyreist kar med hatt, vest og en Army Colt stukket ned i bukselinningen, stilte seg bredbent like ved de kjempende mennene, rødflammet i det hvite ansiktet.

- Hva fa'en er det dere holder på med? utbrøt han og så ut til å ville smelle til begge slåsskjempene med skjeftet av revolveren.

- Kalagiq tyv, sa den kortvokste karen med et rasende uttrykk i ansiktet og kom seg kjapt på beina. - Stjele rein.

- Jaså? Stjele rein? Har du ikke lært ennå, Kalagiq?

- Rein tilhøre inupiat, utbrøt kjempen etter å ha fått stemmen tilbake. Fremdeles lå han på ryggen og kikket opp på mennene som hadde stimlet sammen rundt ham.

- Inupiat? Du er en jævla eskimo. Det er det du er.

Bestyreren for Teller Reindeer Station, Bruce Miner, var så rasende at han sto og trippet. Han hadde lenge sett seg lei på konfliktene mellom lokale eskimoer og importerte tsjuktsjere som pastor Sheldon Jackson og kaptein Michael Healy hadde hentet over fra Sibir for å lære eskimoene reindrift.

Slik han så det, var det spilt møye. Ingen av disse primitive folkene syntes å ha evnen til å tenke en fornuftig tanke, langt mindre utføre en voksen manns arbeid slik hvite mannfolk var i stand til. Han hadde alt begynt å angre på at han hadde takket ja til å lede reindriftsstasjonen i disse gudsforlatte traktene.

- Hører du hva jeg sier? Du er en elendig eskimo som jeg godt kan tenke meg å banke litt vett i akkurat nå.

- Ja-ja..., stammet Kalagiq og kom seg møysommelig på beina. Det var tydelige merker etter tsjuktsjeren Timurs kloneve i strupen.

- Hva sier du, Timur?

- Eskimo stjele. Timur sint.

- Du vet at du skal varsle meg om dette, Timur. Hører du? Meg!

- Ja.

- Jeg skal straffe dem som ikke adlyder ordre.

- Ja.

- Jeg kan tenke meg at Jackson blir temmelig forbannet når han ankommer Teller sammen med kaptein Healy. Han venter at dere skal samarbeide som fredelige mennesker.

Midt under Miners skjennepreken dukket en tettvokst mann opp fra landsbyen.

Jaså, her kommer sjefen for eskimobanden, tenkte Miner og ristet på hodet. Det var bare det som manglet nå.

- Hva skjedd? spurte den nyankomne og satte skarpe øyne i Miner.

- Ja, hva tror du, Anguliik? Ser det ut som en folkefest?

Eskimolederen henvendte seg straks til Kalagiq og snakket med ham en kort stund på deres eget språk. Deretter henvendte han seg igjen til Miner.

- Fortell.

Miner fnyste og pekte på Anguliik med en dirrende pekefinger. - Det er jeg som leder reindriftsstasjonen. Ingen fordømt eskimo kan herse med meg. Forstått?

EN HÅNDFULL menn kom inn med langbåten fra det tremastede amerikanske kystvaktskipet Bear, som lå for anker utenfor Teller reindriftsstasjon inne i Port Clarence-bukten på Seward Peninsula.

Seks av mannskapet fossrodde mot land, mens to menn satt i akterenden med tunge og alvorlige ansikter. Den ene av mennene var en småvokst fyr med helskjegg og briller, 1.55 på strømpelesten, selv om han påsto han var 1.60, ikledd fullt eskimoutstyr, inkludert de karakteristiske muklukene av selskinn på beina. Den andre var en ruvende skikkelse på 1.90, nesten mørkhudet i ansiktet, ulastelig antrukket i kapteinsuniform.

Kaptein Michael Healy, sønn av en irsk immigrant og en kvinnelig slave, kastet et blikk på sidemannen, den nesten 60 år gamle Sheldon Jackson, og tenkte med seg selv: Jeg slutter aldri å forundre meg over at den vesle pastoren er blitt skolesjef for hele Alaska. Etter å ha grunnlagt flere kirkesamfunn og skoler for indianerbarn, påstår han faktisk at Gud har kalt ham til Alaska for å frelse eskimoene også.

Kapteinen hadde plukket opp Jackson i Port Townsend for å ta ham med på den årlige turen langs kysten for å besøke misjonsstasjonene og skolene som var opprettet for eskimoer og indianere.

- Hvorfor stirrer du slik på meg? spurte Jackson.

- Jeg kom bare til å tenke på de 6000 dollarene du fikk for å hente rein og reingjetere fra Sibir, svarte kapteinen. - Hvordan er det mulig?

Jackson humret og rettet på brillene.

- Etter å ha travet rundt i Rocky Mountain-regionen i årevis i all slags vær, er ingenting umulig for en Guds mann.

- Det er vel kanskje noe av sannheten.

- Ja, men uten mine gode kontakter i kongressen og blant veldedige kvinner, hadde det nok ikke vært mulig, antar jeg.

- Aha, man kan altså ikke bare stole på Gud? Det står også kvinner bak.

Jackson kjente en antydning til whiskydunst fra sidemannen. Til tross for at han hadde sagt fra på et tidlig tidspunkt om hva han mente om brennevinets forbannelse, så det ikke ut til å hjelpe det minste.

- Nei, det var ikke det jeg mente, avbet Jackson ham. - Men jeg er realist. Slik er det bare.

Begge hadde på hver sin måte satt seg i respekt langs kysten gjennom de siste dramatiske årene de hadde fartet sammen. Men det var kaptein Healy som hadde kommet med den tilsynelatende forrykte ideen om å frakte rein fra Sibir til Alaska for å bedre eskimoenes levekår.

Kontakten med hvite hadde ført til epidemier av smittsomme sykdommer. Dessuten ble eskimoene rammet av hungerkatastrofer fordi både hvalross og hval på det nærmeste var utryddet av fangstfolk som var ute etter raske penger. Hungeren herjet nådeløst gjennom mange tiår. I tillegg hadde den nye forbannelsen, brennevinet, spredt seg blant folk, som drakk seg fra sans og samling og frøs i hjel der de sist stupte overende. Det gikk dessuten mange historier om at eskimoene var blitt tvunget til å spise sine egne mukluker som de sto og gikk i, og mange tok til og med huden av kajakkene til mat.

Langbåten nærmet seg raskt den lange, forblåste sandstranden på nordsiden av Port Clarence-bukten som var overfylt av drivved som hadde fulgt havstrømmene helt fra Yukondeltaet. Like ved stranden lå den statlige reindriftsstasjonen Jackson hadde grunnlagt året før og som bar navnet Teller, etter innenriksminister Henry Teller.

I tillegg til den lange hovedbygningen besto reindriftsstasjonen av enkle uthus og lagringsplasser på søyler for å holde hunder og rovdyr unna. Selve eskimolandsbyen lå like øst for stasjonen og utgjorde en håndfull enkle torvhytter.

Jackson hadde valgt stedet fordi det fantes en vannkilde like ved stranden. Noen år tidligere hadde kaptein Healy satt opp en trestaur med en bøtte på toppen for å markere at det var drikkevann i nærheten, slik at hvalfangerne kunne bunkre når det passet seg. Jackson hadde sørget for å erstatte bøtten med det amerikanske flagget.

Og flagget hang der fortsatt med sine stjerner og striper, men fremdeles manglet stjernen som skulle markere at Alaska var blitt en av de forente amerikanske statene.

- Hvis det fremdeles er konflikter mellom eskimoene og tsjuktsjerne, blir jeg virkelig forbannet, utbrøt Jackson, uvanlig opphisset til ham å være. Han hadde allerede konstatert at en delegasjon eskimoer hadde samlet seg på stranden, antagelig med Anguliik i spissen.

De hadde brukt mye tid og energi på å løse konflikter mellom de to folkeslagene, men det syntes som om selve kjemien mellom dem ikke stemte overens. De hadde hentet tsjuktsjerne på en liten boplass kalt Itsjan på den andre siden av Beringstredet. Tre menn ble engasjert for ett år av gangen for å vokte reinhjorden og lære eskimoene reindrift.

- Det har egentlig vært stridigheter mellom disse folkene helt fra gammelt av, fastslo kaptein Healy.

- Jeg har bare hørt enkelte rykter, sa Jackson undrende. - Vet du noe mer?

- Å, jada, svarte Healy. - De krysset havet fra begge sider og røvet til og med kvinner og ungjenter fra hverandre. Etter hvert som årene gikk, vokste den ene historien til å bli verre enn den andre, slik at det ble vanskelig å glemme fortidens synder. Jeg husker spesielt historien om Anguliiks tippoldefar Numuuk...

DET LÅ et tynt regnskimmer over svabergene da en gruppe inupiater gikk i land fra to svære umiaker. De hadde padlet seg over stredet i gråværet denne høstmorgenen for å komme seg usett inn i den trange fjorden hvor de trodde to kvinner og tre ungjenter fra deres egen stamme ble holdt fanget. De var væpnet til tennene med buer, kniver og spyd.

- Blir vi nødt til å drepe, må ingen svikte, sa den eldste blant dem.

- Ingen skal svikte, Numuuk, sa mennene i kor og hyttet med våpnene.

- Vi må befri kvinnene og barna.

Først snudde de umiakene med bunnen opp og dekket dem med tangvaser og drivved. På avstand kunne ingen se at det var skinnbåter i flomålet. Med Numuuk i spissen tok mennene seg innover langs land så lydløst som mulig. De kunne ikke se tegn til liv innerst i fjordarmen, og Numuuk fryktet at tsjuktsjerne hadde forlatt boplassen for godt.

Men en skarpsynt jeger i følget fikk øye på en tynn røykstrime fra et skogholt. Mennene gjorde holdt og diskuterte heftig hvordan de skulle snike seg innpå tsjuktsjerne og befri kvinnene. Men det lysnet fort, og det hastet med angrepet.

Numuuk bestemte seg for å etterlate fire menn for å berge retretten. Disse mennene skulle også få i oppdrag å gjøre umiakene klare på kort varsel etter et signal fra ham selv.

- To ravnerop, slik, sa han og hermet etter den svarte drømmefuglen.

- Vi forstår, sa de fire mennene. - Umiakene skal være klare.

Så bega resten av gruppen seg videre innover langs fjæra. En tåkebanke kom sigende inn fjorden som et beskyttende teppe. Det var som om Numuuks bønner var blitt hørt og at værgudene var på deres side.

Han klemte amuletten av hvalrossbein som hang i en lærreim rundt halsen og takket ravnemannen Tulugaq for de gode drømmene.

Det kunne ikke gå galt.

De nådde utkanten av boplassen idet tåken svøpte inn alt og alle i sin myke fuktighet.

Fremdeles var det stille i leiren. De fire svære, buete skinnteltene lå som urørlige og mørke uhyrer på gressbakken et steinkast fra flomålet.

De hadde den lette brisen imot seg, slik at tsjuktsjernes hunder ikke kunne få teften av dem.

- Ta teltene, sa Numuuk.

Alle visste hva de hadde å gjøre.

Med våpnene klare splittet gruppen seg og stilte seg opp foran hvert av de fire teltene.

Numuuk kjente hjertet stanse da han stakk bjørnespydet inn i skinnfellen som dekket inngangen og rev det til side. To menn fulgte ham hakk i hæl med buene i spenn.

Først skulle de true. Gikk det ikke, måtte de drepe.

- Kom frem, inupiat! ropte han inn i teltet og hyttet med bjørnespydet.

Det ble et svare leven der inne. Folk kravlet seg på beina, stønnet og ropte, det skramlet i kopper og kar, hunder bjeffet og pistret, en romstering uten like.

Numuuk visste at de hadde overtaket. Tsjuktsjerne var tatt på sengen, bokstavelig talt med buksene nede. Uten mulighet til å forsvare seg, ble de stående både tafatte og maktesløse. Det inupiatene fant av våpen, var kastet i en haug ute ved bålplassen.

- Inupiat! gjentok han.

En kvinne kom styrtende ut av teltet, gråtende og skjelvende av angst.

Hun trodde aldri Numuuk ville finne henne.

Numuuks hjerte ble varmt da han så det var hans egen kvinne, Ajuun.

I løpet av kort tid var de fem inupiatkvinnene samlet utenfor et av kjempeteltene på boplassen, urvne og småfrosne, men lykkelige over at Numuuk hadde gjort alvor av å hente dem tilbake fra Sibir.

Numuuk nikket og smilte til kvinnene for å gi dem nytt mot. Deretter satte han i med ravneropet for å varsle mennene om at umiakene måtte klargjøres så raskt som mulig.

Kvinnene og noen av mennene la på sprang langs fjæra mens Numuuk og en håndfull av jegerne hans ble stående igjen for å holde tsjuktsjerne i sjakk. Men det ble verre og verre etter hvert som reinfolket kom til hektene igjen og oppdaget at de var overtallige.

Numuuk fant det fornuftigst å trekke seg raskt tilbake samme vei de hadde kommet.

Det ble et stormløp for livet.

I de siste hektiske minuttene hadde han glemt å vokte våpnene, og tsjuktsjerne kastet seg over dem som ilske veps, klare til å forsvare boplassen mot inntrengerne.

Intensiteten i raseriet overrumplet Numuuk og mennene hans.

Mens pilene haglet, slet de seg fjærelangs, snublet, bannet, skrek, og kjempet seg skritt for skritt mot redningen.

Numuuk så at kvinnene kom seg velberget om bord i en av umiakene som straks la fra land for full padlekraft.

Det gjorde føttene hans lettere, men med blodsmaken i munnen var Numuuk likevel sistemann som jumpet om bord i den andre umiaken.

Han slengte bjørnespydet fra seg og tok sats på en av de sleipe fjæresteinene, gled og stupte på hodet i tangvasene noen favner fra redningen.

Vannet var iskaldt og lammende, men før han rakk å bli redd, hugg sterke never tak i skinntrøyen hans og trakk ham om bord.

Det gikk en stund før han oppdaget at det satt en avbrukket pil i låret like ovenfor den ene knehasen. Numuuk rev den selv ut. Det hang blodige kjøttrevler i mothakene. Heldigvis var låret så numment av kulde at han ikke kjente smerten før lenge etterpå. Det var ikke annet å gjøre enn å rense såret med urin. Ajuun ordnet det hele mens hun satt overskrevs på låret hans.

De kom seg tilbake til fastlandet øst for Beringstredet etter mye slit. Tåken var en venn fordi den hindret tsjuktsjerne å følge etter dem. Men det kostet dem mange timer ekstra å finne tilbake til boplassen ute ved Cape Prince of Wales denne høsten.

- TROR DU historien er sann? undret Jackson etter Healys dramatiske beretning om Numuuk.

- Det er vanskelig å si med sikkerhet. Det er mange av eskimoene som ikke vil glemme og som smører ekstra godt på for å holde krigen gående.

- Etter at tre av tsjuktsjerne ville hjem i fjor, så det virkelig mørkt ut en stund. Jeg trodde aldri vi skulle få overtalt nye reingjetere til å inngå kontrakt. Det kan vi takke Timur for, han som har holdt ut lengst blant eskimoene.

- Ja, det er bare å håpe at de har funnet seg til rette, brummet Healy. - Hvis ikke, kan vi skyte en lang pil etter noen varig reindrift i disse traktene.

- Jeg har hjertet i halsen allerede, sa Jackson spent da langbåten skurte mot sandgrunnen og stanset.

- Du burde tatt deg en liten knert før du dro i land, humret Healy.

Jackson fnyste og hoppet over bord. Han måtte vasse noen få skritt til lands, men skinnstøvlene var så godt innsmurt med hvalrossfett at de var fullstendig vanntette.

En gruppe på fem inupiater med Anguliik i spissen hadde ventet tålmodig på pastor Jackson i flere uker. Anguliik visste det var umulig å drøfte problemene med sjefen for reindriftsstasjonen, som likte inupiatene like lite som han likte tsjuktsjerne. Miner pleide å traske omkring på området med en revolver i bukselinningen. Ingen skjønte noe av at en kristen pastor kunne ha ansatt en slik galning som bestyrer.

Pastoren gikk dem langsomt i møte. Hadde det ikke vært for det frodige skjegget og brillene, ville han ha vært akkurat som en av dem i sin inupiatmundur.

- Hvor er Timur? spurte Jackson og hadde egentlig en anelse om hva svaret ville bli.

Anguliik hilste på den presbyterianske pastoren og ristet på hodet. - Timur dra hjem.

Jackson ble straks rød i ansiktet. Healy kremtet for å stagge mannen, som kunne bli svært opphisset hvis det høvde seg slik. Jackson tok signalet, men sendte ham et brennende blikk.

- Har dere snakket nøye med Timur om dette? ville Jackson vite.

- Inupiat snakke ferdig, svarte Anguliik.

Med alvorlig ansikt vandret pastoren oppover til hovedbygningen, som en hel bråte med hvalfangstfolk hadde vært med på å sette opp året før. Anguliik og hans følge gikk med raske skritt like i hælene på pastoren. Healy holdt seg som sistemann, betenkt over at Jackson hadde vært så kortfattet. Det lovet ikke godt.

En kald vind fra nordvest strøk over landskapet. Det var fremdeles flekker av snø på bakken.

Eskimolandsbyen lå ikke langt unna, men Jackson kunne fort slå fast at tsjuktsjernes telt var flyttet til utkanten av boplassen, i god avstand fra det folket de skulle lære opp til å bli gode reingjetere.

- Vent her, sa Jackson bryskt til Anguliik. - Jeg skal selv ha noen ord med Timur.

Anguliik så fornærmet på mannen som gikk i deres egne klær, men som aldri kom til å bli en av dem, om han så hadde giftet seg inn i stammen hans.

- Ja, jeg mener det, fortsatte Jackson da han så at Anguliik øyensynlig hadde et eller annet på tungen og ønsket å si noen sannhetens ord om det elendige forholdet mellom dem og reinfolket fra Sibir.

Anguliik og følget hans ble stående som isstøtter da Jackson og kaptein Healy fortsatte ufortrødent videre mot tsjuktsjer-teltet. Han begynte en intens ordveksling med de andre mennene i gruppen. Det var tydelig at han var opprørt over den arrogante oppførselen til pastoren, som hadde tillatt seg å bygge en stasjon i området deres og attpåtil gjorde det han kunne for å sette dem utenfor enhver forhandling om hvordan de skulle leve sitt liv som frie mennesker ved å ansette en slik brutal fyr som Miner.

Han fikk sterk motbør fra to andre i følget. De understreket ganske sterkt, med både ord og geberder, at uten pastoren ville de ha sultet i hjel og ligget som bleke og utvaskede skjeletter i fjæresteinene. De ba ham innstendig om å være tålmodig. Reinkjøtt var god mat, selv om de ikke hadde fått så mye av det ennå. De ville neppe kunne jakte på så mye hval og hvalross igjen. De svære skipene som herjet langs kysten, hadde tømt hver eneste fjord helt nord til Point Barrow.

Anguliik blåste av dem og viste med både øyne og mimikk at han syntes deres beskrivelse av situasjonen både var tåpelig og feilaktig.

- Jack-soon viser ikke respekt, freste han. - Han snakker om en gud som har sendt ham hit. Hvilken gud er det som skaffer oss slike folk som Miner? Pøh!

JACKSON VAR den første som gikk inn i tsjuktsjer-teltet. Timur bød dem begge plass ved ildstedet og mat fra gryten som hang over bålet. Det blafrende lyset fra flammene endret stadig tsjuktsjerens ansiktsuttrykk.

- Hva har Timur å si? spurte Jackson endelig. Han måtte ta av seg brillene fordi glassene var grå av dugg.

Timur trakk på skuldrene mens han tygget på reinkjøttet fra gryten. De skråttstilte øynene myste mot pastoren, som hadde kommet over havet for å hente ham og reinsdyrene over til dette trøstesløse landet med et folk som verken var villige til å arbeide slik han var vant til eller oppføre seg på skikkelig vis.

- Tsjuktsjer og eskimo ikke bra, sa han på sitt ubehjelpelige, men godt forståelige engelsk. - Timur hjem. Snart.

Jackson kastet et blikk på kaptein Healy som om han ønsket hjelp fra mannen som først hadde kontaktet dette reinfolket på den andre siden av havet.

Healy tok imot utfordringen. - Timur kan snakke fritt.

Timur kastet et langt og forskende blikk på den storvokste mannen i uniform, som satt med korslagte armer like foran ham. Han visste at kapteinen uten vansker kunne lempe en rein fra skipet og i land med bare nevene. Han var som en av disse kjempene i tsjuktsjernes legender.

- Tsjuktsjer og eskimo ikke bra. Eskimo stjele rein. Timur sint.

Jackson satte i med en plystretone som syntes helt malplassert inne i teltet.

Det var altså slik det skulle ende!

Eskimoene kunne ikke holde fingrene fra reinfatet som skulle redde fremtiden deres!

- Jeg skal snakke alvor med Anguliik! utbrøt Jackson.

- Ikke snakk, sa Timur og tygde ufortrødent videre på måltidet.

- Timur er en sterk reingjeter, sa Healy. - Vi trenger sterke reingjetere. Anguliik trenger sterke reingjetere. Anguliik og folket hans klarer ikke dette alene.

Jackson nikket til Healy, tydelig begeistret for et slikt innspill. - Ja, ingen av oss klarer dette arbeidet uten Timur og mennene hans. Reinen vil dø, og alt arbeidet vil være bortkastet. Mange vil sulte i hjel, slik som før Timur kom hit.

Timur gløttet fra Jackson til Healy og tilbake igjen. Studerte ansiktene deres som om han ville finne ut om de snakket sant eller løy ham huden full.

- Timur hører, sa han. - Timur ikke like folk dø.

- Det er bare Timur og mennene hans som kan dette, gjentok Healy med sin grove bassrøst. - Ingen andre.

Timur var tydelig smigret. Det furete ansiktet hans brøt ut i noe som lignet et smil.

 

 

 

7

Jackson sendte kapteinen et skarpt blikk og fnyste før de gikk inn i Anguliiks beskjedne bolig like i utkanten av reindriftsstasjonen. - Den åndelige føden er like viktig som maten, sa han.

- Etter mitt syn kommer maten først, parerte Healy. - For hvem kan kristne en død eskimo?

Nok en gang ble Guds utvalgte pastor i Alaska svar skyldig.

Anguliik ønsket dem velkommen og viste dem plass inne i det runde og halvmørke torvhuset som var delvis gravd ned i terrenget. Det luktet stramt fra skinnklær som hang over ildstedet midt på det hardtrampede jordgolvet. To av barna hans lekte med små figurer av hvalrossbein på et leie av reinskinn. De lot seg ikke forstyrre av de to gjestene som satte seg ned på motsatt side av ildstedet.

Anguliik bød dem å drikke, men Jackson takket nei fordi han visste det var alkohol i blandingen. Healy ville ikke la en slik anledning gå fra seg, men unnlot ikke å se strengt på den skinnhellige pastoren, som fortsatte sin uhøflige oppførsel.

- Jeg takker Anguliik, og jeg drikker både for meg selv og Jackson, sa han og hevet begeret som var uthult av støttannen fra hvalrossen. - Skål for velstand og et langt liv!

Etter den formelle velkomsten kunne mennene ta fatt på det de egentlig var kommet for å gjøre.

- Anguliik vet at jeg respekterer mange av eskimoenes skikker, begynte Jackson. - Men på grunn av min kristne tro er det umulig for meg personlig å følge alle.

Kaptein Healy stirret undrende på pastoren og lurte på om det ville komme en overraskende tilbaketrekning.

- Jeg mener ikke å være uhøflig eller sårende. Det er bare slik at jeg er oppdratt av mine foreldre til å holde meg til den rette sti i Jesu navn.

Anguliik tømte den siste resten av velkomstdrammen, kremtet og sa: - Jeg ikke forstå Bibel.

- Hva mener du med det?

Healy merket seg at pastoren begynte å fingre nervøst med skinnvottene sine. Selv hadde kapteinen en aldri så liten anelse om hva det var Anguliik ville frem til. Det hadde seg slik at han selv ved et tidligere møte med Anguliik hadde hatt behov for å forsvare sin egen alkoholbruk ved å henvise til Bibelen, noe Anguliik hadde tatt rett til hjertet.

- Kaptein sa Jesus lage vann til vin, sa Anguliik.

Jackson mistet den ene votten på golvet.

Healy kunne lese ansiktet på pastoren som en åpen bok og skjønte straks at han kom til å måtte stå skolerett for det han hadde sagt. Det var som å banne langt inne i den presbyterianske kirken hans, helt borte ved altertavlen.

- Vi to får snakke nærmere om dette etterpå, sa Jackson henvendt til kaptein Healy, før han igjen snudde seg mot Anguliik for å si ham noen sannhetens ord om hvordan verden egentlig så ut for eskimoene.

- Anguliik, begynte han, og stemmen var lagt i et annet og lavere leie, nesten som en lav murring. - Du snakker som du har vett til! Jesus gjorde bare sitt til at bryllupsgjestene skulle få en hyggelig fest. Men de hadde mat nok, Anguliik! Og de hadde hus og arbeid og vide marker med krøtter og innsjøer fulle av fisk. De levde i en verden som var helt annerledes enn denne. Forstår du hva jeg sier?

Det hadde nærmest vært som en dommedagspreken for den arme Anguliik, som om han var blitt dømt til evig pine bak alle blåner, med evig frost. Til og med de to barna hans hadde stanset leken på skinnfellen. De lyttet som forsteinet til tordentalen fra den skjeggete mannen som alltid hadde vært så vennlig mot dem tidligere. Begge stirret engstelig på faren og visste ikke riktig hva de skulle ta seg til; gråte eller gjemme seg.

- Anguliik forstå, sa eskimoen og vek unna det brennende blikket til vredens apostel som satt ansikt til ansikt med ham. - Brennevin dårlig.

- Du vet at uten reinen og tsjuktsjerne ville du ha vært en død mann, fortsatte Jackson ufortrødent.

Han har virkelig fått tungen på glid, og det til og med uten velkomstdrammen, tenkte Healy med seg selv.

- Og hvor lenge skal kaptein Healy med Bear fosse langs de forblåste kystene her omkring for å hjelpe dere til et verdig liv? Det er grenser for hva et menneske kan tåle. Jeg har vandret til fots i dager og uker for å nå de mest avsidesliggende traktene i Alaska. Jeg gjør det fordi Gud vil at jeg skal hjelpe de primitive stammene til et bedre liv. Anguliik må ikke tøye tålmodigheten for langt.

Anguliik hadde begynt å smårugge frem og tilbake med overkroppen. Pastorens budskap hadde tilsynelatende nådd helt inn i de mørkeste avkroker av hodet hans, men blikket var fast da han vendte seg mot Jackson.

- Anguliik hører, mumlet han. - Men tsjuktsjer ikke inupiat. Snakke ikke inupiat. Andre skikker. Vil reise hjem. Hvordan tsjuktsjer lære inupiat?

Jackson ristet på hodet. - Hvordan kan Anguliik snakke på den måten? Skal en sterk leder som Anguliik gi opp før det hele er begynt? Tenk på hvilke reinflokker som vil tråkke her omkring om noen år. Ingen vil lenger behøve å sulte.

Kaptein Healy kremtet som tegn på at han ville bryte inn. - Jeg ber Anguliik innstendig om å holde ut. Det vil ganske sikkert komme bedre dager. Tsjuktsjerne må ha tid til å venne seg til å være langt borte fra folket sitt.

Anguliik så tvilende på kapteinen. - Inupiat prøve lenge. Inupiat prøve alt.

- Det er ikke det jeg mener, sa Healy. - Timur og mennene hans trenger god tid og gode venner. Gi dem en sjanse.

- Nei, snakke ferdig, sa Anguliik bestemt og knep munnen sammen som tegn på at møtet nå var over.

Jackson forsto brått at den lange samtalen med Anguliik egentlig var nytteløs. Det var en grunnleggende konflikt mellom stammene. Gamle synder som ikke kunne tilgis. Verken trusler eller bønner ville hjelpe i det lange løp. Til slutt måtte de finne en annen vei, en bedre løsning, for at ikke reinprosjektet skulle dø bort like fort som det hadde startet.

ETTER AT Jackson og Healy hadde tatt et oppgjør med seg selv og hverandre etter det lite oppløftende møtet med Anguliik, trasket de med senkete hoder tilbake til Timurs telt for å informere ham om hvordan saken sto. Det var langt fra noe hyggelig budskap de skulle overbringe den nedtrykte tsjuktsjeren.

Men til begges forundring syntes Timur lettet over at Anguliik hadde sagt et bestemt nei til fortsatt samarbeid med dem. Ansiktet hans lyste straks opp. Nå øynet han muligheten for å vende tilbake til hjemlandet ennå mens solen var på sitt høyeste. Slik kunne han få god tid til å forberede seg på neste vinter sammen med familien som holdt til helt ytterst på østkysten av Sibir.

- Timur lett som fugl, sa han og skjulte ansiktet i hendene.

Jackson hevet armen mot kaptein Healy, for nå var det pastoren selv som skulle føre ordet til siste slutt.

- Jeg vet at Timur og tsjuktsjerne har hatt en lang reise fra Itsjan begynte Jackson. - Uten kaptein Healy hadde ikke ferden vært mulig. Vi hadde en drøm om å hjelpe eskimoene. På grunn av den hvite manns erobring av hav og land måtte de utstå stor hunger og nød. Reinen var eneste vei.

Kaptein Healy satt ved siden av pastoren og følte for første gang i sitt liv at et annet menneske talte med hans egen stemme. Slik hadde verden vært for ham og søsknene hans gjennom oppveksten: De var avkom av svart og hvit kjærlighet, og de hadde fått kjenne den hvite manns makt på kropp og sjel, men de hadde aldri gitt opp. Det var vel egentlig slik verden skulle utvikles mot fullkommenhet, med blandingsekteskap, for å hente det beste fra motsatte verdener.

Kapteinen satt med tårer i øynene mens han lyttet til pastorens preken inne i tsjuktsjerteltet, helt ute ved verdens ende.

Man kan bli kristen av mindre, blafret det gjennom hodet hans.

- Timur skal vite at både kaptein Healy og jeg har satt meget stor pris på det han og tsjuktsjerne har gjort for eskimoene, fortsatte Jackson. - Uten dere hadde Anguliik og folket hans sultet i hjel.

Timur satt rakrygget ved ildstedet inne i skinnteltet og mottok den overstrømmende lovprisningen med stoisk ro. Han hadde lenge ønsket å vende hjem, og nå satt hans herre og mester fra landet langt bortenfor Itsjan og skrøt av tsjuktsjernes ferdigheter. Innerst i hjertet visste han det fra før, men det kjentes godt å høre fremmede uttale disse sannhetene.

- Tsjuktsjer stolt folk, sa han med lav stemme på sitt stotrende engelsk. - Tsjuktsjer levd lenge. Mange døde. Timur vet mye om sult. Eskimo trenge hjelp.

- Ja, slik er det, understreket Jackson.

- Ja, slik er det, gjentok kaptein Healy for å vise at han var enig i beskrivelsene.

Pastoren sendte ham et megetsigende blikk, men sa ingenting. - Men jeg ber innstendig Timur om å vente noen dager til utskillingen og merkingen av kalvene er over. Anguliik og mennene hans kan deretter vokte flokken til vi finner en annen løsning.

- Timur vente.

De tok farvel med tsjuktsjeren og gjorde et avsluttende besøk hos Anguliik for å fortelle nytt.

- Aarigaa! Godt! sa Anguliik og virket svært fornøyd med utfallet av samtalene med Timur. De klarte seg nok uten deres hjelp en tid.

Da Jackson og Healy skulle til å vende tilbake til reindriftsstasjonen, kom Anguliik med et siste spørsmål til pastoren.

- Hvem lære inupiat reindrift?

Jackson hadde ventet et slikt spørsmål, men kunne likevel ikke besvare det på en skikkelig måte.

Ikke ennå.

- Kaptein Healy og jeg må tenke gjennom saken et par-tre dager. Vi trenger ferskt kjøtt og noe å drikke, ja, noe annet enn brennevin. Du finner oss på stasjonen.

- Jeg tar meg ut til Bear for å varsle mannskapet, sa kaptein Healy. - Alt må gjøres klart til å frakte tsjuktsjerne og utstyret deres tilbake til Itsjan om en måneds tid.

- Anguliik kommer, nikket eskimolederen.

I GRÅLYSNINGEN sto Jackson og ventet på Healy på stranden. Kapteinen kunne raskt fastslå at pastoren hadde brukt tiden godt. Øynene var brennende klare i lyset fra en gryende dag.

- Kom, vi har mange ting å snakke om, sa han og nærmest geleidet Healy tilbake til reindriftsstasjonen.

Det amerikanske flagget hang slapt ned fra stangen. Vindstille varslet væromslag.

Etter et godt frokostmåltid med kaffe, rugbrød og reinkjøttgryte, satte de to mennene seg i det rommet pastoren kalte "stuen", selv om den ikke minnet om noe slikt i det hele tatt. Den manglet både sofa og lenestoler. Alt stasjonen eide, var tre krakker. I realiteten var det bare nok et arbeidsrom for de som holdt til på stasjonen mens Jackson var på reise. Bestyrer Miner valgte å ta en runde for å holde øye med hva eskimoene og tsjuktsjerne kunne finne på.

På det store bordet midt i rommet lå et svært verdenskart. Det var tydelig at Sheldon Jackson skulle holde en geografitime for den erfarne kapteinen.

- Hva sier mannskapet til å frakte tsjuktsjerne hjem? begynte Jackson.

- Det ble litt mumling og syting, men de har jo likevel ikke noe valg. Kaptein Healy humret nærmest for seg selv. - Det er ikke så mange anløp her i traktene at man bare kan velge å mønstre av slik uten videre.

- Jeg regner med at dere må opprettholde kontrollen langs kysten i ukene fremover, fortsatte Jackson. - Men jeg håper å se Bear komme tilbake til avtalt tid.

- Skulle bare mangle, sa kaptein Healy.

Deretter bøyde Jackson seg over kartet og pekte på nordområdene med Sibir, Alaska, Canada, Grønland, Skandinavia og Russland.

- Vi valgte de sibirske reinvokterne fordi de var nærmest, sa han. - Det var naturlig i og med at det var der vi hentet reinen i første omgang. Først de seksten, som du vet, som ikke klarte seg særlig bra i Unalaska, og så de 171 som vi fikk hit til Seward-halvøya.

Høyrefingeren hans fulgte kartet fra sted til sted mens han snakket.

- Sannheten er vel at vi ikke valgte dem fordi de var de beste, men fordi de var de eneste vi kunne skaffe den gangen, tilføyde han.

- Det stemmer dårlig med det overstrømmende skrytet du ga Timur i går og den siste avklaringen om tsjuktsjernes ferdigheter, sa Healy ironisk.

- Hør her, utbrøt Jackson. - Du vet like godt som meg at de har gjort en god jobb ut fra sine forutsetninger. Derfor var det jeg sa til Timur riktig, der og da. Det dreier seg om vanlig høflighet, noe kanskje du ikke har så altfor god kjennskap til.

- Jeg skjønner tegningen, svarte Healy, ikke det minste fornærmet. Han var like godt beskyttet mot pastorens hellige vrede som den brune huden hans var mot solen.

- Kan jeg fortsette?

- For all del.

Healy fulgte pastorens pekefinger, som stanset på Skandinavia.

- Jeg har lest om nordområdene og studert mange reinfolk, sa Jackson. - Lappene som lever her oppe i Nord-Europa, er kjent som dyktige reingjetere. Ja, de må nesten regnes for å være mer intelligente enn samojedene og dette barbariske reinfolket i Sibir fordi nesten alle både kan lese og skrive. Noen av dem har til og med kjennskap til flere språk.

- Barbarisk også nå, skjøt kaptein Healy inn. - Først bli man plassert på den høyeste tinde, så ligger man der som en reinskinnfell ...

- Det var kanskje i sterkeste laget, innrømmet pastoren. - Det jeg egentlig mente å si er at de ikke står så høyt på sivilisasjonens utviklingsstige sammenlignet med lappene.

- Hvordan skal vi frakte lappene og deres utstyr helt fra Skandinavia?

- Og det spør en ekte sjøulk en landkrabbe som meg om?

- Ja, jeg skjønner de må med båt, men jeg mente egentlig å spørre om hvem som skal gjøre jobben for deg?

Jackson så lenge ut i luften. Det var som om han ventet å finne svaret på spørsmålet der ute et sted.

- Vi må se til å kontakte folk som er kommet til Amerika fra Skandinavia. Vi må undersøke om dette lar seg gjøre i stor skala. Kanskje blir det også snakk om å hente rein derfra.

- Det blir litt av et oppdrag, fastslo kaptein Healy.

- Intet er umulig for Gud, sa pastoren.

- Nei, men da må man være sterk i troen.

Kapteinen bøyde seg ned for å se på de knøttsmå landene i Skandinavia. - Norge, leste han. - Er det virkelig mulig for vanlige folk å leve så langt nord for polarsirkelen?

- Se her, forklarte Sheldon Jackson og førte fingeren fra Mexico-golfen til den nordligste delen av Norge med Nordkapp. - Det er den varme pusten fra Golfstrømmen som varmer opp kystene langs Norge. Det er isfrie havner hele året. Der, som i Hammerfest, og helt opp til Murmansk i Russland. Om sommeren er det lyst døgnet rundt akkurat som her. For disse lappene vil klimaet i Alaska passe som hånd i hanske.

- Forunderlig, sa kaptein Healy. - Meget forunderlig, spør du meg. Og det til og med like ved Nordpolen.

- Nå gjenstår bare å frakte barbarene hjem og erstatte dem med intelligente lapper isteden.

 

8

Stjernøy, Altenfjorden, juli 1893

Ande satt på lyngrabbene på sørsiden av Stjernøy og betraktet den beitende reinflokken nedenfor seg. Dyrene virket forrevne og skabbete i pelsen fordi de var midt i røytingen. Årskalvene var fremdeles fine, for de mistet ikke kalvepelsen før senere.

Det beste med sommertiden er at vi slipper å vokte reinen så nøye, tenkte han. Her er det også veldig gode beiteforhold, og ingen rovdyr truer flokken.

Likevel kunne det bli noe krangel med de fastboende bøndene langs kysten hvis enkeltrein forvillet seg ned på dyrket mark. Da ble det stilt krav om erstatning og det som verre var.

Egentlig var det litt merkelig. Mange av de fastboende var av fjellfolkslekt. Men det var akkurat som om de ikke ville vedkjenne seg opphavet sitt.

Solen sto høyt denne vakre sommerdagen. Han kunne nesten se helt inn til Bossekop.

Vårflyttingen hadde gått over all forventning. Selv om noen få simler kalvet allerede i slutten av april slik at de nyfødte kalvene måtte fraktes på sleder, ventet resten av de kalvtunge reinsdyrene til de hadde kommet seg ut til sommerøya omkring midten av mai, ved Eriksmesse.

Selv om det var enkelte gjeldsimler; de mistet som regel geviret før de drektige simlene, ble reinlykken stor. Det ble mange kalver, noe som lovet godt for Somby-siidaen i årene som kom.

Vandringen med reinflokken og alt utstyr foregikk om nettene fordi snøen ble så råtten og løs om dagen at det var nesten umulig å komme seg av flekken.

Den hardeste etappen var svømmeturen over fjorden til Stjernøy. De aller svakeste simlene og kalvene ble fraktet i båter som sjøsamene stilte til disposisjon for dem. Likevel mistet de fem dyr som var så utmattede at de druknet midtfjords, men det var ikke mer enn normalt.

De hadde etterlatt nesten alt vinterutstyret i stabburet, som de hadde bygd like ved hjemgården til en slektning av Aslak i Kautokeino. Både pesker, bellinger og skaller og vevde radno til vinterteltene lå igjen der til de vendte tilbake om høsten for å finne frem til de beste vinterbeitene.

Ande gikk bare i kofte fordi det var altfor varmt med dorka i tillegg. Han kastet et blikk på sommerteltet og lurte på om Marit snart skulle dukke opp med noe å spise og drikke.

Somby-siidaen hadde slått seg til på en liten slette med fin utsikt over fjorden. I stedet for ryer var det nå to store teltduker av seilduk som var utspilt over teltstengene.

Marit satt like ved uksa, inngangen, på venstre side av ildstedet og passet kaffekjelen. Hun hadde malt noen kaffebønner som lå lagret i en treboks i boasso, det innerste rommet rett bak ildstedet.

Til venstre for bålet lå siida-issed Aslak Somby på rygg og snorket høylytt. Han hadde overlatt alt ansvaret til gjeterne og kunne bruke tiden til å slappe av. På grunn av den sene våren hadde måsen ennå spiselige egg. Kona Beret var ute og sanket måsegg nede på svabergene sammen med Anna.

Det var Mattis og Lasse Lemet som hadde ansvaret for gjetingen de to nærmeste dagene, dermed kunne Ande og Marit ta seg litt fri.

Marit hektet kjelen av kroken over bålet da kaffen var ferdig. Hun lurte et øyeblikk på om hun skulle vekke Aslak til en tår, men lot det være. I stedet tok hun kjelen og noe å spise og gikk ned til Ande, som fremdeles satt og skuet utover fjorden mot Bossekop i finværet.

Like utenfor teltplassen sto et forrådslager, et slags stabbur på staur, kalt njalla. Her lagret man forskjellige matvarer og utstyr man ville holde unna hundene eller rovdyr, som rev eller røyskatt. Herfra hentet Marit noe tørket kjøtt og reinost til svartkaffen.

Ande strakte seg så lang han var på lyngteppet og sukket fornøyd da han så kjæresten nærme seg med noe godt for magen.

- Er det slik du passer rein?

Ande kikket opp på Marit. Slik han lå, ble hun liksom hengende opp-ned over ham. Men det lure smilet hennes var ikke til å ta feil av.

- Du spør nå som du har vett til, nieida, flirte han og ventet på at hun skulle sette seg ned ved siden av ham for å stryke ham over kinnet slik hun pleide.

- Mattis og Lasse Lemet sliter seg ikke ut, de heller, antar jeg, sa hun og knelte ned på bakken. - De ligger antagelig og koper inne i lavvoen og tenker på jenter - akkurat som du.

Han tok et fast grep om armen hennes.

- Slipp meg, utbrøt hun. - Du får heller dyppe munnen din i kaffe. Det blir hett nok for deg.

Hun rakk akkurat å sette fra seg kaffekjelen og treboksen med reinosten og tørkakjøttet, før hun ble trukket så lang hun var over Ande, som holdt henne i et jerngrep.

- Først vil jeg ha munnen din, så er det tid for kaffen.

De rullet rundt på lyngbakken, og til sist ble de liggende på rygg ved siden av hverandre, ansikt til ansikt. Pusten gikk hivende og tungt på dem begge. Han presset munnen sin mot hennes og fikk kysset som han ønsket uten at hun trakk seg unna. Etterpå kom hånden hennes som strøk ham varsomt over det ene kinnet.

- Nå skal det sannelig bli godt med kaffe, sa han bare og satte seg opp.

Hun kjente ennå den varme dirringen i leppene sine. Det var med nød og neppe hun fikk sagt at han ikke måtte glemme tørkakjøttet og reinosten.

Etter at han hadde spist og drukket og hun hadde fått resten av reinosten, la de seg på nytt rett på den tørre lyngbakken og stirret opp i blått himmelland.

- Ande, kan du ikke fortelle historien om ulvejakten igjen? spurte hun etter en stund.

- Huff, nei, jeg har jo fortalt den minst hundre ganger.

- Men den er så spennende, fortsatt hun overbevisende. - Særlig da du tok tak i tungen på vargbeistet.

Ande ristet på hodet og lot seg overtale, nok en gang.

Det virket som Marit ikke ble mett av fortellingen.

Ja, men så smurte han litt ekstra tykt på med noe som ikke hadde skjedd i virkeligheten.

Men det kunne godt ha skjedd, da.

Så fortalte han om da han ramlet over ende i snøen med skiene fastlåst under beina og måtte skjære av bindingene for å komme seg løs. Og det til og med mens ulven lå med full tyngde oppå ham med kjeften siklende like over ansiktet. Han kunne telle tennene og kom nesten til tredve da ulven bestemte seg for å ete armen hans. Bittet var så dypt at han kunne se tvers gjennom armen. Det var heldig for ham fordi det var gjennom hullet han fikk øye på tungen, noe som gjorde at han kom på hvordan bestefaren drepte ulver.

- Så var det bare å hugge tak i tungen og holde fast det jeg var kar om, avsluttet Ande. Kniven fant fort frem til strupen. Blodet varmet fingrene mine, ellers hadde jeg måttet skjære av meg noen av dem også, så forfrosne som de var.

Marit stirret måpende på ham. - Jammen kan du lyge. Sist gang du fortalte om ulvejakten, datt hodet av ulven da du skar tungen av den.

Ande lo så han ristet. - Ja, du trodde vel det også, du.

- Jeg tror det jeg vil tro, parerte Marit og knipset ham på kinnet. - Men du er god til å fortelle, Ande.

- Ja, ordene flyter lett, sa han. - Kanskje jeg blir en skikkelig forteller til sist?

De ble avbrutt i sommervarmen av en ilter Aslak som hadde våknet fra middagsblunden. Det manglet kaffe, påsto han. Var det mulig for en gammel gubbe å få seg en skvett?

Marit sprang raskt tilbake med kaffekjelen. Hun hengte den i kroken over bålet og fikk gitt den et lite oppkok.

- Hvor er Beret-mor? spurte gubben etter å ha slurpet i seg en god porsjon kaffe.

- Hun samler måsegg, svarte Marit.

- Bra, da blir det skikkelig sommermat i siidaen.

- For dem som liker måsegg, ja.

- Du behøver jo ikke ete dem rå, sa Aslak og myste mot henne. Det brunbarkede ansiktet virket enda mer værbitt enn før.

- Jeg synes ikke de smaker særlig godt kokt heller.

Aslak ristet på hodet. - Å ja, men nå er det ikke lenge før eggene er strupt, så da slipper du å spise dem.

Hun spurte ham til slutt om det var mer å gjøre, men Aslak bare vinket henne av gårde. Han visste godt hvor hun hadde tenkt å ta veien. Han var riktignok kommet litt opp i årene, men så gammel var han da ikke at han hadde glemt hva ungdommene bedrev i den alderen.

Marit plystret lystig da hun forlot teltet.

Nå hadde de god tid til en tur langs strendene.

Kanskje ble det tid til noe mer enn det også.

Ande visste straks hva som var i gjære. Både det brune ansiktet hans og det lyse, halvlange håret skinte om kapp med solen da Marit rakte ut hånden for å invitere ham på en aldri så liten sommertur.

Han syntes hun var som en drøm med den blomstrede sommerkoften med belte om livet og sjal over skuldrene. I tillegg flommet det utslåtte, svarte håret nedover ryggen.

ETTER Å HA vekslet noen ord med Mattis og Lasse Lemet da de passerte gjeterlavvoen, trakk det unge paret seg langt unna sommerboplassen.

De fant seg et hemmelig sted et par kilometer nordover langs stranden. Innklemt mellom noen rabber lå en liten gresslette et steinkast fra stranden, godt skjult for innsyn både fra fjorden og åsene omkring.

De satte seg tett sammen på gressbakken mens solen varmet dem i ryggen. Ande strøk henne gjennom håret, lette seg frem med myke fingre ned til nakken og naken hud.

- Det er nå godt du ikke har brukt han Sloan i dag, humret hun og nøt kjærtegnene.

- Nei, linimentet var visst mest for gamle folk med gikt.

- Det luktet i hvert fall ille.

Langsomt la begge seg på rygg på den tørre gressbakken.

Fingerleken fortsatte.

De hadde blitt dristigere etter hvert som tiden gikk, sommervarmen økte og vinterklærne bare var et vagt mine.

Hun førte hånden sin innunder dorkaen hans og strøk ham over brystet.

- Det er lenge siden du har hatt noen ravnedrøm nå, Ande.

- Kanskje jeg allerede har fått de svarene jeg skal ha.

- Men er det ikke noe mer om Amerika?

- Ikke annet enn skipet og damen med fakkelen. Nå snakker vi ikke mer om det...

Han støttet seg på den ene albuen, la den ledige armen på sommerkoften hennes og begynte å stryke henne over magen med varsom hånd.

Hun lå på rygg med håret utslått, vakker som en sommerdag.

Pusten økte i intensitet etter hvert som hånden hans ble mer og mer pågående. Snart var den rundt det ene brystet, snart det andre, deretter en tur nedover til magen, opp igjen, og nedover, lengre og lengre for hver gang, helt til han trykket hånden mot skrittet hennes og masserte med forsiktige fingre utenpå buksen.

- Tør...vi...nå? hvisket hun med tung pust i øret hans.

- Nå kan jeg ikke vente lenger.

- Det er vel ikke...vondt? sa hun med småfuglstemmen.

- Kanskje litt, mente han. - En liten stund, bare...

Dette var den første gangen.

De hadde bare kjælt med hverandre før, men det hadde aldri blitt til noe mer.

Marit vred på kroppen, ynket seg litt og besvarte utfordringen ved å presse underlivet opp mot hånden hans. Pusten ble enda tyngre, mistet liksom rytmen et øyeblikk, men tok seg opp igjen, helt til hånden hans gled ned i underbuksen, og myke fingre kjælte med henne.

- Tør vi dette, Ande?

Hun hørtes engstelig ut.

- Det er ikke farlig nå, mente han.

Hun trakk ham til seg og hvisket ham noen ord i øret.

- Vær forsiktig, Ande.

- Ja, jeg skal være forsiktig...

Ande nølte ikke et sekund, men besvarte Marits lengsel med det samme. Med en hånd trakk han av henne buksene mens han befridde seg for sine egne med den andre.

Idet han kjælte med det ene brystet hennes, gikk en underlig skjelving gjennom kroppen. Hun presset seg hardere mot ham og besvarte rytmen hans da han var inne i henne. Så kunne han se at hun begynte å vrenge øynene, pusten gikk ujevnt, deretter kom et langt hikst.

Det var umulig for ham å holde igjen nå. Hun holdt ham fast med underlivet, rytmen var helt umulig å endre, det var ingen vei tilbake.

Han slapp seg fri som ravnen og fløy, lett som en fjær, utfor skrenten.

Og hun fulgte ham som en skygge, like over det bølgende havet, der de nådde frem til sommerøya samtidig.

Det hadde vært en ørliten smerte, hun husket ikke riktig når, for nå lå de tett sammenflettet med naken, varm og svett magehud mot hverandre. Det før så struttende lemmet hans hadde liksom visnet som en sommerblomst om høsten. Likevel lå de lenge slik, og de pustet i samme rytme som om de var blitt til ett eneste vesen.

Etterpå lå de lenge hånd i hånd og behøvde ikke bruke et eneste ord for å fortelle at de elsket hverandre høyere enn noen kunne forestille seg.

 

 

 

9

Selv om det hemmelige sommerlivet smakte godt, hadde begge følelsen av at det likevel var en vandring på kanten av stupet. De hadde tatt sjansen på at ingenting skjedde. Men den kortvarige nytelsen ble erstattet med engstelsen for at hun kunne være med barn.

Begge visste hva det kunne føre til.

Det var ikke til å unngå at de nesten følte seg litt skamfulle da de endelig trasket stien tilbake til sommerboplassen for å møte de andre i siidaen.

Men det var ingen som kom med den minste antydning om at de drev med forbudte ting. Derfor hadde de for lengst sluttet med å vende tilbake fra den private utferden hver for seg. Det var ingen som lot seg lure likevel.

Skjønt det som en slags velsignelse at Beret ba henne om å melke et par av simlene slik at de kunne få en liten skvett reinmelk i kaffen til kvelds.

De fikk med seg en liten trebolle med håndtak uthult av en treknute, og Ande hentet ut en av simlene med et velrettet lassokast. Mens han holdt den i et fast grep i geviret, satte Marit seg på kne med bollen i fanget og grep om de små spenene, som ikke var lengre enn lillefingeren hennes og omtrent like tynne. Det var ikke rare skvetten hun fikk ut, men det var mer enn nok til påfyll i kaffen.

- Nei, skal det bli mer i bollen, må simlen være uten kalv et døgns tid, sa Ande og løsnet lassoen for å slippe reinen fri slik at den kunne kalle på kalven sin igjen.

De vendte tilbake til Somby-teltet mens himmelvognen sto som en gullmynt høyt over fjellene på vestsiden av fjorden og gjorde seg klar til å slippe løs den evige midnattssolen.

Dagene hadde gått med til å avhåre, skrape og sy skinn. Det var nå man måtte forberede seg på vinter og mørketid igjen, men det ble likevel god anledning til å finne avveksling fra det daglige strevet.

Det var Marit som foreslo en sen kveldstur på seigrunnen for å hente koking til nattmat. Selv om hun ikke var særlig glad i kokt sei, likte hun å ro fjorden i finværet.

Ettersom gubben selv pleide å legge seg tidlig, ble det til at Anna fulgte Marit og Ande ned til spissbåten som lå trukket opp i fjæra. Beret hadde svært lyst til å være med ungdommen, men valgte å si at hun måtte få unnagjort noe veving av skallebånd i stedet.

Men Ande merket seg at hun sto lenge utenfor sommerteltet og gløttet da de la fra land med ham selv ved årene.

Det er vel så, tenkte han. Aslak er en streng husbond. Når han skal sove, må også Beret sove.

- Så stille du ble, da, sa Marit, som satt i akterenden av spissbåten og delte tofte med Anna.

Ande møtte Marits brune øyne. - Var det meg du snakket til?

- Ja, du kan vel høre at Anna ikke svarer?

- Jeg tenkte på Beret, sa Ande. - Jeg tror hun ville være med oss, men gubben er vel for streng.

- Vet dere, sa Marit og gløttet fra Ande til Anna. - Jeg har tenkt på noe.

- Det er jo artig at du tenker, du også, kom det kjapt fra Ande, som fossrodde utover mot seigrunnen et par steinkast fra land, der de hadde det hemmelige stedet sitt.

- Nei, slutt nå. Jeg mener alvor.

- Ja vel. Kom med det da.

- Jeg tror vi tre skal flytte over i en egen lavvo og la Aslak og Beret være for seg selv utover sommeren. Ikke sant Anna?

Om sommeren pleide Anna å få bo i Aslak-lavvoen i stedet for sammen med foreldrene.

Anna nikket og så spent på Ande.

Han tygget på forslaget. Det kom ganske overraskende. Når sant skulle sies, så hadde han ikke tenkt tanken selv engang.

- Jeg synes det er en god idé, sa Anna. - Dessuten snorker Aslak noe forferdelig av og til.

- Vel, Ande er ikke særlig bedre når det står om.

Ande sendte Marit et strengt blikk, men det var nok sant. Spesielt når han lå på rygg etter en slitsom dag.

- Så kan de gamle få seg litt ro, sa Marit. - Ja, og vi også.

- Jeg aner ikke hva gubben vil si til det, men jeg kan ikke tenke meg at han vil sette seg imot det.

Ande lot årene hvile og spissbåten sige noen favner gjennom sjøen på egen hånd. - Nei, fortsatte han. - Aslak er ikke uenig i gode forslag.

- Det blir lettere for oss å vende tilbake til egen lavvo når vi er på slike turer, sa Marit. Vi behøver ikke forstyrre noen.

Ande sparket borti Marit med ene kommagen. - Å, jeg vet nå ikke det. Hva med Anna, da?

Marit stirret på venninnen. Anna satt med lyst hår og blå øyne og stirret forfjamset tilbake.

- Hva er det dere tenker på? spurte hun.

- Ingenting, svarte Marit og klappet henne på skulderen. - Det er bare Ande som tror han skal ha meg helt alene.

- Jeg spøkte bare, flirte Ande og hugg tak i årene igjen for å komme seg til fiskeplassen.

Men Anna følte seg litt usikker på hva Ande egentlig mente og ble sittende ganske så taus og kikke ned i dørken på båten.

Marit skjønte straks hva det gjaldt.

- Anna, du vet da godt at Ande er en spøkefugl, sa hun og la hånden på den ene skulderen til venninnen. - Han mener ikke at du skal bli igjen sammen med onkel og tante. Du skal bo sammen med oss...ja, hvis vi får lov til å flytte ut av teltet, da.

- Du kjenner meg vel såpass, Anna, sa Ande og hamlet litt for å legge spissbåten akkurat der medene på land viste ham hvor de kunne finne seigrunnen.

Anna nikket og virket tilsynelatende beroliget.

- Nå skal det fiskes, utbrøt Marit og hentet opp fiskeredskapen som alltid lå klar i båten i en liten trekiste. Hun slengte ut blysøkket som var festet i enden av snøret, og fem angler med fargede tråder fulgte etter rett ned i dypet. Så var det bare å vente på bunnen og dra opp et par favner for å se om seien var der. Av og til hugg den tak på veien ned også. Når fem småsei bet seg fast samtidig, kunne det bli ganske livlig i snøret.

- Ta det andre snøret, Anna, sa Ande og pekte på vinden som lå i den vesle trekassen. - Det blir dobbel fangst med to snører.

Anna fulgte oppfordringen, og snart satt hun med snøret over båtripen på motsatt side av Marit. To ganger opp, og så ned med snøret, og Anna kjente det stoppet opp med det samme.

- Det ble plutselig så lett, utbrøt hun.

- Da har du fisk, sa Ande. - Dra inn med det samme.

Anna trakk og kjente tyngden av en honk med sprell levende sei. Det var så vidt hun klarte å hale opp noen favner. Så kjentes det brått enda tyngre. Senen skar seg nesten inn i fingrene.

- Ande, du må overta, sa hun. - Det er blitt mye tyngre nå.

- Fem fulle, det er bra.

Ande tok over og halte inn det han vant. Ikke rart hun fikk problemer, for motstanden var hard. Her var det nok snakk om en skikkelig sværing.

Snart så han hvite buker komme dansende opp gjennom sjøen. Det var nok ikke full honk, nei. To stykker helt nederst mot blysøkket. Den ene en alminnelig småsei, den siste en storvokst taretorsk, minst fem kilo.

- Ta høtten, utbrøt han. - Stortorsken kommer.

Anna gjorde seg klar, og så snart den svære skallen dukket opp til overflaten, smalt hun det spisse høttjernet midt mellom de svulne øynene og trakk den over ripen og inn i båten.

- Vi må bløgge karen, sa Ande og trakk den svære samekniven opp av sliren. Et raskt snitt inn bak gjellene og opp mot ryggen, og fjordtorsken ble liggende og slå med sporden til den blødde helt ut.

- Det var svært til fiskelykke, sa Marit med et smil. Hun hadde ikke kjent så mye som et napp engang.

- Det burde egentlig være motsatt, slik folk her ved kysten sier det, sa Ande med et lurt smil om munnen.

- Jeg skjønner hva du mener, flirte Marit og rødmet.

- Hva snakker dere om? undret Anna.

- Fiskelykke, sa Ande.

Endelig røk Marit i en seistim. Ande måtte overta det viltre snøret for å berge småseien som hadde bitt seg godt fast i anglene. Snart sprellet fire av dem i rommet mellom den midterste og bakerste toften. Etter at bløggingen var overstått, syntes han de hadde fått nok.

Det var vel grenser for hvor mye sei de kunne ete midt på natten, selv om det var lyst som om det skulle være ved middagsleite.

- Sveiv inn snøret, Anna, sa Ande. - Vi må komme oss til lands. Kokingen er klar.

- Men Ande, jeg sitter nok fast i bunnen, utbrøt hun og bøyde seg ut over båtripen og kikket ned langs snøret.

- Kom hit med tvinnen, sa Ande. - Jeg skal få den løs.

Ande hadde så vidt fullført setningen da det kom et kraftig rykk i Annas arm. Hun hadde tvunnet snøret en ekstra gang rundt håndleddet for å få bedre tak.

Uten at de rakk å fatte hva som skjedde, fór hun hodestups og gaulende i sjøen. Marit hylte av skrekk. Ande ble stående som lammet og visste ikke hva han skulle foreta seg. Det hele var så uvirkelig. Som om han hadde en av ravnedrømmene og ikke kunne gripe inn i det som skjedde.

Anna kavet for livet i sjøen, fremdeles med snøret rundt håndleddet. Det var mektige krefter som hadde rykket henne ut av båten.

Kanskje var det storkveita.

Kanskje var det noe annet ukjent trollskap i havet.

Langsomt ble hun trukket av gårde av kjempekrefter i dypet. Hun var som et levende åte, fanget av udyret på havets bunn.

Brått kom Ande til seg selv og hugg tak i årene for å ro henne til unnsetning. Skrikene hennes ble avbrutt som om hun hadde fått sjøvann i munnen. Det kom en uhyggelig gurgling, verre enn noen de hadde hørt tidligere. Marit fortsatte å hyle helt ukontrollert, men Ande fiket til henne med flat hånd slik at skrikene ble hugget av som med en kniv.

- Ta høtten, ropte han.

- Hva skal jeg med høtten? Marit var så blek i ansiktet at han fryktet hun ville besvime.

- Hugg tak i klærne hennes!

- Jeg kan jo skade henne!

- Er det bedre at hun drukner?

Ande syntes det ble mer kaving med årene enn planmessig hamling. Det var som å ro i gjørme. Spissa gled forferdelig langsomt mot den skrikende Anna. Fremdeles holdt hun hodet over vannet, men det var tydelig at kreftene hennes svant hen for hvert åretak han tok.

Men kjempefisken trakk Anna lenger unna båten. Det var bare spørsmål om minutter før det var for sent. Ande kjente panikken ete seg inn i kroppen og lamme musklene. Dette var annerledes enn å ligge under en åpen ulvekjeft. Han følte seg maktesløs og vandret liksom ut og inn av ravnedrømmen.

Mens han hamlet seg febrilsk videre, var det som om nevene rundt årene ikke lenger var hans, som om han sto utenfor seg selv og betraktet båten og fjorden og dette uhyggelige dramaet fra et sted langt oppe i luften.

Ravnedrøm.

Ravnedrøm som hadde blitt virkelighet.

Ravnedrøm og ulykke.

Marit fikk ham straks tilbake.

- Jeg rekker ikke frem med høtten.

Først lød stemmen hennes uendelig langt borte, som et vindpust helt fra viddelandet. Så nådde budskapet frem. Synet snevret seg inn, ble skarpere og mer fokusert på det kavende mennesket i havet.

Anna.

Skrikene hennes rallet av sjøvann.

De ble svakere og svakere.

Snart var det for sent.

Marit sto på kne i akterenden av spissbåten med høtten klar. Men det var for langt frem til Anna. Hun kunne ingenting gjøre.

- Anna drukner!

Marits stemme var som en smerte i ørene. Det nyttet likevel ikke. Kreftene hans

sviktet. Det var som om ulven hadde satt tennene i venstrearmen igjen. Smerten nådde helt ut til fingerspissene. Nevene var som hvite votter på årene.

Så gikk Anna under for første gang. Den åpne munnen hennes slukte sjøvann og stanset skrikene. Det ble uhyggelig stille. Selv gråmåsen var taus.

Ande stanset hamlingen. Marit hang ut over ripen med høtten klar. Begge hadde frosset i sine stillinger som på et fotografi.

Boblene fra Annas livspust steg opp der hun hadde gått under, akkurat som om havet gråt. Brått brøt kavende armer overflaten. Anna kjempet fortsatt for livet. Snøret rundt håndleddet var løsnet. Storfisken hadde gitt slipp, men ennå holdt havet dødsgrep på henne.

Så var hodet så vidt oppe. Ropene hennes skar gjennom marg og bein.

Ande skjøv kraftig fra med venstre arm for å snu akterenden på spissa mot Anna. Båten beveget seg langsomt, men det var bare to armlengder fra høtten Marit holdt i et krampegrep frem til Annas baksende armer.

Så gikk hun under for andre gang.

På nytt sprakk boblene fra pusten hennes på overflaten.

Marit hugg høtten ned i sjøen, men forgjeves.

Anna var borte.

- Tredje gang er det for sent, ropte Ande til henne. - Du må treffe neste gang.

Men det ble ingen tredje gang.

De siste boblene brast.

Havet hadde tatt Anna.

Marit brøt sammen i akterenden og gråt uhemmet. Ande satt som lammet med årebladene hengende like over havflaten. Han visste ikke om han fremdeles var langt inne i drømmelandet. Det var Marits stemme, men han nektet å godta at havet hadde tatt Anna fra dem.

Han registrerte nesten ikke at en annen båt var på vei utover fra land. To menn fra siidaen. De hadde hørt ropene og overlatt reinflokken til seg selv.

- Hvor er hun?

Ande våknet da han hørte stemmen. Han stirret på mannen i baugen. Et blekt ansikt med rynker og klare, blå øyne.

Det var Lemet Buljo, Annas far.

DE SOKNET ETTER Anna til langt utpå onsdagsmorgenen, men uten resultat. Det var brådypt utenfor seigrunnen, og strømmene i fjorden kunne ha ført henne langt av gårde.

Lemet var en mann av få ord, men han ristet sørgmodig på hodet og fortalte dem alle om sønnen han mistet under vårflyttingen. Og nå var det hans eneste datter som hadde druknet.

Gud hadde tatt henne fra ham, og han forsto ikke hvordan det kunne ende slik. Var det ingen ende på lidelsene for familien hans? De hadde funnet Niilas i en kulp og fått lagt ham i kristen jord, men hvordan ville det gå med Anna hvis hun ikke fant fred?

De satt alle samlet i Somby-teltet etter å ha spist og hvilt litt. Beret holdt rundt Kirsti som satt i stille gråt etter tapet av enda et barn.

- Vi må kanskje dra inn til Bossekop etter hjelp, foreslo Ande. - Vi trenger dregger og hampereip. Kanskje flere menn og båter.

Lemet ristet på hodet. - Tror du de vil hjelpe oss uten betaling?

- Det er enhver kristenmanns plikt å hjelpe folk i nød, sa Aslak. - Hvem kan tenke seg å ro inn til Bossekop?

Ande reiste seg straks for å vise at han hadde bestemt seg for oppdraget. Det var det minste han kunne gjøre for Annas foreldre.

Han følte dessuten skyld for det som hadde skjedd.

Han hadde sviktet når det gjaldt som mest.

- Jeg ror over mens dere andre sokner med den andre båten og leter langs land, sa han bestemt.

Det så ut til at Aslak Somby uten videre godtok ungguttens avgjørelse. - Du får be handelsmann Gabrielsen om kreditt, sa han bare.

EN NORDLANDSBÅT med en mindre spissbåt på slep stevnet ut fjorden fra Bossekop. Om bord satt fire menn fra handelsstedet og Ande Ravna.

Ande hadde store vannblemmer i håndflatene, men brydde seg ikke særlig om smertene i armene etter rotørnen fra Stjernøy. I bunnen av nordlandsbåten lå kveiler av hampetau og fire dregger.

Anna skulle finnes, om det så skulle ta hele sommeren.

Da råseilet på nordlandsbåten ble synlig for dem som vandret fjærelangs på sørspissen av Stjernøy, på leting etter Anna, ble det brått et lurveleven fra en måseflokk langs land litt lengre nord. Nå hadde det vært søkt etter henne i to døgn, løftet på tang og tare, flyttet på drivvedfloker og fiskekasser av tre som hadde drevet inn fra fjorden, men forgjeves.

De gruet seg for hvert steg de tok mot sannheten.

For en som har druknet i havet, er ikke noe vakkert syn.

Marit skjønte plutselig at måsene hadde flokket seg i fjæra like nedenfor det hemmelige møtestedet deres. Hun kjente liksom frosten gripe tak i hjertet som en isklo.

Om det var tilfeldighetene eller skjebnen som hadde ført Anna inn til land like nedenfor Marits og Andes elskovsrede, er ikke godt å si, men livet og døden er følgesvenner. De vandrer på de samme stiene og kan aldri skilles.

Kroppen hennes lå under tangen like ved flomålet, men Annas ansikt lyste mot dem, hvitt og nakent, med det lyse håret i våte klaser rundt hodet. Det ene øyet var halvveis åpent, som om hun sov, men likevel våket over reinflokken.

Marit visste at hun og Ande aldri mer ville komme til å vende tilbake til møtestedet sitt.

 

 

 

10

Nordlandsbåten la til like nedenfor markedsplassen i Bossekop. To mann løftet en livløs pikekropp fra dørken og bar henne i land, der en liten gruppe mennesker sto og ventet rundt en enkel trekiste. I akterenden av båten satt Ande med den hvite kjørereinen sin. Han var viss på at det var mulig å få lånt seg en lastepulk et eller annet sted, slik at de fikk fraktet Anna over Beaskades og ned til Suolovuobme fjellstue. Derfra var det mulig å bruke hest eller rein ned til Latnetjavri, hvor elvebåtene lå klare. Dermed var det bare elveveien til Kautokeino.

Kirsti og Lemet hadde lenge drøftet med Aslak om de skulle begrave Anna på Stjernøy, for alle steder der fjellfolket ferdedes, kunne regnes som deres hjem. Men det ble til at de valgte Kautokeino, hvor Kirsti kom fra.

Da Anna lå i kisten, innsvøpt i seilduk med sin lyseblå sommerkofte med sjal, leste soknepresten i Bossekop noen ord over henne. Kirsti hulket sårt der hun sto sammen med ektemannen. De hadde mistet begge barna i unge år, en tragedie det var umulig å komme over.

Etter å ha sunget "Herre Gud, ditt dyre navn og ære" og bedt Fadervår i fellesskap, ble kisten ført opp til en ventende vogn forspent med en nordlandshest.

Ande merket seg at handelsmann Gabrielsen var blant de fremmøtte, noe som forundret ham storlig.

- Det er Gabrielsen som har skaffet skysshesten, sa en av mannskapet om bord i nordlandsbåten mens han trasket oppover skråningen til kjerreveien.

Ande ble stående og gape av forundring.

- Jo da, han har vel ikke vært den som elsker fjellfinner akkurat, sa mannen, en tettvokst fyr med vadmelsbukse, dobbeltspent jakke og kasjettlue på hodet. - Men han er egentlig god på bunnen. Vel, når vi snakker om solen...

Kjøpmann Gabrielsen i egen person kom bort til dem. Det var uvant å se den svære mannen i annet enn pels under vintermarkedet. Han bød Ande hånden og hilste høflig som om de var gamle kjente. Selv med skjorte og vest ruvet han foran den langt kortere Ande.

- Jeg fikk nyss om tragedien og ønsker at alt skal gå ordentlig for seg, sa han med alvorlig mine. Den tidligere så tunge barten var stusset ned til en smalere stripe på overleppen. Bak brilleglassene stirret to skarpe, blå øyne ned på ham. Han gjorde et kast med hodet mot Kirsti og Lemet Buljo. - Er det foreldrene hennes?

- Ja, svarte Ande.

- Kan de føre en hest?

- Jeg vet ikke.

- Kan du?

- Jeg har prøvd en gang tidligere, men...

- Det er greit. Jeg sender med en mann.

Gabrielsen gikk straks bort til skysskaren som sto og holdt hesten i tømmene mens kisten ble satt på plass midt i vognen.

Marit hjalp Kirsti opp i kjerren. Hun satte seg ned ved siden av ektemannen helt fremst i vognen. Selv satte Marit seg bakerst og gløttet etter Ande, som hadde stått og pratet med handelsmannen.

Hun kjente et lite stikk i hjertet da hun så dem sammen.

Hva gjorde han egentlig her?

Kunne han ikke holde seg unna med kjøpmannslureriet sitt når han så at de var i sorg?

- Hva ville Gabrielsen? hvisket hun til Ande da han endelig fant plass ved siden av henne etter å ha festet kjørereinen til kjerren.

- Du vil kanskje ikke tro det, begynte Ande. - Men det er han som har skaffet både hest og kjerre. Uten at det koster Kirsti og Lemet fem øre.

Marit trodde ikke sine egne ører. - Det er ikke tid for skrøner nå, sa hun bare.

- Det er så sant som jeg heter Ande Ravna.

- Hvordan kan det gå til?

- Nei, det vet jeg sannelig ikke, sa Ande. - Men nå kommer vi oss i alle fall videre på anstendig vis.

Kjøpmann Haldor Gabrielsen sto ruvende ved siden av kjerren og leverte et par matskrin til Kirsti og Lemet. De hørte at han vekslet noen ord med foreldrene før han tok dem begge i hånden og ga tegn til skysskaren om at han nå kunne ta fatt på ferden oppover langs Altenelven og videre sørover.

Marit kunne ennå ikke fatte at Gabrielsen hadde ordnet opp for dem.

Det var like uvirkelig som at Anna var død.

Hun hulket høyt og klamret seg til Ande da de begynte likferden.

- Hvorfor kunne vi ikke latt Anna være tilbake i teltet?

Marit anklaget seg selv for å ha tvunget Anna med i båten.

Hun hadde aldri vært med på fjordfiske før.

Hvorfor hadde hun mast slik på henne?

Kjære Anna, hvordan skal jeg kunne leve uten deg?

Marit trykket seg tett inntil Ande og gråt ned i fanget hans. Tårene laget små, mørke flekker i koften mens Ande strøk henne gjennom de svarte håret.

Det blir en forferdelig lang hjemtur, tenkte Ande med seg selv.

En isnende kulde hadde begynt å ete seg inn i kroppen. Venstrearmen kjentes vissen og kald.

DET VAR som om folk langs elven hadde hørt om ulykken, for mange steder sto enkelte langs kjerreveien med bøyde hoder da de passerte. De kjørte forbi Jøraholmen, der de kondisjonerte i Bossekop ofte holdt til, med det ruvende fjellet Storraipas i bakgrunnen, og fortsatte videre oppover langs vestsiden av Altenelven mot Vina og Gargia.

Kjerreveien ble ganske ujevn etter hvert, og både Ande og Lemet måtte spenne føttene mot kisten for at den ikke skulle skli ut av stilling. Det ble anstrengende i lengden.

Da de nådde Gargia fjellstue sent om kvelden, var de så lemster i leggene at de nesten ikke maktet å kravle seg ut av vognen. De fikk hesten løs fra skjækene og satte den i tjor utenfor tømmerstuen. Skysskaren mente han godt kunne klare turen videre oppover mot Beaskades, men Lemet ristet bestemt på hodet til det.

Over fjellet dugde ingenting annet en reinskyss for Anna. De fikk traske etter postruten slik de fleste var vant til, sommer som vinter. Han fikk nok lånt seg en lastepulk, skulle han se.

Skysskaren ønsket ikke å sette familien i forlegenhet og godtok Lemets avgjørelse uten videre diskusjoner. Etter en natts søvn skulle han ta seg tilbake til Bossekop.

De overnattet innomhus i fjellstuen alle sammen. Ande og Marit fikk til og med dele en sengebrisk med bonster.

Men det tok lang tid før de sovnet, for det var forferdelig å tenke på at Anna lå kald og alene ute i fjøset.

Ande fikk ikke bildet av den lyshårete piken fra ravnedrømmen ut av hodet. Han kjente det isnet nedetter ryggen. Hun hadde ligget med ansiktet ned og håret tvunnet inn i tangvasene som duvet frem og tilbake i bølgene.

Han trodde det dreide seg om damen med fakkelen. Men så feil han hadde tatt. Han var sjeleglad for at han ikke hadde fortalt Marit om det siste synet. Det ville ha skremt livet av henne.

Ande ante ikke hvor lenge tankene surret, men det ble lite søvn gjennom sommernatten. Trøsten var at Marit etter hvert pustet jevnt og rolig bak ryggen hans.

Det siste han tenkte på før han vandret inn i drømmelandet, var bestefarens ord om døden.

I jabmem læk sokkar.

Døden er ikke sukker.

Etterpå kom ravnedrømmen. Piken med det lyse håret lå fremdeles i tangen, men øynene var vidåpne og stirret anklagende på ham.

Han våknet ved at han mumlet noe i søvne, og lyttet intenst til om noen skulle ha hørt ham, men det var tyst. Marit pustet fremdeles jevnt og rolig.

Anna, hva vil du meg? tenkte han.

NESTE DAG viste Beaskades seg heldigvis fra godværssiden. Fra høydene kunne de se vidt sørover viddelandet.

Det var mange historier om hvordan trollskapen kunne herje med folk og dyr når uværet brått slo til. Man kunne ikke engang være trygg om sommeren.

Et reisefølge fra Alten tok båtskyss til Kautokeino og returnerte til poststuen i Latnetjavri etter et rettsmøte de hadde deltatt på. Det regnet tungt, og senere på kvelden gikk det over til snøvær og frost. Likevel hadde følget startet av gårde til Gargia over Beaskades. Den ene mannen slet seg tilbake til poststuen igjen, men ble funnet ihjelfrosset på høyden noen hundre meter unna redningen. Den andre karen nådde poststuen ved Lodiken på Beaskades, men også han ble funnet død av utmattelse like utenfor huset.

Ande kom også i tanker om foreldrene som frøs i hjel under en vinterstorm i traktene sør for Beaskades.

Døden tynget ham og sendte frostrier gjennom kroppen.

Det var et umenneskelig slit å komme seg til Suolovuobme fjellstue. Vertsfolket bød dem hesteskyss til Latnetjavri, noe Lemet nå innså var eneste mulighet for dem. Andes kjørerein var fullstendig utmattet etter turen over Beaskades. De måtte etterlate den på gården hos Hartvigsen, bestyreren av fjellstuen.

Den skal ikke lide noen nød her, hadde Hartvigsen sagt. Når dere vender tilbake etter begravelsen, er kjørereinen i god form igjen.

Ande og Lemet takket vertsfolket for all hjelp. Det var rent for mye av det gode, mente de, men Hartvigsen sa bestemt at det kom ikke på tale med betaling, verken i form av penger eller naturalier.

Det er ethvert menneskes kristenplikt å hjelpe folk i nød, avsluttet han.

Det ble ikke sagt stort under turen nedover til Latnetjavri, hvor elvebåten lå klar. I vest hadde skyene tetnet til og beveget seg langsomt østover. Var de heldige, slapp de kanskje unna regnvær og vestavind.

På grunn av liten vannføring i elver og bekker måtte de delvis slepe elvebåten over land før de igjen fikk mulighet til å stake eller ro videre sørover. Men snart kunne de følge Eatnu uten avbrudd forbi Maze.

Midt i elvebåten sto den trehvite kisten. Marit og Kirsti satt ved hver ende av den mens mannfolkene staket på sine plasser for og akter.

Etter noen timer verket det forferdelig i venstrearmen til Ande. Ulvekjeften hadde skambitt ham slik at den nok aldri kunne bli noe fullgodt arbeidsredskap.

- Nei, nå må jeg ha en hvil, sa han og satte seg ned i akterenden. - Musklene verker.

Marit stirret bekymret på Ande. - Er det venstrearmen?

Ande nikket. - Men tar vi en rast, kommer den seg.

Det var allerede langt på kveld, og de bestemte seg for å slå leir. De dro båten halvveis opp på land. Grov elvegrus skurte mot treverket på den lange elvebåten.

På begge sider av elven vokste den lave bjørkeskogen frodig. Det bød ikke på problemer å legge et risleie på elvebredden, under skinnfellene. Selv om den ene myggsvermen jaget den andre, slapp de unna de verste angrepene ved å smøre ansiktene inn med svartjord.

Brått gikk det opp for Ande at de hadde brukt to dager på turen hit, men han husket nesten ingenting av det hele. Og han visste knapt hvor de befant seg akkurat nå. Det samme kunne det være. Når Kirsti og Lemet snakket om Anna, var det akkurat som om hun fremdeles var sammen med dem. At hun satt der i elvebåten og ikke ville gi seg til kjenne og komme i land, slik hun ofte pleide å gjøre.

Han tok seg i å stå og stirre på kisten som om han ventet at hun bare skulle reise seg opp fra de døde, slik som Jesus.

- Kom, Ande, sa Marit. - Vi tar oss en tur langs elvebredden før vi legger oss til å sove.

Ande grep straks hånden hennes og rev seg løs fra tankene om Anna og det livet hun aldri kom til å få.

Han ba en stille bønn om at en slik ulykke aldri måtte ramme et av hans egne barn - hvis han noen gang fikk noen.

Det var som om Marit leste tankene hans.

- Det skal aldri skje med oss, sa hun bare og leide ham bort fra elvebåten med Anna.

De fant et stille sted et par steinkast fra leiren og satte seg ned for en lavmælt prat.

- Ande, begynte Marit og klemte hånden hans. - Fortalte ravnedrømmen deg ingenting om dette?

- Nei.

- Jeg mener ikke ravnedrømmen om kvinnen med fakkelen. En annen drøm?

- Jeg har ikke hatt ravnedrømmer siden den gangen.

- Er det sant?

- Ja, det er sant. Hvorfor stoler du ikke på meg?

Hun grep den andre hånden hans og stirret ham rett inn i øynene. - Jeg våknet utpå morgensiden, og du pratet i søvne. Det var ravnedrømmen, Ande.

Han senket blikket fordi han hadde blitt tatt i en løgn. Det var ikke mulig å skjule noe for henne.

- Var det ravnedrømmen, Ande?

Endelig nikket han. - Jo, det var ravnedrømmen.

- Hva ville den?

- Den fortalte meg om Annas død igjen.

Det bare glapp ut av ham.

- Hva er det du sier, Ande.

Hun så forferdet på ham. - Har du hatt en drøm tidligere også?

- Ja, den om kvinnen med fakkelen. Hun hadde liksom falt ned og lå med ansiktet i tangen. Jeg kunne ikke se hvem det var og trodde det var henne og ikke Anna.

Marit grøsset. - Så da vi fant Anna i tangen, hadde du alt sett henne?

Ande nikket.

- Hvorfor sa du ingenting til meg?

- Jeg ville ikke skremme deg, Marit.

Marit reiste seg og gikk noen skritt med hendene for munnen.

Skyene hadde tetnet til. Sommerlyset var dempet ned, dunkelheten visket ut skyggene.

Hun snudde seg mot ham igjen, fremdeles med hendene for munnen. - Det er så nifst, Ande. Jeg tør nesten ikke tenke på det mer.

- Anna har ikke fått fred, sa Ande. Hun kom til meg i natt og fortalte meg at hun vandret hvileløst omkring på leting etter Niilas.

- Niilas?

- Broren som druknet i Kautokeinoelven.

Marit grøsset. Hun kom straks bort til Ande og trykket seg tett inntil ham. Hun kastet et engstelig blikk bort mot elvebåten, der kisten med Anna sto.

Det var som om båten beveget seg fra side til side et øyeblikk.

Nei, det kunne umulig stemme.

Det var nok øynene som hadde spilt henne et puss. Likevel skalv hun i Andes armer.

- Anna får fred når presten har lest over henne under begravelsen, mente Ande og strøk henne over kinnet. Han merket straks at håndflaten ble våt av tårene hennes.

- Men det vil komme enda en natt før vi er fremme...

- Ja, og kanskje to eller tre før selve begravelsen, sa Ande. - Men Anna vil finne frem til sist, det er jeg helt sikker på.

- Kanskje du kan hjelpe henne?

- Hva mener du med det?

- Når hun kommer i natt...

Ande nølte litt, men nikket bekreftende på spørsmålet hennes.

Hun klemte ham hardt i hånden da de trasket tilbake til båtplassen og leirstedet. Kirsti og Lemet lå i dyp søvn allerede. Ande bestemte seg for å hente en reinskinnsfell fra elvebåten for å legge over det gamle paret.

I det samme han skulle bøye seg over ripen, kastet båten litt på seg, og han rygget tilbake, skrekkslagen. Det isnet helt fra hodebunnen og ned til føttene.

I et kort sekund syntes han kistelokket beveget seg, men han klarte å samle seg såpass at han kunne gå tilbake til båten og legge den ene hånden på lokket for liksom å få bekreftet at det var spikret skikkelig fast. Brått kastet båten på seg igjen, og han kjente ripen presse seg inn i låret.

Han gikk noen skritt bakover og kunne fastslå at akterenden lå så langt uti vannet at elvestrømmen i den vesle bakevjen av og til beveget den lange elvebåten fra side til side.

Ande hentet opp reinskinnsfellen og gikk tilbake mot elvebredden og Marit, som ventet engstelig på ham.

Fremdeles var det et kaldt drag over nakken hans, og han torde ikke se seg tilbake.

DE LÅ lenge og kjempet med søvnen i den lyse natten, holdt pusten for å lytte etter fremmede lyder. Omsider overmannet nattevandreren dem begge.

Men for Ande var det som om han brått steg ut av sin egen kropp og beveget seg langsomt ned mot elvebåten.

Ravnen sitter i forstevnen. De svarte øynene glinser i nattmorgenlyset fra solen i nordøst. Ande stanser og holder pusten. Elven flyter lydløst forbi. Det er helt vindstille.

Plutselig tar ravnen til vingene og sveiper et par runder over elven før den setter seg helt i akterenden av båten for å få et bedre overblikk. Den stirrer mot ham mens den flakser nervøst med vingene. Men Ande tenker at han ikke skal gjøre den noe ondt, og den svarte fuglen legger straks vingene rolig inntil kroppen. Med det kraftige nebbet hakker den et par ganger mot treverket. Lyden er nesten som en eksplosjon i ørene.

Igjen høres bankelyder, men ravnen sitter rolig. Vokter over ham og verden som snart skal åpenbare seg.

Ande står brått over ripen og hører at lyden kommer fra kisten i bunnen av båten.

Han kjenner ingen redsel.

Med rolige hender åpner han lokket og slipper Anna ut.

Så står hun ved siden av ham med blekt ansikt og vidåpne, engstelige øyne.

- Jeg visste at du er en som kan snakke med oss, sa hun med tynn stemme.

- Har du funnet Niilas?

- Ikke ennå, men du må hjelpe meg.

- Hvordan kan jeg hjelpe deg, Anna?

Hun beveger leppene og snakker, men det er som om stemmen hennes er inne i hodet hans. - Du må gi meg Guds fred.

Hun tar hendene hans, og han kjenner frosten bite tak i fingrene.

- Hvordan?

- Les Fadervår og sett meg fri.

Marit snudde seg i søvne og fant bare tomrommet etter Ande på bjørkerisleiet. I samme øyeblikk våknet hun og så Ande knele i bønn ved siden av elvebåten. En svart ravn satt i akterstevnen.

Hun kjente huden nuppe seg under koften, men holdt seg taus.

Ande måtte få tid og ro til å gjøre det han skulle gjøre.

Hun lå lenge med øynene lukket og ventet på at han skulle komme tilbake. Omsider hørte hun lyden av fottrinn i elvegrusen. Snart var han med armene rundt henne, slik han hadde lagt seg om kvelden. Hun hørte den jevne pusten hans og undret seg over hvor fort han hadde sovnet.

Det siste hun hørte før hun selv steg inn i drømmelandet, var suset fra ravnevingene da den svarte nattfuglen fløy av gårde mot solrenningen.

OM MORGENEN, før de tok fatt på siste del av ferden, fortalte Ande dem om ravnedrømmen.

Marit nikket og smilte som om hun hadde visst alt sammen lenge. Kirsti og Lemet lyttet forundret til det Ande hadde å berette, men de syntes heller ikke særlig overrasket.

- Det er akkurat som å høre bestefaren din, sa Lemet. - Vi måtte be ham om hjelp når det virkelig røynte på.

Så fortalte Lemet om da broren hans skar seg stygt under slakting og hvordan bestefaren leste over hånden hans slik at blodet stanset. Ingen undret seg over det som skjedde. Det var like naturlig som å ete og drikke.

De fikk omsider elvebåten på vannet og begynte stakingen. Til alt hell frisknet vinden såpass at de kunne bruke seil et godt stykke videre. Dermed sparte de på kreftene til vanskelige stryk og grunne elveleier.

Da de nådde kirkestedet Kautokeino, kunne de endelig overlate Anna til han som skulle jordfeste henne, sokneprest Egebert Andersen. For foreldrene var det både en lettelse og en sorg. De visste at de snart måtte ta et endelig farvel med datteren. Det var liten trøst i at Ande hadde møtt henne i ravnedrømmen så lenge de nå var helt uten etterkommere for det jordiske livet.

Etter at Anna døde, hadde Ande funnet tilbake til tårene.

På den måten hadde hun hjulpet ham med å sørge over moren og faren som frøs i hjel på Beaskades.

De ville få mye å snakke om etter elveferden, han og Marit. Sommeren hadde ikke blitt slik de hadde tenkt seg. De hadde kommet altfor tidlig tilbake. Det var enda lenge igjen til sennegresset skulle skjæres.

Det føltes akkurat som om den første høstfrosten alt hadde gløttet frem og varslet sin ankomst lenge før tiden.

Ande og Marit sto og holdt hverandre i hendene like ved gravåpningen. Kirsti og Lemet hadde allerede kastet en bukett villblomster på kisten og bedt for Anna. Nå var det ungdommenes tur. De hadde fulgt Anna gjennom hele livet. Nå fulgte de henne til hennes siste hvilested på kirkegården i Kautokeino.

- Ande Ravna har spurt om å få be Fadervår for salige Anna Buljo, sa sokneprest Egebert Andersen etter jordfestelsen og nikket mot Ande. - Det innvilges herved.

Ande tok av seg luen og foldet hendene. - Fader Vår, du som er i himmelen, helliget vorde ditt navn, komme ditt rike...

Ved "frels oss fra det onde" rant tårene. Endelig kunne han slippe seg fri, slik han nå slapp Anna fri og ga henne fred.

Han visste at hun ville finne Niilas. Og når tiden var inne, ville de gjenoppstå fra det døde slik det var blitt fortalt dem, for slik var bønnen for det nye livet etter døden: Fra jord er du kommet, til jord skal du bli, og fra jord skal du igjen oppstå.

Den natten fløy ravnen av gårde på lydløse vinger, og Anna var ikke lenger å se.

DET GIKK lenge før folket i siidaen kunne slippe det vanlige livet på Stjernøy løs igjen. Marit og Ande unngikk det hemmelige stedet hvor de hadde elsket gjennom den fine sommeren. Like over flomålet plasserte de en liten varde med spesielle steiner til minne om Anna.

Nå hadde de gjennomført merkingen av alle årskalvene. De hadde også rukket å kastrere noen av de to-tre år gamle oksekalvene. Det var viktig å velge ut de som kunne bli skikkelige avlsokser og kvitte seg med resten i god tid før høstflyttingen begynte.

En dag spurte Aslak ham om han kunne tenke seg å prøve tanngarden på små oksesteiner slik forfedrene hadde gjort det gjennom uminnelige tider.

- Det er bare å bøye seg ned mens miessi blir holdt fast og bite over steinene og kna dem mellom jekslene dine.

Innenfor samlingsgjerdet tok de ut oksekalvene som ennå ikke var kastrerte. Alle i siidaen kjente igjen hver eneste årskalv, hvilke som var simlekalver eller oksekalver, hvilke som var kastrerte eller ikke.

Lassoene suste gjennom sommerluften og skilte ut hvert eneste dyr de hadde bestemt seg for å fange fra hovedflokken. Reinsdyrene var som et levende hav foran dem, og flokken roterte alltid mot solen.

Til og med noen av småguttene fikk prøvd seg med lasso mot kalvene. Av og til ble nok kalvene litt for sterke for enkelte av guttungene, som dermed gikk hodestups i bakken.

- Her kommer den første, ropte Aslak og slepte en villstyring av en oksekalv mot Ande.

Det var med blandete følelser han gikk ned på kne og grep tak i bakbeina på den sprellende kalven mens Aslak la seg med full tyngde over forkroppen og presset den ned mot bakken.

Ande fant frem til den ene pungsteinen og la den inn i munnen fra siden slik at den ble liggende mellom jekslene. Med hurtige kjevebevegelser fra side til side, knadde han steinen i stykker. Så gjentok han det med den andre steinen. Det var over på få sekunder, men det var tydelig at kalven hadde smerter. Likevel spratt den straks opp etter at de slapp taket i den og mer eller mindre sjanglet seg inn i den snurrende flokken.

Den andre oksekalven gikk lettere. Og den tredje og fjerde. Men etter den femte begynte kjevemusklene å dirre, og en underlig nummenhet spredte seg i munnen.

- Jeg klarer bare én til, mumlet han mens han tørket seg om munnen som var full av reinhår.

- Ja, det er vel ikke sikkert at Marit vil kysse deg etterpå, flirte Aslak og slo seg på knærne. De andre karene i siidaen fulgte på med høylytt latter.

- Det er bare å vaske munnen, humret Lasse Lemet.

- Eller skylle den med brennevin, tilføyde Aslak.

Den femte kalven mistet også evnen til forplantning, men da var krampen nesten fullstendig i kjeven hans.

- Du får ta resten i morgen, sa siida-issed. - Det har ingen hast.

- Giitos, svarte Ande og masserte kjevene med håndflatene.

Han spyttet ut de litt ru reinhårene og gikk straks tilbake til lavvoen for å få seg en kaffeskvett for å skylle bort resten.

- Jeg tror likevel jeg vil vente til i morgen, sa Marit.

Ande så forferdet på henne. - Hva er det du snakker om?

- Jeg hørte at fem kalver ble noen steiner fattigere...

Ande tok trekoppen med seg utenfor teltet og drakk, skyllet og spyttet ut, drakk, skyllet og spyttet ut. Han følte seg renset og ren og stakk hodet innenfor teltdøren.

- Vil du ha meg nå?

- Nei, jeg har jo sagt at jeg vil vente til i morgen!

OM KVELDEN satt flere av dem som tilhørte siidaen rundt et bål og fortalte historier. Det handlet om alt fra spennende jaktturer og store fiskefangster til ulvenetter og markedsraider.

Det var ikke til å unngå at den skjebnesvangre fisketuren på seigrunnen gjorde sterkest inntrykk. Ande hadde egentlig ikke lyst til å fortelle noe om den, men det var mange som ville høre hvordan Anna hadde det helt til det siste. På den måten ønsket de å holde minnet om henne levende.

Det var ikke lett å fortelle til å begynne med, men etter hvert løsnet tungebåndet. Og Ande beskrev henne så nøye at de nesten kunne se henne levende for seg inne i flammene fra bålet. Både Kirsti og Lemet satt med tårer i øynene, og morens såre hulk kunne høres av dem alle.

Etterpå var det Aslak Sombys tur.

- Dette skjedde i Bossekop under vintermarkedet for noen år siden, begynte han. - Snøen drev tett da flyttsamene kom i samlet flokk til markedsplassen i pulkene sine. Brått løp en ungjente fra reinraiden bort til en gruppe menn som sto og snakket utenfor kjøpmann Gabrielsens handelsbod. Den ene av disse unge mennene var Magnus Klerck, han som var gift med enkefru Klerck, som nå driver hotellet i Bossekop. Jenta falt om halsen hans og sa mye pent om ham før hun overrakte ham en reinost.

Aslak tok seg en blås av snadden og smattet høyt før han fortsatte beretningen.

- Mange av folkene omkring undret seg storlig over hvordan dette kunne ha seg. Så fortalte Klerck at piken var datter av en skysskaffer i Kautokeino. Hun hadde blitt med faren ned til Bossekop på en transport. En kveld hun skulle se til reinen som beitet på Storraipas, snødde det så tett at hun gikk feil da hun vendte tilbake til teltet. Brått falt hun utfor Jorrahenget ned mot elven. Dere vet at når det er dårlig vær på Storraipas, ser det ut som om lysene fra Jøraholmen helt på andre siden av elven, er like i nærheten. Hun tok feil og trodde lysene kom fra lavvoen. Jenten ble liggende på en hylle der hun klorte seg fast natten gjennom. Hun ropte og skrek hele tiden, og til slutt hørte finfolkene på Jøraholmen ropene hennes. Magnus Klerck dro straks til Bossekop etter tau og folk. Fra Storraipas kunne de ikke se henne på fjellhyllen femten favner lengre ned på grunn av overhenget. De ble derfor dirigert av folk på elveisen. Men det var vanskelig å få noen frivillige til å la seg fire ned til piken. Den sprekeste ungdommen i bygden, Johannes Motka, meldte seg, men da han kom på kanten av stupet, gjorde han den feilen å se ned. Dermed trakk han seg. Så ble det til at Magnus Klerck selv lot seg fire ned etter å ha tømt en halvflaske konjakk. Fjellet skrådde så sterkt innover at Klerck måtte svinge seg frem og tilbake flere ganger før han nådde helt inn til fjellhyllen. Akkurat på det rette tidspunktet grep han tak i piken og holdt henne fast da tauet svingte ut igjen. Nede på isen dirigerte de folk på toppen av Storraipas, slik at begge ble heist opp til tryggheten.

Aslak tok noen drag av snadden igjen og nikket mot kvinnen som satt ved siden av seg.

- Ja, og her sitter hun, lys levende etter alle disse årene siden Magnus Klerck fikk borgerdådsmedaljen av fogd Lars Lie etter redningsbragden.

Ande sperret opp øynene. Det samme gjorde Marit. De hadde aldri hørt beretningen tidligere. Aslak hadde det med å overraske, men dette var helt uventet.

Og hvorfor hadde aldri Anna fortalt dem noe om dette?

Det var jo en helt utrolig historie.

Kirsti satt med senket blikk, og Lemet klappet henne på skulderen. - Kirsti-mor nevner aldri denne historien, sa han med et underfundig smil om munnen. - Kanskje var det fordi Magnus Klerck var en så kjekk, ung mann?

Alle lo hjertelig, og det var nesten som en lettelse å få slippe latteren løs igjen selv om Kirsti rødmet og dukket enda mer ned med hodet.

- Magnus Klerck behandlet oss alltid ordentlig, sa Aslak. - Og han var vel heller ikke knipen på konjakken, er det ikke så?

Kirsti måtte innrømme at siden hun frøs så skrekkelig etter oppholdet på avsatsen, hadde Klerck gitt henne en skikkelig støyt.

- Og det varmet faktisk godt, sa hun stille.

Igjen brøt latteren løs, men denne gangen lo Kirsti sammen med dem.

 

 

 

11

Teller Reindriftsstasjon, Alaska, juli 1893

Sheldon Jackson hadde gått i kahytten til kaptein Healy bare for å finne ham sammen med den evinnelige whiskyflasken. Pastoren kjente det kokte, men tok seg i det. Kapteinen var den eneste han kunne stole på når det gjaldt reindriftsprosjektet. Uten Bear og kyndig mannskap under ledelse av den svarte kjempen var det umulig å få fraktet tsjuktsjerne tilbake over Beringstredet til Sibir.

Etter avtalen skulle kutteren Bear returnere etter en måned. Han regnet ikke med at forholdene mellom eskimoene og tsjuktsjerne hadde endret seg til det bedre, men han hadde et lønnlig håp om at de kanskje kunne omgås hverandre noen måneder til, slik at de kunne få skaffet andre reingjetere fra Skandinavien. Men alt tok tid. Og tid hadde de faktisk ikke nok av.

- Det er vel på tide å låre langbåten, sa Jackson uten å fortrekke en mine da kapteinen tømte whiskyglasset.

- Skål for det, utbrøt Healy og plantet tomglasset i bordplaten med et smell. - Det er best å stålsette seg når man skal i land her. Man vet jo aldri hva Miner har funnet på.

Jackson fnyste og rettet på brillene. - Vel, da skal han sannelig få med både meg og Gud å bestille.

- I den rekkefølgen også, da, tenker jeg?

- Nå, du vet hva jeg mener.

- Skulle mene det, ja.

Kaptein Michael Healy reiste seg fra stolen og ruvet over den langt kortere pastoren med nesten en halvmeter. Uniformen var upåklagelig ren og plettfri. Sammen gikk de opp på dekk for å klargjøre langbåten.

Tiden for strandhogg nærmet seg. Det var flo sjø, og med den enorme tidevannsforskjellen langs Alaskakysten, faktisk så mye som 10-12 meter, var det ingen mulighet for å komme seg i land ved full fjære.

Denne gangen var det ikke Anguliik og hans menn som hadde samlet seg på stranden på nordsiden av Port Clarence. Det var heller ikke Timur og tsjuktsjerne som ventet utålmodig på Jacksons tilbakekomst. Derimot vandret en mager mann med sid frakk og Stetsonhatt urolig frem og tilbake på stranden. Opp fra bukselinningen stakk skjeftet på en Army Colt med hvite elfenbensplater.

Det var mer enn tydelig at sjefen for reindriftsstasjonen i Teller, Bruce Miner, var temmelig opprørt.

- Ser du det samme som jeg? spurte Jackson.

Healy hadde overlatt årene til mannskapet denne gangen og myste mot land. - Den godeste Miner ser noe oppjaget ut, ja.

- Det lover sannelig dårlig.

Jackson tok av seg brillene for å fjerne saltsprøyt fra glassene.

- Nå, vi behøver ikke ta sorgene på forskudd, innskjøt Healy.

- Har det noen gang falt deg inn at det kanskje er Miner som er problemet?

Kaptein Healy kikket forbløffet på pastoren. - Hva mener du egentlig med det?

Jackson gned seg ettertenksomt gjennom det gråsprengte skjegget. - Det slo meg plutselig at verken Anguliik eller Timur har nevnt ham ved navn. Ja, egentlig har jeg aldri hørt Miner nevne dem ved navn heller. Han snakker bare om eskimoer og tsjuktsjere som om de ikke skulle være enkeltmennesker.

- Velkommen i klubben, sa Healy. - Jeg har lenge forundret meg over at du ikke har innsett hva fyren egentlig står for.

Nå var det Jacksons tur til å sette forbausede øyne på kapteinen. - Du vil vel ikke fortelle meg at du har tenkt på dette lenge?

- Jo, jeg kan godt fortelle deg det. Men det var du som ansatte svinet.

- Nå må du beherske deg.

- Jeg er like rolig som en skilpadde. Hva er det egentlig den mannen har gjort med de menneskene han skulle hjelpe til et verdig liv? Er ikke det dine ord: et verdig liv.

Jackson var plutselig stum som en østers.

- Jeg har overhørt noe av det han har slengt fra seg, fortsatte kapteinen. - Slike ting som "eskimoer stinker verre enn dyr" eller "den eneste gode eskimoen er en død eskimo". Han oppfører seg som om eskimoene er hans personlige slaver.

- Jeg er lamslått, innrømmet Jackson. - Har han virkelig uttalt seg så nedsettende om eskimoene?

- Det er bare forbokstaven, sa Healy.

- Hvorfor har du ikke sagt noe?

- Fordi du ikke ville ha trodd meg, så enkelt er det. Du ansatte ham og antok at han ville gjøre jobben sin.

- Han har jo holdt orden her, det kan man ikke underslå.

- Jeg tror det kan vente oss en aldri så liten overraskelse denne gangen. Vi får vel endelig et bevis på hvilken orden han representerer her ved Teller Reindeer Station.

Langbåten skurte mot sandstranden, og samtalen mellom pastor og kaptein var avsluttet, i alle fall inntil videre. Fire av mannskapet dro båten så langt opp som mulig. Deretter kunne Jackson og Healy gå tørrskodd i land. Solen sto høyt, og en østlig bris fikk det amerikanske flagget til å vifte muntert i vinden.

De kunne begge raskt fastslå at det var det eneste muntre ved hele situasjonen.

Mr. Bruce Miner var mørk i blikket da han etter en kort hilsen rasende utbrøt:

- Ja, nå kan dere virkelig få se hva disse folkene har fått meg til å gjøre.

TRE DAGER tidligere hadde eskimoen Kalagiq blitt tatt på fersk gjerning av Timur mens han tyvslaktet en okserein. Timur reagerte med et voldsomt sinne fordi oksereinen var kommet fra hans egen flokk i Sibir og var ment som en av avlsoksene ved reindriftstasjonen i årene som kom.

Kalagiq mente øyensynlig at flokken nå tilhørte eskimoene, slik at enhver hadde rett til å slakte og dele med familiene som ønsket ferskt kjøtt, når det måtte passe dem.

Jackson og Healy satt inne i Anguliiks torvhus og lyttet lamslått til den uhyggelige beretningen.

- Kjefting ble slåsskamp, fortsatte Anguliik. - Gammelt hat.

Anguliik stanset og hentet frem snadden.

- Ja, hvordan gikk det videre? utbrøt Jackson utålmodig.

- Så, så, la nå mannen få seg en blås, sa Healy.

Og mens han innimellom smattet på snadden, fortalte Anguliik på sitt enkle engelsk. - Folk stimlet sammen for å se slagsmålet. Alle ropte. Ingen blandet seg inn. Begge fikk blodige ansikter. Snart ville taperen ligge på bakken med skam. Timur fikk overtaket. Øynene hans var gjenklistret, men han slo mot Kalagiqs hode. Folk ropte og skrek. Men like før neven traff, ble Timur rykket av gårde. Et revolverskudd tordnet. Alle snudde seg og så Miner med rykende revolver. Timur ble liggende på magen med ansiktet i gresset. Blodet strømmet ut fra et svart hull i ryggen hans.

Anguliik beskrev tildragelsen så nøye at de formelig så det hele grøssende livaktig for seg.

Sheldon Jackson fikk høre både tsjuktsjernes og eskimoenes versjon av hendelsen.

Bruce Miners beskrivelse av det som skjedde, derimot, viste hvilke forrykte tanker han hadde om både tsjuktsjerne og eskimoene.

- Det var med nød og neppe jeg klarte å holde de tre gale tsjuktsjerne i sjakk, hevdet han. - Men samtidig hadde jeg en stygg følelse av at også eskimoene gjerne så meg død. De utakknemlige beistene forsto ikke at jeg hadde berget den fordømte eskimoens liv.

- Du kunne vel for pokker ha skutt mannen i armen, slapp det ut av Jackson

Kaptein Healy kvapp til av pastorens utbrudd. Det var rent utrolig å høre en kirkens mann sverge på denne måten, men han fant det absolutt på sin plass. Miner hadde gått langt over streken.

- Det var han eller den fordømte eskimoen, sa Miner. - Ja, og jeg hadde selvfølgelig skutt eskimoen hvis han hadde vært øverst. Dette vil gi dem en skikkelig lærepenge.

- Du snakker som du har vett til, freste Jackson, uvanlig opphisset til ham å være. - Du har satt reinprosjektet mange år tilbake. Hvordan skal vi nå opparbeide tilliten til tsjuktsjerne og eskimoene?

- Skulle ikke disse primitive reingjeterne fra Sibir fraktes hjem? spurte Miner ironisk.

- Nei, saken er den at vi hadde et håp om å få dem til å bli noen måneder til, svarte Jackson og tørket svetten av pannen med et lite, hvitt lommetørkle. - Det vil ta lang tid før vi kan skaffe andre reingjetere. Og tiden er kostbar, forferdelig kostbar.

Healy så både raseriet og fortvilelsen i Jacksons øyne. Dette var et tilbakeslag de kunne vært foruten. Nå var det på tide å gi slavedriver og selvoppnevnt dommer og jury Bruce Miner et tilbud han ikke kunne si nei til.

- Jeg har bare én ting å si angående ditt lederskap her ved Teller, fortsatte Jackson. - Du har ødelagt for oss alle. Jeg forutsetter at du avslutter ditt engasjement ved Teller Reindeer Station innen en måned fra nå. Jeg vil dessuten inngi rapport til innenriksdepartementet.

Jackson lød med ett bemerkelsesverdig rolig. Det var som om han var lettet over at saken hadde tatt en slik vending. Bruce Miner hadde vært et tragisk feilvalg.

Kaptein Healy nikket mot Jackson. - Du har min uforbeholdne støtte.

Bruce Miner så plutselig ut som en guttunge som nettopp hadde fått seg en smekk på munnen for å ha bannet.

- Nå får du vise meg hvor Timur ligger, sa Jackson og reiste seg.

Det var mange forvirrede tanker som turnerte inne i skallen på Bruce Miner på vei til uthuset der kisten med Timur var plassert.

Den fordømte eskimo- og niggerelskeren Jackson skjønte seg overhodet ikke på hvordan man skulle behandle slike primitive folkeslag. Det eneste de forsto, var rå makt.

Han hadde fått en av de andre tsjuktsjerne til å snekre sammen en grov trekiste. Men han hadde vært nødt til å true fyren med våpen. Navnet husket han ikke, men det spilte heller ingen rolle. De var jo så like at de var umulig å se forskjell på dem. Akkurat som disse fordømte eskimoene. Hadde du sett én, så hadde du sett dem alle.

Timur lå som om han sov med hendene foldet over brystet i kisten som sto inne i lagerskuret sammen med taukveiler, materialer og verktøy av forskjellig slag. Ingen kunne se at han var blitt drept av en revolverkule i ryggen.

Sheldon Jackson følte stor medlidenhet med tsjuktsjeren og familien hans på den andre siden av Beringstredet. Timur hadde kone og tre barn. Hvordan han skulle kunne bidra til å hjelpe dem gjennom den kommende vinteren, hadde han ingen anelse om. I alle tilfeller måtte det bli en sak mellom kaptein Healy og tsjuktsjerfolket når han vendte tilbake med de tre gjenlevende tsjuktsjerne.

- Jeg skal lese noen ord over den ulykkelige, sa Jackson. - Miner, du kan trekke deg tilbake. Vi snakker nærmere om saken senere.

Bruce Miner trakk på skuldrene og forlot skuret uten å si et ord.

Kaptein Healy stilte seg ved utgangsdøren og ventet til pastoren hadde bedt for Timur. Selv om tsjuktsjeren ikke var omvendt til kristendommen, ville det kanskje hjelpe sjelen hans likevel.

- Hent Inarom og de to andre tsjuktsjerne, sa Jackson da han var ferdig. - Dette blir en sørgelig avslutning på oppholdet deres ved Teller.

Det var noe kapteinen kunne underskrive. Han hadde hatt en ond følelse helt siden han møtte Bruce Miner første gang. Det var som å snakke med en slaveeier i sydstatene.

Etter kort tid vendte kapteinen tilbake til skuret med de tre tsjuktsjerne. Alle så vettskremte ut. De fortalte at de hadde oppholdt seg i teltet hele tiden, og det var ikke blitt mye søvn de siste dagene. De fryktet både eskimoene og den gale Miner. Nå ville de bare reise hjem fortest mulig.

- Det er en ulykke for både oss og dere at det skulle ende slik, sa Jackson. - Timur var en flott reingjeter. Han har vært her i over to år. Nå er han død, og familien hans har ingen til å forsørge seg.

- Nei, ikke slik, sa Inarom. - Timurs bror ta familie. Men først Timur tilbake til jaktmarkene.

Mens de sto slik og snakket, gikk døren opp, og en høy og kraftig skikkelse trådte inn i skuret. Jackson var akkurat i ferd med å be Miner for helvete å holde seg unna, men oppdaget i stedet en mann i fullt eskimohyre.

Det var Anguliik.

- Jack-soon, begynte han. - Anguliik trist. Timur død. Kalagiq langsom, ikke skjønne.

- Har du sagt det til tsjuktsjerne? spurte Jackson.

- Nei.

- Da er det på tide at du sier det til dem.

I LØPET AV to dager var alt utstyret tsjuktsjerne hadde tatt med seg fra Sibir, fraktet om bord i Bear. Jackson nølte ikke med å sette Bruce Miner i sving med å slepe både sleder og skinnsekker ned til langbåtene som gikk i trampfart mellom kutteren og sandstranden mens det fremdeles var høyvann.

I tillegg til utstyret fikk de også med seg fem simler med kalver. Det skulle overleveres Timurs familie.

Sheldon Jackson mente det var det minste de kunne gjøre for reinfolket i Itsjan på den andre siden av Beringstredet.

Både han og kaptein Healy godtet seg over å bruke Bruce Miner som pakkesel. Noe måtte han jo sone for drapet på Timur. En ting var i hvert fall sikkert: Jackson skulle gjøre det som sto i hans makt for å gjøre den siste tjenestemåneden hans til en lang og lidelsesfull botsøvelse.

Det siste de brakte om bord i langbåten, var den isfylte kisten med liket av Timur. Selv den hadde Jackson tvunget Miner til å trekke på en slede helt fra skuret og ned til stranden.

Kaptein Healy på sin side syntes dessuten at Miner kunne få ro langbåten med kisten ut til Bear.

Både kapteinen og pastoren satt i akterenden mens Miner slet den tungrodde langbåten utover i Port Clarence Bay. Det var nesten ikke pust igjen i ham da de endelig nådde den tremastede tollkrysseren. Svære vannblemmer hadde est ut i begge håndflatene, noe Jackson hevdet ikke var mer enn rimelig straff for en synder som Bruce Miner.

Mannskapet heiste trekisten om bord og ned i lasterommet.

Det var vel ingen av dem som trodde at mannen som hadde vært lengst ved reindriftsstasjonen i Teller, skulle gjøre vendereis i en kiste full av is.

Både kapteinen og pastoren sto ved kanten av lasterommet og kikket ned på den unnselige trekisten som sto på dørken blant sleder, teltstenger, skinnfeller, taukveiler og annet utstyr.

Jackson hadde aldri tidligere følt et slikt vemod.

Han husket den siste samtalen med Timur, som motvillig hadde gått med på å forlenge oppholdet blant eskimoene, men ansiktet hans hadde uttrykt en slik hjemlengsel etter to lange år ved Teller, at det gjorde vondt å tenke på det.

- Du får bringe familien hans mine varmeste hilsener, sa Sheldon Jackson. - Si til dem at mannen som utførte udåden, skal bli straffet.

- La ham aldri få fred, utbrøt Healy.

- Og glem ikke å betale rikelig for de nye reinsdyrene vi kjøper.

Kaptein Healy holdt tommelen opp.

Mannskapet gjorde dem oppmerksomme på at det gikk hurtig mot lavvann. Det var best å komme seg inn til land slik at langbåten kunne vende tilbake til moderskipet så raskt som mulig.

Mens Miner slet seg tilbake med store smerter i hendene og grimaser i ansiktet, satt Sheldon Jackson i akterskotten og tenkte på helt andre ting enn denne mannens kommende botsøvelser i Port Clarence-bukten.

Den neste måneden måtte han se til å få fortgang i arbeidet med å skaffe nye reingjetere til Teller.

Skandinavien var eneste utvei for ham nå.

Men da langbåten skurte mot sandstranden, og Bruce Miner stønnet av lettelse fordi rotørnen endelig var over, satte Sheldon Jackson brått øynene i ham og utbrøt:

- Nei, du skal pokker ta meg ikke slippe så lett unna.

Miner stirret sjokkert på den bannende pastoren.

 

 

 

12

Den gode pastor Jackson satt alene om kvelden og spekulerte på om han nå måtte stå en ydmykende skolerett for kongressen. Hele Alaskasaken hadde etter hvert blitt en pinlig affære for ham. Ansvaret for utvelgelsen av bestyrere hvilte på ham, det var det liten tvil om, men at Bruce Miner så til de grader skulle feilvurdere situasjonen, gikk over hans forstand.

Men han hadde sett til at Miner fikk den straffen han fortjente, verken mer eller mindre, noterte han ned i sin dagbok.

Han satte pennen ned i blekkhuset og tenkte seg litt om før han fortsatte å skrive:

Bruce Miner har fått salve og enkle bandasjefiller for å pleie sine opphovnede hender, men der går også grensen. Ingen har særlig sympati med karen som drepte en ubevæpnet mann.

Bruce Miner blir holdt innesperret i et lite avlukke med sengebrisk, dobøtte, vaskefat og vannkanne. Han får tre enkle måltider om dagen, samt noen få magasiner og bøker han kan studere i det svake lyset fra tranlampen.

JACKSON overtok ledelsen av Teller Reindeer Station inntil videre. En mulig ny bestyrer kunne godt bli W.T. Lopp, som holdt til på misjonsstasjonen ved Cape Prince of Wales, 100 kilometer lengre vest.

Men dette var noe han måtte tenke nøye gjennom, for ikke å ødelegge forholdet til eskimoene ytterligere.

Han så til at Anguliik og mennene hans tok seg av reinflokken. Det viste seg at tsjuktsjerne hadde slurvet under kalvingen, slik at de hadde mistet hele 49 av 186 nyfødte reinkalver om våren.

Det føltes egentlig som en lettelse endelig å være kvitt reinfolket fra Sibir.

Men eskimoene er heller ikke feilfrie, skrev han videre i dagboken sin. Problemet i mange bosettinger er at de betrakter tamreinen på samme måte som caribouen, villreinen. Som fritt vilt man kan skyte så snart sulten gnager. Noen langsiktige planer om oppdrett slik at føden kan være reddet i mange år fremover, synes ikke å være i deres tanker.

Da Anguliik kom stormende inn på Jacksons arbeidsrom og fortalte om nok et reinfall, tente pastoren på alle plugger.

- Nå får du sannelig lære dem folkeskikk, utbrøt han harmdirrende. Øynene lynte bak de ovale brilleglassene.

- Kalagiq igjen, sa Anguliik spakt og kikket ned i et kvisthull i golvplankene, som om det plutselig hadde dukket opp noe særlig interessant der.

- Den fyren som tyvslaktet rein da Timur kom over ham?

- Ja.

Jackson ristet oppgitt på hodet og klødde seg i skjegget med dirrende fingre. - Kort tid etter at han indirekte var årsaken til at Timur ble drept, gjør han det samme og fornærmer både meg, dere og Timurs minne.

Anguliik hadde nå flyttet blikket ned på muklukene sine. Han følte seg så skamfull at han hadde mest lyst til å forsvinne ned i dem for godt.

- Hva har dere tenkt å gjøre med Kalagiq?

- Vet ikke.

- Har dere tenkt å beholde ham her til lappene fra Norge kommer, slik at han kan fornærme dem også?

Anguliik ble svar skyldig. Når pastoren tordnet på denne måten, var det akkurat som om uværsguden hadde kastet seg over ham. Da var det bare å krype i dekning, grave seg ned og håpe på bedre vær.

- Har Anguliik mistet stemmen?

Anguliik ristet bestemt på hodet.

- Så vil jeg ha et svar.

Det var så vidt Anguliik klarte å slippe øynene fra muklukene, men det var ingen annen utvei.

- Kanskje Kalagiq sendes bort, svarte han endelig.

- Var det et spørsmål eller et svar?

- Kalagiq sendes bort.

- Det var bedre.

Sheldon Jackson hadde reist seg fra skrivebordet, som var fylt av papirer, oppslagsbøker og et utbrettet verdenskart. En rød ring var tegnet inn rundt Skandinavien.

- Se her, sa han til Anguliik. - Herfra vil lappene komme.

Anguliik kikket på kartet og gjentok de fremmedartede navnene.

- Når lappene er her, tåles ingen tyvslaktinger, sa Jackson.

- Kafiqsixxagikpie, svarte Anguliik. - Jeg kan forstå deg.

Etterpå gikk begge tilbake til landsbyen for å undersøke den slaktede reinen. Igjen var det en okserein som hadde måttet bøte med livet. Kalagiq hadde nok en gang gitt avlen et skudd for baugen.

- Hvor er Kalagiq? tordnet Jackson mot eskimoene som hadde samlet seg rundt dem.

- Maani! Her!

To eskimoer kom slepende på synderen som nå skulle stilles for tordengudens åsyn.

Kalagiq så ikke så fryktinngytende ut lenger med sine prikktatoveringer på haken og under øynene. Jegeren som var viden kjent for sine jakthistorier på isen, hang litt med hodet da han ble holdt fast av to andre fra landsbyen.

- Kalagiq vet godt at uten reinen og tsjuktsjerne ville han ha vært en død mann, begynte Jackson og ønsket å gi eskimoen en lekse han sent ville glemme. - Hvor lenge skal kaptein Healy fosse langs kystene her omkring for å hjelpe dere til et verdig liv? Det er grenser for hva et menneske kan tåle.

Anguliik husket brått tordentalen Jack-soon hadde holdt for ham inne i torvhuset hans sist gang de ankom Teller. Det var nesten ordrett det samme som strømmet ut av munnen hans nå.

- Kalagiq har fornærmet meg, sitt eget folk og Timurs minne. Snart kommer andre reingjetere fra et land på den andre siden av kloden for å hjelpe eskimoene. Da tåles ingen fornærmelser.

Men i motsetning til Anguliik sto Kalagiq med åpent ansikt og blikket stivt festet på pastoren, til tross for at han ble utsatt for en offentlig irettesettelse.

Dette provoserte Sheldon Jackson grenseløst.

- Eier ikke Kalagiq skam? Skjønner han ikke hva han har gjort?

- Kalagiq kaaktuq, svarte eskimoen kort og smilte skjevt mot pastoren.

- Hva sier han?

- Han sulten.

- Anguliik, freste Jackson. - Gi Kalagiq straffen straks.

Anguliik gikk langsomt frem mot Kalagiq, la hånden på skulderen hans og sa med rolig stemme:

- Kalagiq lang reise.

Alle visste hva det innebar.

JACKSON hadde gitt klar beskjed om at revolvermannen ikke skulle ha noe besøk de første dagene. Matfatet ble derfor stukket innunder døren uten at et eneste ord ble vekslet.

Bruce Miner skulle få tid til å tenke seg om og innse sitt feilgrep.

- Hvorfor gjør dere dette mot meg? spurte Miner med hes røst da et matfat kom glidende inn til ham med en skrapende lyd mot golvplankene.

Taushet på den andre siden av døren.

- Kan du ikke svare da, mann!

Tunge fottrinn beveget seg langsomt unna, så ble det igjen stille.

Miner gjorde et nytt forsøk da en tettvokst fyr kom for å hente dobøtten noen timer senere.

- Hva skal dere gjøre med meg?

Men karen forsvant med bøtten uten et eneste ord, låste døren og etterlot Miner til stillheten og ensomheten.

Jeg blir gal, tenkte han.

Det var umulig å konsentrere seg om selv den enkleste artikkelen i National Geographic. Han gløttet fraværende på bildene, bladde febrilsk videre uten egentlig å ha sett på dem i det hele tatt.

Hvorfor gjør de dette mot meg?

Den første natten kastet han seg fra side til side uten å få blund på øynene en eneste gang.

BLIKKFATET med bønner og flesk ble stukket inn til ham. Denne gangen fulgte det med et lite stykke brød i tillegg.

- Hvor lenge skal jeg sitte her? ropte Miner til mannen bak den låste døren.

Fremdeles taushet.

- Du kan hilse å si at jeg ikke lenger vil ha maten deres!

Han skjøv fatet tilbake under døren. Like fort kom det tilbake igjen.

- Jeg sultestreiker fra i dag.

Igjen dyttet han blikkfatet tilbake, men neven på den andre siden svarte med å returnere det med det samme.

Det verste var tausheten.

De skulle knekke ham med evig taushet.

Slik var det.

Han satte seg på sengebrisken og betraktet blikkfatet med bønnestuingen med et uttrykksløst ansikt.

Ingenting skulle få ham til å røre maten.

Nå ville han sulte seg til døde.

Hva skal de forresten gjøre med en død mann? tenkte Miner.

KAPTEIN HEALY nippet til whiskyen og studerte draftet. Han hadde tatt ruten mange ganger, men det kjentes bittert å vende tilbake til tsjuktsjerlandsbyen bokstavelig talt med et lik i lasten.

Han hadde aldri trodd at det skulle gå så langt.

Men menneskene sluttet aldri å overraske ham.

Ondskapen stakk dypt. Så snart muligheten var der, gikk man over lik for å nå sine mål.

Hva skulle han si til tsjuktsjerne?

Og til Timurs kone?

Han hadde grublet over dette kveld etter kveld siden Bear hadde lagt ut fra Port Clarence-bukten, men uten å finne svarene. Det syntes nesten som en uoverkommelig oppgave. Likevel skyldte han dem en forklaring på hvorfor Timur lå stiv og kald om bord i lasterommet.

De ville kanskje klandre ham for å ha presset dem til å sende mennene over Beringstredet til et folk de hadde ligget i strid med gjennom mange generasjoner. Gamle synder ble øyensynlig aldri glemt.

Han glemte aldri da den eldste i tsjuktsjerlandsbyen Itsjan uttalte at sjøreisen aldri kom til å føre noe godt med seg, verken for tsjuktsjerne eller eskimoene.

Healy tok seg i å sitte og gni barten mellom peke- og tommelfingeren.

Det var alltid et forvarsel om at nervene nå var i ferd med å spille ham et puss.

Den mørkhudete mannen lente seg bakover i stolen og tømte whiskyglasset.

I det samme banket det på døren.

- Ja, hva er det? brummet han.

En av mannskapet kom inn og hilste til luen.

- De må komme ned øyeblikkelig, sir.

HAN ENSET ikke lenger at matfat, dobøtter og vann ble fraktet ut og inn. Selv ikke da en høyreist mann steg inn i avlukket, orket han å feste blikket for å se hvem det var.

Det betydde likevel ingenting.

Han hadde stengt verden ute fordi de hadde stengt ham ute fra verden.

Slik var det.

- Kom deg på beina, utbrøt kjempen.

Mannen på brisken vendte bare det døve øret til og stirret tomt inn i veggen.

- Hører du ikke hva jeg sier? Kom deg opp.

Smertegrensen var nådd. Tordenrøsten nådde helt inn i sjelens innerste avkroker. Bruce Miner satte seg øyeblikkelig opp, fikk utrolig nok beina til å lystre og plasserte føttene på golvet. Der sto han og svaiet noen sekunder før han fikk landkjenning.

De snakket til ham.

Nei, de ropte faktisk til ham.

Kjempen foran ham ble tydeligere. Ansiktet dukket liksom frem fra en tåke.

- En av mannskapet banket nettopp på kahyttdøren hos meg og fortalte at du nekter å spise!

Bruce Miner stirret himmelfallen på mannen foran seg.

Ja, han snakker faktisk til meg.

Og jeg må svare.

Men munnen var tørket igjen. Det ble bare noen uforståelige grynt.

- Gi mannen noe vann, tordnet kjempen.

En av mannskapet presset et blikkrus med vann mot leppene hans og tvang dem fra hverandre. Deretter løsnet tungebåndet.

- Det er ikke en eneste jævel som har sagt noe til meg på lang tid.

Miner kvakk nærmest av lyden av sin egen stemme.

- Nei, men ingen av oss har noe særlig usnakket med deg heller, sa kjempen med tordenstemmen, kjempen som hadde ansiktet til en som lignet kaptein Healy.

Det var kaptein Healy.

Bruce Miner strammet seg opp, men kraftløs som han var etter dager uten mat, minnet han mer om en svaiende flaggstang i orkanbyger. Uten revolveren i beltet så han dessuten like ufarlig ut som en nyfødt reinkalv.

- Hvorfor behandler dere meg på denne måten? pep han hjelpeløst.

- Dette er bare begynnelsen på straffen, sa kapteinen og virket mørkere i ansiktet enn vanlig.

- Hva mener du med det?

- Om kort tid er vi fremme, og du skal begynne et helt nytt liv.

- I fengselet i Haines?

Kaptein Healy blåste i barten. - Var det det Jackson fortalte deg?

- Nei, men han antydet noe slikt.

Et lite øyeblikk var det som om et lite snev av medfølelse blafret gjennom kapteinsjelen, men det var borte ved neste innpust.

- Din skjebne er nøye knyttet til mannen som ligger stiv og kald i kisten om bord i Bear, sa Healy.

- Ja, jeg har drømt om ham flere ganger, sa Miner med tynn stemme. Jeg angrer dypt på det jeg har gjort.

- Se så, se så, utbrøt Healy ironisk. - En angrende synder.

- Ja, jeg angrer.

- Du skal få mye lengre tid på deg til å angre, sa kapteinen og holdt en truende pekefinger opp i ansiktet på Miner. - Mye lengre tid.

- Hva mener du med det?

- I samråd med meg har Sheldon Jackson bestemt at du skal overta Timurs familie i Itsjan. I ett år skal du være mannen i deres liv. Skjønner du rekkevidden av det jeg sier?

Bruce Miner mistet balansen og falt sammen på golvet.

 

 

 

13

Teller, Alaska, august 1893

Sheldon Jackson sto på sandstranden og myste mot kystvaktskipet Bear som lå for anker i Port Clarence-bukten og ventet på høyvann.

Solen hang lavt over vesthimmelen, og det var et kjølig drag i luften. Høsten hadde allerede varslet sin ankomst.

Jackson gledet seg som en unge til at langbåten skulle skure mot sandstranden, hente ham om bord og bringe ham bort fra reindriftsutposten for en tid. I tillegg hadde antagelig kaptein Healy en hel del å fortelle fra ferden over Beringstredet sammen med tsjuktsjerne og Bruce Miner.

Når sant skulle sies, var han gått dugelig lei av eskimoenes utålmodighet og manglende forståelse for planene hans. Men en kunne vel ikke vente annet. Tiden med tsjuktsjerne hadde ikke gått slik som forventet. Det hadde vært flere problemer enn godt var.

Han håpet inderlig at kontakten med lappene fra Norge skulle løse knuten.

Det var i alle fall siste sjanse, slik han så det.

Jackson kunne se at havet steg, men ennå var det noen timer til høyvann. Etter et par turer frem og tilbake langs stranden, bestemte han seg for å vende tilbake til stasjonen. Han kunne like godt holde øye med Bear fra vinduet.

Sent på ettermiddagen sto han igjen ute på den forblåste sandstranden. Anguliik og noen av mennene hans hadde hjulpet ham ned med bagasjen, en enkel koffert, samt noen pakkasser med dokumenter og bøker.

Først da langbåten var et godt stykke fra land, oppdaget Jackson at kaptein Healy også var om bord.

Desto bedre, tenkte Jackson. Da kan han starte beretningen med det samme.

Og slik ble det.

Kaptein Michael Healy var blank i øynene, og det dunstet whisky av ham, men det var ingenting å si på fortellerevnen. Best av alt, Jackson behøvde ikke hale ordene ut av ham. Man kan vel si det slik at han er godt smurt, tenkte Jackson med seg selv.

- Tror du ikke den fyren nektet å spise maten vi ga ham, brummet kapteinen. - Sultestreik, kalte han det. Han fikk akkurat det samme som oss, verken mer eller mindre. Han hadde absolutt ingenting å klage over.

Healy pustet dypt inn, tok liksom sats og fortsatte:

- Nåvel, da vi fortalte ham sannheten, fikk pipen en annen låt. Han fikk det plutselig svært travelt med å spise. Forsto vel at han måtte komme til krefter. Et liv i ødemarken uten muskler og et skikkelig fettlag er til liten nytte. Det er noe selv jeg forstår meg på.

Kaptein Healy tok tak i sine egne alderstillegg på magen og gliste. - Ja, han åt seg godt opp, nesten som en gjøgris som skal slaktes. Vel, det er bare billedlig ment, Jackson. Nok om det. Etter noen dager om bord syntes jeg nesten synd på fyren.

- Jeg er mer interessert i det som skjedde da dere ankom Itsjan, sa Sheldon Jackson.

Healy sendte Jackson et ertende blikk. - Du får vente til vi er kommet oss om bord i Bear.

Jackson ristet oppgitt på hodet. - Er det en spøk?

- Nei, jeg er gravalvorlig.

- Jeg vil høre om Miners møte med tsjuktsjerne i Itsjan.

- Du hørte hva jeg sa.

- Nå får du gi deg.

Healy knep munnen demonstrativt sammen og la armene i kors over brystet. Slik ble han sittende som en stum totempæl hele veien ut til skipet, helt til langbåten dunket i skipssiden.

Da Jackson klatret opp leideren og kom seg på dekk, fikk han den første overraskelsen.

- Er dette all reinen du fikk tak i?

- Ja, og til hvilken pris. En eller annen fordømt amerikansk kaptein har sveipt langs Sibirkysten og tilbudt rikelige mengder whisky for rein. Da vi ankom med våre gryter og panner som betaling, var det ikke lenger godt nok. De spurte etter whisky!

Jackson kjente sinnet vokse. Han hadde mest lyst til å stikke kapteinen med en spydig kommentar om at han godt kunne ha byttet bort sitt eget private whiskylager om bord, men tok seg i det.

- Etter noen timers forhandlinger fikk jeg kjøpt 120 reinsdyr, men da måtte jeg jaggu tømme hele skattkisten! sa Healy.

- Det var husgeråd for minst 250 dyr.

- De lærer fort. Nå vet de at de har noe som amerikanerne ønsker. Prisene stiger, slik er det bare.

- Hvem er denne whiskykapteinen som har ødelagt markedet vårt?

- Vet ikke. Det er i alle fall ikke meg, hvis det er den whiskykapteinen du tenker på. Kaptein Healy sendte pastoren et skjevt smil.

Jackson ristet på hodet. - Dette er ikke tiden for spøk.

- Nei, men da kan det godt være tid for en whiskyknert.

Kapteinen snudde på hælen og gikk inn til seg selv. Jackson kunne ikke annet enn å følge etter.

Jacksons nysgjerrighet og tålmodighet var på bristepunktet, men Healy tok seg god tid før han begynte å fortelle om Bruce Miner og møtet med Itsjan. De to mennene satt godt i komfortable lenestoler inne på kapteinslugaren. Mens Healy nøt sin whisky, nippet Jackson til en sterk kopp kaffe brakt opp fra byssen.

- Til kaffen skulle du nesten hatt litt konjakk, mente kapteinen.

- Pøh, blåste Jackson. - Du kan slutte med brennevinspraten og heller gjøre det jeg ba deg om.

- Ja vel, sir, ertet Healy og hevet glasset til en skål. - Jeg skal bare rense strupen først.

Kaptein Healy smattet og kremtet og tok liksom sats. - Vel, Bruce Miner nektet å spise maten han fikk om bord. Han kalte det sultestreik.

- Ja, dette har du alt fortalt meg, avbrøt Jackson ham. - Bare gå videre, du.

- Allright. Etter at han fikk vite at han skulle overlates til tsjuktsjerne, fikk pipen en annen låt. Han ble smørblid og medgjørlig, og angret det meste han hadde foretatt seg tidligere på Teller. Han beklaget til og med at han hadde solgt våpen til eskimoene.

Sheldon Jackson holdt på å skli ut av lenestolen.

- Hva er det du sier?

- Han har drevet utstrakt byttehandel med eskimoene. Rifler mot skinn.

- Det har ikke Anguliik nevnt med ett eneste ord.

- Nei, og med god grunn, sa Healy. - Han hadde nok en anelse om konsekvensene.

Jackson fikk øyensynlig noe annet å tenke på. Han fikk et bistert uttrykk i ansiktet og ble sittende og gruble en stund. Healy lot ham ta den tiden han trengte.

- Dette er en meget alvorlig sak, sa han etter en tenkepause. - Har du noen formening om dette foregår på andre misjonsstasjoner langs kysten?

- Det er vel ikke usannsynlig.

- I så fall hadde vi enda en grunn til å straffe Bruce Miner og forvise ham.

Jackson tok seg en ekstra slurk kaffe før han fortsatte. - Hvordan kan vi få en slutt på dette?

- Jeg foreslår at du sender et skriv til stasjonene langs vestkysten.

- God idé. Det skal være svært formelt og inneholde klare retningslinjer og konsekvenser ved lovbrudd. Det må gjelde både salg og bytte av våpen og ammunisjon. Men det kan heller ikke tillates at man gi bort noen av delene. Brytes disse reglene, er det bare å gi folk sparken.

- Det må sendes til alle som er underlagt din ledelse, sa Healy.

- Ja, alt personell, både misjonærer og lærere. Men det er ikke til å tro. Hvordan klarte Miner å holde dette skjult for meg?

- Det er ikke godt å si, men han sprakk fullstendig om bord, ble nesten som en åpen bok.

I det samme banket det på døren, og to av bysseguttene kom inn med hvert sitt sølvfat med lokk.

- Takk skal dere ha, sa Healy. - Vi spiser med det samme.

Jackson løftet på lokket, og den velkjente lukten av reinkjøtt spredte seg i lugaren.

- Spiser dere ikke annet?

- Nei, ikke på disse turene.

Begge nøt det velsmakende kjøttet med rugbrød til. Enkel, men næringsrik kost. Det var slik reinfolket i Sibir levde, mens eskimoene på den andre siden av Beringstredet sultet.

- Healy, sa Jackson og smattet. - Jeg har ikke glemt at du skulle fortelle meg om Bruce Miner.

- Tenkte nok det, ja. Men kan vi ikke nyte dette måltidet ferdig først? Det er så vanskelig å prate med god mat i munnen, vet du.

- Du er uforbederlig, mumlet Jackson og langet innpå.

Omsider kom øyeblikket da kapteinen fant det fornuftigst å starte beretningen om Miners møte med tsjuktsjerne i Itsjan.

- JO NÆRMERE Bear kom Holy Cross Bay, som for øvrig var tettpakket av drivis, desto mer angrende fremstilte Miner seg, begynte Healy. Han kunne ha gått gjennom ild og vann for meg og mannskapet, ja, og ikke minst for de tre tsjuktsjerne de hadde om bord.

De tre tsjuktsjerne var så oppspilte at de nesten ikke hadde tid til å vente til langbåtene ble satt på vannet. For meg så det ut til at de var i stand til å seile innover i bukten på et isflak.

Bruce Miner fikk arbeide seg svett med å laste langbåtene med utstyr. Likeså var han med på å heise kisten med Timur opp fra lasterommet.

Det var Inarom som ba meg innstendig om dette. Han var i det hele tatt meget opptatt av hvordan han skulle lære opp Miner i tsjuktsjernes skikker, og mente det var best om de startet med det samme.

Den mest kyndige når det gjaldt hårklipp var kokken ombord i Bear. Men Inarom insisterte på at han skulle ta seg av det. Alle måtte imidlertid innrømme at Miner fremsto som en litt blek utgave av en tsjuktsjer etter at han ble barbert midt på hodet slik skikken var.

Miner fulgte den siste langbåten med Timurs kiste. En anselig flokk tsjuktsjere hadde samlet seg på stranden. Midt iblant dem sto Inarom og de to andre karene som hjemvendte helter fra den andre siden av ishavet. Det var høylytt roping og hoiing og sterke gledesscener.

Inarom hadde alt rukket å fortelle om Timurs død og at en hvit mann skulle overta familien hans. Dette vakte stor oppstandelse. Ikke minst blant Timurs familiemedlemmer.

Miner hadde ikke før vasset i land før han ble omringet av nysgjerrige og til dels truende tsjuktsjere. Enkelte pekte på hodet hans og tok til å flire, mens andre bare ble stående og betrakte den radmagre mannen uten å ytre et eneste ord.

Så fikk de øye på trekisten i langbåten og alles oppmerksomhet ble rettet mot Timur, som lå der kald og død. En håndfull sterke karer fikk lempet kisten på land, og lokket ble nærmest flerret av.

Da de hadde gravd bort all isen, så det ut som om Timur bare lå og sov. Inarom gikk bort til den åpne kisten sammen med en liten kvinne og de tre barna hennes. De andre tsjuktsjerne trakk seg unna, og kvinnen knelte gråtende foran den døde mannen.

Miner skjønte straks at det var Timurs kone, Aljal.

Inarom kom og hentet Miner, som så ut til å ville besvime på stedet. Inarom plasserte den ene hånden hans på Aljals hode, og så holdt han nærmest en tale for folket, noe som førte til at alle sto tause som mumier.

Jeg forsto at Inarom hadde sagt noe helt enestående, for Timurs familie begynte å klappe for Bruce Miner, og ansiktene var ikke lenger truende og hatske, men åpne og vennlige. Miner hadde nærmest ventet døden. Den overraskende oppførselen fra Timurs familie førte til at han falt over ende og begynte å tute.

JACKSON var nesten målløs etter Healys livaktige beretning om hendelsene i Itsjan.

- Hva var det Inarom egentlig fortalte folket sitt?

- Jeg gikk øyeblikkelig bort til Inarom og ba ham fortelle hva som hadde skjedd, fortsatte Healy. - Og han sa følgende: Miner har skutt Timur ved en feiltagelse. Miner angrer på det han har gjort. Miner er villig til å sone ved å hjelpe Timurs familie i ett år.

Jackson stirret forbløffet på Healy.

- Sa han virkelig det? Bruce Miner hadde altså fortalt Inarom at det var hans egen idé å sone på denne måten?

- Det var Inaroms beretning, sa Healy. - Verken mer eller mindre.

- Hva gjorde du med det?

- Hva kunne jeg gjøre? Sette både Inarom og Miner i forlegenhet?

- Jeg skjønner poenget, innrømmet Jackson. - Miner måtte få en sjanse.

- Det er et kristent sinnelag verdig, sa kapteinen. - Det overraskende er at tsjuktsjerne lot seg overbevise så lett av Inaroms beretning. Vår kultur ville ha tatt livet av mannen, uten spørsmål. Det er ikke for ingenting at ville vestens lov er å skyte først og spørre etterpå.

- Kanskje tsjuktsjerne ikke er de primitive og uintelligente menneskene vi først trodde, sa Jackson og fikk betenkte rynker i pannen.

- Vi hadde mye moro av den påstanden for litt tilbake, synes jeg å huske. Jeg skulle egentlig være den første til å innse at slike påstander ikke er noe annet enn løse påstander. Slavetiden er et godt bevis på det. Ja, og behandlingen av indianere og eskimoer, både før og nå.

- Sant nok, samstemte Jackson.

- Det bringer meg naturlig over til Kalagiq.

Jackson strøk seg gjennom det gråsprengte skjegget før han rettet på brillene. - Hva med ham?

- Jeg overhørte Anguliik og mennene hans på stranden i dag. Jeg skjønte straks at noe alvorlig hadde skjedd fordi Kalagiq ikke var sammen med dem.

Jackson strøk seg over lårene med håndflatene. - Han tyvslaktet enda en reinokse, en flott avlsokse, Healy. Det var vanskelig å unngå en passende straff for udåden. Anguliik var enig i det.

- Hvordan kan det ha seg at et folk vi regnet som ubarmhjertig, viser barmhjertighet, sa Healy. - De har ikke lest ett eneste ord i Bibelen, men selv om en mann har drept en av deres egne, så gir de ham muligheten til å sone uten å ha hevntanker. Vi regner oss som kristne, men vi er de første som roper på straff og hevn. Hvorfor er det slik? Jeg har lært at disse menneskene som lever på randen av ishavet, ikke kjenner Bibelen, men lever som om de skulle være sanne kristne.

Jackson satt lenge i egne tanker. Healys ord hadde brent seg inn. Han innså brått at det var hans eget ønske om hevn som hadde presset Anguliik til å sende Kalagiq bort.

Det syntes ikke engang å være plass til tilgivelse og barmhjertighet hos en presbyteriansk pastor, som ham selv. Det første han hadde grepet tak i, var straffen.

- Du ble taus? sa Healy.

- Jeg fikk noe å tenke på.

- Fikk den presbyterianske pastoren sjelekval?

- Men menneskenaturen er fra fødselen av syndefull, Healy. Derfor trenger den til frelse i Jesus Kristus.

- Det er den enkle beskrivelsen av livet, sa Healy. - Virkeligheten er at mennesker vi anser for å være syndefulle og helt uten kjennskap til Jesus, viser barmhjertighet. Ja, endog større barmhjertighet enn de som kaller seg kristne.

- Det er det som er problemet.

- Vil du nå fortelle meg hva Kalagiqs straff gikk ut på?

Jackson nølte et øyeblikk. Det var som om han ikke fant veien ut av dilemmaet han hadde rotet seg inn i.

- Han ble sendt ut på en lang reise og må klare seg alene i ødemarken.

- Så enkelt, men likevel så komplisert. Var straffen på noen måte i samsvar med forbrytelsen?

- Det var nødvendig.

- Jeg sitter her som kaptein i den amerikanske kystvakten og spør meg: hva ville tsjuktsjerne ha gjort i samme situasjon?

- Det får vi aldri vite svaret på.

Healy satte seg opp i stolen og rettet et fast blikk på Jackson. - Sheldon, jeg tror ikke vi tør tenke oss hva de ville ha gjort. Det er for utfordrende. Tsjuktsjerne er klippet som munker med bare isser. Kanskje er de kristne munker i virkeligheten, innerst inne i sjelen?

- Det er umulig, parerte Jackson. - Uten Bibelen er mennesket fortapt.

- Likevel finnes det samaritaner der ute.

- Men du får meg aldri til å tvile, Michael Healy.

- Det er det som er problemet, min gode Sheldon Jackson. Det er akkurat det som er problemet.

 

 

 

14

Beaskades, Finnmark, september 1893

Sommeren hadde gått så altfor fort. Det gode livet på Stjernøy var for lengst over. Men etter Annas tragiske død var ikke lenger livet det samme for noen av dem.

De kafferastet på en høyde på Beaskades ikke langt unna fjelltoppen som kaltes Gierdduidcohkka. Herfra kunne de se utover viddelandet nesten helt til Kautokeino i sør. Et tynt lag med nysnø lå som sukkerstrø over de høyeste toppene. Etter en enkel frostnatt hadde vinden snudd og sendte nå et mildværsdrag fra vest. De kunne se den bleke solskiven inne i det tunge skydekket.

Aslak Somby varslet mye regn, det leste han både av tegn i naturen og den plagsomme gikten som hugg tak i ham ved væromslag.

Reinhjorden beitet rolig ikke langt unna. Både Chalmo og Skilko holdt orden på flokken, særlig ivrige årskalver som titt og ofte gjorde forsøk på å bryte ut på egen hånd. Chalmo var blitt hentet under sennegresshøstingen i midten av august. Maken til gjensynsglede hadde de aldri opplevd. Chalmo var fremdeles rask til beins og hadde tydeligvis ingen mén etter ulvekjeften som knekket labben hans som en tørrkvist under vinterstormen.

Ande betraktet Marit der hun satt og nippet til den glohete kaffen. Det spraket godt i bålet utenfor gjeterlavvoen, av og til knitret gnistregnet som ørsmå lysstrimer ut i skumringen.

- Hva tenker du på? spurte han.

- At sommeren er over, sa hun med vemod i stemmen.

- Høsten kan også være fin.

- Uten Anna blir ingenting som før.

- Nei, jeg vet det, men vi må forsøke så godt vi kan.

Han strøk henne over kinnet og lengtet etter å få legge seg under reinskinnsfellen og holde om henne, gi henne den varmen hun trengte. Men natten var enda noen timer unna. Fremdeles gjensto en del arbeid med utstyr og telt.

Både Beret og Kirsti benyttet anledningen til å bearbeide skinn for å sy nye kommager og skaller. Noen av de andre kvinnene brukte det garvede reinskinnet til å lage bellinger.

Ande hadde på seg nytt fottøy og holdt seg tørr uansett om vannet rakk ham til langt over knærne ved enkelte vadesteder.

- Kom, vi går og henter mer ved til bålet, sa han og strakte ut hånden mot henne. Marit grep straks tak i ham og kom seg på beina. Hun skjønte at Ande ønsket å få henne for seg selv slik at de kunne snakke fritt.

- Vi trenger ved til teltene også, sa hun unnskyldende til Beret og Kirsti. De eldre kvinnene kikket på hverandre og nikket smilende.

- Bruk en av sledene, sa Beret. - Da bli det lettere.

Ande hentet en av de brede lastesledene og trakk den med seg til et område med mye vindfall og tørrkvister. Utenfor lyskjeglen fra bålet gikk det en stund før øynene vennet seg til skumringen.

- Vi ordner noen vedlunser og tørrgreiner, og så setter vi oss på sleden og prater, sa Ande.

- Hva skal vi prate om? undret Marit.

- Jeg må fortelle deg om den siste ravnedrømmen.

Marit ble stor i øynene. - Har du hatt en ny drøm?

Ande nikket.

- Kan du ikke fortelle den mens vi samler veden?

- Nei, vi venter til vi er ferdige.

Det gikk utrolig raskt å sanke sammen det de trengte til kaffebålet og ildstedet i lavvoen. Der greinene ikke så lett lot seg knekke, avgjorde et kjapt hugg med langkniven saken.

Omsider satt begge på sleden, men da var også Marits tålmodighet nær bristepunktet. Ande rettet på luen og tørket vekk litt svette fra pannen med håndbaken.

- Har jeg ikke fått meg fine bellinger? begynte han og pekte på bukselårene.

Marit fnyste og dyttet ham i siden. - Det var ikke det vi skulle prate om.

- Å, men da har jeg faktisk glemt hva det var.

- Pass deg, utbrøt Marit. - Ellers kommer Stallo og tar deg.

- Du skremmer ikke meg, ertet Ande. - Det er bare småunger som deg som løper og gjemmer seg når det fortelles om Stallo.

- Ti stille med deg.

- Ja, men det er greit det. Så kan jeg jo ikke fortelle deg noe som helst.

Marit ristet på hodet av Andes utømmelige ertelyst. - Nå vil jeg bare høre om ravnedrømmen, sa hun og tok et godt tak i hånden hans.

- Ja, nå husker jeg det, sa han med et underfundig smil om munnen. - For noen uker siden våknet jeg med ravneskrikene i ørene. Jeg blir forvirret av ravnene. Av og til forteller de godt nytt, andre ganger dårlig. Den siste ravnedrømmen har jeg tenkt på lenge, men finner ikke ut hva den kan bety.

- Hvorfor har du ikke fortalt meg om den før?

- Jeg ville ikke skremme deg unødvendig.

- Hva handlet den om?

Ande bet seg i leppen og tenkte seg om. - Jeg vet ikke riktig hvor jeg skal begynne. Det var mange hendelser, men jeg husker ikke rekkefølgen.

- Ta det du husker, sa Marit.

Ande lukket øynene for å tvinge minnebildene tilbake fra ravnedrømmen.

- Ravnen fløy over et stort hav med frådende bølgetopper. Det vesle skipet stampet tungt i uværet. Mange var syke, bare noen få slapp unna. Brått sto jeg på dekket og stirret ned i lasterommet. Jeg så mange reinsdyr, sleder og pulker, men også mennesker i fremmede drakter sammen med hunder jeg aldri hadde sett før.

- Midt iblant alle disse menneskene sto en enkelt trekiste med lokk. Jeg kunne se av ansiktene at de bar en veldig sorg. Først trodde jeg at dette var Annas kiste, men da jeg tvang meg til å løfte på lokket, så jeg et likblekt mannsansikt omkranset av rettskåret, svart hår. Det underlige var at mannen ikke hadde noe hår midt på hodet. Det var akkurat som om han var blitt barbert med kniv.

- Så nifst, utbrøt Marit.

- Kroppen hans lå i is, fortsatte Ande alvorlig. - Det svarte håret tok til å flyte ut foran øynene mine. Det beveget seg som i tunge bårer, og snart var det så langt at det omsluttet alle som sto rundt kisten, også meg. Samtidig endret ansiktet seg, det ble mer kvinnelig. Kroppen fløt liksom opp og vendte seg i kisten, slik at jeg ikke lenger kunne se fjeset. Et tordendrønn rystet skipet, som straks revnet, og iskaldt sjøvann fosset inn og druknet alle. Jeg så ryggen på en av dem som kjempet mot døden, en rødlig kofte i det frådende vannet. Med mine siste krefter hugg jeg tak i kofteryggen, slet og bannet mens ravneskrikene fylte ørene mine. Så våknet jeg og fant den ene hånden min som en klo i kofteryggen din. Det var så vidt jeg klarte å få fingrene løs, så stivnet var de i dette grepet.

- Uff, det er uhyggelig, Ande, sa Marit med et gys. - Hva kan det bety?

- Det er det jeg ikke vet.

- Skal vi spørre Aslak?

- Nei, det vil jeg ikke.

- Hvorfor ikke?

- Han har nok å stri med.

- Hva mener du med det?

- Jeg mener vel egentlig at jeg ikke vil vite hva det betyr.

Marit trykket seg nærmere inntil Ande, som holdt henne i et fast grep med høyrearmen rundt livet.

- Er det noen som skal dø, Ande?

- Jeg aner ikke, men det stemte med Anna.

- Det er det som er så skremmende.

- Dette var en mann, Marit. Jeg har aldri sett en slik mann før.

- Men du sa at håret vokste og ble mer kvinnelig?

- Ja, det er helt uforståelig. Det fylte hele skipet.

- Ande, vi tar med oss sleden tilbake til leiren. Jeg vil ikke være her lenger.

Begge reiste seg fra sleden. Ande tok tak i tømmene som var festet foran mens Marit dyttet bak, slik at de fikk trukket den løs fra bakken.

Ingen sa noe på veien oppover til leirplassen.

Marit hadde en ekkel følelse av at noen fulgte etter henne i halvmørket.

Likevel torde hun ikke se seg tilbake.

OM MORGENEN lå skyene lavt over Beaskades, og regnet fosset ubønnhørlig ned over folk og dyr.

- Gikt er et godt varsel, slo Aslak fast. - Nå er det bare å få på seg en lukka slik at man kan møte uværet som en mann.

Han kledde vadmelskoften utenpå dorkaen før han tredde hodet gjennom regndekket, som rakk et stykke nedover ryggen og brystet. Sammen med bellingene og kommagene av tjæreinnsmurt skinn holdt det regnet ute.

Ande og Marit byttet sennegress i kommagene mens de ventet på morgenkaffen og rugbrødet.

- Dere ser ikke særlig kvikke ut, mente Aslak og betraktet tjenestefolket sitt. - Den som ikke har natten ro, får ikke dagen god.

Ande og Marit vekslet blikk. Vertsfolket hadde snorket godt og lenge, så de trodde ikke at noen hadde hørt den lavmælte samtalen deres under reinskinnsfellen utover natten.

- Vi klarer oss nok, sa Ande. - Når selv ikke en ulv makter å ta meg, så er nok dette regnværet for veikt også.

Aslak humret. - Du blir aldri svar skyldig, Ande. Det er som å høre bestefaren din.

- Jeg har visst arvet mer enn det.

- Ja, det er nok sant. Ingen drømmer ravnene som deg.

- Nei.

Ande sa ikke mer, men Aslak leste av ansiktet på drengen at han hadde vært inne på noe av sannheten der. Likevel lot han en videre oppfølging av emnet ligge.

- Beret, nå får du smøre rugbrødstumpen og drysse godt med sukker på, sa han. - Vi trenger kraftkost i slikt vær.

Etter måltidet var det tid for å ta ned teltene, laste sleder og pulker og gjøre seg klar til flytting.

Ande og Marit fikk ansvaret for Somby-teltet etter at alt kjøkkenutstyret var pakket ned i lastepulken. Regnet høljet ned.

- Fortsetter det slik, blir vadestedene oversvømmet på kort tid, sa Ande mens de rullet sammen en av teltdukene.

- Da må vi passe ekstra godt på kalvene, mente Marit.

- Ja, det er vår tur til å passe flokken i morgen.

- Vi må bruke begge hundene.

- Enda bra at Skilko lyder deg selv om Anna er borte.

Straks han nevnte Annas navn, fikk Marit et sårt uttrykk i ansiktet. Hun holdt hånden foran munnen, som om hun ville skjule et hulk.

- Hver morgen venter jeg på at hun skal komme løpende fra Buljo-teltet sammen med Skilko, utbrøt hun med bristende stemme.

- Vi skal aldri glemme henne, Marit. Ikke så lenge vi lever.

- Jeg skal bære henne her, sa Marit og presset hånden mot hjertet. - Alltid.

De plasserte teltdukene og strangene i en av lastepulkene. Vanligvis var denne pulken den siste i høstraiden på grunn av det lange etterslepet.

I løpet av noen få morgentimer var alt pakket ned og klargjort til avgang. Selv om regnet fortsatte den nådeløse hamringen mot alt levende, ble det ingen forsinkelser av betydning.

Mattis og Lasse Lemet fulgte reinflokken med sine egne hunder da Chalmo og Skilko vendte tilbake til raiden. Reingjeterne hadde både en dagøkt og en natteøkt foran seg før Marit og Ande skulle overta reinhjorden.

Men det var tegn som tydet på at de ikke ville komme seg særlig langt av gårde i det dårlige været. Fra vest hamret tunge regnbyger seg innover vidden, etterfulgt av blågrå uværsskyer. De kunne skimte en dampende tett skodde helt nede ved foten av Beaskades.

De kunne allerede høre det iltre bruset fra de nærmeste bekkene.

Det var et dårlig varsel.

Reinraiden utgjorde en lang kjede med sleder, pulker, rein og folk som beveget seg langsomt nedover mot det mektige viddelandet. Helt bakerst fulgte Ande med sin kjørerein og pulken med Somby-teltet. De lange teltstengene slepte langs bakken og rev med seg lyng og gresstuster.

Det regnet nå så tett at gubben fant det best å stanse både raiden og reinhjorden for å samrå seg med de andre som tilhørte siidaen om hva de skulle foreta seg.

- Det regner kniver, sa han da alle var samlet. - Det var kanskje en feil av meg å bryte leir i morges. Tegnene var klare, men jeg ante ikke at det skulle begynne å regne så mye. Vi har årskalvene å tenke på.

- Hvis det ikke løyer om en time eller to, kan vi bare slå leir for natten, foreslo Ande.

Siida-issed nikket mot drengen. - Hva sier dere andre til det?

Folk sa seg enige, men Mattis mente at de måtte gi seg så snart de nådde det første vadestedet. Små sildrebekker var allerede så flomstore at selv de kunne drukne en årskalv.

- Det er nesten som syndfloden, sa han og slo ut med armene. - Men det finnes ingen Noa som kan berge oss i arken.

- Nå må du ikke spotte Gud og Bibelen, advarte Aslak. - Da kan det gå oss virkelig ille.

- Det var ikke slik ment, sa Mattis unnskyldende. - Jeg ber om tilgivelse.

- Du er tilgitt i Guds navn, mumlet Aslak og vinket folk av gårde mens han kikket opp mot himmelen for å se om Herren hadde forberedt en passelig straff for Mattis' løsmunnethet.

Igjen satte raiden og reinhjorden seg i bevegelse. Det ble etter hvert ganske sleipt i reintråkkene. Smådammer hadde vokst seg fete til dype gjørmehull. Bekkene hadde begynt å ete seg inn i terrenget og rev med seg jord, lyng og mose i et stadig voksende raseri.

Marit fulgte Ande til fots. Av og til ble det så glatt at hun valgte å sette seg på teltduken i lastepulken for å hvile de slitne beina. Fremdeles følte hun seg varm i kroppen og på føttene.

- Det blir tungt for reinen, sa Ande etter en stund. Selv om det ble sleipt og glatt i terrenget, var sledene og pulkene egentlig beregnet på vinterføre. Det tunge lasset med teltduker og bjørkestranger ble en hard påkjenning for kjørereinen, som stadig oftere hev etter pusten mens tungen hang dampende ut av kjeften.

- Hvor lenge skal vi holde det gående? spurte Marit.

- Vi må vente til Aslak finner svaret.

- Men været blir bare verre.

- Da er nok ikke svaret langt unna.

De gikk lenge uten å veksle et ord. Regnet tok nesten fra dem målet, akkurat som ulvene når de jaget rein en vinternatt. Begge følte seg tungsindige og satt med våte ansikter, som om de hadde grått i flere dager.

Det føltes nesten uvirkelig.

Brått hørte de fortvilte gjeterrop fra reinhjorden.

- Vi må stanse straks.

Det var tydelig uro i flokken av reinsdyr, som så smått hadde begynt å sirkle rundt og rundt med hundene nervøst bjeffende i trygg avstand fra de ytterste simlene.

Ande festet dragreipet til kjørereinen i en bjørkegrein og løp av gårde mot den roterende reinhjorden. Marit fulgte etter som en skygge og holdt på å snuble i en overivrig Chalmo på vill fart mot reinflokken og de ropende gjeterne.

- Hva er i veien? utbrøt Ande da han fikk øye på Mattis med lassoen klar.

- En av kalvene ble tatt av bekken som er blitt en elv. Jeg rakk ikke å bruke lassoen før det var for sent.

- Hvor er kalven nå?

- Den forsvant i strykene.

Ande kikket seg rundt. Han kunne ikke huske å ha sett det vesle bekkesiget så digert noen gang. Det var faktisk ikke forsvarlig å hoppe over den, slik den nå raste ned gjennom et lite dalsøkk for å slutte seg til en elv litt lengre øst.

Han kunne bare gjette seg til hvor diger den elven nå var blitt.

Et steinkast lenger ned fant han den livløse årskalven. Den bar øremerket til Lemet Buljo. Det vesle hodet hadde kilt seg fast i noen utstikkende bjørkegreiner. Øynene var fremdeles åpne, men livslyset var sluknet.

Ande løftet årskalven opp fra favntaket den frådende bekken hadde holdt den i.

Med ett ble han vár to svartglinsende fugler på den andre siden av bekkefaret.

Han visste straks at han hadde snytt ravnene for et godt måltid.

Ande kikket seg rundt. Ingen av de andre var i nærheten.

De kunne jo likevel ikke bruke reinkalven til noe.

Dessuten hadde han respekt for ravnene.

Han la årskalven fra seg på lyngbakken og trasket tilbake uten å snu seg.

Kanskje ravnedrømmene etter dette ble litt mildere mot ham.

Gubben hadde bestemt seg for å slå leir.

- Kalven er borte, sa Ande og tørket noe av regnet fra ansiktet.

- Hvem sin kalv var det?

- Lemet Buljo.

Marit møtte Andes blikk og ristet sørgmodig på hodet.

 

 

 

15

Natten kom som en befrielse på alle sammen. Selv for gjeterne ute ved reinhjorden.

Flokken holdt seg stort sett i ro i styrtregnet, reinen lå tett som mørke småknauser i terrenget. Mattis og Lasse Lemet satt i gjeterlavvoen og gjorde av og til en runde for å undersøke forholdene. Ellers stolte de fullt og helt på hundene sine, som straks varslet hvis det oppsto vansker av noe slag.

Ande lå lenge og kikket på Marit og lyttet til den jevne pusten hennes, og tenkte på hvor fort hun hadde sluknet under skinnfellen.

Ande slumret og falt i søvn, vendte tilbake til våken tilstand igjen, gikk liksom ut og inn av de samme dørene uten å komme frem noe sted.

Da han endelig overga seg til drømmene, falt skyggene av svarte fuglevinger over ansiktet hans.

Ravnene hadde innhentet ham på nytt.

De sitter på en høyde på Beaskades ikke langt unna fjelltoppen som kalles Gierdduidcohkka. Under kafferasten kan de se vidt utover viddelandet nesten helt til Kautokeino i sør. Det er falt et tynt lag med nysnø på de høyeste toppene i området. Det ligger som lett sukkerstrø over Beaskades.

Reinflokken har vokst seg stor og kraftig på Stjernøy. Men selv om kalvene er de rene mestrene i å følge de voksne dyrene under høstflyttingen, får disse småkarene vansker med elver og bekker som har flommet over etter flere dagers regnskyll med sludd i bygene.

Høsten har allerede tatt et godt jafs av bladene på lauvtrær og busker. Det går i gult og oransje akkurat som om en maler med ekstra bred pensel har spredt fargene sine helt tilfeldig over vide områder.

Det er ikke fritt for at de kjenner hjemlengselen krible i kroppen. For det er bare viddelandet som føles som deres egentlige hjem.

Det er vidden som gir dem livet og føden, men også slitet og døden.

Brått står han der med en livløs reinkalv i armene.

Svartglinsende ravneøyne stirrer nådeløst på ham.

Han kikker ned på kalven, og plutselig forvandler den seg til en kvinnekropp som henger slapt i armene hans. Det mørke håret hennes bølger seg utover mot den frådende bekken, som brått eser opp til en flomdiger elv og sliter henne ut av favntaket hans.

Ravnene tar straks til vingene og følger elven så langt han kan se.

- Marit! roper han.

- Marit!

Hun var straks der med hånden på kinnet hans.

- Hva er det, Ande? Stemmen hennes var tynn og engstelig i teltmørket. Fremdeles hamret regnet mot seilduken.

- Jeg hadde en merkelig drøm, sa han.

- Ravnedrømmen? Hun kjente hvordan han skalv under skinnfellen.

- Ja.

- Hva handlet den om, Ande?

Ande nølte. - Jeg drømte om reinkalven som druknet. Jeg holdt den i armene.

- I drømmen?

- Ja, der også. Jeg fant den, men sa ingenting til de andre.

- Kanskje det var derfor ravnene varslet deg?

- Kanskje.

- Fortalte de deg noe mer?

Igjen nølte han. En tanke lynte gjennom hodet hans: Enn om det var Marit jeg drømte om? Kalven som ble kvinne.

Ande bestemte seg.

- Nei, de tok til vingene og ventet på at jeg skulle legge fra meg kalven.

- Gjorde du det, da?

- Ja, men jeg sa ingenting til de andre.

Marit kjente et stikk i hjertet.

Hun skjønte at Ande holdt noe skjult for henne, men ante ikke hva det kunne være.

- Nå må vi legge oss til å sove, sa hun bare. - Det blir en slitsom dag i morgen.

- Ja, sa han. - Men vi er to om det.

Marit grunnet lenge over hva dette kunne bety.

DE HADDE gått til ro med øsende regnvær, og de måtte også stå opp med hamrende byger mot teltduken.

Kaffen var allerede klar sammen med rugbrødet og sukkerstrøet. I tillegg vanket det noen strimer med tørket kjøtt som de kunne dyppe i kaffen.

Ande kastet et blikk på Marit. Hun sendte ham et forsiktig smil. Nattens hendelser sto tydelig tegnet i ansiktet hennes.

Han tenkte både på ravnedrømmen og det han hadde fortalt henne.

Hun hadde skjønt at han skjulte sannheten.

Men det var ingenting han kunne gjøre med det.

I alle fall ikke foreløpig.

Det var deres tørn som reingjetere de to nærmeste dagene. På grunn av alt regnet var det ekstra slitsomt, men ingen klaget. Livet kunne være vanskelig, men vansker var til for å overvinnes.

Etter morgenmaten bar det av gårde med dem begge. Med seg hadde de Chalmo og Skilko.

Somby-siidaen brøt opp like etter og fortsatte høstflyttingen ned mot Suolovuobme selv om været fortsatt var meget dårlig. Fremdeles var det mulig å holde det gående til langt utpå kvelden, men dagene ble stadig kortere etter hvert som høsten festet grepet.

Det var uhyggelig sleipt enkelte steder, slik at Ande og Marit måtte vokte hvert eneste skritt de tok nedover reintråkket. Flokken var som et eneste stort viddevesen som svevde over bakken.

Det ble ikke mye tid til unødig snakk. Av og til var de så langt borte fra hverandre at det var umulig å kommunisere på annen måte enn med tegn og fakter.

Flokken hadde langt større fart en raiden. Rett som det var gikk det så fort unna at Marit og Ande måtte legge på sprang for å holde tritt med dem. Uten Chalmo og Skilko hadde det vært umulig å stagge lederreinen slik at tempoet ble senket.

De nådde nedstigningen mellom innsjøene Holgajavri og Goastejavrrit. Marit hadde snublet og falt flere ganger, og følte seg helt utmattet.

- Hundene må stagge flokken nå, sa hun. - Det går for fort.

Ande nikket og ga ordren videre til hundene. Chalmo og Skilko strøk av gårde som lyn og rundet lederreinen på et øyeblikk. Flokken trakk seg liksom sammen og bremset farten. Det hørtes noen misfornøyde grynt fra dyrene som lengtet etter å vende tilbake til de kjente beiteplassene.

- Chalmo, Skilko, hold dem i ro, ropte Ande.

Hundene pilte frem og tilbake mens de satte i med noen kjappe bjeff for å vise hvem som bestemte. Flokken adlød momentant. Den fremstormende og bølgende bevegelsen opphørte. Kalvene benyttet anledningen til å finne frem til pattene på simlene, som straks tok til å beite der de hadde stanset.

- En liten rast, sa Ande. - Så tar raiden oss kanskje igjen.

Marit tørket en blanding av regn og svette av pannen med tørkleet hun hadde om halsen.

- Det går for raskt for kalvene nå.

- Og for deg, ser det ut til, humret Ande og dyttet neven borti henne.

Hun sendte ham det samme matte smilet.

Det var akkurat som om noe hadde kommet mellom dem i løpet av natten.

En skygge.

Ravnedrømmen.

Krattskogen sto tett langs tråkket. Til venstre hadde en annen bekk vokst seg diger etter all nedbøren de siste dagene. Til høyre strakte en myr seg noen hundre meter mot et lite tjern. Noen bleke multebær som hadde smakt den første frostnatten, tittet ennå frem på enkelte tuer midt i myren.

- Jeg hører bjellene fra kjørereinene, sa Ande. - De er ikke langt unna nå. Det er ikke verdt å holde et slikt forsprang. Det er ikke lenge igjen til vi skal slå leir.

Så satte de seg i bevegelse igjen. Chalmo og Skilko hadde full kontroll, og farten var betydelig dempet. Marit kjente at musklene begynte å fungere igjen.

De måtte krysse et elveleie som vanligvis aldri hadde vært noe problem. De hørte suset lenge før de nådde frem, og ante uråd. Og ganske riktig: Vadestedet var oversvømmet, og elven hadde vokst seg buldrende og mektig.

Lederreinen bega seg uforferdet rett ut i strømmen, og flokken fulgte blindt etter. Selv de sterkeste simlene fikk vansker midt ute i elven, men klarte likevel å bakse seg over til den andre siden. Flokken holdt seg tett samlet med de sterkeste simlene ytterst og kalvene lenger inn. Men det ble ganske tettpakket etter hvert, så det var vanskelig å se hvordan det gikk med alle.

Marit løp langs elvebredden for å være klar til å fange opp kalver som kunne bli presset ut av flokken på grunn av flomvannet. Ande løp lenger opp langs elven for å finne et annet vadested, slik at han kunne komme seg over på den andre siden og møte flokken der. Chalmo kastet seg uredd ut i elven og la på svøm på nedsiden av den fossende flokken. Skilko fulgte Chalmo som en skygge.

Plutselig ble to kalver revet ut av den beskyttende flokken. Begge simlene la på svøm etter de jamrende ungene. Hovedflokken fortsatte presset ut i elven for å komme seg over til fast land på den andre siden.

- To er tatt av strømmen, ropte Marit.

- Følg etter langs elven. De driver kanskje inn til bredden lenger ned.

Marit la på sprang det hun kunne, til tross for verkende muskler i lår og legger.

Det var en kamp mot tiden.

Kalvene hadde ikke mye å stille opp med hvis de havnet i strykene eller en av fossene nedenfor.

I mellomtiden hadde Ande tatt seg over til motsatt side og fikk Chalmo og Skilko til å stagge flokken. Selv løp han alt han maktet langs elvebredden med en bjørkestrange han hadde funnet.

- Ser du dem? ropte han.

- De nærmer seg strykene nå.

- Enn simlene?

- Samme veien.

Det var så vidt han hørte hva hun sa. Selv begynte han å kjenne seg litt skjelven i beina. Det var tettvokst med krattskog langs den frådende elven. Flere ganger holdt han på å stupe på hodet i vierkjerret.

Marit skimtet kalvene i skumsprøytet fra strykene og bestemte seg fort. Uten å nøle kastet hun seg ut i elven og la på svøm mot den nærmeste kalven. Det var iskaldt, og en underlig nummenhet spredte seg raskt gjennom kroppen. Likevel klarte hun å få tak i det ene bakbeinet på kalven og forsøkte å buksere den tilbake til elvebredden. Men grepet glapp, og kalven ble revet inn i de første strykene av mektige krefter.

Ande skjønte straks hva som var i ferd med å skje. Stormløpet hadde tatt på, men synet av Marits kavende armer i den flomdigre elven ga ham nesten umenneskelige krefter.

Kalvene og simlene kunne erstattes.

Men det fantes ingen annen Marit.

Han nådde strykene og holdt den lange bjørkestrangen så langt ut som han maktet i et forsøk på å rekke frem til henne, men forgjeves.

Den var altfor kort.

Han småløp videre langs elvebredden, og øynene lette febrilsk etter et annet sted der han kunne rekke ut bjørkestrangen til henne. Men strykene viste elvens frådende sinne etter dagevis med tung nedbør.

Igjen prøvde han med strangen.

Igjen var den for kort.

- Du kan ikke gi opp, ropte han, og han visste at ropet gjaldt dem begge.

Ande så både Anna og Marit i de frådende vannmassene.

Annas skygge lå fremdeles tungt over dem.

Marit hørte fortvilelsen i stemmen hans og forsto brått at det nå sto om livet. Kroppen ble mer og mer følelsesløs, og kreftene svant raskt. Det var så vidt hun maktet å holde hodet over vannet.

Hun nådde bunnen midt i strykene og forsøkte å sparke fra med beina for å lure døden, men hun var som lammet. I neste øyeblikk kjente hun at hun ble trukket under, og munnen fyltes av vann. Hun hadde ingen krefter igjen til å stritte imot den tunge skyggen som plutselig falt over henne og lukket henne inne.

Et langt sekund syntes hun at hun så Anna vinke i enden av et langt, lyst rør.

Det var dit hun ville.

Ingen andre steder.

Bare dit.