SJAMANENS RIKE 2

FROSTMÅNE

av Dag Ove Johansen

 

 

 

Utskriftsvennlig utgave

 

 

 

Tilegnet Ann,

dessuten mor og far

 

Til minne om

den samiske multikunstneren Nils Aslak Valkeapaa, "Solens sønn", kjent fra blant annet "Veiviseren" og Åpningsseremonien under Lillehammer-OL i 1994, som døde 26.november 2001, bare 58 år gammel.

 

 

 

 

1

 

Beaskades, Finnmark, september 1893

 

Ande Ravna fulgte elvebredden i et nådeløst tempo. Fremdeles tviholdt han på bjørkestrangen, men hittil hadde den ikke hjulpet det minste.

Den var altfor kort.

Marit var utenfor rekkevidde.

Han hadde så vidt fått et glimt av Marits kavende armer etter at hun gikk under for andre gang i den frådende elven, som hadde vokst seg til et uhyre etter mange dagers tung nedbør med sludd i bygene. Svetteblandet regn sved i øynene, og det var vanskelig å se alle hindringene som lå i veien i form av tettvokst kjerr og forkrøplede bjørkegreiner som strakte seg som djevelens fingre etter ham. Snutene på kommagene hans hadde lett for å hekte seg fast. Med nød og neppe unngikk han å stupe på hodet.

Hun skulle aldri ha begitt seg ut i elven for å redde de to reinkalvene.

De var jo likevel fortapt.

Hvordan skulle han kunne leve videre hvis Marit druknet fra ham?

En isnende kulde hamret seg inn gjennom nakken og gjorde ham svimmel et øyeblikk. Kvalmen hugg tak med en kald neve i magen, truet med å slå beina under ham.

Ande nådde en buktning av elveløpet, der den ene bredden gikk over i lange grusganger på begge sider. Raskt kom han seg ned på grusen, for om mulig å få øye på den røde koften hennes i de skummende strømvirvlene.

Brått ble han var en rødlig skygge i elven nær den andre bredden, tre-fire meter fra ham, i en bakevje der vannet kjempet i en uendelig sirkel uten å komme videre.

- Marit, ropte han fortvilet.

Det kjentes vondt i strupen, akkurat som om en klump hadde satt seg fast.

- Maaarit, gjentok han, men stemmen var hes og kraftløs.

Ande forsto at han nå bare hadde én ting å gjøre, selv om han ikke kunne svømme.

Det kalde vannet slo først pusten ut av ham, men med innbitt besluttsomhet sparket han fra med kommagene og kavet seg mot stedet han hadde sett henne.

Den kraftige strømmen viste seg som en uforsonlig og uberegnelig fiende.

Han forsøkte å holde blikket festet til bakevjen på motsatt side, men de nådeløse kreftene midt i elvestrømmen der han kjempet seg frem, rev ham ubønnhørlig videre. Han lot seg synke for om mulig å nå bunnen med kommagene. Utrolig nok kjente han steinkuplene gjennom fottøyet. Han sparket fra med sine siste krefter og skjøt fart opp og frem, mot land, mot redningen.

Ande ante ikke hvor lenge han hadde ligget halvveis oppe på elvebredden, der han var blitt skylt i land. Det kunne ha vært sekunder, kanskje minutter. Tiden hadde liksom opphørt å eksistere. Med skjelvinger i kroppen og kramper i beina kom han seg omsider opp i stående.

Han måtte virkelig samle alt han hadde av gjenværende krefter for å finne tilbake til bakevjen. Han turte nesten ikke se ned i det roterende vannet av frykt for at hun igjen skulle være borte.

Men nå så han henne tydelig.

Marit lå med ansiktet ned, fulgte kraftløs med i elvens rotasjon og snurret rundt og rundt i en meningsløs elvedans.

Da hun igjen nærmet seg bredden etter å ha fulgt virvlene i en evighet, hugg han tak i koften og dro henne raskt i land. Han ble liggende med den livløse kroppen hennes over seg.

Han syntes ansiktet var fryktelig blekt.

 

FOLK I SOMBY-SIIDAEN ante uråd da de kom etter med raiden og fant flokken rolig beitende på den andre siden av elven mens Chalmo og Skilko pilte frem og tilbake for å holde orden i rekkene.

Verken Ande eller Marit var å se.

Aslak forsto brått alvoret da han fant to simler liggende utmattet på bredden litt lenger nede langs den frådende elven.

Her hadde antagelig både folk og kalver gått i strykene.

- Vi slår leir.

Ordrene hans kom kjapt og bestemt. De hadde ikke tid til å nøle et øyeblikk. Det kunne stå om livet.

- Lasse og Mattis blir med meg - straks.

Mens det øste ned fra regntung himmel og folket i Somby-siidaen tok fatt på å sette opp strangene til lavvoene, la de tre mennene på sprang langs østsiden av elveløpet.

Ingen av dem sa noe. Ansiktene virket like grå og tunge som skyene.

De hadde ingen tid å miste, og de fryktet det verste.

Siida-isit Aslak hadde levd et langt liv som reineier, men den siste sommeren opplevde han noe av det verste et menneske kan oppleve i livet: Havet tok Anna Buljo, den yngste i siidaen.

- Her er det spor, sa han plutselig.

De stanset et øyeblikk og fikk se dype avtrykk etter kommager på en liten sandbanke like ved elvebredden.

- Det er Ande, utbrøt Mattis. - Men hvor er sporene etter Marit?

Det gikk kaldt gjennom dem da de fikk bekreftet antagelsene om at det slett ikke var reinkalvene Ande kjempet for, men Marit.

- Det kan stå om livet, utbrøt Aslak med et besluttsomt uttrykk i ansiktet. - Vi må finne dem fortest mulig, Lasse, du drar tilbake til siidaen etter rein og pulk.

Glemt var både regn og sleipe stier. De fløy som fugler i hver sin retning langs elven, som løp buldrende og heftig mot nye stryk og fossefall gjennom den regntunge dalsenkningen. Lasse fór vestover med et innbitt uttrykk i ansiktet, Aslak og Mattis videre østover, like bestemte og målbevisste. De løp til de kjente en emmen kobbersmak i munnen, et varsel om utmattelse.

De hørte ropene lenge før de så noe til Ande.

- Hjelp meg! Hjelp meg!

Fortvilelsen lå tykk i stemmen hans, og det ga dem nye krefter.

Brått så de ham knele over en livløs skikkelse på elvebredden. De var ikke sene om å komme til unnsetning, om det var for sent, orket de ikke tenke på en gang.

- Jeg har ikke pust igjen, utbrøt Ande. Det var så vidt stemmen hans holdt.

- Jeg overtar, sa Mattis. Han betraktet Marits bleke ansikt og grøsset.

Ikke henne også.

Ikke Marit.

Han presset munnen mot hennes for å blåse livsånden tilbake i henne.

- Vi må trykke på brystet hennes også, sa Aslak.

- Jeg skal gjøre det, mumlet Ande. - Vi kan ikke gi opp. Hun har hikstet to ganger.

Ande hadde tatt luen av henne og plassert sin egen kofte under hodet hennes. Det mørke håret var gjennomvått og tjafsete. Selv satt han i bare dorkaen og arbeidet for harde livet. Trykket med begge håndflatene mot brystkassen i en jevn rytme for å vekke hjertet og sende blodet rundt i kroppen hennes igjen.

- Hvor lenge har du holdt på?

Han ble overrasket over spørsmålet, og ristet på hodet. - Jeg vet ikke, Aslak. Jeg aner ikke, men det er lenge.

- Kanskje altfor lenge, fortsatte Aslak. Han syntes ansiktsfargen ikke hadde forandret seg nevneverdig på ungjenta. Det minnet ham uhyggelig om Anna i fjæra på Stjernøy.

- Vi kan ikke gi opp. Ande var nesten på gråten. - Hun hikstet to ganger - det sverger jeg på.

- Vi fortsetter så lenge det er håp, sa Aslak. - Jeg kan overta for deg, Ande.

- Nei, jeg skal holde på til jeg stuper. Dessuten holder jeg meg varm.

- Det er i orden, Ande.

Det gikk kanskje fem minutter, fem uhyggelig lange minutter, før det surklet i strupen hennes igjen. Et nytt hikst ble utstøtt mellom bleke lepper. Slimblandet vann piplet ut av den ene munnviken.

- Hun vender tilbake, ropte Ande, helt fra seg.

- Bare fortsett med å presse. Bøy hodet til siden.

Dype gurglelyder slapp ut av munnen. Det gikk rykninger gjennom kroppen, armene slo ut som vingene på en skremt fugl og ble rolige igjen.

- Fortsett, fortsett.

Aslaks stemme var som hese ravnerop.

Det rytmiske trykket mot brystet jaget krampene inn i Andes armer, men selv om smertene banket helt opp i issen, ble han ved å bøye seg tungt over Marit for å vekke henne tilbake til livet.

- Kom tilbake, kjære Marit. Kom tilbake.

Han kjente nesten ikke igjen sin egen stemme. Det var som om en fremmed hadde snakket gjennom ham.

- Kom tilbake!

 

HUN HØRER DEM rope, men likevel glir hun langsomt mot den lysende himmelsirkelen, der Anna står og venter på henne.

Det er dit hun vil.

Ingen andre steder.

Bare dit.

Men igjen er Andes stemme i ørene hennes.

Hun vender på hodet og kikker seg tilbake.

Det er akkurat som om hun svever høyt over bakken i enden av en tynn, sølvskimrende tråd. Hun ser dem alle tre ligge på kne rundt den livløse kroppen. En underlig følelse av å være to steder på samme tid fyller sinnet. Hun hører Annas lokkende stemme fra lyssirkelen, en himmelsol som synes å ville omslutte henne med godhet og lykke, og Andes fortvilte bønn om at hun skal vende tilbake til det virkelige livet på vidda.

Marit, kom.

Anna står der lys og fager og vil henne bare godt. Hun kjenner det i hele kroppen.

Kom!

Det veksler mellom Anna og Ande.

Begge vil henne bare godt.

Hun må snart velge. Det begynner å haste. Snart vil himmellyset slukne og Anna forbli blant skyggene.

Kom!

Kom!

Stadig denne vekslingen mellom Anna og Ande, men Andes stemme blir etter hvert klarere og dypere, nærmere, helt til sølvtråden brister, og hun finner seg selv liggende på rygg, stirrende opp i Andes øyne.

Hun åpner munnen for å si navnet hans, men det kommer ikke en eneste lyd fra henne.

Men øynene hans forteller at hun har gjort det riktige valget.

 

ANDE VAR HELT yr av glede da Marit åpnet øynene for første gang.

Det var som en ny fødsel.

Lasse Lemet hadde vært snartenkt nok til å ta med seg både skinnfeller og tørre klær i pulken tilbake fra siidaen.

De fikk vrengt av henne alt vått, fra ytterst til innerst. Det var ikke snakk om å sjenere seg for en naken kvinnekropp på elvebredden. Her var det om å gjøre å gi Marit varmen tilbake, jo fortere, jo bedre. Snart var hun fullt påkledd med en fotsid pesk ytterst.

Likevel kunne de høre henne hakke tenner, blåfrossen som hun var etter lang tid i iskaldt elvevann.

Lasse overlot kjørereinen og pulken til Ande, som straks la Marit på et underlag av reinskinn og pakket enda et skinn over henne.

- Få henne inn i bålvarmen fortere enn jerven slår reinen, utbrøt en sliten, men uendelig tilfreds Aslak.

For de tre gjenværende mennene føltes det som lystig musikk i ørene da de hørte kjørereinens bjelle klinge idet Ande fraktet Marit tilbake til siidaen. De visste hun ville ha store sjanser til å klare seg hvis ikke nedkjølingen førte til lungebetennelse eller det som verre var.

- Det er nok med Anna, sa Aslak idet de tok fatt på tilbaketuren langs høstelven.

Lasse og Mattis forsto godt hva han mente.

- Nå får vi ta oss av simlene som gikk i elven, sa Mattis.

- De er begge blitt kalveløse nå, konstaterte Aslak og tørket svetten av pannen med kofteermet. - Den ene slakter vi for Marit.

Begge ungguttene stirret forbauset på siida-isit.

En simle representerte store verdier for siidaen, det var da noe alle visste.

- Skal du virkelig slakte den? datt det ut av Mattis, som virkelig hadde fått hakeslepp.

- Nytt liv er vel verdt et slakt, sa Aslak.

De visste han hadde rett - som alltid.

Og de kjente seg stolte over å tilhøre en siida som tok så godt vare på sine folk som Somby-siidaen gjorde.

- Marit er blitt min nye datter. Slik er det, sa Aslak og gjorde et klosset forsøk på å skjule tårene han hadde i øynene.

De lot Aslak trave foran dem langs den flommende elven, men de merket fort at ganglaget var lettere enn før, og de hadde sin fulle hyre med å følge ham tilbake til siidaen. Det var som om han svevde over lyngrabbene og vierkrattet, som en fjellvåk med brede vinger.

De nådde siidaen og kunne slå fast at det var knitrende flammer i ildstedene, slik at både kaffen og maten var klar.

- Hvordan er det med simlene? spurte Aslak en av gjeterne.

- Den ene klarte seg, den andre måtte vi dessverre slakte, sa han.

- Det er fint, utbrøt Aslak. - Vi må feire at nytt liv er født.

Gjeteren stirret forundret på siida-isit.

- Det er Marit, sa Mattis. - Hun var langt inne i døden, men vendte tilbake igjen.

- Hvordan går det med henne?

Ande dukket opp i teltåpningen.

- Hun har fått varmt å drikke, men fryser fremdeles. Stemmen hans virket usikker.

- Har dere massert beina og armene? spurte Aslak.

- Beret driver på med det nå, sa Ande. - Hun overtok etter meg.

- Dere må holde på så lenge dere makter. Gni huden hardt slik at den våkner igjen. Blodet må strømme fritt.

- Vi må våke.

- Jeg tror ingen av oss får blund på øynene i natt.

- Enn om hun får feber?

Aslak hørte på nytt engstelsen i Andes stemme.

- Vi har det som trengs, sa han bare. - Beret vet hva hun skal gjøre.

Aslak ga alle i siidaen beskjed om ikke å bekymre seg for Marits skjebne. Den lå nok mest i Guds hender, men han visste for sikkert at Beret også ville ha et ord med i laget.

Så gikk de hver til sitt.

Ande knelte ved siden av Marit, som lå blek med gjenlukkede øyne under skinnfellen.

- Hvordan går det? spurte Ande og så med bekymret blikk på Beret som fremdeles masserte Marits lemmer med et grovt klede.

- Hun sover urolig. Pusten er ujevn. Øynene flakker. Hun drømmer nok onde drømmer.

- Skal jeg overta nå?

- Du kan få i deg noe mat, Ande, sa Beret med myk stemme. Hun så de sørgmodige øynene hans. - Etterpå kan du hjelpe meg.

- Jeg kan godt overta, sa Aslak.

- Du? Beret fnyste av ektemannen. - Ja, du skulle vel gjerne likt å kna på en naken ungjente.

Ande hadde aldri sett Aslak rødme før, men nå spredte fargen seg hurtig over det rynkede ansiktet hans.

 

 

 

2

Mens regnet drev sitt utrettelige trommespill mot teltduken utover kvelden, byttet Beret og Ande på å massere Marit.

De brukte både snø, grove kluter og Marits egen urin.

Urin var det beste mot frostsår i ansiktet. Ja, urin var vidundermedisinen mot mangt og mye, både sår, utslett og eksem og for å stille blod.

Og blandet med kamferdråper var det et utmerket middel mot forkjølelse. Listen var lang over urinens helsemessige fortreffeligheter.

Aslak holdt flammene i ildstedet ved like noen timer, men etter en stund hørte de den velkjente snorkingen hans gjennom Marits klynking og gråt.

Etter hvert som blodomløpet kom i gang og hun fikk varmen tilbake, økte også smertene. Hun hadde ennå ikke uttalt et eneste meningsfullt ord under den langvarige opplivningen. Øynene var gjenlukket i det bleke ansiktet, som langsomt fikk fargen tilbake i det duse lyset fra bålet inne i lavvoen.

Det gikk stadig rykninger gjennom kroppen. Selv ansiktet skar grimaser.

Ande var redd for at hun hadde mistet talens bruk, og skottet engstelig bort på Beret.

- Hvorfor sier hun ikke noe?

- Ande, ville du ha sagt noe med kroppen full av smerter?

- Nei, men...

- Du vet hvordan benet kjennes når det har dovnet bort og blodet vender tilbake.

- Ja.

- Dette er mye, mye verre.

Ande så på den urørlige kjæresten med sørgmodige øyne. Han syntes det gikk så altfor sakte å få henne i vigør igjen.

- Vi må være tålmodige, sa Beret som om hun hadde lest tankene hans. - Hun blir frisk før vi er tilbake i Kautokeino. Verken Isak eller Sara skal merke at datteren deres har vært inne i døden. Slik er det.

- Hvordan kan du være så sikker på dette, Beret?

- Jeg vet det bare, svarte hun med mild røst. - Nå kan du få overta. Jeg begynner å bli sliten i armene.

- Hvor lenge må vi massere henne slik?

- Til hele kroppen rødmer.

- Å, ja.

Beret satte seg tungt inne ved den sovende Aslak. Hun strøk gubben over det grove ansiktet. Han enset ikke den myke hånden hennes. - Marit sover like godt som Aslak nå. Snart kan du også legge deg til å sove.

Lyset fra ildstedet flakket rundt og fikk alt urørlig til å bevege seg. Et øyeblikk trodde Ande at Marit åpnet øynene og stirret undrende på ham. Hjertet gjorde et lite byks i brystkassen.

Det var bare innbilning.

Han kjente den myke huden hennes under håndflatene. Fingrene beveget seg på de kjente stiene, men det var ikke begjær som styrte vandringen. Alt dreide seg om å vekke Marit opp fra den lange søvnen for å kunne se inn i de vakre, brune øynene hennes, fulle av liv og kjærlighet.

Det var ikke noe annet han lengtet mer etter enn akkurat det.

Etter en stund kom Beret bort til ham igjen, bøyde seg ned over Marits ansikt og la øret inntil den halvåpne munnen hennes.

- Hun puster roligere nå, Ande. Jeg tror vi kan hvile oss litt.

- Tror du det?

- Ja. Legg deg og hold rundt henne.

Beret la ny ved på bålet, som svarte med et lite gnistregn utover riset som lå som underlag i lavvoen. - Jeg skal ligge med et øye åpent, Ande. Sov du, bare.

Ande løsnet på beltet og smøg seg ut av den fuktige dorkaen. Han hengte både den og skinnbuksen over tørkestangen.

Da han endelig krøp innunder skinnfellen der Marit lå i rolig søvn, kjente han seg både ydmyk og takknemlig. Det var som om han smøg seg inntil henne for første gang i livet.

Han la seg på den ene siden med venstrebenet over magen hennes. Venstrearmen la han forsiktig over brystet, grep varsomt tak i halsen hennes og trykket henne tett inntil seg.

Ande beskyttet Marit mot kulden og mørkemaktene ved å gi av sin varme.

- Puster hun rolig? hvisket Beret.

- Ja, sa Ande.

- Da sover hun godt og lenge.

Ande strøk med varsomme fingre langs den myke halsen på kjæresten. Med fingertuppene kjente han de jevne hjerteslagene i halspulsåren.

Før han sovnet, merket han at hans eget hjerte fulgte rytmen hennes.

 

HUN STIGER langsomt opp til overflaten. Noe motstrebende til å begynne med, men senere med kraftfulle tak mot lyset og varmen som trekker henne til seg.

Hun har vært dypt nede, langt borte, utenfor livet, lenge. Den sølvskimrende tråden brister. Anna er forsvunnet bak forhenget. Ande venter med varm munn. Hun strekker seg etter hendene hans, ansiktet, øynene, det viltre, lyse håret.

Så blir det brått mørkt.

Noe tungt faller over henne, holder henne fast som i en felle. Armene er låst. Hun kan nesten ikke puste.

Hun er ikke sikker på om hun er våken eller fremdeles sover. Musklene er lammet. Selv fingrene virker følelsesløse.

Hun forsøker å rive seg fri fra det som tynger, men forgjeves.

Hun er som lammet fra halsen og ned.

Lammet.

Død.

 

- Nei!

Så våknet Marit endelig av sitt eget uhyggelige skrik.

Ande var oppe på et øyeblikk, likeså Beret og Aslak.

- Hva er det? utbrøt Beret forskrekket.

Ande fikk summet seg såpass at han skjønte hvor han var.

- Marit har våknet.

Folk kom styrtende til fra noen av de andre lavvoene. Skrekkslagne og forvirrede mennesker, vekket midt i sin beste nattesøvn, gløttet inn gjennom teltåpningen.

- Hva er det som skjer?

- Er hun død?

Ande roet dem ned og ba dem vende tilbake til lavvoene.

- I morgen kan dere høre hva Marit har å fortelle.

- Er du sikker?

- Helt sikker.

- Trenger du ikke hjelp?

- Nei, vi klarer oss.

Så forsvant ansiktene fra teltåpningen. Søvnige mennesker vaklet tilbake til varmen under reinskinnsfellene.

- Ande?

Marit hørtes redd ut.

- Hva er det, Marit?

- Hva var det som skjedde med meg?

Ande pustet dypt inn og la seg ned sammen med henne igjen.

- Skal jeg sette på kaffen? spurte Beret.

- Nei, du behøver ikke det, Beret.

- Jeg får likevel ikke sove mer.

- Ikke jeg heller, brummet Aslak i bakgrunnen. - Hvordan er det med Marit?

Marit prøvde å si noe, men stemmen sviktet.

- Jeg tror hun trenger mer hvile, fastslo Ande og strøk henne over ansiktet med venstrehånden. Det gikk svake skjelvinger gjennom kroppen hennes fremdeles.

- Da venter vi med kaffen, Aslak, sa Beret bestemt. - Jentungen må få kreftene tilbake.

Vertsfolket bikket seg nedpå igjen og pakket skinnfellene godt over seg.

Ande la et par vedkubber på bålet. På nytt sprutet gnistene. Lyset flakket oppunder lavvotaket og skapte en trolsk stemning.

- Hva skjedde? hvisket Marit da Ande igjen var tett inntil henne under reinskinnsfellen.

Ande kjente tårene på kinnene hennes.

- Så, så, Marit-lille, trøstet han. - Du var langt inn i døden. Hjertet hadde stanset. Du pustet ikke lenger. Vi kjempet lenge for livet ditt.

- Fortell mer.

- Ja, jeg skal fortelle alt sammen.

Så begynte han å berette om kampen langs den flomdigre elven, fortvilelsen, slitet, dødsangsten, hvordan han holdt på å miste håpet fordi hun fortsatt lå kald og blek på elvebredden.

- Hadde ikke de andre kommet til unnsetning, vet jeg ikke hvordan det kunne ha gått.

- Jeg møtte Anna igjen, sa hun lavt.

- Hva sier du?

- Anna sto inne i lyset og vinket på meg.

Ande klemte henne hardt om hånden under skinnfellen.

- Lyset glødet, fortsatte Marit. - Det trakk meg til seg, sterkere og sterkere følte jeg det, det var som om Anna var blitt selve solen.

- Hva sa hun?

- Hun ba meg komme.

Igjen trykket han hånden hennes.

- Jeg ville ikke miste deg, hvisket han.

- Jeg hørte både deg og henne. Begge ville meg bare godt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men til slutt valgte jeg den rette stien.

- Ja, heldigvis.

- Ande, sa hun etter en stunds taushet.

- Ja?

- Er du glad i meg?

- Ja, jeg er glad i deg, Marit.

Han kysset henne på kinnet.

- Jeg må hvile nå, sa hun.

- Ja, vi skal begge hvile oss.

Ande la seg til rette ved siden av henne. Han lukket øynene og lyttet til pusten hennes, den knitrende lyden fra ildstedet og det evige regnet. Han hørte Beret og Aslak snu seg i søvne. Etter en stund gjenlød Aslaks velkjente og trygge snorking under lavvotaket og overdøvet trommingen fra tunge regndråper.

Det var det siste han hørte før han vandret inn i drømmelandet.

 

UTPÅ NATTMORGENEN våknet alle i Somby-siidaen av et nytt hjerteskjærende skrik. Folk gikk hodestups ut av lavvoene bare for å stange i regnveggen.

Mattis og Lasse Lemet var de første som kom frem til Somby-lavvoen. De skjønte hva det gjaldt, men var engstelige for å spørre nytt fordi de kjente til Marits tilstand. Snart sto en liten flokk samlet utenfor lavvoen. Selv gjeterne som voktet reinhjorden om natten, var på plass og fulgte spent med.

- Hva er på ferde?

- Hva er det som skjer?

Spørsmålene var mange, men ingen kunne med sikkerhet si hva som foregikk innenfor seilduken, bak den lukkede teltdøren.

- Ande, hva er det? Mattis Klemetsen sto med øret tett inntil teltduken.

De hørte det romstere der inne. Noen gråt og jamret.

Ande stakk hodet ut og ristet på hodet. - Marit har fått feber og snakker over seg. Hun har smerter i brystet. Frosten slipper ikke taket.

- Hva kan vi gjøre? Det var Lasse Lemet som stilte spørsmålet alle sto og tygde på.

- Marit trenger både einerbær og guocca-rasse - gresset som lukter ille, til te.

- Har ikke Beret tørkete einerbær med seg?

- Jo, men Marit trenger også uttrekk av friske einergreiner.

- Mattis og jeg drar av gårde for å finne noe med én gang.

- Giitu, Lasse.

Lasse vinket gjeterkameraten med seg. De la på sprang inn i det dampende skoddelandet rundt boplassen.

Ande husket ikke hvor han hadde sett eineren vokse, men de fant den nok selv om det regnet kniver.

Han ba de andre om å gå tilbake til sitt. Flokken brøt straks opp og lusket tause tilbake til lavvoene sine.

Beret var i ferd med å trekke te av tørkede einerbær og blader av det som bumennene kalte Finnmarkspors, guocca-rasse. En litt emmen lukt spredte seg inne i lavvoen.

Aslak satt på huk ved siden av Marit og så meget bekymret ut.

- Jeg skulle vel ha lest noen Bibelord over henne, sa han. - Men det er nok ingen kraft i meg lenger. Vi burde hente hjelp fra en noaide.

- Som du snakker, utbrøt Beret. - Med Jesus trenger vi ingen noaider.

Ande kom plutselig til å huske på bestefaren. Gamlingen hadde ikke noe særlig til overs for kristendommen som hadde blitt tvunget på samene i gamle dager. Prestene brente runebommene. Hedenskapet skulle være slutt. Misjonærene reiste til hver eneste avkrok for å omvende folk til Gud og Jesus.

Bestefaren pleide å hente frem runebommen for å vise Ande kunstene sine. Klemet hadde ikke glemt livet som noaide. Han hadde kunnskaper om dette livet og det neste og kunne stoppe blod, helbrede sykdommer med urter og planter få visste navnet på, lese i kaffegrut og ganne.

- Vi trenger kanskje en noaide til Marit, datt det ut av ham.

Beret sendte ham et strengt blikk. - Pass tungen din, Ande, ellers kommer Stallo og tar den.

Aslak Somby reiste seg og la den ene neven på Berets skulder. - Så, så, Beret, sa han. - Han vil henne bare godt.

- Du kan heller finne frem Bibelboken og lese noen ord over henne, blåste Beret. Hun var tydelig irritert over gubbens snakk. - Har du ikke glemt de gamle syndene dine, Aslak? Har du ikke bøyd kne og fått tilgivelsen i Jesu navn?

Aslak satte seg helt bak i den mørkeste delen av teltrommet deres.

Innerst inne visste han at han aldri ville gi slipp på den gamle troen.

Og ingen skulle få ta fra ham runebommen. Den var godt gjemt. Ennå levde noe av noaidekreftene i ham. Ikke engang Berets Jesus kunne hamle om med dem.

- Finner du ikke Bibelboken?

Beret ga seg ikke.

- Jeg kan ikke finne noe jeg ikke leter etter, svarte han mutt.

 

MATTIS OG LASSE vendte etter kort tid tilbake med både einer og einerbær. Beret laget et oppkok av einergreiner, tørkede einerbær og pors. Den intense eimen la seg tykk under lavvotaket.

Marit hadde begynt å prate over seg. Det handlet både om Anna og Ande, Bossekopmarkedet, handelsmann Gabrielsen og foreldrene i Kautokeino. Det var usammenhengende og rørete, som om hun snakket i søvne.

- Hvordan skal vi få i henne teen? undret Ande. - Hun vil nok kave seg unna både mat og drikke slik tilstanden er nå.

- Da får vi holde henne fast mens Beret gir henne å drikke, sa Aslak.

- Den som ikke vil, den skal, tilføyde Beret bestemt.

De rullet reinskinnsfellen av Marit. Hun slo opp øynene med det samme, men de stirret helt andre steder enn på de tre i lavvoen.

- Er det du, Anna? Er det du? utbrøt hun og kikket seg forvirret omkring. Hun kunne ikke feste blikket på noen av dem, var hinsides all kontakt.

- Så, så, Marit, sa Ande med rolig stemme. - Det er bare meg. Du skal få noe å drikke.

Han og Aslak grep tak i hver sin arm og holdt henne fast mens Beret bøyde hodet hennes bakover for å presse noe av den varme teen i den halvåpne munnen.

Marit måtte ha fått mektige krefter, for hun slo brått ut med begge armene og løftet Ande og Aslak opp fra knestående som om de skulle vært tomsekker. Trekoppen med medisinen fløy av gårde som en vingeløs rypestegg og havnet i teltduken med en dump lyd.

- Herre Gud, ropte Beret og holdt hendene for munnen av forskrekkelse.

- Her hjelper nok ikke Gud, sa Aslak, - bare rå kraft og tålmodighet.

Marit satt oppreist mens svetten silte av ansiktet. Øynene stirret fortsatt like fjernt fremfor seg.

- Anna. Ande. Hvor er dere?

- Jeg er her, svarte Ande og kom seg i stilling igjen ved siden av henne.

- Nå holder vi godt fast, sa Aslak og pustet seg skikkelig opp. - Nå gjelder det.

På nytt festet de grepet rundt ungjenta som hadde revet dem over ende som om de skulle vært nyfødte reinkalver.

Beret presset Marits hode bestemt bakover og fikk på en eller annen måte presset den første slurken glohet drikke i gapet på henne. Men hun fortsatte å kjempe imot, og Ande måtte bite tennene sammen for ikke å miste taket.

- Nå skal du drikke, om du vil eller ikke, utbrøt Beret.

- Jeg kveles, ropte Marit så det sprutet te ut av munnen.

- For noe tøv.

Det var med nød og neppe Beret klarte å helle en ny skvett inn mellom leppene hennes

- Du må drikke, Marit, ba Ande innstendig. - Frosten må ut.

Beret ga seg ikke. Etter tre-fire slurker var det som om muskelspenningene ga seg. Marit ble som en leddløs dukke i armene deres.

- Jeg fryser, klaget hun.

De kikket på hverandre. Feberen hadde tatt godt tak i henne. Den raske vekslingen mellom varme og frost var et dårlig tegn.

- Vi blir her til feberen går ned, sa Aslak bestemt. - Det er gode beiteforhold her. Når det regner så stritt, er det best å holde seg i ro.

- Rekker vi frem til høstbeiteområdet før reinoksene går i brunst? ville Ande vite.

- Det er det oksene som bestemmer, vi følger bare etter, sa Aslak lakonisk.

Det var knitrende god fyr i bålet, og en behagelig varme spredte seg inne i lavvoen. Marit sov rolig under skinnfellen. Beret hadde fått fart på kaffekjelen, og Ande og gubben benyttet anledningen til å tørke klær og skifte til nye. Kommagene ble tømt for vått sennegress og stilt på hodet for å damptørre ved ildstedet. Begge tilberedte tørt sennegress i påvente av at fottøyet igjen ble klart til bruk.

- Kaffe og tørkakjøtt skal vel smake, sa Beret og satte seg god til rette på skinnfellen.

Gubben og Ande fikk glohet kaffe. I hver kopp hadde Beret plassert et godt stykke tørket reinkjøtt. Det satte en egen smak på kaffen.

- Går ikke feberen ned i løpet av dagen, må hun ha sterkere saker, fastslo Aslak etter å ha slurpet i seg den velsmakende kaffen.

- Brennevin? Ande så forbauset på gubben.

- Nei, ikke brennevin.

- Noe enda kraftigere, flirte Beret.

- Hva kan det være?

- Cissa, kom det kjapt fra Aslak.

- Har du aldri hørt om det? spurte Beret og sendte Ande et undrende blikk.

- Joda, men jeg trodde ikke det skulle bli nødvendig.

- Men det må være hennes eget, sa Aslak.

- Hvordan skal vi få henne til å tisse? undret Ande seg.

- Det kan dere overlate til meg, sa Beret og gliste. - Når dere to er kommet dere ut av lavvoen, skal vi nok få ordnet med en skvett cissa til Marit.

 

FEBERSØVNEN overrumplet Marit og holdt henne fanget i tre dager og tre netter. Høstflyttingen hadde stanset. Alle ventet på at hun skulle våkne til liv igjen.

Aslak og Ande måtte pent se til å forlate lavvoen da Marit i et halvvåkent øyeblikk skulle late vannet for senere å drikke det mot feberriene. De sto lydig utenfor mens regnet fortsatte sin ubarmhjertige hamring mot teltduken.

Ande følte seg som en forpjusket ravn i høststormen.

Sent på kvelden den tredje dagen satte Marit seg opp og ba om noe å ete.

- Nå kan dere komme inn, sa Beret gjennom teltåpningen.

De hadde stått ute i styrtregnet for femte gang siden gamlemor hadde tatt til med å drepe feberen hennes med urin.

Noe mer effektivt middel fantes egentlig ikke.

- Hun har bedt om mat, fortsatte Beret og dyttet de to karene inn i teltvarmen igjen.

Ande stirret engstelig på kjæresten.

Marit satt bakoverlent og støttet seg på albuene. Ansiktet var glinsende av svette, håret tjafsete og fett, men øynene hadde gjenvunnet noe av gnisten.

Hun var virkelig vendt tilbake.

Han tok av seg luen og satte seg ned ved siden av henne.

- Så våt du er, sa hun med svak stemme.

- Det gjør ikke noe.

Hun rettet seg opp og lente seg fremover mot ansiktet hans.

- Takk for at du reddet livet mitt, Ande.

Han stirret inn i øynene hennes og kjente brått einerpusten fra henne da hun snakket til ham.

- Jeg trodde ikke jeg skulle klare det.

Stemmen brast, han kikket ned på hendene sine.

- Jeg var langt inne i døden, fortsatte Marit. - Anna ville ta meg med til den andre siden.

- Ja, du har fortalt meg det før.

- Det husker jeg ikke. Når da?

- Da du våknet første gang etter gjenopplivningen.

- Å.

- Men kanskje du har hatt feberdrømmer om Anna?

- Nei, det tror jeg ikke. Jeg husker i alle fall ikke noe av det.

Beret satte frem en kopp med glohet kaffe og strimler av tørket kjøtt.

- Nå skal Marit spise, sa hun bestemt.

- Vi kan vel spise alle sammen, mente Aslak fra plassen sin til venstre for ildstedet. Han var like forpjusket i håret som Marit. - Jeg er sulten som en varg etter disse turene i regnværet. Forresten er det blitt hvitt på toppene der ute.

- Har det snødd allerede? utbrøt Marit.

- Ja, vinteren utsetter ikke ankomsten fordi noen har vært syk, sa Aslak.

Beret la noen vedkubber på bålet. Det ble igjen behov for å tørke klær. Gubben og Ande hadde virkelig fått kjenne på kroppen hvilke mektige krefter Vår Herre hadde til rådighet her ute på viddelandet. Regnet hadde skyllet ned over dem alle sammen uavbrutt i nærmere en uke.

Og nå var det altså første snev av vinteren som sto der utenfor Somby-siidaen og hilste på dem, tenkte hun med seg selv.

Det kan bli en tung tid for Marit, så helsesvak som hun nå er blitt.

Beret orket ikke tenke mer på det, og skjenket i en ny porsjon kaffe til ungjenta.

- Nå må du spise og komme til krefter igjen, Marit-lille, sa hun.

- Det smakte godt, sa Marit.

- Det smaker vel bedre enn det du drakk for en stund siden, mente Ande.

- Hva mener du?

- Det var ingen annen råd, sa Beret. - Feberen krever sitt.

Marit stirret undrende på gamlemor. - Måtte jeg virkelig drikke det?

- Ja, det var ingen annen utvei.

- Det er godt jeg ikke husker noe, mumlet Marit matt.

- Men det finnes ikke noe bedre middel mot feber, sa Aslak. - Foreldrene dine ville ha gjort det samme.

- Jeg vet det.

- Da snakker vi ikke mer om det, sa Beret. - Spis og drikk det du orker.

Marit kjente fort at magemålet var nådd forlengst. Det var som om magesekken hadde krympet. Alt stoppet opp.

- Jeg klarer ikke mer. Jeg tror jeg må legge meg til å sove igjen.

- Det tror jeg er lurt av deg, fastslo Beret. - Du får holde henne med selskap, Ande.

- Var det ikke min tørn med reinhjorden? undret Ande seg.

- Du hørte hva Beret sa, brummet gubben. Siida-isit lå tilbakelent på reinskinnet ved ildstedet og smattet på snadden. En tynn røykspiral åt seg stadig nærmere takåpningen i lavvoen og ble oppslukt av røyken fra bålet før den snirklet seg ut i det fri.

Ande la seg tett inntil Marit. Det var ennå dampende varmt under reinskinnsfellen. En liten og klam hånd fant raskt frem til hans.

Det er sannelig lenge siden, tenkte han med seg selv.

- Ande, hvisket hun inn i øret hans.

- Ja, hva er det?

- Jeg føler meg så underlig i den ene foten.

- Hvordan da?

- Det er akkurat som om den er dovnet bort.

- Hvilken fot er det?

- Den venstre...

Ande snudde seg rundt på siden og førte den ene hånden ned langs låret hennes.

- Kjenner du noe? spurte han.

- Nesten ingenting.

Han kløp henne kraftig like over kneet.

- Enn nå?

- Det kjennes ikke vondt lenger. Det er nesten som om den er sovnet.

- Du blir bedre når du har sovet i natt, trøstet Ande henne.

Hun klemte hånden hans igjen. - Tror du det?

- Helt sikkert.

Marit lukket øynene og kjente tårene presse seg frem mellom øyelokkene.

Jeg kan ikke fortelle ham alt, tenkte hun.

Ikke ennå.

En underlig prikking spredte seg ned gjennom venstresiden av kroppen, fra skulderen og nedover til tærne.

En kald og skremmende prikking.

 

 

3

Teller, Alaska, september 1893

En bitende arktisk vind strøk over det flate tundralandskapet rundt Teller Reindeer Station på Seward-halvøya. Den korte sommeren var forlengst over, og vinteren gjorde seg klar til å kaste seg over både mennesker og dyr med full styrke.

Det amerikanske flagget sto rett ut i den sterke vinden og virket temmelig blast og fargeløst i det bleke lyset over østhimmelen. I nordvest hadde skyene samlet seg i en enorm mørkeblå knyttneve som bare ventet på å få hamre løs med snøbyger og hagl for å legge landet hvitt og kaldt.

Anguliik og hans menn var alene med reinflokken som hadde vokst seg stor og fet på frodige sommerbeiter. Samarbeidet med det sibirske reinfolket, tsjuktsjerne, hadde mislykkes, noe Anguliik kunne ha fortalt grunnleggeren av reindriftsstasjonen, dr. Sheldon Jackson, på forhånd.

Jack-soon tror mer på Gud enn inupiatene, tenkte Anguliik med seg selv.

Anguliik og tre av hans venner trasket langsomt langs den lange sandstranden. Drivveden lå tett i tett like over flomålet så langt øyet kunne se, fraktet på tunge havstrømmer helt fra utløpet av Yukon-elven langt i sør.

Han hadde lenge gått og tenkt på hvordan tilværelsen hadde forandret seg etter at de hvite dukket opp langs kystene deres.

Først hadde hvalfangstskutene tømt fjordene for både hval og hvalross. Fangstfolkene slaktet også selene for skinnets skyld. Snart sto inupiatene uten muligheter til å livberge seg.

Så dukket Jackson og Healy opp. Sannelig hadde de ikke vært hos tsjuktsjerfolket helt på den andre siden av Beringstredet for å hente rein de hadde byttet til seg mot redskaper og våpen. I tillegg hadde de fått fire tsjuktsjere til å komme over til Alaska for å lære dem reindrift.

Pøh!

Tsjuktsjerne passet på reinen som om den skulle tilhøre dem og ikke inupiatene, selv om den var både kjøpt og betalt. Det var ikke merkelig at det endte med slåsskamp mellom tsjuktsjeren Timur og Kalagiq da Kalagiq ikke fikk slakte en rein til eget bruk. Hvem skulle ellers slakte den?

Tsjuktsjer og inupiat ikke bra, mumlet han halvhøyt og sparket irritert i den grove grusen. Øynene var smale i det brunbarkede ansiktet. Det rettskårne håret falt ravnsvart ned i anorakkhetten med ulveskinnskant. På begge kinnene, like under øynene, og på haken hadde han tatoveringer i form av mørke striper og prikker.

De hvite visste ikke mye om gamle stridigheter mellom inupiatene og tsjuktsjerne.

Hvordan skulle de kunne samarbeide i fred?

Jack-soon er en tåpe.

Igjen satte han tåspissen godt ned i grusen og sparket til.

- Hva er det Anguliik tenker på? spurte en av de tre andre inupiatene, han som bar navnet Ingaluuk.

- Anguliik tenkte på Jack-soon.

- Hva er det med Jack-soon?

- Han har reist fra oss for å hente nye gjetere.

- Hvor kommer de fra?

- Fra et land på den andre siden av havet.

- Den veien? Ingaluuk pekte vestover, mot pakkisen i Beringhavet som krøp stadig nærmere land for vinteren. - Der tsjuktsjerne kommer fra?

- Nei, østover.

- Men der er det bare fjell, alderkratt og store skoger.

- Men når en mann har gått lenge nok, kommer han til et nytt hav, et stort hav i øst det tar mange dagsreiser å komme seg over.

Ingaluuk grunnet lenge på dette, gned seg på den skjeggløse haken og spyttet i bakken. Så glimtet det til i de mørke øynene hans.

- Hvis det er hav langt i øst og vest, og i nord og sør, da må Alaska være en stor øy.

Anguliik fikk rynker i pannen. - Jack-soon får svare på det når han kommer tilbake.

Slik overlot han ansvaret for det hele til Jackson. Det var han som hadde invitert tsjuktsjerne over til Alaska, gamle fiender som hadde røvet kvinnene deres. Nå hadde han reist av gårde for å hente nye reingjetere. Hva de kunne gjøre med inupiatene visste Anguliik ikke. De kom langveis fra og var kanskje både sultne og krigerske.

- Jack-soon henter lapplandere, sa Anguliik. - De skal lære oss mer om reindriften.

- Hvorfor kan ikke inupiatene vende tilbake til de gamle jaktmarkene? undret Ingaluuk.

Anguliik sukket tungt og svarte den tungnemme med et nytt spørsmål. - Hvor langt må inupiatene reise for å finne hvalrossen?

Ingaluuk nikket. - Langt. Mange dagsreiser.

Det var ikke mer å si om den saken.

De fire mennene vendte tilbake til landsbyen, som lå like i nærheten av reindriftsstasjonen. Utenfor hovedbygningen møtte de den nye bestyreren for Teller Reindeer Station, W.T Lopp. Den kortvokste mannen med bart, som alltid gikk kledd i en ruvende vest med hvite kanter av saueskinn og svart hatt med flat pull og brem, sto bredbent utenfor hoveddøren med begge hendene stukket i siden. Det firskårne ansiktet hadde alltid et litt alvorlig, nærmest strengt uttrykk.

- Nå, så dere noe til dampskipet Bear og kaptein Healy? humret han.

- Anguliik vet Bear ikke komme før lenge, svarte Anguliik og så ganske fornærmet ut.

- Det var bare en spøk, sa Lopp. - Vi må nok klare oss selv så lenge.

Anguliik trakk på skuldrene. - Inupiat har levd lenge her. Inupiat klarer seg nok. Kanskje verre med Mr. Lopp?

Lopps ansikt ble straks alvorlig. Vintrene på disse breddegradene var ikke noe for bleke pattebarn. Som tidligere bestyrer for stasjonen i Cape Prince of Wales visste han hva en iskald og ubarmhjertig arktisk vinter innebar av slit og offer.

- Uten inupiatene klarer jeg meg nok ikke, innrømmet han.

Anguliik nikket og følte seg beæret av Lopps ærlighet. Det var derfor han likte den nye bestyreren så godt. Etter at Bruce Miner var sendt over havet til tsjuktsjerland, hadde reindriftsstasjonen blitt det reneste paradiset. Ingen følte seg lenger truet slik som under Miner, som alltid gikk med en skuddklar revolver i bukselinningen.

- Lopp skal få mat, sa Anguliik bestemt.

- Takk som byr, utbrøt Lopp og tok av seg hatten som hilsen og takk. - Hvordan går det forresten med reinflokken?

Anguliik kastet et blikk på de tre andre mennene, som pliktskyldigst ikke gjorde tegn til å åpne munnen for å si noe om saken.

- Det går fint, sa Anguliik. - Nå rein i brunst. Holder seg nær landsby. Gjeter passe på.

- Det er bra, sa Lopp. - Men det var synd med reinoksen som ble slaktet. Var det ikke Kalagiq ugjerningsmannen hette?

Anguliiks øyne lynte. Lopp hadde brakt et vanskelig tema på bane. Det ble en kort pause før Anguliik bestemte seg for å svare.

- Kalagiq vet Anguliik ingenting om.

Etter press fra Jackson hadde han sendt Kalagiq alene ut i villmarken. Hvis været forverret seg, kunne det bli harde tider for Kalagiq. Han fikk bare med seg en kniv. Alt han trengte av feller og annet utstyr, måtte han lage seg selv hvis han skulle overleve.

- Hvor lenge skal Kalagiq være borte?

Anguliik stirret lenge på Lopp og lurte på om ikke mannen snart skulle slutte med å stille spørsmål.

- To fullmåner, sa han endelig.

- Det er lenge, slik været ser ut til å bli.

Anguliik trakk på skuldrene. - Lopp ikke tenke på Kalagiq. Han klarer seg.

Men egentlig hadde tvilen bitt seg fast. Kalagiq hadde vokst opp som en uregjerlig mann som ikke fulgte reglene. Han lærte sent. Han snakket ikke skikkelig før han var voksen. Noen kalte ham Den langsomme.

Anguliik kjente at han ikke lenger ville snakke om Kalagiq. Hjertet føltes tungt når han tenkte på ham.

- Kom, sa Anguliik til de andre i følget. - Vi må skille ut simlene.

Så fikk han et påskudd til å komme seg unna flere vanskelige spørsmål om mannen han hadde sendt ut i villmarken.

Det var allerede store snøfiller i luften. Den mørkeblå himmelen ventet bare på å slippe løs det den hadde pakket ned i de truende skysekkene.

Anguliik gikk i spissen for gruppen. De hastet mot den nærmeste innhegningen. Reinhjorden hadde tatt til med en langsom rotasjon mot solen, slik instinktet fortalte dem etter mangfoldige generasjoners liv som flokkdyr.

Utskillingen av parringsklare simler var allerede i gang.

- Anguliik går hjem nå, sa Anguliik og smattet med munnen. - Han må ta en rask avgjørelse. Vinteren kommer, og snart er alle spor borte.

De andre skjønte straks hva han snakket om.

Anguliik hadde lenge vært engstelig for Kalagiq.

Det var en skam å sende Den langsomme ut på egen hånd i villmarken. Sterkere menn enn ham hadde mistet livet der ute.

Ingen utfordret den første vinterstormen ustraffet.

Tiden var inne for det mektige uværet. Det som kom brått og uventet på alle.

Himmelens tegn kunne alle lese.

 

ANGULIIK TRÅDTE inn i torvhuset sitt uten å si et eneste ord til hilsen. Det var ulikt ham. Kolaguun merket straks tungsinnet hans. Til og med ungene som lekte på reinskinnet like ved ildstedet midt på golvet, satt urørlige og stirret med engstelige blikk på faren.

Kolaguun fortsatte arbeidet sitt med å tygge og mykgjøre skinn til nye mukluker til mannen. Tennene var allerede ganske nedslitte etter mange års skinnbearbeiding.

Et kort øyeblikk stanset hun og kastet et blikk på Anguliik, som hadde satt seg på en brisk ved veggen i den runde hytta.

Det er bare å vente, tenkte hun med seg selv. Anguliik må selv si det som skal sies.

Men det varte og rakk før Anguliik gjorde mine til å ville si noe. Ungene begynte så smått å gjenoppta leken med de små figurene som var utskåret av hvalrosstenner.

- Anguliik har tenkt lenge, sa han endelig.

- Hva er det? spurte Kolaguun og lot skinnet synke ned i fanget. Hun var en sterk og sunn kvinne i sin beste alder og hadde født ham to friske barn etter at den førstefødte døde i løpet av noen få dager.

- Du husker Den langsomme?

- Ja, jeg husker Den langsomme. Hvorfor har Kolaguun ikke hørt noe om ham i det siste?

- Han ble sendt vekk.

- Hvorfor det?

- Han slaktet en okserein.

Kolaguun tok med seg skinnet og satte seg ved siden av mannen på brisken. Lyset fra ildstedet falt over det runde ansiktet hennes som var pyntet med tatoveringer på kinnene og haken. De skråttstilte øynene glitret i skinnet fra de blafrende flammene.

- Kanskje han trengte maten, sa hun og stirret inn i mannens mørke øyne.

- Ingen sulter lenger.

- Likevel var det ingen som spurte ham, fastslo hun og nikket for seg selv.

Anguliik så overrasket på henne. - Hvordan kan du vite dette?

Kolaguun smilte hemmelighetsfullt mot ham. - Kolaguun vet. Slik er det bare.

- Ingen spurte ham, sa Anguliik og gned seg på haken. Han fikk et usikkert uttrykk i ansiktet. - Hvem skal nå spørre ham?

- Det er bare én ting å gjøre, sa Kolaguun. Hun reiste seg og gikk tilbake til plassen sin ved ildstedet, hvor hun gjenopptok arbeidet med skinnet.

- Den langsomme forstår ikke tegnene, sa han undrende. - Hvordan skal det da gå til?

- Ravnene vet svaret, sa hun bare uten å se opp fra arbeidet.

- Ravnene, gjentok Anguliik.

- Ja, ravnene.

Da visste han hva hun ville.

Han måtte ta den lange reisen med skinntrommen. Først etter trommereisen, når han hadde funnet svarene, kunne han ta ut på den lengste reisen for å hente Den langsomme tilbake.

Ingen kunne leve alene ute i villmarken når stormen herjet.

Jack-soons gud var en meget streng gud.

Strengere enn noen annen gud han hadde hørt om.

INNE I EN av de lave dalførene øst for Teller Reindeer Station lå Kalagiq i den enkle kvisthytta mens han ventet på den første snøstormen. Han kunne lese tegnene på himmelen like lett som fotefarene etter akjaq, grizzlybjørnen, i elvesanden like nedenfor.

En sværing av en hannbjørn hadde jaget en binne med to unger. Kalagiq visste at bamsen var ute etter å drepe ungene for å få slippe til hos binnen. Slik var livets lov i villmarken.

Nå sto skyene gråblå og tette i nordvest og ventet på anledningen til å hamre den første vintersnøen ned over land og vann.

Han hadde ennå lang tid igjen av straffen.

Spørsmålet var om han var i stand til å overleve hvis vinteren bet seg fast for godt.

Kalagiq stirret opp i vidjekvisttaket i hytta. Han forsto såpass at han hadde gjort noe galt mot Jack-soon. Men han forsto ikke at han ikke kunne forsyne seg med mat når han var sulten. Reinen var inupiat-mat fordi hvalen og hvalrossen var blitt borte.

Nå er jeg sulten og må ha mat, tenkte han med seg selv.

De enkle snarene og fellene hans hadde holdt ham mett hittil, men ekornkjøtt varte ikke lenge. Han hadde åpnet små tuer som musene bygde som forrådskammer for vinteren, men der var det lite å hente. Laksen hadde stått tett i strømmen for noen måner siden, men gytetiden var for lengst over. Det eneste han nå kunne se for seg, var tørket laks skåret i striper, slik de hadde det på boplassen etter en vellykket fisketur i elvene med kastegarn når laksen gikk opp. Elvene var så fulle av gyteferdig laks at man nesten kunne gå tørrskodd over lakseryggene fra den ene elvebredden til den andre.

Men ingen ble mett av slike drømmer.

Nettene hadde hittil vært forbausende milde, men himmelens tegn bar bud om frost og kalde netter. For å kunne holde varmen, måtte han ha mat.

Han måtte se til å skaffe seg et større byttedyr. Kanskje en tuttu. Men caribouen så ut til å ha glemt trekkrutene sine. Noen snakket om at de hvites jakt hadde skremt villreinen bort fra de urgamle områdene.

Mens han lå der og funderte over et godt måltid, ble han var det økende suset gjennom luften som varsler uvær i anmarsj. Det var allerede langt utpå ettermiddagen, og lyset svant fort slik at vidjebuskene snart sto som svarte silhuetter mot den blygrå stormhimmelen.

Agniq, tenkte han. Frykten sto malt i ansiktet hans. Snøstorm.

Kalagiq smøg seg ut av den vesle hytta, som lå et godt stykke fra elvebredden. Såpass visste han at han skulle holde seg langt unna bjørnetråkket langs elvene. Og de små matmengdene han klarte å skaffe til veie, måtte han heise opp i trærne, for ellers ble den et lett bytte for akjaq.

Han betraktet den mørke nordvesthimmelen og ristet på hodet.

Denne vinteren kommer altfor tidlig, tenkte han.

Brått hørte han de hese ropene fra to svarte fugler som kom stupende lavt over vidjebuskene som sto som en mørk vegg like ved elvebredden. Han snudde seg etter dem og rakk så vidt å se inn de svartglinsende øynene før begge ravnene steg høyt over ham mens de fortsatte ropingen.

Tulugaq.

Det var som om de ville fortelle ham et eller annet.

Svarte ravner ut fra svart himmel.

Kalagiq lyttet for å høre hva de hadde å si ham.

Det måtte være noe viktig siden de hadde kommet så langveisfra.

- Hva vil dere meg? ropte han til dem.

 

DET VAR BARE det svake skinnet fra ildstedet som lyste opp inne i torvhuset. Kolaguun hadde tatt de to ungene med seg ut. Anguliik satt på huk ved bålet og stirret inn i treglørne mens lyden fra trommen fylte halvmørket. Øynene var vidåpne og hadde en underlig glød.

Anguliik rugget frem og tilbake mens han nynnet lavt til trommesangen. Flammene fra ildstedet kastet levende skygger over ansiktet hans. Røyken steg langsomt opp mot takåpningen, i langsomme sirkler og buer, helt til den slapp ut i det fri, akkurat som en fugl på lydløse vinger.

Trommereisen kunne begynne.

 

Han flyr på myke vinger over det endeløse flatlandet mot åsene i øst. Hver bekk, hvert vann, hvert eneste tre glir forbi de svarte øynene hans. Myke åskammer med vier og gress, vide myrer og åpne glenner, trange gjel, ingenting unngår ravneblikket.

Over de utallige, nesten sirkelrunde og mørke innsjøene ser han sitt eget speilbilde.

Ravnedrømmen blir virkelighet.

Østover bærer det, langt mot øst, helt til den lave fjellrekken med den første vintersnøen.

Ravnebror.

Hvor er du?

Ravnebror.

Over den siste åsryggen møter han oppdriften fra mektige vinder som truer med å slå ham i bakken. Med et skrik kjemper han seg videre østover, mot fjelldalen der stammen har høstet rikt av den rødryggete laksen, mat til både folk og hunder.

Så bærer det gjennom tette vegger av vier og vidjebusker, han dukker under, mellom, gjennom, over, i et uhyggelig tempo for å møte en ravnebror.

Ravnebror, hvor er du?

Så møter han endelig den svarte fuglen.

Først tror han det er hans eget speilbilde i et vann, en forrædersk felle som kan klappe sammen og gi ham døden.

Men det er en annen fugl.

En svart himmelstormer.

Ravnebror?

Begge fuglene følger elveleiet østover, tett som skygger, som om den ene var et bilde av den andre.

Brått, uten forvarsel, fyller et underlig og ukjent landskap himmelranden.

Fremmede fjell. Vide vidder. Tungt regn.

Han blir sittende som lammet på en svaiende vidjegrein. Foran ham ligger en død reinkalv. En ung mann med en underlig firesnutet lue på hodet løfter reinkalven fra bakken og nærmer seg sitteplassen hans.

Den fremmede setter øynene i ham. Deretter legger han reinkalven på bakken og trekker seg tilbake til det regntunge skoddelandet.

Han bakser forskrekket med vingene og skyter fart, brått finner han tilbake til ravneskyggen og det velkjente tundralandet.

Den neste ravnen tilhører hans egne.

Det er den rette ravnebror.

De følger hverandre tett, som skygger, den ene større enn den andre.

Over det siste vierfeltet bærer det i uhyggelig fart.

Da de ser den enslige mannen utenfor hytta ved elven, sirkler de et par runder før de slår seg til i nærmeste vidjebusk.

Den lange reisen er over.

 

Anguliik våknet og visste med seg selv at den lengste reisen snart kunne begynne. Han hadde sett det han trengte å se. Det var kjente trakter. Han ville bruke hunder og slede, for snart falt snøen tett og ga ham vinterføre.

Ville Kalagiq forstå tegnet og holde seg i ro til han kom?

Eller ville han ta ravnene som et ondt varsel og forlate stedet?

Anguliik gikk ut av torvhytta og ropte Kolaguun og ungene tilbake. Han var nå klar til å dra østover for å hente Den langsomme.

Det som forundret ham mest, var møtet med den fremmede ravnen og mannen med den firesnutede luen.

Men han fikk heller ikke ut av tankene at Den langsommes ravneskygge hadde vært så hurtig, langt hurtigere enn ham selv under ravneflukten.

Noen mysterier får vi aldri svar på, tenkte Anguliik.

 

 

 

4

De to ravnene satt lenge og stirret på ham. Selv da han nærmet seg de svartglinsende fuglene der de rugget side om side på en gyngende vidjegrein, rørte de seg ikke.

- Tulugaq, hva vil du meg? spurte han, men stemmen hans var lav og kraftløs, som fra en fremmed.

Kalagiq stanset noen få skritt fra fuglene. Nå kunne han se de kulerunde, svarte øynene glitre som iskrystaller.

- Aaannagu, kom det fra den største av ravnene idet den bakset et par ganger med vingene. Kuleøynene stirret rett på ham uten å vike.

- Hva? utbrøt Kalagiq forfjamset.

- Aannagu, kom det igjen.

Kalagiq syntes tydelig den snakket til ham. - Vent her?

- Aannagu.

Brått tok begge fuglene til vingene igjen og suste over hodet hans før de forsvant inn i mørket ved den islagte elven. Han merket seg at den største av ravnene var langsommere i takten enn den minste.

Kalagiq var etterlatt til seg selv og egne funderinger over hva dette kunne bety. Han kastet et blikk oppover langs elven, men mørket hadde skjult alle tegn for ham.

- Jeg må tilbake til hytta, sa han til seg selv med lav stemme. - Det var sikkert et varsel om uvær.

Den svære inupiaten trasket langsomt tilbake til den enkle hytta, smøg seg inn mellom de tette takgreinene av vier og torv og la seg ned på risdekket som dekket den visne gressbakken.

Han lukket øynene og lyttet til den stadig økende susingen fra vierbuskene like utenfor hytteveggen. Det var som om de hadde tatt til med en intens samtale om det som hadde skjedd der ute og det som ville komme.

Vent her?

Kalagiq ristet forundret på hodet.

Han hadde hørt beretninger om ravneskyggene som fulgte menneskene overalt, men hadde selv aldri opplevd noe liknende tidligere.

For sitt indre øye forsøkte han å gjenoppleve møtet med de to ravnene. Han så de svarte kuleøynene, det kraftige nebbet og den glinsende fjærdrakten. Den største av fuglene bakset et par ganger med brede vinger, og den hese ravnestemmen var så tydelig at han måtte sette seg opp for å lytte.

- Aannagu.

- Kalagiq skal vente, sa han rolig. Hjerterytmen hadde roet seg ned, og pusten gikk langsomt. Selv om mørket krøp inn i hver avkrok i hytta, følte han seg trygg.

Kalagiq trakk anorakkhetten tettere rundt hodet og lukket øynene. Snart lå han i dyp søvn.

UTPÅ NATTMORGENEN våknet Anguliik av hamrende haglbyger mot taket og brummende tordendrønn. Han lå lenge og lyttet til uværet. Da det første dagslyset skar seg inn gjennom takåpningen, hadde stormen nærmest stilnet.

Anguliik snudde seg mot Kolaguun, som lå med ryggen mot ham og kjente varmen fra henne mot underlivet. Med varsomme hender trakk han opp klærne hennes slik at hun ble liggende med bakenden naken mot det morgenstive lemmet hans.

Hun lå i halvsøvne og kroet seg, presset den brede baken mot ham og åpnet seg slik at han lettere skulle finne frem til det ventende kjønnet hennes.

Anguliik følte seg frem til den fuktige varmen hennes og presset det stive lemmet inn i henne med kraftige støt. Kolaguun sukket og svarte med å følge rytmen hans.

Anguliik tok tak i de brede hoftene hennes med kraftige never og hjalp til med å øke nytelsen. Etter kort tid ble han mer krampaktig i bevegelsene, pusten gikk ujevnt, det hamret både i lemmet og hodet.

Da Kolaguun merket at Anguliik var i ferd med å få utløsning, klemte hun til med musklene i underlivet slik at han ikke kunne gjøre annet enn å gi seg hen. Det kom et langtrukkent ul fra strupen hans da det gikk for ham, og nytelsen var som fargesprakende nordlysvinger i hodet.

Han trakk seg ut av henne og ble liggende en stund på rygg for å komme til krefter igjen. En varm hånd strøk ham over magen og det halvstive lemmet. Kolaguun mumlet fornøyd for seg selv og holdt et fast grep om ham slik at han skulle forstå at hun var klar for en ny runde.

Etter en kort pause stivnet han igjen, og hun ledet ham på plass inn i varmen. Hun fulgte rytmen hans nøye, noe som gjorde at han raskt nådde høyden av ekstasen og på nytt fylte henne.

Anguliik sukket tungt og lenge.

Så var tiden inne for å smyge seg ut av sengevarmen og grave frem glørne i ildstedet. Etter kort tid flammet bålet opp og tok til å kaste underlige lys og skygger inne i hytta.

Ungene lå fremdeles i dyp søvn under skinnfellene. Kolaguun snudde seg mot ektemannen. Hun visste hva som var på ferde.

- Du må vente til uværet har gitt seg, sa hun og gned søvnen ut av øynene.

- Stormen er over nå, sa han rolig. - Den første snøen gir godt sledeføre.

Han betraktet kvinnen han elsket og strøk to grove fingre over kinnet hennes. - Jeg er tilbake om to dager. Vær ikke redd.

- Jeg er ikke redd, sa hun, men stemmen avslørte henne.

- Hundene er friske, og Anguliik er sterk. Den langsomme kommer fort hjem.

Kolaguun nikket. Et matt smil bredte seg over ansiktet. Anguliik var den beste mannen hun kunne fått.

- Hva kommer Jack-soon til å si? spurte hun etter en kort pause.

Anguliik stirret undrende på henne. - Hva mener du?

- Jack-soon ville straffe Kalagiq.

- Nå er straffen over, sa Anguliik bestemt. - Slik er det.

Vinteren hadde kommet tidligere enn ventet. Ingen kunne straffes med dårlig vær. Kalagiq hadde ikke utstyr til å klare seg i snø og kulde.

Før ungene var vendt tilbake fra drømmelandet, hadde Anguliik spent for hundene og lastet sleden med vinterutstyr og forsyninger. Frosten hadde satt seg så godt fast at han kunne smøre sledemeiene med vann slik at de fikk et tykt lag med sterk is. Slik økte farten når hundene trakk for fullt.

Ingaluuk sto sammen med tre andre inupiater og betraktet Anguliik mens han forberedte avreisen mot østfjellene. De hadde hyrt seg godt i side atigi, vinterparkaser med hetter.

- Frostmånen står høyt, sa Ingaluuk.

- Naabuqtuq lyser godt for meg. Vi er tilbake før nytt snøfall, sa Anguliik.- Ravnedrømmen viste meg veien.

Han unnlot å fortelle om møtet med den merkelige mannen med den firesnutede luen.

- Hva sier Jack-soon til dette?

- Han er ikke tilbake før neste fullmåne.

- Hvis ikke isen har lagt seg.

- Da kommer han ikke før til våren.

Anguliik nikket fornøyd. Jack-soon behøvde ikke få vite noe som helst om det som hadde skjedd. Kalagiq hadde for lengst fått sin straff, og alle ville være tilfredse.

- Kolaguun trenger kjøtt, sa han før han smekket med munnen og ga de fem hundene beskjed om å bevege seg.

Ingaluuk vinket som tegn på at han skulle sørge for at Kolaguun fikk det hun trengte av forsyninger mens Anguliik var borte.

Det varte ikke lenge før hundespannet med Anguliik stående bakerst på sleden var som en liten prikk i horisonten.

Dagen syntes å bli både lys og klar. Frostmånen hang som en blek skive høyt over dem.

 

DET BLE EN UROLIG natt med lite søvn. Selv om han hadde vært snartenkt nok til å legge utgangen i le, var det et slit å komme seg ut, for snøen lå i tunge skavler utenfor hytta.

Det hvite landskapet som åpenbarte seg for ham da han kom seg ut i friluft, skremte ham. Det var som om alle spor var slettet, slik at ingen noensinne ville finne frem til ham. Lyset falt så underlig at det var umulig å beregne avstander og høyder.

Kalagiq følte seg virkelig alene og forlatt.

Vent her.

Hvordan kunne han vente her?

Kanskje han hadde drømt alt sammen?

Kalagiq mannet seg opp og forsøkte å lete etter kjennemerker i landskapet som omga ham. Selv elven var blitt utslettet etter nattens snøfall. Issørpen hadde frosset til en tynn iskappe som var dekket av hvit nysnø.

Han følte seg som fanget i en felle.

Hvilken retning skulle han velge?

Vent her?

Han kunne ikke vente her i det hele tatt.

Hvem trodde på ravnedrømmer?

Alt det han kunne se, var den hvite uendelige natibnaq, tundraen, i alle himmelretninger.

Vent her.

Nei, han kunne ikke vente her.

Han måtte straks vende tilbake til boplassen.

Kalagiq tok sin beslutning.

Inne i hytta hentet han det vesle han hadde igjen av mat, et par håndfuller kjøttstrimler av polarharen. Han snudde og vendte på forrådet før han stakk det innenfor skinnjakken.

Boplassen lå mange dagsmarsjer mot vest.

Hvor hadde han gjort av skinnene til røyskattene og polarharen?

Kalagiq krøp tilbake gjennom den trange åpningen til hytta og rotet mellom vierkvister og vidjegreiner. Så kom han plutselig på at han hadde spent dem opp utenfor hytta.

Han børstet snøen av skinnene, myknet dem opp og stakk dem innenfor jakken. De kunne komme godt med hvis kulden for alvor begynte å ete seg inn i kroppen hans. Før eller senere måtte han legge seg ned for å sove. Bak en knaus eller en stein, kanskje inne i vierkjerret eller i en snøhule han måtte grave ut med nevene.

Kalagiq betraktet hytta han hadde brukt i sin lange eremittilværelse. Den hadde gitt ham både livet og søvnen, selv om han var langt unna sine egne.

Men nå var tiden inne til å forlate området. Han kunne ikke klare seg i villmarken uten vinterutstyret. Alene var han en død mann før neste fullmånenatt.

Selv Jack-soon måtte skjønne det.

En som er sulten, må ha mat.

Slik er det.

Han kastet et blikk opp på himmelen og fikk straks øye på den bleke frostmåneskiven.

Det er et godt tegn, tenkte han med seg selv. Nå vet jeg hvor jeg skal gå.

Uten å se seg tilbake, forlot han hytta og elven og det livet han hadde levd ved østfjellene helt siden lenge før forrige fullmåne.

Ravnene var ikke å se.

Tilbake i hytta, på hodeplassen, lå begge skinnvottene hans.

Det eneste Kalagiq hadde passet på å ta med seg, var kniven.

Ingenting annet.

 

ANGULIIK DREV hundene farlig nær grensen av hva de tålte. Selv om føret var godt og sledemeiene var glatte av is, tok det heseblesende tempoet alvorlig på. Lederhunden Kara begynte å kaste på hodet og pistre. I tillegg til den gnagende sulten var det musklene som skrek av smerte.

Da frostmånen hadde flyttet seg videre vestover og skinte klarere på himmelen, tok Anguliik en rast for å fôre hundene med tørket laks. Det ble et svare leven da villdyrene våknet og kastet seg over maten. Selv inntok Anguliik et par never med pemikan Jackson hadde gitt ham som en prøve. Det var overraskende hvor mye næring disse terningene kunne inneholde. Men smaken var det så som så med. Det kunne ikke måle seg med tørket laks eller selkjøtt.

- Et fort og godt, sa han til hundene. - Mørket faller på. Kalagiq skal ikke sove alene.

Hundene gneldret og sloss om maten selv om det var rikelig med lakserekling. Etter en stund virket bikkjene mette og fornøyde, de ble sittende og gløtte utålmodig på ham.

- Kara, av gårde, ropte Anguliik.

Den gråhvite ixarris forrest i spannet trakk i selene og samlet flokken til et nytt fremstøt over hvitt tundraland.

Frostmånen var en god veiviser og kikket skrått ned på hundespannet. Etter hvert som timene gikk, ble lyset fra måneskiven stadig sterkere og ville snart erstatte dagen som svant hen time for time. Frostpust og svettedamp sto som røyk ut av både dyr og menneske.

Anguliik jaget hundespannet videre langs brede elvefar, rundt innsjøer og vann på det vidstrakte flatlandet på Seward-halvøya, hele tiden på vakt for ikke å la seg friste av en snarvei som senere kunne vise seg å være skjebnesvanger for ham og hundene.

Etter hvert ble det stadig vanskeligere å skille fastland og isen på innsjøer og elveløp fra hverandre. Skumringen slet på øynene og tvang ham til å senke farten, noe han egentlig ikke hadde regnet med.

Tiden ble kostbar, og han jaget på hundene til armen med pisken ble nummen.

Hvordan kan jeg berge Den langsomme når jeg selv er blitt så sen? tenkte han med seg selv og myste med øynene for å forsikre seg om at han fremdeles var på rett kurs.

Selv ikke ravnedrømmen kunne hjelpe ham nå.

Men det kunne ikke være langt igjen til Kalagiqs hytte.

Det isnet nedetter ryggen da han kom til å tenke på at ravnedrømmen om Kalagiq kanskje ikke fortalte sannheten.

Var han helt på avveie?

Hadde Kalagiq tatt seg inn i dalene lenger nord i stedet?

Han ble brått revet ut av tankerekkene ved at Kara satte i med en ilter bjeffing, iblandet truende knurring, som om hunden hadde fått teften av rovdyr.

- Hva er det, Kara? ropte Anguliik og satte hælene ned for å bremse sleden.

Kara fortsatte den tøylesløse halsingen og la brått over mot venstre og tvang resten av spannet med seg mot noe som minnet om en elv. For sent oppdaget Anguliik råken like ved land. Han hadde likevel ikke kunnet hindre Karas stormløp mot det ukjente på den andre siden, det ukjente som fikk lederhunden til å gå helt fra konseptene og legge ut på en farefull ferd over skjør elveis.

Anguliik kjente grunnen under sledemeiene svikte.

- Dra på. Dra på, ropte han med fortvilelse i stemmen.

Kara i spissen for hundespannet slet seg over elveisen, hylende og kavende, og med potene revet til blods mot den knudrete og oppsprukne isflaten. Men tyngden av sleden med alt utstyret ble for mye. Sleden brøt seg ubønnhørlig ned i råken med en uhyggelig knasende lyd.

Før han visste ordet av det, lå Anguliik og kavet i isvann til livet. Skinnklærne holdt ennå den våte kulden ute, men det var bare snakk om sekunder før muklukene var fylt av vann.

- Kara, dra på, ropte han og tviholdt i sleden med den ene hånden. - Dra på.

Uten sleden og utstyret ville de være fortapt når nattekulden for alvor kastet seg over dem.

Men Kara var i ferd med å tape kampen mot overmakten. Lederhunden hylte av redsel for å bli dratt ned i det iskalde elvemørket.

- Dra på, Kara.

Anguliik kjente kulden ete seg inn mellom skinnklærne, fylle muklukene med isvann, helt opp til lysken.

- Uhuu, ropte han, helt fra seg av angst for en lammende og kald død under elveisen.

Med ett var det som om hundene fikk nye krefter. Pistringen gikk over til besluttsom bjeffing, og sleden begynte langsomt å gli opp fra råken mens Anguliik hang etter den ene neven, fastlåst som en klo rundt et av tverrstagene.

Han lot seg slepe etter sleden, lammet av kulde og dødsangst, men var såpass klar i skallen at han visste at det nå var en kamp med tiden for ikke å fryse i hjel.

Anguliik forsto at han var kommet på fast grunn, for han kjente ikke lenger den knudrete isen under ryggen. Han ble liggende med den ene armen fastlåst i sleden og maktet ikke å løsne hånden fra tverrstaget. Den var som frosset fast.

Hvordan skulle han klare å berge livet hvis han ikke kom seg løs fra sleden?

Skulle han likevel dø her, som en latterlig del av hundesleden?

- Det var sannelig bra jeg fant dere.

Anguliik stirret med skrekkslagne øyne på et ansikt som plutselig dukket opp over hodet hans, lik en underlig fugl.

Kalagiq.

Kjempen hadde dratt dem opp av råken.

- Hva gjø-ør du he-er? stotret Anguliik og hakket tenner.

- Det kan vi snakke om senere, sa Kalagiq. - Først må vi slå leir, tenne oljelampen og få av deg de våte klærne. Alt vi trenger er på sleden, ikke sant?

Anguliik var lett som en fugl. Han hadde aldri kjent seg så glad noen gang. Selv ikke da Kolaguun ga ham den første sønnen.

Det var et mirakel at Kalagiq dukket opp akkurat når han trengte ham.

Noen mysterier finner man aldri svaret på, fór det gjennom hodet hans.

Det slo ham med det samme at han hadde tenkt akkurat den samme tanken tidligere.

- Ta-a-kk for a-a-a-t du ikke v-e-e-entet, stammet Anguliik og tok et fast grep i Kalagiqs arm. Han visste at han ville vært en død mann om Kalagiq hadde forstått ravnemålet og blitt værende ved hytta sin.

- Jeg ventet her, sa Kalagiq uten å fundere mer på saken.

 

DA FROSTMÅNEN HANG like over vesthavet, nøt begge mennene varmen inne i den vesle snøhytta de hadde bygget ved å skjære ut blokker av fokksnø. To små oljelamper av kleberstein ga både lys og varme.

Anguliik satt i tørre klær fra innerst til ytterst, takket være hans egen snarrådighet ved å pakke ned ekstra hyre før han forlot Teller. Kalagiq hadde arbeidet seg varm og svett med hyttebygging mens Anguliik fjernet surringene på sleden og skiftet av seg de våte innerklærne i friluft og bitende nordavind.

Det var hard kost å stå med naken underkropp i blåsten.

Kalagiq hadde aldri sett en så liten kar mellom beina noen gang. Den var mindre enn pattene på en reinsimle, og han unnlot ikke å kommentere det heller.

Latteren sto høyt på dem begge mens Anguliiks småkar kom seg i dekning for å gro seg til igjen.

Så snakker vi ikke mer om det, sa han bare da de dukket inn i snøhytta.

De spiste seg mette av det medbrakte laksefôret. Anguliik delte ut med rund hånd til både folk og hunder. Etter et høylytt måltid ute i snøen falt de fem trekkhundene etter hvert til ro. Mennene smurte inn de såre hundepotene med olje for natten og trakk over dem små poser av mykt skinn, slik at de ikke skulle slikke dem rene. Med snutene stukket innunder halene lot hundene seg rolig snø ned for natten, gode og mette som de var.

Begge mennene satt i fullt hyre med hettene godt trukket ned i ansiktet, selv om det var varmt nok til en lettere påkledning inne i snøhytta. Men innenfor ytterpelsen, i det romslige luftrommet mellom innerklærne og ytterklærne, lå Anguliiks våte bukser og pelsjakke til tørk. Det var viktig å kjøre stimen opp, både utvendig og innvendig, for å påskynde klestørken.

- Du har nok spist godt i det siste, var Anguliiks lakoniske påstand da han skulle kommentere Kalagiqs fyldige skikkelse inne i snøhytta.

- Kan ikke si det samme om muklukene dine, bemerket Kalagiq tørt.

Paret hang opp-ned i en grein fra taket for å tørke i varmen fra oljelampen. Skoene så temmelig slunkne og utsultede ut uten en eneste mannefot til å fylle dem.

- Det er underlig at du skulle befinne deg akkurat her.

- Jeg kunne ikke vente lenger, sa Kalagiq. - Vinteren kan være hard.

- Så du ravnene?

Kalagiq stirret megetsigende på kameraten. - Mener du fuglene som forsøkte å snakke til meg?

Anguliik nikket.

- De ba meg om å vente.

- Det var godt at du ikke hørte etter.

- Jeg er ikke flink i ravnemål.

- Det skal du være glad for.

Kalagiq måtte smile. Anguliik var vanligvis en streng mann. - Jeg er glad for at jeg er her.

- Du reddet livet mitt, Kalagiq. Jack-soon skal få vite sannheten.

Den langsomme trakk på skuldrene. - Jack-soon er en tåpe. Han forstår ikke inupiatene. Han tenker som de hvite. Slik er det.

- Anguliik skal likevel fortelle ham det som skjedde. Kanskje han tenker seg om.

- Vi får se.

- Er det nok olje i lampene? ville Anguliik vite.

- Ja. Men jeg skal bare sove med ett øye i natt. Du må hvile.

- Jeg føler meg utmattet.

- Jeg skal passe på deg, sa Kalagiq bestemt.

- Arrigaa. Godt.

Anguliik kjente trettheten sige innover seg, som om noen hadde gitt ham et sterkt sovemiddel i kjøttkraften de hadde drukket til kveldsmaten. Øyelokkene kjentes tunge. Hodet ville bare tippe forover slik at haken traff brystkassen.

- Det er på tide å sove, mumlet han og bikket seg over på skinnfellen.

Kalagiq var ikke sen om å legge en annen skinnfell over kameraten som han hadde reddet fra drukningsdøden under frostmånens første natt.

Det var et mirakel at han hadde nådd frem til den samme elven da hundespannet gikk ned i råken.

Det gjør meg til mirakelmannen, tenkte han med seg selv, og et smil bredte seg over det brune ansiktet, slik at øynene liksom forsvant bak smale sprekker i huden.

I løpet av kort tid falt Anguliik i søvn, og en dyp snorkelyd fylte snøhytta.

Kalagiq kjente seg dødssliten etter den lange marsjen.

Hvordan skulle han klare å våke over kameraten?

Han hadde lovet ham å sove med ett øye åpent.

Det varte ikke lenge før også Kalagiqs hode tippet forover, slik at haken møtte brystet. Et par-tre ganger klarte han å rette det opp igjen, men like fort falt det fremover, helt til det ble liggende der.

Kalagiqs snorking blandet seg fort med Anguliiks til en slags underlig brummende nattesang under en stadig høyere frostmåne over vesthavet. 

 

 

5

Om bord i kystvaktskipet Bear, september 1893

Sheldon Jackson følte seg temmelig sliten under avslutningen av det årlige besøket ved misjonens skoler langs kysten av Alaska. Men det var hans plikt å etterse at alt gikk rett og riktig for seg blant ansatte og innfødte. Nå sto Point Barrow for tur etter at de hadde avsluttet besøket ved Point Hope. Misjonsstasjonen i Point Barrow, helt ute på den ytterste grensen ved ishavet, på verdens tak, ble drevet av hans egne folk fra den presbyterianske kirken.

I Point Hope fikk han se konsekvensene av bronkitten som hadde herjet blant eskimobefolkningen om sommeren. En av seks hadde strøket med av sykdommen. Tre fjerdedeler av eskimoene var så syke at det ikke var folk nok til å begrave de døde.

Landsbyfolket måtte etterlate dem der de lå, som et lett bytte for hundene.

Det hele var som et mareritt.

I tillegg til en alminnelige utmattelse etter en lengre båtreise i stadig dårligere vær og med vanskelige isforhold, var det andre saker som også hadde tynget pastoren på ferden. Myndighetene mente at finansieringen av en eventuell ferd til Skandinavia for å hente "laplanders", måtte besørges av andre instanser enn statskassen.

Dette føltes nesten som nådeskuddet.

Kystvaktskipet Bears kaptein, Michael Healy, ristet på hodet av så mye motgang på én gang.

- Hvor skal du nå skaffe midlene til overfarten?

Jackson gned seg i skjegget og dyttet til sist brillene på plass. - Jeg må vel på nytt legge meg på kne for mine venner og kvinnebekjentskaper for å skrape sammen de pengene jeg trenger.

- Hvor mye er det snakk om?

- Jeg kunne klart meg med tusen dollar. Sammenliknet med det driften av skolene langs Alaska-kysten koster myndighetene, er det bare småpenger.

Healy forsynte seg godt av maten som var brakt inn fra byssa.

- Nå må du ikke la dette gå så innpå deg at du glemmer å spise, sa han.

Jackson satt med alvorlig mine og betraktet tallerkenen med bakte poteter og biff.

- Småpenger, sa han. - Med de to skolene i Sitka, Juneau og Douglas, skolene i Jackson, Wrangell, Chilcat, Kosiak, Afognak, Karluk og Unga samt de i Kaka, Klawock...

- Ja, listen er lang som et vondt år, mente Healy. - Hvor mange elever er det snakk om?

- 745, svarte Jackson og var ikke det minste fornærmet over at Healy hadde avbrutt opplistingen av skolene. - De statsdrevne skolene koster myndighetene 20 000 dollar i året.

- 20 000? Ikke mer?

- Spøker du? Det er en anselig sum, Healy.

- Ja, jeg er enig i det. Da blir din bønn om tusen et spytt i Stillehavet.

De to mennene nøt etter hvert måltidet, og satte seg siden til rette i gode skinnstoler i kapteinens lugar for å tenne seg en sigar.

- Jeg må fortelle deg om misjonsskolene, sa Jackson.

- Ja, jeg slipper vel ikke unna, humret Healy mens han smattet høylytt på sigaren og sendte snirklende røykringer opp i lugartaket.

- Min egen kirke, den presbyterianske, finansierer skolene i Sitka, Hoonha og Point Barrow i nord, begynte pastoren. - Katolikkene driver skolene i Holy Cross og Nulato ved Yukon-elven, samt i Cape Vancouver.

- Er det ikke noen svensker med på dette også?

- Jo da, den svenske luthersk-evangeliske kirken driver skole i Yakutat og i Metlatka.

- Uten at jeg aner hvor alle disse stedene er, prøvde Healy seg.

- Jeg har sagt det før, men gjentar det gjerne, sa Jackson. - Hva gjør du som kaptein på et skip som dette når du ikke aner hvor du befinner deg?

Healy slo opp latterdøren. - Nei, nå overgår du deg selv, Jackson. Dette var jo humor av ypperste klasse. Skål.

Han hadde rukket å skjenke seg en liten whisky som dessert etter den kraftige middagen. - Man skal ikke fornekte seg livets goder.

- Det kan bli for mye av det gode, mente Jackson.

- Jeg er en nøktern mann, parerte Healy.

- Jeg må vel innrømme at du har rett i det. Uten deg ville ikke prosjektene mine ha vært mulige.

Sheldon Jackson ble brått usedvanlig ydmyk til ham å være.

- Vi er et godt team, fastslo Healy med et bredt smil. - Når dette er over, skal vi bevilge oss noen dager i Kodiak på tilbaketuren.

- Jeg tror det blir noe spesielt med den øya, sa Jackson.

- Hva mener du med det?

- Med sin natur, stupbratte fjell, irrgrønne daler og elver fulle av laks, tror jeg Kodiak vil bli et yndet feriested for de kondisjonerte.

- Tror du noen frivillig vil reise helt til Alaska for å feriere? Healy hørtes vantro ut.

- Det lyder kanskje usannsynlig, men jeg drømte at folk strømmet til Alaska i tusenvis.

- Du høres ikke særlig sanndrømt ut, om jeg skal si det slik, mente Healy. - Jeg tror nesten du bør holde slike drømmer for deg selv heretter.

- Mennesket spår, men Gud rår, sa Jackson. - Men det er en fascinerende tanke.

- Som aldri blir virkelighet.

- Det vet man da aldri, Healy.

 

ETTER MÅLTIDET tok begge seg en velfortjent middagslur for å være så uthvilt som mulig til møtet med folket i Point Barrow.

Det viste seg at det var mer enn nødvendig med hvile og ro.

Til Sheldon Jacksons store overraskelse hadde en hvalfanger vært innom med post til stasjonen noen dager tidligere, blant annet et brev adressert til Jackson.

- Hva er det, Jackson? spurte kaptein Healy da pastoren hadde lest det hele og ansiktet hadde antatt en stadig mer faretruende rødfarge i lyset fra vinduet inne på skolens kontor.

- Jeg har drømt om en økning av budsjettet for både de statseide og misjonsdrevne skolene til 75 000 dollar i året, jeg håpet på 60 000, men de 50 000 som er til rådighet inneværende år er faktisk foreslått redusert til 40 000.

- Hva er det du sier?

- 40 000 dollar i året.

- Det er jo uhørt. Først nekter de deg å opprette lokale fond fordi alt skal finansieres fra Washington, så avspiser de deg med dette til skoledriften.

- Det er en sjokkerende melding å få, sa Jackson. - Harde nedskjæringer betyr at vi må engasjere mindre kompetente lærere fordi det er bare disse som vil godta lavere lønn.

- Meningsløst, utbrøt Healy. - Hva skal du gjøre?

- Jeg vet ikke. Det var et hardt slag.

- Ubegripelig og arrogant.

- Det verste er at kongressen ikke bryr seg det minste om de verdiene Alaska har spyttet inn i statskassen de siste tjue årene. Tjue millioner dollar, Healy. Tjue millioner dollar, og det blir kanskje like mye de neste tjue årene.

- Det er ille. Virkelig ille.

Sheldon Jackson og Michael Healy var sterkt preget av innholdet i det famøse telegrammet fra Washington under resten av oppholdet i Point Barrow. Det var vanskelig å svelge. Jackson snakket med folk og svarte høflig på spørsmålene, men følte seg satt på sidelinjen av mektige krefter i kongressen som ikke syntes å ha noen særlig annen evne enn å studere sin egen navle.

Det bekymrer meg at jeg kanskje må be mine kvinner om mer pengestøtte, tenkte han med seg selv under avskjedsfesten om kvelden, før de skulle ta fatt på tilbakereisen. Hva vil Miss Frances Willard, presidenten i den kristne kvinneorganisasjonen, si til det?

Vel ombord i Bear gjorde han flere forsøk på å stenge de økonomiske bekymringene ute, men forgjeves.

Det ble mye rulling gjennom natten, og det skyldtes ikke dønningene.

 

VÆRET FORVERRET SEG raskt i løpet av det første døgnet. Det ble stadig færre enkeltisflak å se da de ble innhentet og innlemmet i en stadig voksende pakkis som forflyttet seg nærmere og nærmere fastlandet. Det gikk ufattelig fort i sprengkulden, og de kunne høre den karakteristiske lyden fra skruisen som steg opp som svære søyler, jamrende og skrikende som et havuhyre.

Healy spekulerte på om de nå måtte begynne som isbryter, noe som forsinket ferden sørover og gjorde reisen alt annet enn behagelig.

Til alt hell ble isen brutt opp av en sterk fralandsvind, slik at de igjen øynet åpent hav.

Men den velsignede vinden førte raskt til grovere sjø og de problemene dette førte med seg.

Jackson ble sittende inn på lugaren med et Europakart på bordet uten å kunne feste blikket på Norge og Finnmark, som danset rundt i Skandinavia et sted.

Nå var han vel vant med værgudenes herjinger langs Alaskakystene, men dette handlet om at det var sent på året, og stormene sto i kø for å kaste seg over hav og land. Det var en slags forpostfektning for den lange vinteren da havisen i Tsjuktsjerhavet frøs fast til fastlandet og dannet en uendelig hvit flate fra synsrand til synsrand.

Det verste var at han ikke fikk tatt til seg særlig mat under slike værforhold. Ikke det at han var sjøsyk av seg, men kvalmen lå likevel på lur.

En tung neve banket på lugardøren.

- Kom inn, sa han og festet grepet i bordet da skuta hev kraftig på seg i stormkastene fra firemeters høye bølger i besluttsom sørlig retning.

- Vi har vært ute i verre vær enn dette, Jackson, sa kaptein Healy.

- Likevel er det nesten umulig å studere kartene.

- Vel, mine karer på broen leser draftene som ingenting.

- Gammel vane, sa Jackson, en tanke blek om nebbet.

- Du blir vel ikke dårlig, min gode doktor?

- Det er ikke fritt for at lunsjen skvulper.

- Du vet hvilken medisin kapteinen foreskriver.

- Ja, ja, jeg vet det.

- Kanskje det kunne passe med en liten...

- Nei, ellers takk, Healy. Du får meg aldri til å skifte mening om den saken.

Michael Healy strakte sine ruvende 1,90 meter høye skikkelse og ristet av latter. - Nei, det regnet jeg ikke med heller. Du er og blir en stabeis.

- Det mente du vel som en kompliment, sa Jackson.

- Ja, selvfølgelig.

Igjen kastet Bear kraftig på seg. Kaptein Healy vaklet noen skritt mot Jacksons skrivebord, men satte raskt sjøbein for å rette opp sin egen skute.

- Tsjuktsjerne ypper seg igjen, sa Healy.

- Du mener vel Tsjuktsjerhavet, mente Jackson.

- Ja, selvfølgelig. Vil du være med opp på broen?

- Nei, ellers takk.

Brått banket det på lugardøren igjen.

- Ja, kom inn.

Førstestyrmann Sean McMurphy, en innvandret sjøulk fra Dublin, steg inn i lugaren. Det rødmussede ansiktet sto godt til det rødlige skjæret i håret.

- Det er oppfanget nødbluss fra et skip i havsnød, sir, sa McMurphy med behersket stemme.

- Hvor befinner den seg? Kaptein Healy betraktet nestkommanderende med alvorlig ansikt.

- Noen sjømil vest av Wainwright, ser det ut til, sir.

Sheldon Jackson grøsset. - Dere har vel ikke tenkt å svare på et nødsignal fra de farvannene?

- Et nødsignal er et nødsignal, Jackson, utbrøt kapteinen og sendte pastoren et strengt blikk. - Hva er det de sier i den gode boken? Noe om at når bare et av mine får blir borte...

- Ja, ja, jeg vet hva du tenker på, bet Jackson ham av. - Det neste blir vel sitater hentet fra fortellingen om den barmhjertige samaritan.

- Ja, jeg tenkte faktisk et øyeblikk på det, sa Healy med alvor i røsten. - McMurphy, legg straks om kursen og oppretthold kontakten med båten.

- Ay, ay, sir.

- Hvilken båt er det, forresten?

- Hvalfangerskuta James Allen, sir.

- Da har sannelig kaptein Arthur Huntley rotet det til for seg igjen.

Jackson tviholdt seg i skrivebordet og ristet på hodet. - Er det samme fyren som gikk på grunn utenfor Teller under uværet i fjor?

- Selvsamme, svarte Healy kontant.

- Det er vel ikke tilfeldigvis samme karen som var over i Sibir og byttet til seg rein for whisky? spurte Jackson og stirret forskrekket på Healy.

- Nei, nei, ta det med ro, Jackson. Du må forberede deg på mye rulling fremover. Etter kursendringen får vi bølgene inn fra styrbord side. Kanskje du like gjerne skulle mate krabbene med det samme?

Jackson grøsset på nytt. Med den stadig økende drivisen var det dødens farvann på denne tiden av året. Mange skuter hadde møtt sin skjebne i isen. Hvalfangerne levde på grensen av det umulige. Kaptein Arthur Huntley på James Allen var beryktet for å ta sjanser.

Før eller senere måtte det gå galt med ham.

Selv ikke Gud kunne holde sin beskyttende hånd over en slik respektløs fyr, tenkte han.

- Så du ønsker å holde deg i lugaren? undret Healy.

- Dere klarer dere utmerket uten meg, svarte Jackson. - Løyer vinden en tanke, kan jeg kanskje få gjort unna noe av planleggingsarbeidet mitt også.

- Da ber du om mer enn du kan forvente å få, til og med av Vår Herre, mente Healy og trakk på skuldrene. - Høststormene er ikke til å spøke med i disse farvannene, Jackson.

- For ikke å snakke om pakkisen, mumlet Jackson.

Etterpå ble det en svært vanskelig oppgave for Jackson å konsentrere seg om urolige kartflak over Europa fordi kutteren brått la om kursen og fikk hele brottsjøer innover dekket fra styrbord side.

Jeg kan like godt legge meg nedpå litt, tenkte han med seg selv.

 

BEAR STAMPET SEG ufortrødent videre gjennom den grove sjøen. Time etter time hamret bølgene mot kobberhuden, pisket saltdrefs inn over dekk og luker, kledde det hele med tungt isskum som fra et frådende havuhyre.

Gnisten morset signaler over til havaristen uten at han fikk noe gjensvar. Kaptein Healy begynte å tvile om de i det hele tatt ville kunne finne overlevende etter hvalfangeren.

- Er vi på rett kurs?

- Ja, sir, svarte McMurphy og pekte. - Lysene kom rett nordfra.

- Hvorfor svarer hun ikke? Hun kan da ikke bare rett og slett ha gått ned med mann og mus uten å ha rukket å sende flere livstegn fra seg?

- Jeg vet ikke, sir, men det er taust der ute.

- Hvor langt unna er vi nå? spurte Healy. Det var umulig å se noe mer enn den forreste masten på kutteren. Baugsprydet og ankerspillet i forstevnen var borte i et kov av hvitt saltskum som drev inn over styrbord rekke.

- Kanskje ti sjømil, sir.

Bear ble kastet sidelengs av en brottsjø. Roret rev seg ut av nevene på førstestyrmannen og begynte å spinne rundt som et sagblad i rasende fart. En av matrosene klarte å stanse runddansen, men fikk seg et par durabelige slag over hendene før han fikk den under kontroll igjen og rettet opp skipet.

- Bra gjort, Peeper. Bra gjort.

- Alt i orden, sir, sa matros Peeper, noe slukøret, men ved godt mot. Han hadde fått assistanse av McMurphy, som hadde kommet seg til hektene igjen etter rundkastet.

- Hvor stor fart gjør vi nå, McMurphy? ville Healy vite. Han prøvde å gløtte ut av koøyet midt i vindusrekken, et koøye med en roterende pusser som forsøkte å holde regn og saltsjø unna uten å lykkes i særlig grad.

- Ikke mer enn fire knop, sir.

- Da når vi frem til jul.

- Kanskje det, sir.

- Faen ta deg, McMurphy, det var jo en spøk.

- Ja vel, sir.

Healy hadde sin fulle hyre med å holde seg fast, og gløttet av og til på kompassnålen som så ut til å gjøre alt den kunne for å slippe unna spriten den var sperret inne sammen med.

- Bear har aldri gitt seg i dårlig vær, brølte han og hyttet ut mot uværet. - Den stamper rundt som en groggy bokser, men gir seg aldri.

På nytt kom en brottsjø og skyllet over dekk med full tyngde og nådeløs besluttsomhet. Det var som om Gud hadde tatt tak i båten for å filleriste litt ydmykhet og respekt i kaptein Healy etter den uærbødige uttalelsen hans.

Bear krenget svakt over mot babord, men rettet seg langsomt opp igjen etter at brottsjøen hadde funnet det for godt å slippe taket.

- Du får henne aldri.

Igjen hyttet kaptein Healy mot stormpiskeren der ute som truet med å mørbanke den kobberkledde havfruen hans til lydighet. - Bra gjort, Peeper.

Healy hørte banning og sverging fra mennene som klamret seg til roret. De sloss mot både en nådeløs stormgud og sine egne lammende smerter i armer og bein.

Det ble enda noen timer med ujevn kamp mellom godt sjømannskap og naturkreftene som herjet med Tsjuktsjerhavet og tvang det til å spytte ut bølger på opptil fem meters høyde.

Men kruttet ble etter hvert oppbrukt, og både sikten og været bedret seg betraktelig i løpet av et par timer. Snart lå havflaten grønnsvart og seig som om ingenting var skjedd.

Det var det reneste kaos om bord i Bear. Hun hadde forsøkt å bryte ryggtak med havguden og hadde nærmest knekket ryggen. Mannskapet følte seg like mørbanket som en biff. Byssa var overstrødd med kjeler og kar, matvarer og bestikk. Det fløt kaffe overalt. Lugarene var endevendt til det ugjenkjennelige.

Man kunne bare gjette seg til hvordan Sheldon Jackson hadde det i sin selvvalgte ensomhet nede i lugaren.

Kaptein Michael Healy rakk ikke å tenke tanken helt ut før McMurphy plutselig ropte at han endelig hadde fått svar fra havaristen.

- De ber oss avblåse det hele, sir. De har fått maskineriet i gang igjen.

- Hva i helvete er det du sier, mann?

- De fikk maskinstans, sir, og James Allen drev av noen timer mot isen vest av Wainwright, men hun er allright nå, sir.

- Det var nå som bare pokker. Den fordømte Arthur Huntley får nok svi en vakker dag, sann mine ord.

- Det hjelper ikke å banne mot uværet, Healy.

Kapteinen stirret vantro på skikkelsen som sto i døråpningen inn til broen: en skjeggete, blek mann med ovale briller og tynt hår.

- Det eneste som hjelper, er å be til Vår Herre, erklærte Sheldon Jackson og vaklet inn. - For etter denne stormen kommer isen. Og den vil komme uhyggelig fort.

 

6

De hadde kommet så altfor langt ut av kurs, og måtte kjempe seg inn mot kysten igjen etter den bortkastede søkingen etter James Allen. Etter væromslaget kom isen i langsom og forutsigbar bevegelse igjen. Havet ble svart og blankt og virket seigt som lønnesirup. Til og med dønningene forsvant. Den hvite iskanten arbeidet seg raskt mot kysten, fortsatte sin ustanselige jamring og gnissing, sine høye smell og stønn. Det var som om pakkisen ropte ut sine advarsler om at alle skip måtte forlate farvannene før vinterisen hugg tak i dem og låste dem fast i et jerngrep gjennom mørketidsmånedene.

Været i Alaska er like omskiftelig som en kvinnes humør, tenkte Jackson mens han betraktet pakkisen som lå som en langstrakt mur langs kysten nedover mot Point Hope. Den nærmet seg faretruende, time for time, i sprengkulden som hadde kastet seg over landet.

Tsjuktsjerhavet hadde bestemt seg for å fryse til for godt, så det ut til.

Jackson visste at skipet ville tåle mye hard medfart siden hun var så solid bygget og kledd med tykk kobberhud mot isen.

Men man kunne aldri vite.

Pakkisen er ingen nådig medspiller i Arktis, tenkte han. Håper vi når Point Hope i tilfelle det ender med overvintring.

I så fall ville alle hans planer være satt ut av spill på en effektiv måte. Hele eskimoprosjektet ville gå i vasken. Washington kom til å stanse all pengetilførsel.

Han grøsset ved tanken.

- Er det noen fare for at vi kommer til å fryse inne? spurte han Healy. Engstelsen sto tydelig tegnet i det bleke ansiktet hans.

- Spøker du? utbrøt Healy og ristet på hodet. - Ikke denne skuta, nei.

- Det har skjedd med mange andre i løpet av de siste årene.

- Bear er så bunnsolid og tåler så mye bank at hun river seg løs fra den mest gjenstridige pakkisen på kloden.

Det var tydelig at Healy ikke ville høre på det øret i det hele tatt.

- Vinteren ser ut til å komme så altfor tidlig, fortsatte Jackson.

- Det stemmer nok, men Bear er ingen hvemsomhelst. Til det kjenner jeg henne for godt. Du kan føle deg helt trygg om bord.

- Det står store verdier på spill, Healy. Rekker jeg ikke Washington før jul, slik at jeg kan legge frem planene mine, er det kroken på døren.

- Vi skal være på plass i Seattle som avtalt. Så får toget sørge for å frakte deg videre østover.

- Det er noe jeg vil drøfte med deg, Healy, sa Jackson. - Kan du slippe fra?

- Det er derfor vi har McMurphy om bord, Jackson. Jeg kommer straks. Skal vi møtes på min eller din lugar?

- Min.

- Det er i orden.

Jackson forlot broen og tok leideren ned til hoveddekket. Isjamringen kunne høres overalt omkring skipet. Frosten sydde sammen råken bak Bear etter hvert som den ség forover. Det ramlet og gnisset fra baugen der kobberhuden gnagde seg gjennom havisen, ennå uten særlig motstand.

La oss for Guds skyld vende velberget tilbake, tenkte Jackson og låste seg inn på lugaren.

Han kastet et kjapt blikk rundt i rommet og ga seg straks til å rydde unna noen klær og bøker som lå i spredt orden på golv, bord og stoler.

Uorden utenfor betyr uorden inni, slo det ham plutselig da han hadde fått det verste unna.

Healy hadde det alltid strøkent på lugaren. En ryddig fyr, både i tankene og ellers.

Hva skulle jeg egentlig ha gjort uten ham?

Det banket på døren, og han ilte til for å slippe Healy inn. Vanligvis drøftet de sakene i kapteinslugaren, men nå var det hans eget utkast til annonse i de skandinaviskspråklige avisene han ville forelegge Healy.

- Stig på, Healy. Sett deg.

- Takk. Ja, hvordan trives du egentlig her?

- Det går greit, men jeg er meget bekymret for isen.

- Jeg må bare berolige deg med at alt er under kontroll. Du har ingenting å frykte.

- Jeg fester min lit til deg - og Gud, sa Jackson lavmælt. - Jeg kan ikke annet.

- Nei, det er slik det er.

- Det er noe jeg vil vise deg, begynte Jackson og bøyde seg fremover for å hente noen ark som lå på salongbordet sammen med det store Europakartet. - Jeg har utarbeidet forslag til annonse til avisene. Jeg vil at du skal lese det.

Healy grep arkene og bladde seg raskt gjennom den vesle bunken. Det var flere utkast, men det øverste tydet på å være det ferskeste.

- Skal jeg uttale meg om alle sammen? undret Healy.

- Ja.

Healy tok seg god tid fordi han skjønte at det betydde svært mye for pastoren. Jackson begynte å tromme lett med fingrene på bordet og gløttet nesten engstelig på Healy, som om han forventet et raskere svar enn det Healy kunne gi.

- Nå?

Healy kremtet og gned seg på haken. - Jeg ser jo at du har bearbeidet det hele noen ganger. Det er vel det siste utkastet som ligger øverst?

- Det vil jeg ikke svare på, sa Jackson. - Les utkastene uavhengig av hverandre.

- Allright.

Igjen tok han seg god tid og merket seg at Jackson ble mer og mer nervøs. Det var som om han satt på tiltalebenken og ventet på dommen.

- Jeg er klar til å si noe om utkastene nå, sa Healy endelig.

- Ja, hva blir det til?

- For å starte med det øverste først: det er for omstendelig og tunglest. En hel side blir for mye.

- Ja vel.

- Det andre er også altfor langt. Det er dessuten for lite presist. Det er ikke klart nok hva det søkes etter. Det tredje har en passelig lengde, men er ikke seriøst nok i tonen. Er jeg for kritisk?

- Nei da, jeg har holdt på så lenge at jeg tåler det meste. Det er viktig for meg å få annonsen så korrekt som mulig.

- Ja, jeg sier alltid det jeg mener.

- Det var derfor jeg ba deg komme hit.

Healy nikket og hentet opp de to siste arkene. - Begge disse er brukbare. Passelig lengde og et avklarende innhold. Jeg ville foreslå det siste av disse to.

- Hvorfor er det best?

- En god overskrift som stiller det rette spørsmålet: "Menn ønskes til å ta seg av reindrift i Alaska". Det beskriver klart hva som kreves av disse mennene. De første utkastene var for snirklete i språket.

- Det øverste arket var det siste utkastet, innrømmet Jackson.

- Som oftest er det første det beste.

- Les annonsen høyt for meg, ba Jackson og lukket øynene.

Healy holdt arket opp foran seg og leste med grov røst:

- "Menn ønskes til å ta seg av reindrift i Alaska. Ved innføringen av tamrein til det nordlige Alaska ønskes noen få menn som har hatt praksis med vokting og avl av rein. Dersom en eller annen leser kjenner til en lapplander i USA eller Canada som er blitt oppdratt til å vokte rein, og som ville ønske å reise til Alaska og lede reindriften der, vennligst send hans navn og adresse til dr. Sheldon Jackson, Bureau of Education, Washington D.C. Meddel også helsetilstand, alder, erfaring med rein og lønnsforlangende."

- Det hørtes ut som det endelige utkastet, mente Jackson.

- Hva mener du med lapplander her? undret Healy.

- Lapplander er en mann som kommer fra Lappland, nærmere bestemt de nordlige delene av Skandinavia.

- Snakket du ikke om Finnmark og Norge?

- Jo, til å begynne med gjorde jeg det, men vi er sikret flere svar når vi utvider området.

- Jeg skjønner. Vel, jeg synes det ser utmerket ut. Men det er jo likevel et stykke fra annonsen til realitetene. Det er ikke sikkert du hører fra en eneste en. Og uten finanser blir det heller ikke noe av prosjektet. Burde ikke en annonse vente til det er avklart?

- Jeg har ikke tenkt å sette annonsen inn i avisene før i midten av desember. Inntil den tid bør mangt og mye være i orden. Ikke minst den økonomiske siden av saken. Men først og fremst bør vi komme oss ut av disse farvannene. Ellers kan vi bare skyte en hvit pinn etter hele prosjektet.

Healy måtte riste på hodet og humre av Jacksons uforbederlige pessimisme når det gjaldt værforholdene. Det sto i så stor kontrast til den enorme optimismen hans i forbindelse med andre saker.

- Mens du sover de uskyldiges søvn her i lugaren, sørger mannskapet mitt for å bringe deg trygt ut av pakkisens favntak, sa Healy. - Time etter time, helt til vi er fremme ved Point Hope utpå morgenkvisten.

- Jeg sov ikke særlig godt sist natt.

- Kanskje du trenger noe beroligende?

- Kom ikke med denne evinnelige whiskyen din, utbrøt Jackson og kunne ikke fatte at Healy brakte dette på bane igjen, og det til og med inne på hans egen lugar.

- Nei, slapp av, Jackson, beroliget Healy ham. - Jeg mente tabletter.

- Huff, medisiner tar jeg bare ved sykdom.

- Vi kan komme tilbake til det hvis det forverrer seg.

- Ellers takk.

- Allright. Vel, jeg må tilbake på broen for å gi de siste ordrene før jeg køyer.

- Jeg satte pris på din ærlighet når det gjaldt annonsen.

- Greit. Jeg synes den er utmerket.

Healy reiste seg og gikk mot lugardøren.

- Hvis det er noe du trenger, er det bare å si fra.

- Det er i orden, men jeg tror det skal gå bra.

- God natt, Jackson.

- God natt.

 

UTPÅ NATTMORGENEN ble Jackson vekket av en av matrosene. Han kom seg opp av køya, noe gruggen og morgengretten og sår i øynene, og lurte på hva det skulle bety at han ble vekket på dette ukristelig tidspunktet.

- Det ligger en hvalfanger innefrosset et par skipslengder foran oss, sir, utbrøt den unge matrosen. - Kaptein Healy tenkte du ville se hvem det var.

Jackson oppfattet ikke at fyren i døren sto med et bredt glis om munnen.

- Jaså, det ville den godeste kaptein Healy, mumlet han og stavret seg opp i bare langundertøyet sitt. - Midt på natten.

Matrosen kunne ikke holde seg lenger og brast i latter. - Ja, sir. Det er en ordre.

- Hva er det du flirer av, gutt? utbrøt Jackson mens han dro på seg langbuksene og en tykk genser. - Gjør du narr av en gammel stakkar?

- Nei, unnskyld, sir, hikstet matrosen. - Det er ikke Dem jeg flirer av.

- Hvem er det da?

- Kapteinen på hvalfangeren, sir.

- Er det noe å flire av? Hvem er det, forresten?

- Kaptein Healy forbød meg å si det, sir.

- Har du hørt på maken. Og så midt på natten.

Matrosen gikk flirende tilbake samme vei han hadde kommet. Jackson trakk på seg en sid vinterfrakk og trædde vinterluen godt ned på hodet før han fulgte etter ut på dekk.

En bitende nordavind feide over Bear da han kom ut i friluft. Lyskasterne sendte skarpe stråler ut mot et fartøy som lå noen få skipslengder foran baugen, på tvers av leia.

Jackson holdt på å bite av seg tunga da han kjente igjen hvalfangeren.

James Allen!

- Ja, hva byr du meg? utbrøt kaptein Healy der han sto like foran ankerspillet i forstevnen.

- Jeg tror nesten ikke mine egne øyne, Healy.

- Nå skal vi jammen lære ham en lekse, Jackson.

- Hva mener du?

- Den gamle sjøulken om bord i hvalfangeren som sperrer leia, skulle ha kommet seg ut av disse farvannene for lenge siden. Han har satt både seg selv, sitt eget mannskap og oss i fare ved sin hasardiøse seilas utenom sesongen.

- Hvorfor er hun mørklagt?

- Ja, du kan spørre mer enn ti vise kan svare, humret Healy. - Hun har øyensynlig fått motorstans igjen.

Healy vinket opp til broen og ga dem tegn om å fortsette forbi havaristen for halv maskin.

- Skal vi legge oss på styrbord side av skuta? ropte McMurphy fra broen.

- Nei, vi skal dundre forbi uten å gjøre noe som helst.

- Hva er det du sier? utbrøt Jackson. - Skal vi ikke hjelpe kaptein Arthur Huntly?

- Kan du gjenta det, sir? ropte førstestyrmannen.

- Vi skal passere uten å yte hjelp.

- Det kan De ikke mene, sir.

- Visst kan jeg det.

Det varte ikke lenge før de hadde McMurphy nede på dekk, andpusten og desorientert.

- Er det alvor, sir? spurte han med et forskrekket uttrykk i ansiktet.

- Vel, egentlig ikke, men planen er å spille ham et puss. Han trenger en aldri så liten smekk for det han har gjort.

De to fartøyene nærmet seg langsomt hverandre. Bear brøt seg gjennom isen med en drønnende lyd. Lyskasterne sveipte over havaristen som lå som et spøkelsesskip i halvmørket. Det virket ikke som det var folk på dekk. Alt var dødt og stille, men mannskapet var sannsynligvis i ferd med å vekke maskinen til live.

Healy ba en av matrosene hente en ropert. Det var på tide å fortelle kaptein Arthur Huntly og mannskapet hans et alvorsord.

- Bear kaller James Allen, ropte han. Dampen slapp ut gjennom roperten som frostrøyk.

Bear ség langsomt inn mot Allens styrbord side. Den knasende lyden fra isen blandet seg med stønnene fra Bears dampmaskiner som bakket for å stanse fremdriften.

- Bear kaller James Allen.

Healys stemme slo tilbake fra havaristen som et hult og uhyggelig ekko. Fremdeles var det ikke tegn til liv om bord.

- Hva betyr dette? undret Jackson og gned unna noe av rimet som hadde festet seg i barten.

- Nei, spør ikke meg, svarte Healy og senket roperten. - Kanskje det ikke er James Allen, men Den flygende hollender?

- Jeg synes ikke det er passende med en spøk, mente Jackson.

- Nei vel, men én ting er i hvert fall sikkert: de har ikke forlatt skuta.

Healy satte roperten for munnen igjen og gjentok oppkallingen.

- Bear kaller James Allen.

Plutselig dukket det opp en skygge på broen. En mørk skikkelse kom ut, veivet med armene og ga livstegn fra seg.

- Kaptein Arthur Huntly her.

- Hva er skjedd?

- Motorhavari, ser det ut til.

- Det samme problemet som tidligere?

- Antar det.

- Hva tenker dere å gjøre?

- Det ser ikke ut til at vi får liv i maskinene igjen. Vi trenger slep.

- Slep? Ja, det blir i så fall ikke av oss.

- Hva?

- Vi er på vei tilbake til Point Hope og har dårlig tid - takket være en nødmelding fra en hvalfanger vest av Wainwright. Hvis det ringer noen klokker?

- Du kan ikke etterlate oss her.

- Kan jeg ikke det? Jo, min gode kaptein Arthur Huntly, det kan jeg virkelig.

- Men noen av mannskapet er blitt syke. Vi har dårlig med medisiner og mat om bord! Vi kan ikke overvintre her!

- Det får bli ditt problem, Huntly. Vi kan overlate dere noen medisiner, men maten må dere hente i land når isen har frosset skikkelig til. Eskimoene kan kanskje hjelpe dere.

- Er du splitter pine gal, Healy. Bear er en isbryter som berger skip og mannskap i nød! Du kan bli stilt for riksrett for dette.

- Nei, sier du det?

- Driver du ap med meg?

- Vi får se...

Healy senket roperten og ga beskjed om full fart akterover. Bears maskiner hogg til for alvor og rev opp isen i en stor sirkel rundt skipet, snart var den trygt unna havaristen og kunne sette kursen for Point Hope.

De hørte de fortvilte ropene fra kaptein Huntly, men snart døde de hen og ble borte i drønnene fra Bears maskiner.

- For Guds skyld, Healy, dette går ikke an.

Jackson så forskrekket på mannen han hadde samarbeidet med gjennom flere år. Dette var et så utrolig svik at han trodde han drømte.

Healy nikket og skjønte at pastoren hadde fått sjelekvaler av himmelske dimensjoner.

- Jeg forstår hva du mener, Jackson, men jeg ville straffe Huntly en gang for alle.

- Men ikke på en slik måte, Healy. Det er uhørt.

- Du vet ikke hva det neste skrittet er. Vent og se.

Til Jacksons overraskelse ga Healy førstestyrmannen ordre om straks å gjøre vendereis for å ta havaristen under slep.

- Nå har han fått tilstrekkelig med frost i seg, sa Healy. - Tiden er inne for å sende den barmhjertige samaritan Bear tilbake til havaristen.

- Du hadde altså planene klare - helt fra begynnelsen av, utbrøt Jackson og ristet på hodet.

- Tror du jeg er en nådeløs morder? Mannskapet ombord i James Allen ville ikke klart seg lenge med døde maskiner.

- Jeg vet ikke hva jeg skal si.

- Du behøver ikke si noe som helst, Jackson. Det hele var et skuespill satt i scene av en erfaren sjøulk som har sett seg lei på kaptein Huntlys meritter.

- Jeg skjønner.

- Ja, jeg håper da virkelig det!

Bear var igjen på kurs rett mot den mørklagte havaristen James Allen, og mannskapet forberedte seg til å klargjøre slepet. Råken etter Bear var fremdeles åpen da de nådde hvalfangeren, og kaptein Arthur Huntly sto ennå som fastfrosset på broen.

- Gjør klar til slep, ropte Healy over til hvalfangeren. - Så får vi se hva mine maskinister kan gjøre med James Allens maskiner.

- Du er en helvetes rakker, brølte Huntly fra havaristen. Flere av mannskapet hans sto ved rekka og ante øyensynlig ingenting om det peket de hadde vært utsatt for.

Det var heller tvilsomt om Huntly ville informere dem om det inntrufne, men mannskapet merket seg at han var ildrød i ansiktet.

7

Finnmarksvidda, øst for Masi, oktober 1893

Reinhjorden til Somby-siidaen hadde vært på høstbeiteområdene lenge allerede. Høsten hadde virkelig festet grepet; løvet hadde falt av trærne, og luften var kald. Det ga dem alle en slags forsmak på vinteren som ville komme i skabmamannu, mørketidsmåneden november.

Ande hadde kjempet i dagevis sammen med andre gjetere for å skille rein fra blandingshjordene. Det hadde vært lange dager og netter med mye slit og frysing, langt borte fra både mennesker og lavvo.

Men det beinharde slitet holdt de vonde tankene om Marit unna.

Oppholdet i isvannet og den etterfølgende feberen hadde svekket henne og gitt henne varige mén; hun trakk litt på det ene benet og hadde mistet noe av førligheten i venstrearmen. Den første tiden holdt hun seg for det meste i nærheten av siidaen og tok sjelden lange turer som tidligere. Det ble til at hun arbeidet sammen med Beret og hjalp henne i det daglige arbeidet.

Marit hadde liksom fått et bittert drag over ansiktet, og fremtidsdrømmene syntes å ha visnet bort, lik kreftene i venstrearmen.

Etter en tid dro hun hjem til foreldrene sine i Kautokeino, Sara og Isak Somby. Det var det som tynget Ande mest.

Ande satt sammen med Mattis og Lasse Lemet i gjeterlavvoen og spiste reinsodd med rugbrødstomp til. Både Mattis og Lasse hadde merket seg Andes tungsinn de siste ukene. Det var knapt et fornuftig ord å få ut av ham under arbeidet med hjorden. Han hadde riktignok kastet lassoen med sin vanlige treffsikkerhet, men munnen var lukket med sju segl mens han skilte ut fremmede dyr. Han kommenterte verken øremerker eller fargenyansene i reinpelsen.

Det var mer enn tyngende å måtte sitte sammen med ham i lavvoen under måltidene de var nødt til å innta sammen.

Om natten sov de på skift, og dermed slapp de både forstillelsen og usikkerheten.

- Du må dra til Kautokeino, Ande, sa Mattis til slutt med myndig stemme. - Marit trenger deg mer enn noen gang.

Ande satt med bøyd hode og ville ikke se kameraten i øynene. Han fingret med kaffekruset, men forble taus.

- Hører du ikke hva jeg sier? Marit trenger deg nå.

Ande pustet tyngre, men gjorde ingen tegn til å ville svare.

- Må jeg bli forbannet på deg, Ande? Må jeg tvinge deg til å gjøre det du frivillig burde ha gjort for lenge siden.

Det var som om Ande hadde fått en ørefik. Han kvakk til og satte brennende øyne i Mattis. Lasse trakk seg unna i påvente av et raseriutbrudd fra en som hadde stengt følelsene sine inne så altfor lenge.

- Hvorfor i helvete blander du deg inn i livet mitt? utbrøt han i fullt sinne. - La meg være i fred.

Hendene hans skalv slik at kaffen skvulpet ut av koppen og ned på koften. Ansiktet ble blekt under luen. De hadde aldri sett ham oppføre seg på dette viset før. Lasse la en arm på skulderen til Mattis for å forhindre at han tok til gjenmæle og økte Andes raseri.

Det var forgjeves. Mattis var ikke lettskremt.

- Hør her, Ande, utbrøt han med kvass stemme. - Du oppfører deg som en illsint goddesahpan. Du lar faktisk sinnet gå ut over oss, men i stedet er det du som sprekker av det, akkurat som et lemen. Bruk heller kreftene til å hjelpe Marit før det går over styr for deg.

Mattis visste at han hadde truffet et sårt punkt, og vekket Ande fra den lammende dvalen han hadde befunnet seg i gjennom de siste ukene.

- Du vet ikke hva du snakker om, prøvde Ande seg, men Mattis lot seg ikke avspore, bare avbrøt kameraten og fortsatte den nådeløse overhøvlingen.

- Du lurer ikke meg, fortsatte han like intenst. - Du har gått rundt som et umælende dyr gjennom de siste dagene og gjort livet surt for både deg selv og oss andre. Istedenfor å grave deg ned i elendigheten burde du komme deg av gårde til Kautokeino. Du har ingenting her å gjøre. Vi skal nok klare å ta oss av reinflokken uten din hjelp.

Ande ble sittende og måpe av Mattis' alvorsprat. Det var som om luften hadde gått ut av ham. De hadde hatt sine diskusjoner, men aldri på denne måten.

- Forstår du hva jeg sier? ville Mattis vite.

- Ja, svarte han matt.

- Jeg skal snakke med Aslak om å gi deg fri.

- Det behøver du ikke, sa Ande. - Jeg skal gjøre det selv.

- Er du sikker på at du klarer det?

Ande nikket. - Ja.

Igjen kikket han ned i koppen sin, men nå var det som om han skammet seg over det han hadde sagt og gjort.

Lasse Lemet syntes det hele hadde vært en forferdelig opplevelse. Han visste ikke hva som var verst: fullstendig taushet eller uhemmet raseri. Det var best å overlate den ubehagelige situasjonen til de to som hadde satt det hele i gang.

- Jeg fortsetter med utskillingen, sa han bare og trakk seg ut av lavvoen.

- Det er greit, sa Mattis. - Jeg kommer snart etter.

- Vi skremte ham visst, sa Ande.

Mattis nikket. - Snakker du med Aslak?

- Ja, jeg skal snakke med ham.

- Du vet hva som skjer hvis du ikke tar det opp med ham.

- Ja.

Så var Mattis på vei til reinhjorden med lassoen klar mellom hendene. Han var lett på foten over lyngtuene. En tung bør hadde falt av skuldrene hans.

Ande satt en stund ved ildstedet og grunnet på hvordan han skulle slite seg løs og snakke med siida-isit Aslak Somby. Selv om Aslak var en rettferdig og fornuftig mann, syntes han det var ille å måtte svikte siidaen midt under det viktige arbeidet med å skille rein fra blandingshjordene.

Men tanken på Marits skjebne preget alt han foretok seg.

Han kunne ikke leve med det lenger.

Ande reiste seg og skjønte at han måtte forlate gjeterkameratene for å vende tilbake til siidaen en dagsmarsj lenger vest.

Han betraktet den roterende reinflokken på høyden like bortenfor lavvoen, og ristet på hodet.

Mattis ville nok ikke se ham der oppe.

Det er best å komme seg av gårde, tenkte han.

Men det føltes tungt å løfte kommagene over lyngtuene.

 

BERET BEARBEIDET reinskinn i det lave solskinnet utenfor lavvoen i Somby-siidaen da hun fikk øye på en skikkelse i det fjerne. Husbond Aslak hadde en pause fra reinskillingen ved Lahtnetjavre, og satt nå inne i teltet og skjenket seg en god kopp kaffe mens snadden dampet røyksignaler fra ene munnviken hans.

- Aslak, det kommer noen østfra.

- Hva?

- Det kommer noen østfra.

Siida-isit Aslak stakk hodet ut av teltåpningen og myste mot de lave åskammene i øst. En dukknakket skikkelse tegnet seg stadig tydeligere mot himmelranden.

Det er som om han bærer på en bør som er tyngre enn han kan makte, tenkte Aslak.

- Hvem er det, Aslak? spurte Beret. Gubben hadde atskillig skarpere syn enn henne på lang avstand.

- Vet ikke ennå, svarte han og fortsatte å dampe på snadden. Han skygget for øynene med håndflaten for å se bedre.

To ravner fulgte etter viddevandreren som skygger. De fløy i vide sirkler over hodet hans, men det var ingen lyd å høre, bare den lave pusten fra østavinden som holdt skyene unna.

Det kan være et dårlig tegn, tenkte Aslak. Noe alvorlig. Kanskje en fremmedkar med uærlige hensikter? Eller kanskje en omstreifende handelsmann, en daza, en nordmann med ryggsekk og varer han skal selge?

- Ser du hvem det er? maste Beret. Hun hadde stanset skinnarbeidet og holdt øye med både gubben og fyren som nærmet seg. Den lave solen kastet lange skygger. Det så ut som fremmedkaren gikk på stylter.

- Snart, snart, sa Aslak mens han smattet på snadden. - Å ja, nå ser jeg hvem det er.

Beret gløttet forfjamset på gubben, som tilsynelatende hadde funnet svaret og nå var på vei inn i lavvoen uten å si noe til henne. - Skal du ikke fortelle meg det?

Gubben snudde på hodet og sa med rolig stemme: - Om ikke lenge vet du det selv, Beret.

Så var han igjen skjult bak seilduken i lavvoen for å nyte nytrukket kaffe med tørket reinkjøtt, noe han ikke fikk nok av.

Da fremmedkaren var på høyde med det første teltet i ytterkanten av siidaen, skjønte Beret at det var kjentfolk. Men hun var forbauset over at han var tilbake alt nå.

- Buorre beaivvi, sa Ande.

- Goddag, Ande. Hva gjør du her?

Ande ble stående et øyeblikk som om han tenkte seg nøye om. - Jeg må snakke med Aslak. Hvor er han?

- Han tar seg en kafferast, svarte Beret og nikket mot lavvoen.

- Kan jeg gå inn?

- Bare gå inn du, Ande.

Ande gikk inn i halvmørket, hilste og satte seg ned ved ildstedet. Aslak slurpet kaffe og bød Ande fra kjelen. Ande ristet på hodet.

- Jeg må spørre deg om noe alvorlig, begynte Ande og fiklet med luen han holdt i hendene.

- Jeg vet det.

- Hvordan vet du det?

- Ravnene fulgte deg.

- Ravnene?

- Ja, to stykker. Så du dem ikke?

- Nei, jeg gikk i mine egne tanker.

Aslak nippet til kaffen igjen og tygde på reinkjøttet. - Det er ikke bare ravnene som varsler fare, Ande. Når du kommer hele veien fra reinhjorden, betyr det at det er noe alvorlig.

Ande nikket. - Ja, det er slik.

- Du bør ta turen til Kautokeino med det samme, sa Aslak bestemt.

Ande stirret forundret på siida-isit. - Du visste det hele tiden.

- Ja, det er ikke mer å snakke om. Si til Beret at hun ordner med niste. Båten ligger klar ved Eatnu.

- Giitu, Aslak.

- Det er jeg som skal takke deg for godt arbeid med reinflokken, Ande. Du har hatt en vanskelig tid. Hils Marit. Si at vi tenker mye på henne.

Ande var forundret over Aslaks åpenhjertighet.

Det var noe nytt og uvanlig.

Ande gikk ut av lavvoen hvor han hadde tilbrakt så mange netter sammen med kjæresten. Nå sto det bare som et vagt minne, akkurat som ravnedrømmene. Han gløttet opp mot en kaldblå senhøsthimmel og så ravnene sirkle høyt der oppe foran den bleke frostmånen.

Marit, nå kommer jeg snart.

To ravner, Marit, det er oss.

Ande følte seg oppstemt da han gikk bort til Beret for å overbringe beskjeden fra Aslak.

- Jeg drar til Kautokeino nå, Beret, sa han bare.

- Jeg har ventet på dette, Ande, utbrøt Beret og omfavnet ham. - Hvorfor tok det så lang tid?

- Jeg vet ikke.

- Er hun ikke bra nok for deg lenger, Ande?

- Jeg ble så bitter. Hvorfor skulle dette skje med oss?

- Marit er ensom og trenger støtte.

- Jeg vet det, Beret. Jeg vet det.

Ande ristet på hodet og så på Beret med sørgmodige øyne.

- Vi skal ikke kaste bort mer tid. Jeg lager i stand niste til turen.

Beret avsluttet skinnarbeidet og gikk inn i lavvoen for å høre hva Aslak mente. Men både Beret og Aslak hadde kommet frem til samme beslutning uavhengig av hverandre.

Det var disse usynlige båndene som var livets virkelige mysterier.

Ande syntes det var greit å avslutte samtalen. Den begynte å bli svært vanskelig for ham. Nå kunne han snart ta fatt på turen tilbake til Kautokeino.

Da ble det god anledning til å tenke gjennom det som hadde skjedd etter at Marit dro tilbake til foreldrene. Rikelig med tid.

Ande satte seg ned på bakken like utenfor lavvoen og betraktet viddelandet som strakte seg så langt øyet kunne se i alle himmelretninger.

Snart var vidda dekket av hvit snø som skjulte alle gamle synder i mange dagsreisers omkrets. Man kunne liksom starte på nytt igjen. Glemme alt det vonde og få et annet liv.

Han gløttet mot sør i retning av Kautokeino.

Hva skal jeg si til henne? tenkte han.

Hva kommer hun til å si til meg?

Kanskje hun spør om hvorfor jeg ble så lenge borte?

Hvorfor jeg ikke kom for lenge siden?

Hva skal jeg egentlig svare på det?

Ande ristet på hodet og lukket øynene, forsøkte å stenge de vanskelige spørsmålene ute.

Jeg finner nok svarene når jeg møter henne igjen, tenkte han.

- Her har du noe å bite i.

Beret sto med ett foran ham med en neverkaup i hendene. - Her er både brød og smør, ja, til og med litt sukker.

- Giitu, Beret! Takk skal du ha!

- Trenger du noe annet?

- Nei, jeg klarer meg.

- Hils Marit fra oss.

- Ja, det skal jeg gjøre.

Ande reiste seg og pakket neverkaupen ned i en skinnsekk som han hengte over skulderen.

- Jeg blir ikke lenge borte.

- Ta den tiden Marit trenger, Ande.

- Jeg skjønner hva du mener.

- Reinen finner alltid tilbake til vinterbeitet.

- Ja.

Beret omfavnet Ande og kysset ham på det ene kinnet. Deretter knelte hun for å fortsette med bearbeidingen av reinskinnet som lå utspent på bakken.

Ande gikk med besluttsomme skritt vestover mot Eatnu. Det føltes atskillig lettere å løfte føttene nå. Det var som om de kjente både retningen og målet.

Høyt over hodet hans, like foran frostmånens bleke høstansikt, sirklet to ravner og flettet livene sammen i en uendelig flukt over himmelbuen.

 

HUN HADDE GRÅTT og bannet og stridt for å komme seg fra heimhusene og ned til elven med klesvasken. Isvannet bet seg inn i de røde hendene hennes og lammet henne nesten helt opp til albuene. Hun satt på huk og skyllet, men venstrehånden adlød henne nesten ikke lenger.

Hvorfor skulle dette hende meg, tenkte hun og bet leppene til blods.

Hun betraktet husene høyt oppe på elvebakken på den andre siden av Eatnu og ristet på hodet.

Dette var ikke det frie livet på vidda slik hun hadde drømt om. Hun likte dårlig å være bofast på samme sted hele året gjennom. Det var ikke det hun ville.

Det var et nederlag å måtte vende tilbake til Kautokeino og foreldrene uten å ha fått gjennomført året som tjenestejente hos onkelen.

To reinkalver i elven ødela livet hennes den regnfulle høstdagen i september.

Hun skulle bare latt dem drive av gårde, slik Ande hadde sagt.

Det var jo likevel umulig å redde dem.

Marit måtte reise seg opp for å strekke på venstrebenet, som hadde nektet å adlyde henne de siste ukene. Nummenheten var der nesten hele tiden, som om hun hadde fått varige frostskader.

Det knaste i den grove grusen på elvebredden da hun gjorde et kraftløst spark med kommagen på venstrefoten.

- Hvorfor straffer Du meg så hardt? utbrøt hun med ansiktet vendt mot himmelen. Det var en bitter klang i stemmen da hun klandret Gud, Han som rådde over alt liv på jorden. - Er det fordi jeg alltid ville gå mine egne veier? En som ikke ville bøye nakken?

Marit knelte som om hun ville be Vår Herre om tilgivelse, men isteden knyttet hun begge nevene og ropte mot himmelen.

- Du forsøker å ta Ande og drømmene fra meg, men du skal aldri knekke meg.

Hun gjorde seg ferdig med skyllingen av klærne moren hadde vasket inne i det vesle tømmerhuset de hadde på kirkestedet. Frosten hadde bitt seg fast i kroppen. Det var så vidt hun klarte å bære det halvvåte tøyet i tegerkurven opp den bratte oppstigningen fra elven. Foten sviktet gang på gang, gled unna henne slik at hun ble stående på kne mens tårene presset seg frem.

- Aldri, gråt hun. - Du skal aldri få knekke meg.

Omsider nådde hun toppen og kunne skue utover de få husene som lå spredt rundt kirken i Kautokeino sokn.

Jeg kan ikke bli her, tenkte hun med seg selv. Jeg må tilbake.

Moren sto utenfor tømmerhuset og ventet på henne. Det vanligvis så runde og blide ansiktet var preget av sorgen over at datteren hadde mistet tjenesten hos Aslak Somby, broren til ektemannen hennes, Isak.

- Har du grått nå igjen, Marit, sa Sara.

- Jeg kan ikke annet, mor.

- Du skal se det går over.

- Dette går aldri over.

- Hvordan kan du vite hva Gud vil med deg, Marit?

- Gud! utbrøt Marit. - Ja, hva vil Han egentlig når Han har gjort meg vanfør?

- Hysj, jente. Du skal ikke spotte Herren.

Marit gikk forbi moren og rett inn i tømmerhuset med klærne. Faren satt på trebenken ved bordet og spiste. Det var god fyr i vedovnen. I stedet for å henge opp klærne til tørk ved peisen, gikk hun inn i et av de to soverommene som var i den ene enden av huset. Hun måtte sette seg på bolsteret i sengen for å roe seg ned.

- Er Du min Herre, mumlet hun for seg selv. - Du som har straffet meg med lammelser. Du som nesten lot meg drukne i elven.

Hun knyttet nevene, trykket dem inn mot lårene og lukket øynene, men likevel presset tårene seg frem mellom øyelokkene.

- Du kunne like godt latt meg drukne, utbrøt hun.

Brått sto Isak i døråpningen. Den tettvokste kraftkaren med firskårent og blidt ansikt tjente til livets opphold fordi han eide mange kjørerein som han leide ut til både posttransporten og handelsmennene. Det hadde gitt ham råd til å bygge seg en finsk tømmerstue. Fremdeles var det mange av de fastboende som holdt til i telt eller torvgammer gjennom hele året.

- Du må ikke snakke slik, Marit, sa han med rolig stemme. - Du har fått livet i gave to ganger allerede.

- Men jeg er vanfør, far. Jeg vil ikke ha en slik gave.

- Med tiden blir du sikkert helt frisk igjen. Det er bare å være flittig i arbeidet slik at musklene blir trent opp igjen.

Marit skjulte hodet i hendene, og kroppen begynte å riste i lydløs gråt.

- Tiden leger alle sår, Marit.

- Jeg har ikke så lang tid, far.

Nå hulket hun høylytt slik at også moren kom til. Hun satte seg straks ned ved siden av datteren og strøk henne over håret.

- Det er som far sier, Marit, begynte Sara. - Med tiden vil alt bli bra igjen.

- Men hører dere ikke hva jeg sier? utbrøt Marit med fortvilelse i stemmen. - Jeg har ikke tid til å vente så lenge.

- Hva mener du, Marit? Isak så undrende på datteren.

- Ande vil ikke vente så lenge. Han kan ikke ha bruk for en kvinne som er vanfør.

- Hvis Ande er den jeg tror han er, så bryr han seg ikke om det.

- Hvordan kan jeg leve som flyttsame med armer og bein som ikke virker? Skal jeg sitte som en skinnsekk på sleden fordi jeg ikke kan følge de andre under flyttingene om våren og høsten?

Isak bet tennene sammen slik at musklene i kinnene knøt seg, og ble taus. Han visste hva datteren snakket om. Han hadde selv måttet legge inn årene på grunn av en svekket høyrearm. Det var bare å innse at flyttsamelivet var over for ham. Men han hadde klart å gjenvinne selvrespekten ved å begynne med kjørerein.

- Det er mye du kan gjøre, sa Sara mildt. - Både skinnbearbeiding, sying av kommager, matlaging, bærsanking. Du må bare tenke annerledes.

- Jeg vil være gjeter, slik jeg er vant til.

- Som Andes hustru må du ta deg av matlagingen og annet kvinnearbeid, fastslo moren. - Slik er det bare.

- Jeg vil noe mer enn det. Ande og jeg har snakket mye om det.

- Hva sier Ande til dette?

Isak hadde funnet tilbake til ordene igjen.

- Han sier det skal bli annerledes for oss. Vi drømmer om et annet liv, far.

Isak ristet på hodet. Med en fot og en arm som sviktet ville livet videre bli både tungt og strevsomt for datteren, det var helt sikkert.

- Hvorfor kommer du ikke..., mumlet Marit og begravde ansiktet i hendene igjen. - Hvorfor, Ande?

- Det er hardt arbeid med utskilling av blandingshjorden, sa Isak. - Parringsslåssingen tar til for alvor. Aslak må ha alle gjeterne han trenger.

- Jeg vet det, hulket Marit. - Men jeg kan ikke gjøre annet enn å tenke på Ande.

- Vi forstår det, Marit, sa Isak. - Vi forstår det.

- Han kommer sikkert når utskillingen er ferdig, sa moren.

- Jeg håper det, mumlet Marit.

Hun tørket tårene fra øynene og gikk inn i stuen igjen for å henge opp klærne til tørk over peisen. Det var faktisk bedre å gjøre noe nyttig enn å bli sittende og visne bort.

- Etterpå spiser du og tar deg en tur og besøker noen, foreslo moren.

- Hvem skulle det være? ville Marit vite. - De fleste på min alder er ute på vidda.

- Du kan jo ta deg et besøk på nyskolen de bygger. Skolemester Hopsvik kan sikkert gi deg noe å gjøre. Kanskje du kan bli hjelpelærer når skolen begynner før jul?

- Jeg kan ikke snakke så godt norsk, sa Marit. - Selv om jeg kan lese det, kan jeg ikke lære fra meg.

- Det er synd at det finnes så få samiske lærebøker, brøt Isak inn. - Jeg hører at joiken er blitt forbudt.

- Er det sant, far?

- Det er blitt meg fortalt.

- Hvordan kan Hopsvik gjøre noe slikt?

- Det er myndighetene som har bestemt dette, Marit. Det regnes som synd.

Marit ristet oppgitt på hodet. - Det var ikke så strengt da jeg gikk på skolen mens Hanseide var lærer.

- Det er blitt helt annerledes etter at Hopsvik ble skolemester i Kautokeino, sa faren. - I år har mange familier fått mulkt fordi de ikke fikk sendt ungene sine på skolen til rett tid. Har du hørt på maken?

- Det er helt forferdelig, utbrøt moren og ristet på hodet. - Det er blitt strengere og strengere med årene.

- Hvorfor sier dere ikke fra om dette? Marit så anklagende på foreldrene sine.

- Hva skal vi si? Det som er bestemt, er bestemt, mente moren.

- Det er loven som er slik, Marit, sa Isak. - Vi må bite i oss det meste.

- Jeg tror sannelig jeg skal ta meg en tur bort på skolen likevel, sa Marit, som med ett hadde fått et besluttsomt uttrykk i ansiktet. Hun var fast i blikket, og borte var usikkerheten og utryggheten. Hun fremsto igjen som den gode, gamle Marit.

- Nå må du ikke gjøre oss forlegne, Marit, ba moren henne innstendig.

- Husk at jeg er avhengig av kjørereinene, advarte faren.

- Jeg skal spørre Hopsvik om han trenger en hjelpelærer, sa Marit med stø røst.

Moren og faren merket ikke at hun trakk på det ene beinet da hun med bestemte skritt la av gårde mot skolen, som lå like i nærheten av kirken.

 

 

 

 

8

Ande kjente seg til å begynne med både fri og lett til sinns da han staket seg oppover Kautokeinoelven fra Máze i Aslaks elvebåt. Etter flommen i september hadde vannstanden sunket. Enkelte steder måtte han vasse og trekke båten etter seg over de grunneste partiene. Høstklar og kald luft bet i kinnene, men han var godt forberedt på kuldegrader under frostmånen. Det var nesten ikke løv igjen på trærne langs elvebredden. Snart sto skogen naken og ventet på mørketidsdvalen.

Det var godt å betrakte landskapet som passerte uten å tenke for mange vonde tanker.

Men det var ikke til å unngå at han kom i tanker om Anna Buljo under stakingen.

Han husket den lange ferden med kisten hennes denne sommeren.

Det hadde vært mange triste begivenheter det siste året.

Annas død.

Marits ulykke.

Selv om venstrearmen hans fremdeles var preget av ulvebittet fra vinteren, var det bare en bagatell i forhold til hva Marit gjennomgikk.

Han hadde ransaket sin samvittighet mange ganger, gått gjennom hele den ulykksalige hendelsen der Marit gikk under i den flomdigre elven, for å forsøke å finne ut om han kunne ha gjort noe annerledes.

Bjørkestrangen han benyttet under bergingen var ikke lang nok.

Han kunne ha krysset elven og løpt langs den andre bredden i stedet.

Han kunne ha stanset henne før hun kastet seg i elven etter kalvene.

Det var mange muligheter, mange valg å ta, men det tynget ham slik at han ikke kunne tenke på det særlig lenge av gangen.

Ande konsentrerte seg om stakingen gjennom noen grunne partier av elven. Etter en stund kunne han gå over til årene. Båten skjøt fart gjennom strykene. Han vendte av og til på hodet for å kontrollere at han hadde rett kurs og ikke var på vei inn mot land.

Etter et par timers roing var det på tide å få landkjenning og smake på Berets niste.

Ande fant seg en fin plass inne i en bakevje på østsiden av elven. Han laget seg et lite bål ved elvebredden og fyrte opp kaffekjelen. Den ferdigmalte kaffen hentet han fra en skinnpose på innsiden av koften, likeså et par sukkerklumper og noen få striper med tørket reinkjøtt.

Berets niste besto av rugbrødstomp og smør, velkjent og ikke særlig overraskende reisemat, men desto mer næringsrik og velsmakende for en sulten ungglunt på kjærestebesøk. Med glovarm kaffe til smakte det himmelsk. Sukkerstrø, som et tynt snølag på smøret, knaste mellom tennene. Resten helte han i kaffen sammen med to biter tørkakjøtt.

Han var snart rede for en ny rotørn sørover.

Men først hentet han en skinnfell fra bunnen av elvebåten og bredte det utover elvegrusen, for det var på tide med en liten strekk for å klargjøre ryggen til nye tak.

Ande ble liggende og stirre rett opp i himmellandet mens han tygget og nøt den siste tørkakjøttbiten.

Det føltes godt å kunne slappe av uten noen å ha noen som helst plikter.

Høsten var på mange måter en travel tid, og særlig oktober, da man måtte skille blandingshjordene på høstbeitene før parringstiden satte inn. Det verket i armer og bein og rygger. Det var knapt tid til å hvile og hente seg inn igjen. Søvnen ble urolig og kortvarig. Man var hele tiden på vakt.

Det var nesten den verste tiden av året, unntatt når ulvedjevlene slo til en stormnatt midtvinters.

Han tenkte på kampen mot ulvebeistet som nesten kostet ham livet. Hadde han ikke hatt krefter nok til å feste taket i tungeroten på vargen, ville han ha vært noen fot under jorden istedenfor å ligge på rygg midtveis mellom Máze og Kautokeino denne oktoberdagen.

Ande la seg tilbake på reinskinnsfellen og lukket øynene for å nyte de siste minuttene av rasten.

Det var ansiktet til Marit som dukket opp i tankene hans.

Hun smilte til ham og sa:

- Jeg har ventet på deg! Hvorfor tok det så lang tid?

- Jeg var ikke klar før nå, sa Ande.

Deretter reiste han seg opp fra elvebredden, pakket kaffekjel, reinskinnsfell og resten av nisten ned i den ventende elvebåten og steg om bord for å begi seg ut på den siste etappen mot målet.

Jeg er klar nå, tenkte Ande med seg selv.

 

SKOLEHUSET var en virkelig ruvende bygning der den lå på vestsiden av elven, på Bappacorro, der presteboligen til Anders Tornensis tidligere hadde ligget.

Skolemester Johannes Hopsvik, opprinnelig fra Karmøy, gikk rundt med hendene på ryggen og så til at reisingen av nybygget gikk rett og riktig for seg. Både tak og yttervegger var på plass, men ennå manglet både vinduer og dører og skilleveggene mellom skolestuene som lå i hver sin ende av huset, og gangen, lærerværelset og soverommet for barna.

Et skolehus som er 30 alen langt og 12 alen bredt vil sannelig ikke forsvinne fra synsranden med det aller første, tenkte Hopsvik.

Hopsvik var en kjempe av en mann og ruvet over de mer kortvokste innfødte i soknet. Han unnlot ikke å bruke høyden sin for det den var verdt i enkelte situasjoner.

"Små steder skaper små folk", var et uttrykk han brukte både titt og ofte.

- Dette skal bli et skolehus der man kan tukte kunnskap og moral inn i de mer forenklede sjeler her ute på det forblåste viddelandet, sa han med grov røst og strøk seg med peke- og tommelfinger gjennom en stor og mørk bart. - Med Guds hjelp, da, min godeste Egebert Andersen.

Soknepresten gløttet skrått opp på den et hode høyere skolemesteren. - Ja, Hopsvik, sa han med sin finslepne østlandsrøst. - Sann mine ord: her skal det ikke gis ved dørene.

- Det betyr med andre ord at soknepresten ikke lenger ser noen gode grunner til å fortsette den meningsløse undervisningen på lappisk i religionsundervisningen?

- Tvert imot, Hopsvik, utbrøt soknepresten og rettet på brillene. - Av hensyn til soknets mangelfulle sedelige tilstand har skolestyret frarådet mer anvendelse av norsk i religionsundervisningen. Barn med noenlunde evner skal lære katekismens fem parter også på norsk, men bibelhistorien og forklaringen må som hittil leses på lappisk.

- Jeg stemte imot den avgjørelsen, brummet Hopsvik.

- Flertallet bestemmer.

- Vel, hadde jeg fått bestemme, ville alle ha snakket norsk i løpet av den første vinteren.

- Enda godt det ble enstemmighet om nedleggelse av omgangsskolen, sa Andersen.

- Ja, og at omgangskolebarna heretter skal undervises i Avzze. Men fire uker om våren og fem uker om høsten blir i korteste laget, etter min oppfatning.

- Det er flyttlappenes rytme, Hopsvik, sa Andersen med et smil. - Det er det eneste vi må innrette oss etter. Heldigvis, får jeg si.

- Spørsmålet er om alle flyttlappbarna møter samtidig den 2. januar som avtalt.

- Der pekte du sannelig på noe av problemet med lappene, mente Andersen og nikket bestemt. - De er ikke alltid til å stole på.

- Hvilket får meg til å tenke på de gangene man spør en lapp om hvor mange rein det er i flokken hans, så svarer han unnvikende og går som katten rundt den varme grøten.

- Joda, mange lappebarn møtte ikke frem til rett tid, og man tildelte mulkter, hele sytten stykker i fjor, men til ingen nytte. Det måtte sterkere lut til.

- Jeg antar at når skolehuset står klappet og klart med soverom for internering, blir det vel enn annen dans.

Soknepresten måtte le. - Bortsett fra at jeg synes at dans er noe syndig og fordervelig, forstår jeg hva du mener.

- Det var da godt at soknepresten skjønte ordspillet.

- Jeg tåler da virkelig en spøk, humret Andersen. - Bare den ikke blir for grovkornet, slik mye av den nordnorske humoren dessverre er.

- Små steder skaper små folk, er nå min mening om den saken.

- Du har muligens rett i det. Men nå tror jeg sannelig vi må avslutte passiaren. En av soknebarna synes å nærme seg byggeplassen. Hvem kan det være?

Begge vendte seg mot ungjenta som kom gående ikledd kofte, sjal og den tettsittende kvinneluen som ble vanlig i Kautokeino sokn etter at hornluen ble forbudt etter opprøret i 1852.

- Jeg tror faktisk hun kommer fra Isak Sombys hus, sa Hopsvik.

- Da er det nok helt sikkert Marit Isaksdatter.

- Men hva gjør hun her? Skulle ikke hun være i tjeneste hos onkelen, Aslak Somby ved Masi?

De avsluttet den lavmælte samtalen og møtte henne med brede og åpne smil.

Marit smilte tilbake og neiet høflig til begge mennenes store forbauselse.

Hun merket seg at de vekslet hurtige blikk, men sa ikke noe.

- Hva bringer unge Marit Isaksdatter hit til skolehuset? spurte Johannes Hopsvik på sin brede vestlandsdialekt. Han tårnet foran henne, bredbent og trygg, der han sto og holdt i jakkeslagene.

Marit neiet igjen og så ham åpent inn i de brune, dyptliggende øynene i det grovmeislede ansiktet.

- Jeg ville se hvordan det flotte skolehuset ser ut i virkeligheten, begynte hun på et langsomt og forsiktig norsk. - Jeg har hørt mye snakk om det.

- Det blir et prektig bygg, mente sokneprest Egebert Andersen og nikket samtykkende.

- Men det virker ikke som om det er den egentlige hensikten med visitten til den unge frøken Marit? Hopsvik satte skarpe øyne i ungjenta uten at hun vek med blikket.

Marit nølte et øyeblikk. - Nei, jeg ville tale med skolemesteren om en viktig sak. Jeg ble utsatt for en ulykke på Beaskades i høst. Ande Ravna berget meg fra drukningsdøden.

- Stakkars pike, utbrøt Andersen. - Du kunne endt ditt unge liv akkurat som skjønne Anna Buljo i sommer.

- Ja, det holdt på å gå galt for meg, sa Marit, og var tydelig preget av det hun nå sto og fortalte mennene. - Jeg er ikke i stand til å hjelpe til med reinen lenger. I alle fall ikke på en god stund ennå.

- Det var trist, mente Hopsvik, og det hørtes ut som han mente det. - Hva skal du fordrive tiden med på kirkestedet i månedene som kommer?

- Det var det jeg ønsket å tale med skolemesteren om.

- Ja, nettopp, det sa du jo.

- Jeg ville be om å få arbeide for skolemesteren. Vaske skolen, hjelpe skolebarna, det som trengs. Jeg kan både sy og lage mat.

- Det må jeg si, utbrøt Andersen. - Det var frimodig tale.

- Jeg ber ydmykt om å få hjelpe skolemesteren med det han måtte ønske.

- Kjære Marit, dette kom så bardus på meg, sa Hopsvik og virket brått både usikker og keitete. - Jeg skal se hva jeg kan gjøre. Ja, jeg lover deg at jeg skal tenke på det.

- Takk, sa Marit og neiet på nytt for kjempen foran seg. - Jeg er flittig og ryddig. Det sier i hvert fall mor.

- Du skal få høre fra meg, Marit Isaksdatter. Det lover jeg deg.

- Med soknepresten til stede må han nok holde det han lover, innskjøt Andersen med et forsiktig smil om munnen.

- Selv uten Guds tjener ved min side er jeg en mann å stole på, fastslo Hopsvik med bestemt mine.

- Da sier jeg farvel til dere begge, sa Marit og smilte mot skolemesteren.

- Farvel, Marit Isaksdatter.

- Farvel.

Marit etterlot de to mennene i måpende undring.

HJERTET STANSET nesten i brystkassen da Ande fikk øye på de første husene i Kautokeino etter mangfoldige timer med staking og roing i et stadig mer vannfattig elveløp.

Han husket ikke de siste kilometerne, hadde bare ført båten videre uten å registrere landskapet med forkrøplete og nakne bjørketrær på begge sider av elven. Kreftene var på det nærmeste slutt, svetten dampet som frostrøyk ut gjennom koften. Himmelen var fremdeles høy og klar og dypblå, som en stille innsjø uten en krusning. Solen sto lavt over horisonten i sørvest og hadde fått en rustrød farge, noe som etter gamle værtegn varslet en stormfull dag.

Brått la han merke til kirken på høyden.

Han hadde vært her noen måneder tidligere i et helt annet oppdrag.

En trehvit kiste sto i bunnen av elvebåten.

Anna.

Han ristet på hodet og tørket svetten av pannen.

De måtte se til graven hennes.

Men først måtte han ta seg av Marit. Se om det var mulig å finne tilbake til de gamle stiene de hadde vandret sammen.

Han la til ved en langstrakt sandstrand der flere elvebåter var trukket på land. De lå pent ved siden av hverandre som pulker på vinterboplassen.

Det var med nød og neppe han klarte å trekke noe av forstevnen på elvebåten på tørr grunn. Armene var så kraftløse at han måtte bruke alt han eide av viljestyrke for å få dem til å lystre.

- Endelig, sa han med seg selv og så til at båten lå slik den burde.

Ande fulgte gangstien fra båtplassen oppover mot den nærmeste bebyggelsen, som lå spredt rundt kirken og skolehuset oppe på høyden på østsiden av elven.

Han ble overrasket over hvor stor den nye skolebygningen var. Den kom til å ruve godt på kirkestedet.

Lyden av saging og hamring nådde ørene hans. Det var stor aktivitet på byggeplassen. De hadde det nok travelt for å bli ferdige til den første gruppen av elever skulle begynne like etter jul.

Han merket seg de to mennene som sto utenfor bygningen, begge med hendene på ryggen mens de sto og overvåket virksomheten og antagelig diskuterte om det gikk ordentlig for seg.

Soknepresten hadde han truffet i forbindelse med Annas begravelse, men den andre karen var ukjent for ham.

Kanskje det var den nye skolemesteren?

Ande ga opp å spekulere på dette og bega seg isteden til Isak Sombys tømmerhus. Han visste med sikkerhet hvem som befant seg der.

Hun hadde sikkert ventet lenge på ham.

Han kikket et øyeblikk ned på kommagene sine, som om han skammet seg og ikke lenger klarte å rette blikket frimodig fremover.

Snart sto han utenfor inngangsdøren til Somby-huset. Utenfor var det forskjellige redskaper og utstyr, et par sleder, en pulk, et bogtre for rein hang like ved døren. Et lite uthus på påler sto utenfor den ene røstveggen.

Ande ble stående lenge på trammen uten å være i stand til å banke på. Neven hang slapt ned like foran dørbladet. Det var akkurat som om motet brått hadde sviktet ham.

Han så for seg ansiktsuttrykkene til Isak og Sara, som tydelig viste at de klandret ham for å ha sviktet Marit når hun trengte ham mest.

Han var akkurat i ferd med å snu seg for å gå ned fra trammen, da døren åpnet seg og et rundt og blekt ansikt stirret rett på ham.

- Ande!

Han kjente hvordan hjertet stanset og pusten trakk seg innover og gjorde ham maktesløs.

Marit omfavnet ham før han rakk å tenke. Snart sto både Sara og Isak i døråpningen med smilende ansikter, helt uventet og fjernt fra det han hadde innbilt seg.

- Så godt at du kom, Ande, utbrøt Sara. - Vi har tenkt mye på deg.

Marit strøk ham på kinnene, klemte ham om og om igjen, ville nesten ikke gi slipp på ham og gi ham mulighet til å komme seg i hus.

- Du må nesten slippe taket i ham nå, Marit, sa Isak. - Ellers blir han kvalt.

Marit lo en velkjent lattertrille, slik Ande husket det fra tidligere. Det gikk nesten som en slags frysning nedetter nakken da han hørte den varme stemmen hennes.

Det var som om de aldri hadde vært borte fra hverandre.

- Kom inn, Ande, sa Sara blidt. - Fortell oss om livet i Somby-siidaen.

- Ja, det skal jeg gjøre, svarte han. - Bare Marit slipper taket i meg, så.

- Du hørte hva Ande sa, humret Isak.

- Jeg er så glad for at du kom, Ande, sa Marit med lav stemme.

Ande nikket og klemte hånden hennes.

Den passet perfekt i hans egen. Han kjente hvordan hjertet formelig hoppet over slagene av bare fryd.

ETTER HVERT STILNET det i huset. Sara og Isak hadde lagt seg for kvelden.

Marit og Ande lå tett sammen under skinnfellen i den smale sengen på kammerset.

Det var ubeskrivelig trangt, men det passet dem utmerket.

De hadde spist godt om kvelden og pratet om løst og fast, men mest hadde Ande fortalt dem om livet i Somby-siidaen de siste ukene. Han hadde overbrakt mange hilsener fra slekt og venner.

Nå var de endelig alene igjen.

Etter alle disse ukene. En uendelighet av tid.

De hvisket til hverandre. Lot fingrene leke over naken hud. Fant tilbake til det de hadde mistet og savnet, det som tilhørte bare dem og ingen andre.

- Jeg er så glad for at du kom, Ande, hvisket hun ham i øret. Etterpå presset hun leppene lett mot øreflippen og ga ham et forsiktig kyss.

Ande kjente et støt ned gjennom nakken og ryggen. Kysset hennes var som en brann, fikk det til å gløde i kroppen hans.

Han tenkte at hun nok ikke ville gi ham mer enn et kyss. Det hadde vært så lenge siden. Den varme og myke kroppen hennes mot hans. Det var som et vagt minne.

Men før han visste ordet av det, var de myke hendene hennes på vandring over kroppen hans, på leting etter de kjente sommerstiene han hadde lengtet etter så lenge.

- Er det det du vil? Det var nesten ikke stemme igjen i ham.

- Ja, pustet hun mot ham. - Ja...

Han fant frem til det han hadde drømt om både natt og dag den siste tiden. Myk hud. De harde brystvortene hennes. Den buete magen. Hårkruset.

- Ja, ja, hvisket hun i øret hans. - Kjæreste Ande min.

Han gled inn mellom beina hennes og visste at han ville komme fort.

Altfor fort.

Det hadde vært så umenneskelig lenge siden de hadde elsket med hverandre.

Det var umulig å holde igjen.

- Kom bare, Ande, hvisket hun ømt i øret hans.

Han støtte noen få ganger i henne og måtte bare gi seg over. Han klamret seg til henne og ville nesten ikke gi slipp på henne. Langsomme rykninger og støt, en ildsøyle steg liksom opp gjennom hodet hans, en drøm hadde blitt virkelighet.

- Jeg er så glad i deg, Ande.

Han kunne ikke annet enn å kysse henne, varmt og lenge.

 

 

 

9

Teller, Alaska, oktober 1893

Bear hadde mast seg gjennom en stadig voksende pakkis med sin solide kobberhud, men Alaskakysten hadde for alvor begynt å ikle seg vinterhammen for å jage bort alle skip i mørketidsmåneden november.

På grunn av slepet av James Allen var de blitt så forsinket fra Point Hope at de ikke rakk å besøke Port Prince of Wales og Teller Reindeer Station på Seward-halvøya mer enn et par dager før de måtte vende tilbake til sørøstligere og mildere strøk av Alaskakysten.

James Allen hadde fått maskinene i gang igjen takket være Bears maskinister, men Healy unnlot ikke å gi kaptein Arthur Huntly en advarsel om at neste gang han lekte med naturkreftene, ville det gå ham riktig ille.

- Det kan bli din siste reis, Huntly, advarte han, uten at det syntes å bite særlig på den dumdristige kapteinen om bord i hvalfangeren.

Det beste med hele den forlengede overfarten var imidlertid at Jackson hadde rukket å avslutte planleggingen av ekspedisjonen til Skandinavia for å hente lapplanderne.

Jackson regnet det for sikkert at han maktet å skrape sammen de nødvendige pengene som skulle til for å finansiere en slik ekspedisjon. Såpass stolte han på kvinneorganisasjonene sine, som han uttrykte det overfor kaptein Healy.

- Det er ikke alle som har en slik ubegrenset tilgang på kvinner, humret Healy mens de satt inne i hovedbygningen på reindriftsstasjonen i Teller på nordsiden av Port Clarence Bay.

- For å snakke om noe annet, begynte Jackson og gned seg i skjegget. - Det er kanskje på tide å drøfte den siste tidens hendelser med Anguliik.

Kaptein Healy fikk noen bekymrede rynker i pannen. - Tror du det er noe i det Lopp forteller?

- Det har jeg ingen grunn til å tvile på, Healy, svarte Jackson.

- Jeg for min del syntes avstraffelsen av Kalagiq var altfor hard.

- Jeg vet det.

- Det er ingen grunn til å forlenge den, Jackson. Det er min alvorlige mening om den saken.

- Ja, jeg har skjønt det også.

- Men hva vil du oppnå med å sette tommeskruen på disse menneskene?

- Det var ikke akkurat det jeg hadde tenkt på, Healy. Jeg er ikke et beist, heller.

- Vi bør ta oss en prat med Anguliik og mennene hans.

- Ja, det er nok nødvendig.

- Jeg tror vi bør høre hans forklaring først.

Jackson ble svar skyldig et øyeblikk, han måtte overveie situasjonen nøye før han svarte.

- Jeg tror du har rett, Healy.

- Da gikk vi.

 

DET VAR SÅ SMÅTT begynt å mørkne. Healy understreket straks overfor Jackson at de ikke hadde særlig god tid. Det var avgjørende å kunne komme seg om bord i Bear før råken frøs til. Selv om temperaturen ikke var spesielt lav, måtte det skikkelige krefter til for å ro en langbåt gjennom en halvfrossen issørpe ut til moderskipet utenfor.

Bestyreren ved Teller Reindeer Station, W.T. Lopp, hadde håpet å kunne bli med på besøket til den gjenstridige Anguliik, men Jackson vinket ham av og befalte ham å avslutte regnskapene og loggen for de siste månedene slik at han kunne ta det med seg tilbake til Washington DC.

- Vi har vært her altfor lenge som det er, sa Jackson.

- Det er i orden, nikket Lopp og lukket døren etter dem da de bega seg av gårde til Anguliiks torvhytte i utkanten av eskimolandsbyen.

En nordlig vind med snøbyger strøk iskaldt over det forblåste landskapet. Isvinden hadde nok hentet sine krefter helt oppe fra det frosne Tsjuktsjerhavet.

Jackson knyttet anorakkhetten tett rundt hodet og fikk på seg skinnvottene. Selv om det bare var noen få hundre meter frem til Anguliiks hytte, var det best å holde kulden unna i det lengste.

- Forbasket kaldt, brummet Healy og holdt en skinnvott foran munnen. Dampen fra ordene frøs til krystaller i ulveskinnet.

- Dette er bare begynnelsen, sa Jackson. - I januar kan du virkelig snakke om kulde.

- Da er jeg ikke her. Ikke du heller, så vidt jeg forstår.

- Nei, det kan vi sannelig være glade for.

Begge mennene bøyde seg for å krype inn gjennom den smale, tre meter lange tunnellignende inngangen Anguliik hadde forsynt torvhytta med. Den skrådde lett nedover mot inngangsdøren til det runde hovedrommet med et ildsted i midten. Rundt veggen, i hele dens lengde, var det en hylle som ble brukt som soveplass. Slik kom Anguliik og familien hans opp fra bakkenivå, der det var kaldest, til varmere luft.

- Velkommen, sa Anguliik og bød dem straks plass i den halvmørke hytta. To oljelamper blafret på hver side av rommet. De to ungene hans lå på sengebriskene ved veggen og var fremdeles våkne. De mørke øynene deres glitret i lyset fra oljelampene. Kolaguun satt med noe håndarbeid på sengebrisken ved siden av ungene.

- Takk, sa Jackson og Healy nærmest i kor og satte seg på reinskinnene.

- Jack-soon lenge borte.

- Det har vært mye uvær, begynte Jackson.

- Vinter kom brått, sa inupiaten og nikket.

Jackson skjønte straks at Anguliik hadde sporet samtalen inn på det som trykket ham mest.

- Ja, Anguliik, jeg er kommet for å snakke om Kalagiq.

Anguliik nikket og holdt blikket festet til pastoren. Det var som om han ville fortelle Jackson at han var forberedt på det meste. - Snakk.

- Lopp fortalte meg at Kalagiq har kommet tilbake før tiden, fortsatte Jackson. - Jeg vil at du skal forklare meg årsaken til det.

- Lopp har rett, sa Anguliik og satte svarte øyne i Jackson. - Ravnene varsle vinter. Kalagiq kan ikke være alene. For lang tid.

- Ravnene? Jackson vekslet blikk med Healy.

- Ravnene. De viste vei. Jeg dro med hundespann øst. Men Kalagiq finne meg.

- Hvordan kan det ha seg?

- Elveisen dårlig. Sleden gå under. Kalagiq redde meg.

- Mener du virkelig at ravnene varslet deg i en drøm?

- Ja.

- Det er mulig jeg var for streng med Kalagiq, sa Jackson etter en kort pause. - Dere kaller ham Den langsomme?

- Den langsomme.

- Hvorfor?

- Snakke langsomt. Arbeide langsomt. Derfor Den langsomme.

- Jeg skjønner.

Healy merket seg at Jackson fikk et betenkt uttrykk i ansiktet. Han valgte å tolke det som at pastoren nå hadde innsett at han hadde dømt for hardt i denne saken.

- Hvor er Kalagiq nå? spurte Jackson.

- Han sammen med gammel far.

- Kan vi få snakke med ham?

- Mulig.

- Kan du hente ham?

- Mulig. Hente nå?

- Ja, hvis det er i orden.

- I orden.

Anguliik vekslet noen ord med Kolaguun, som straks gjorde klar litt mat til gjestene.

- Hun behøver ikke by oss på annet enn drikke, sa Healy, som var redd for at den bitende frosten utenfor ville skape vansker for dem hvis de ventet for lenge.

- Bare drikke, sa Anguliik og nikket til kona. Så forlot han torvhytta for å hente Kalagiq.

Healy bøyde seg fremover mot Jackson. - Har vi tid til dette?

- Vi er nødt til å ta oss tid, Healy. Det går på min troverdighet løs.

- Frostens troverdighet kan ingen stille spørsmål ved, innskjøt Healy.

- Jeg forstår hva du mener, men dette er viktig.

Kolaguun bød dem drikke, og de nikket og takket med et smil. Den kraftige kjøttkraften varmet godt i kroppen.

- Hva mente Anguliik med at ravnene varslet ham? undret Healy.

- Det er noe med eskimoenes drømmeverden, svarte Jackson. - De tviholder på denne hedenske verden med myter og varsler og drømmer. Ravnen er sentral i deres mytologi.

- Hvordan foregår det?

- De trommer seg inn i en slags transe og kan forlate kroppen i form av en ravn eller en annen fugl. Slik flyr de over store områder, og etterpå kan de berette de mest fantastiske historier om det de har opplevd. I virkeligheten sitter de jo fremdeles i hytta si sammen med de andre. En slags overtro.

- Interessant.

- Jo, men ganske så unødvendig når de er blitt kristnet.

Healy hadde lyst til å kommentere akkurat dette med kristendom og myter, men lot det ligge.

Døren inn til torvhytta gikk opp, og to menn steg inn. Begge satte seg til ved ildstedet, den ene med hodet senket som om han studerte flammene inngående.

- Kalagiq er skamfull, sa Anguliik.

- Hvorfor er han skamfull? spurte Jackson og betraktet mannen som unnlot å se dem i øynene.

- Fordi han sulten.

- Hva mener han med det?

- Når mann sulten, mann må ha mat. Alltid.

- Er det noe å være skamfull over?

- Ja, ikke lov å være sulten.

- Hva er det du sier?

- Kalagiq fikk straff da okserein dø.

- Betyr det at Kalagiq slaktet oksereinen fordi han var sulten?

- Ja.

- Det er ubegripelig. Det var nok av mat i landsbyen. Han behøvde ikke slakte reinen.

- Kalagiq sulten nå.

- Sier han det?

- Jeg si.

- Hvorfor snakker du for Kalagiq?

Jackson kjente irritasjonen vokse over den enkle livsfilosofien om å ta seg til rette når det passet. Healy merket straks det endrede tonefallet i Jacksons stemme og la en hånd på skulderen hans.

- Vent, hvisket han til Jackson. - Du må henvende deg direkte til Kalagiq. Ikke snakk over hodet hans. Kalagiq er dessuten en helt i eskimoenes øyne nå. Men husk: Vi kan ikke trekke dette ut i langdrag.

Jackson sendte Healy et forferdet blikk, men hadde tydelig fått noe å tenke på.

Kolaguun bar frem mat til de to inupiatene, men Jackson ristet på hodet da Anguliik bød ham på selkjøtt.

- Vi må snart gå, sa Jackson. - Men jeg vil si dette til Kalagiq: Jeg har hørt at han - hm, du - reddet Anguliik fra isen. Det er en stor bragd, Kalagiq. Det mener jeg virkelig.

Healy nikket og smilte mot Jackson. - Slik skal det være. Fortsett med det. Vi kan snart trekke oss tilbake med æren i behold.

Jackson satte igjen skarpe øyne i kapteinen, som om han ville si: "Når vi kommer for oss selv, skal jeg ta deg skikkelig fatt."

- Jeg har tenkt lenge på straffen Kalagiq fikk, fortsatte Jackson, henvendt til Kalagiq. -Jeg kjente ikke godt nok til Kalagiq den gangen. Anguliik har fortalt meg en hel del om deg. Nå vet jeg mer. Jeg må innrømme at jeg dømte deg for hardt.

- Kalagiq fornøyd, sa Kalagiq og holdt blikket festet til Jackson.

- Hva ønsker du til gjengjeld?

Kalagiq flyttet blikket over til Anguliik som om han ønsket hjelp fra ham, men Anguliik forholdt seg taus.

- Jeg bli reineier, sa Kalagiq, - Som Anguliik.

Healy forsto brått at Jackson hadde fått et delikat problem deisende midt i fanget, men nå var det ingen vei tilbake. For å opprettholde tilliten var det ingen annen løsning enn å ta Kalagiq inn i folden.

- Du vil bli reineier som Anguliik, gjentok Jackson. - Hva sier Anguliik til det?

Healy skjønte at Jackson ville forsøke en siste utvei for å unngå at Den langsomme skulle bli reineier, men det syntes forgjeves. Anguliik forble taus.

- Hva mener du, Anguliik? bønnfalt Jackson inupiaten.

- Vi snakke ferdig, sa Kalagiq.

Jackson nikket og forsto sammenhengen.

- Det er greit, sa Jackson og innså at de hadde satt ham sjakkmatt på forhånd. På mange måter var det kanskje fortjent. Han hadde handlet for kjapt og ubetenksomt da han sendte Kalagiq ut i ødemarka så sent på året. Han ante heller ingenting om at han var av den langsomme sorten.

Hvis det er noen unnskyldning i det hele tatt? tenkte han med seg selv.

- Kalagiq får rein på samme vilkår som Anguliik, sa han endelig. - Det blir et lån av simler. Du beholder kalvene og leverer tilbake det samme antallet rein du fikk etter fem år.

- Kalagiq fornøyd.

Ja, det er du nok, tenkte Jackson. Du kalles Den langsomme, men er nok smartere enn de fleste aner.

Det var som om Kalagiq leste tankene hans, for et smil tegnet utallige rynker over det brune ansiktet. - Kalagiq meget fornøyd.

Anguliiks ansikt sprakk opp i et strålende smil. Det var som om også han hadde fått oppreisning. Han hadde vært en av de medskyldige i Kalagiqs bortvisning. Likevel var det Kalagiq som reddet livet hans.

- Frosten biter til med iskjeften, sa Healy. - Vi må komme oss om bord i Bear så snart som mulig.

- Jeg blir på stasjonen i natt, fastslo Jackson. - Jeg setter opp kontrakten for Kalagiq. I morgen tidlig kan du komme og sette tegnet ditt på papirene.

Jackson syntes å ta det hele med stor fatning, men Healy merket seg den dirrende undertonen i stemmen hans.

Jackson reiste seg samtidig med kapteinen. De to mennene sto side om side et øyeblikk, den ene kortvokst som en eskimo, den andre en kjempe på nærmere to meter. De var ulike som natt og dag, men begge hadde oppnådd et legendarisk ry langs Alaskakysten i løpet av to knappe år.

- Jeg takker Anguliik og Kalagiq for at vi fikk møte dere, sa Jackson høflig før han gikk ut i kveldsfrosten sammen med kaptein Healy.

- Det var ikke noe annet å gjøre, fastslo Healy og klappet Jackson på skulderen. - Uten dette hadde vi alle tapt ansikt.

- Du har rett, samtykket Jackson. - Helt rett. 

 

 

 

 

10

Bossekop-markedet, november 1893

- Hvor pokker blir det av disse fjellfinnene i år? utbrøt handelsmann Haldor Gabrielsen og trippet urolig frem og tilbake foran kramboden sin.

Han var godt kledd i sid vinterfrakk og pelslue, for en kald nordavind iblandet store snøfiller feide inn over markedsplassen. Likevel var det allerede et yrende liv i handlegaten som gikk midt mellom de to rekkene med boder, men handelen gikk tregt. Alle ventet på fjellfolket med sine skinn, sitt kjøtt, alle sine redskaper og håndarbeider. Høstmarkedet var ingenting verdt uten handelen med dem. Og de handlet godt, og mye, for det var en lang og mørk vinter som sto for døren. Mel, sukker, tobakk, salt. Alt fikk ben å gå på når bare fjellfinnene innfant seg.

- Ja, har du hørt nytt? ville Gabrielsen vite og satte skarpe øyne i lensmann Bache, en rund og jovial fyr med bakkenbarter og et lurt glimt i øyekroken.

- Kan hende de har fått tak i det de trenger annetsteds i år, svarte Bache og lettet på skinnluen for en passerende sambygding av kvinnekjønnet.

- Det skulle sannelig tatt seg ut, mente Gabrielsen. - Etter alt det vi har gjort for dem.

- Det var selvfølgelig en spøk, min godeste Gabrielsen.

- Ja, jeg skjønte jo såpass, men likevel.

- Joda, du har kanskje et poeng der, men været er ikke det beste, akkurat.

Gabrielsen fnyste. - Disse karene graver seg gjennom all slags uvær som var det en vanlig snøskavl. Det skal de ha: De tåler det meste, disse fjellfinnene.

- Jo, men jeg var med og hentet ut ekteparet som frøs i hjel oppe på Beaskades i den verste snøstormen i manns minne - Ravna, hette de visst.

- Ravna?

- Ja, Ravna. De kom opprinnelig fra Karasjok.

- Det var ikke mot formodning slektninger av en viss Ande Ravna? undret Gabrielsen. - En av ungdommene som arbeider for Aslak Somby?

- De var foreldrene hans, Gabrielsen, utbrøt Bache.

Kjøpmann Haldor Gabrielsen ble alvorlig i ansiktet og tidde et øyeblikk før han sa: - Noen får sannelig mer motgang i livet enn det som godt er.

- Ja, du kan få sagt det, mente lensmann Bache. - Du har ellers ikke uttrykt mye positivt om fjellfinnene.

- Hva mener du med det? Gabrielsen ble skarp i blikket og grov i røsten.

- Det er ikke til å stikke under en stol at du er kjent som en som stadig gjør narr av dem.

- Mener du virkelig det? Snakker folk om dette?

- Du vet, det farer forbi ørene mine av og til.

- Jo, du har vel rett, innrømmet Gabrielsen og ble noe spakere i stemmen. - Men jeg har tatt meg sammen i det siste. Etter drukningsulykken på Stjernøy....

- Vakre Anna, avbrøt lensmannen ham. - Synd og skam.

- Jeg tror jeg rettet opp en god del av mitt dårlige rykte der. Jeg stilte både hest og vogn til disposisjon for foreldrene, ja, og sørget for kiste selvfølgelig.

- Spørsmålet er om det kommer fra hjertet eller bare er et ledd i dine nye utspekulerte handelsknep.

- Nei, nå får du sannelig gi deg, lensmann, sa Gabrielsen bestyrtet og visste ikke riktig hvilket ben han skulle stå på. - Nå er du virkelig urettferdig.

- Skal vi vedde på at du har noe i ermet for høstmarkedet? Nok en porsjon med Sloan's liniment, kanskje - Guds egen gave fra William Kjellmann i Amerika.

Bache begynte å flire av sin egen morsomhet, men Gabrielsen lot seg ikke friste til å være med på spøken.

Han var egentlig blitt storlig fornærmet, om han skulle være helt ærlig. Og det til og med av selveste lensmannen i Alten.

- Kanskje jeg må sende en leteekspedisjon sørover langs elven, avsluttet Bache. - De burde forlengst ha vært her nå. Farvel, Gabrielsen, og god handel.

- Farvel, mumlet Gabrielsen mutt og skjulte ikke sin misnøye med lensmannens uttalelser. Han gned seg over haken med skinnhansken.

Gabrielsen undret på hvordan han skulle bli kvitt linimentet han hadde fått oversendt til vintermarkedet i mars. Det var brune flasker overalt, syntes han. Kanskje måtte han til slutt gi dem bort - gratis og franko?

Snøbygene jaget vannrett inn over markedsplassen. Folk måtte senke hodene og beskytte seg mot nordavinden. Mange trakk inn i handelsbodene, men plassen var begrenset, slik at de fleste ble stående ute og hutre.

Bossekopmarkedet var nok offisielt åpnet, men hovedpersonene manglet.

ANDE KOM ens ærend til Kautokeino for å hente Marit slik at hun kunne få være med til Bossekopmarkedet. Aslak hadde gitt sitt samtykke. Hovedraiden ventet på dem i Máze.

De hadde ikke sett hverandre siden Andes besøk i oktober, men det var ikke tid til annet enn en varm omfavnelse og et lett kyss på munnen før Marit plasserte sekken sin foran i pulken hun skulle sitte i. Chalmo svinset rundt og ble liksom aldri ferdig med å hilse på henne, så begeistret var han over å treffe henne igjen etter så lang tid.

Den vesle raiden med to kjørerein og to pulker knyttet sammen i hverandre satte seg i rask bevegelse ned mot elveisen for å slutte seg til de andre som ventet utålmodig etter å få starte på den nærmere ti kaffekok lange turen nordover til Bossekop.

Marit klarte den prestasjonen å sovne i pulken halvveis mellom Kautokeino og Máze. Ande kastet av og til et blikk bakover og oppfattet ganske tidlig situasjonen, men lot henne sove. Hun var godt kledd og satt trygt under reinskinnsfellen.

Det kan bli lange netter i Bossekop, tenkte han med seg selv og mintes de varme timene i lavvoen under vintermarkedet i mars. Inntil da hadde alt sammen bare vært som en lek, en hemmelig vandring på ukjente stier.

Han falt i tanker mens bjellene på kjørereinene sendte sin spede frostklang over det snødekte landskapet. En merkelig mørkeblå vegg lå over horisonten i nord. Et varsel om dårlig vær. Men han enset det ikke, lot kjørereinen holde rytmen og ruten slik den alltid pleide å gjøre.

Han mintes ravnedrømmen fra den gangen, om møtet med det underlige dampskipet som kaltes Island, om en lang reise over havet til et fremmed land. En ravnedrøm så ulik alle andre han hadde hatt.

Han hadde grunnet på dette gjennom hele sommeren og den lange og tunge høsten som holdt på å ende med forferdelse for Marit.

Hun hadde så vidt unnsluppet en våt grav.

Ande grøsset ved tanken, og kastet et hurtig over skulderen igjen for å forsikre seg om at kjæresten fremdeles satt i pulken bak ham.

Marit lå i dyp søvn, vugget til ro av reinenes jevne rytme over elveisen.

Han lukket igjen øynene og drømte videre med et lite smil om munnen.

Ved middagsleite var alle samlet i en storraide etter en kort rast i Máze. Marit kvikket seg opp med kaffe og ost av reinmelk. Siida-isit Aslak Somby hadde strødd knust sukker i kaffen og spøkt med henne.

- Noe søtere enn dette kan du nok ikke bli, jenta mi, sa onkelen med et lurt smil.

Det var godt å se det blide og trygge ansiktet hans igjen. Hun hadde det som en varm følelse i hjertet. Det var akkurat som om hun hadde vært der sammen med dem hele høsten, som om hun aldri hadde blitt røvet av flomelven og sett døden i hvitøyet.

- Godt å se deg igjen, Marit, sa Beret og ga henne en varm klem. - Vi har savnet deg.

- Jeg har savnet dere også, tante.

- Enda godt du ikke hadde glemt oss, fortsatte Aslak humrende mens hans smattet på snadden.

- Blir du også med til Bossekop? spurte Marit og så undrende på Beret.

- Nei, jeg skal bare hente noe utrustning her i Máze. Noen må jo holde styr på gjeterne som passer reinhjorden.

Aslak skrattet og slo seg på låret. - Ja, hun klarer ikke å holde seg unna ungkarene mens jeg er borte.

Beret dyttet i gubben og spilte forlegen. - Som du tuller. Det er vel heller slik at du ikke vil ha meg med fordi du vil se på alle de fine frøknene i Bossekop i fred.

Det ble mye ståk og latter etter gammelfolkets erting.

Marit kjente at hun var hjemme igjen.

Så var det tid for alvoret. De tok farvel med Beret og bega seg nordover. Men Marit satt lenge i en slags halvdøs og tenkte på denne skjemtsomme småkranglingen mellom tanten og onkelen.

Nå hadde de koblet seg på hovedraiden, og Ande var som vanlig den siste i følget med lastepulken med strangene og ryene til vinterteltet. De nederste olderstrangene skrapte mot underlaget og tegnet en håndfull parallelle linjer i snøen etter raiden. Det var som om de visket ut alle spor etter pulker og reintråkk.

De nærmet seg stadig den mørkeblå veggen som syntes å stenge for all utsikt videre nordover.

De visste alle hva det betydde.

Da de nådde Biggeluoppal, kunne det virke som om femten vinterstormer ville kaste seg over dem - samtidig.

Det var ikke annen råd enn å gå i dekning og hive opp lavvoen bak en knaus i le av uværet. Det var allerede så skumt at de slet med å se hva de foretok seg.

- Han blir jammen ikke nådig i natt, utbrøt Ande. - Det verste er at vi kommer for sent til markedet.

- Det verste er nok at det ligger an til å bli en ny ulvenatt, mente Aslak. - Gjeterne får en stri tørn med hjorden. Ulvedjevlene er nådeløse.

- Det tenkte jeg ikke på.

- Reinen er livet vårt, Ande.

- Jeg vet det. Men Mattis har geværet klart denne gangen. Ingen skal slippe unna i live.

De samlet kjørereinene og bandt dem fast i de nærmeste bjørketrærne. Reinsdyrene la seg straks rett ned med hodene unna vindretningen. Pulkene ble hektet av og plassert i le bak storlavvoen. Blåsten hadde økt betraktelig og slynget nå snøen sviende mot ansiktene. Ryene ble raskt lagt på plass og sikret med både lærreimer og hampetau. Snart sto lavvoen innflytningsklar og sterk nok til å møte snøfokket som pisket opp vidda omkring dem.

- Ja, han blir sannelig grov.

Det var sterke ord til Aslak å være, men han hadde heller aldri sett mørketidsmåneden skabmamannu så bråsint noen gang.

Folk og hunder trakk endelig inn i lavvoen. Det ble ganske trangt, men det føltes på en måte tryggere å ligge tett sammen når stormen hamret løs for alvor utover kvelden og natten.

Med knitrende varme fra lubne bjørkekubber på bålet og fullt vinterhyre på kroppen, ble det lunt og godt i teltet. Med jevne mellomrom ble en av dem sendt ut i kovet fordi Aslak ville være trygg på at ikke en eneste radno var i ferd med å løsne i stormkastene.

- Stram tauene, sa han myndig til den utvalgte.

Ande stanget seg inn i den hvite veggen der ute og fulgte lavvoen rundt mens han følte seg frem nærmest i blinde etter ryer og taufester.

Alt virket normalt.

Det var en velsignelse å komme seg inn i varmen igjen.

- Kom med hendene dine, hvisket Marit i øret hans da han hadde funnet plassen sin ved siden av henne.

Ande ble litt forferdet med det samme, for han trodde hun antydet et besøk innenfor koften hennes.

- Men her er så mye folk, sa han.

- Din raring, jeg har bare varmet skinnvottene dine.

Ande kjente varmen stige i ansiktet. Heldigvis kunne ingen se det, for alle i følget lå under skinnfeller med lukkede øyne og lyttet til nordavindens forsøk på å bryte ryggtak med storteltet deres.

De ble liggende lenge og hviske til hverandre, men etter hvert måtte begge gi tapt for søvnen, som alltid innhenter en når man minst venter det, selv mens uvær og snøfokk larmer utenfor tynne og bevegelige vegger av vevde ryer.

Det siste Ande husket, var en myk hånd over kinnet og et lavmælt "godnatt" båret på den friske einerpusten fra Marits munn før han svevde inn i drømmelandet på nattsvarte ravnevinger.

 

Han presser seg rett gjennom den mørkeblå stormveggen som henger over nordhimmelen. Tunge kuler av hagl hamrer mot den svartglinsende fjærdrakten, likevel trenger han videre fremover, seiler langs forrevne fjellsider, slynges fra side til side av kastevindene gjennom canyonen, ser landskapet vide seg ut nedover dalsenkningen mot fjorden.

Brått, uten forvarsel, fyller et underlig og ukjent landskap himmelranden.

Han flyr på myke vinger over det endeløse flatlandet mot åsene i øst. Hver bekk, hvert vann, hver eneste busk, glir forbi de svarte øynene hans. Myke åskammer med vier og gress, vide myrer og åpne glenner, trange gjel, ingenting unngår ravneblikket.

Over de utallige, nesten sirkelrunde og mørke innsjøene, ser han sitt eget speilbilde før alt blir dekket av isen som vokser seg hurtig utover som frostroser på et vindu.

Langt dere nede ser han en underlig og fremmed raid, ikke med rein, men med fem hunder foran en enkel slede og en skinnkledd mann med pisk stående bakerst.

Plutselig brister isen under raiden, en knasende, fremmed lyd, men likevel så kjent. Mannen på sleden synker langsomt ned i det iskalde vannet. Hundene trekker forgjeves i tauene, tyngden drar dem ubønnhørlig bakover mot det svarte hullet i isflaten.

Han bakser forskrekket med vingene og skyter fart, bort fra ham som kjemper mot drukningsdøden. Endelig finner han tilbake til sin egen ravneskygge og det velkjent snøkledde viddelandet han har sett så mange ganger.

Brått, en ny ravneskygge.

En annen ravn stryker ham mykt over vingene.

En ravnesøster.

De følger hverandre tett, som skygger, den ene større enn den andre, helt inn i nattsvart himmel.

 

Ande våknet med angsten som en kniv i hjertet. En myk hånd strøk ham lett over kinnet i nattemørket.

- Hva er det, Ande? hvisket Marit engstelig.

- Ravnene har vendt tilbake.

Han snakket lavt, nesten uhørlig.

- Hva skjedde?

- Et fremmed landskap, en uhyggelig ulykke.

Ande var nesten ikke i stand til å fortelle om ravnedrømmen.

- Jeg skjønner ikke hva du mener.

Ande pustet tungt et par ganger og forsøkte seg på nytt.

- Jeg fløy over et flatt og underlig land. En fremmed jeger med hundeslede gikk gjennom den islagte elven og ble trukket under. Så rev ravnen meg tilbake til vidda igjen, og jeg våknet av hånden din på kinnet.

- Var det det samme fremmede landet som du drømte om sist?

- Nei. Det var ingen bygninger. Et øde landskap. Så likt vidda, men likevel så ulikt.

- Det er merkelig.

- Mer enn merkelig, Marit. Hva kan dette bety?

- Jeg vet ikke, Ande.

- Kanskje vi må spørre Aslak?

- Hvordan kan han vite noe om dette?

- Han tenker som en noaide.

- Det er lenge siden han mistet runebommen sin.

Ande grep henne hardt i hånden. - Jeg tror ikke han har mistet den.

- Å?

- Nei, han har nok bare gjemt den et sted. For å unngå Berets mas.

- Tror du han lyver om en så alvorlig sak?

- Ikke lyver, men sier det på en annen måte.

- Jeg vet ikke, Ande, men du må avgjøre dette selv.

- Det er greit.

- Får du sove igjen?

- Vet ikke...

De ble liggende tause lenge. Ande kjente den varme pusten hennes mot fjeset. Det beroliget ham.

Snart vendte han tilbake til søvnen.

Uten drømmer.

 

GJENNOM HELE NATTEN lå Aslak Somby halvvåken. Han lyttet til vinden og prøvde å finne ut hva den ville. I sitt stille sinn ba han noen gamle bønner og kjente at noaidekreftene vendte tilbake i sinnet.

Han ba om at stormen skulle stilne.

Han ba om at snøkovet skulle gi seg slik at de kunne fortsette ferden.

Det brant i hjertet hans, og han syntes vinden snakket til ham.

Når det ristet som verst i lavvoen, vekket han en ny mann og sendte ham ut for å undersøke telt og utstyr i snøkovet. Han ventet til hver av dem vendte tilbake og hvisket spørrende om alt sto bra til der ute. Han glemte heller ikke å spørre om reinsdyrene.

Så fortsatte han å lytte til det vinden ville fortelle.

Og han fikk de svarene han ønsket.

Men Aslak hadde også fått med seg mye av Andes og Marits hviskende samtale etter ravnedrømmen. Selv om vinden hadde dempet noen av ordene, forsto han såpass at det dreide seg om en drøm om et fremmed land og en lang reise for ravner.

Det var bare en eneste ting han kunne tolke ut fra dette: Andes ravnedrømmer liknet mer og mer på en noaides drømmer.

Jeg visste nok at Ande hadde evnene etter bestefaren sin, men nå er alt sammen klarere, tenkte han med seg selv mens han kikket opp i lysåpningen i lavvoen.

Ande kommer til å legge ut på en lang reise.

Hvor?

Det vet jeg ikke ennå, men om ikke lenge vet jeg mer.

Etter at sistemann hadde vært ute for å undersøke forholdene rundt lavvoen, kjente han at det var på tide å bryte opp.

- Stormen har gitt seg.

Alle som én våknet til liv igjen. Først ble det fyrt i bålet, deretter gikk kaffekjelen rundt med glovarm kaffe.

- Vi blir en dag forsinket, mente Aslak. - Handelsmennene er nok ikke blide.

- Tror du noen av de andre raidene er nådd frem? undret Ande og gned seg i morgentrege øyne.

- I den stormen? Nei, Ande. Det er umulig.

- Du har nok rett.

- Etter at vi har spist, bryter vi opp og kommer oss av gårde så fort vi kan.

Aslak holdt blikket festet til Ande, men unggutten trakk blikket til seg og så ned.

Det er ikke det rette noaideblikket, tenkte Aslak og nikket. Han er på leting ennå.

- Marit, klarer du å rulle sammen ryene?

- Det går greit, onkel.

Etter kort tid var alt pakket ned og lastet i pulkene. Reinsdyrene sto og beitet, og grov seg ned i snøen med klovene for å finne frem til reinlaven. Det så ut til å være gode forhold under snøen. Den medbrakte reinlaven ville de spare til markedet.

- Av sted! ropte Aslak fra pulken sin helt fremst i raiden.

Rein og pulker var hektet sammen i en lang kjede og fulgte hverandre som perler på en snor.

Det er forunderlig hvor fort denne vinterstormen blåste seg tom, tenkte Aslak smilende for seg selv.

Han kjente seg sterkere enn på lenge.

 

 

11

- Vi tapte nok en god del penger på gårsdagen, utbrøt handelsmann Gabrielsen og så temmelig fortørnet ut mens han betraktet reinraiden som gled inn på markedsområdet langt ut på formiddagen - over en dag forsinket.

- Men det skyldes vel uværet, mente Hammerfest-kjøpmannen Holmen, som kjente godt til Gabrielsens utålmodige vrede. - Det ristet godt i veggene hos Madam Klerck også. Det var akkurat som om gardinene ble sugd ut gjennom vinduene på gjestgiveriet. Det er lenge siden...

- Tøv! avbet Gabrielsen ham. - Det var opp som en løve og ned som en skinnfell - stormen mistet pusten ganske fort.

- Jo, men skulle fjellfinnene ta seg frem hit midt på natten? De trenger da søvn, slik som oss vanlige borgere.

- Kjenner jeg dem rett, så orket de ikke lee så mye som en finger før vinden hadde lagt seg!

- Du overdriver som vanlig, Gabrielsen. En vakker dag blir det din ulykke.

Gabrielsen sendte kollegaen et skarpt blikk. - Mennesket spår, men Gud rår.

- Det viktigste er at de er på plass slik at handelen kan starte, mente Holmen. - Kanskje du får solgt noe av det amerikanske linimentet ditt likevel.

- Hold nå munn om dette evinnelige linimentpreiket, fnyste Gabrielsen. - På vintermarkedet i mars var det temmelig nytt. Folk må ha tid til å venne seg til slike medikamenter.

- Kanskje du vil inngå et veddemål i år også? spurte Holmen med et lite smil om munnen.

- Det kan du banne på at jeg ikke vil.

Gabrielsens tordnende svar satte en effektiv stopper for en videre diskusjon om emnet.

- God handel likevel, sa Holmen og bega seg bortover til sin egen handelsbod i østenden av markedsplassen. Han hadde merket seg at en gruppe Karasjok-lapper sto utenfor trammen og ventet på at han skulle åpne.

Gabrielsen sto bredbent utenfor sin egen krambod og gløttet utover folkehavet for å se om han kunne få øye på noen fra Somby-siidaen. Én ting var han i alle fall sikker på: Han ville aldri komme til å by dem på Sloan's liniment.

Det var ikke lett å glemme Marit Sombys skjennepreken i mars, da hun banket flasken i disken, krevde skinnene tilbake og truet med å pusse lensmann Bache på ham.

Hun hadde sikkert ikke glemt episoden.

Brått gjenkjente han et ansikt i menneskemengden.

Marit Somby.

Og hun kom stimende rett oppover mot kramboden hans.

Det var ikke fritt for at hjertet foretok seg et par-tre hopp av forfjamselse.

- Marit Somby, sa han og bukket høflig for ungjenta som stanset utenfor trammen og hadde et vennlig smil om munnen.

- Takk for sist, kjøpmann Gabrielsen, sa hun og neiet.

- Ja, vi kan kanskje si det slik, sa han usikkert. - Hva skyldes det at hun viser meg den ære å besøke Gabrielsens Krambod?

Marit fikk et forlegent uttrykk i ansiktet og kremtet før hun sa:

- Jeg skylder Dem en unnskyldning fra siste gang vi møttes.

Gabrielsen trodde han skulle ramle ned av trammen, tok seg for og rettet seg opp med en underlig armbevegelse, som om han foretok et elegant dansetrinn baklengs.

- Hva behager?

- Jeg var urettferdig mot Dem forrige gang, fortsatte Marit, og nå satte hun de nydelige brune øynene sine i hans.

Gabrielsen følte seg nummen fra halsen og ned. - Urettferdig? stotret han og trippet usikkert med skinnstøvlene på trammen. - Jeg formoder at frøkenen sikter til episoden med linimentet under Bossekop-markedet i mars?

- Ja.

- Det var vel heller jeg som prakket på frøkenen en vare hun ikke ønsket?

- Ja, den gangen gjaldt det Ande, men jeg ønsker svært gjerne en slik flaske til meg selv.

- Hva behager? Gabrielsen syntes ikke det ble ende på galskapen. - Skal frøkenen ha en flaske Sloan's liniment - og det helt frivillig?

- Jeg har hørt mye godt om det siden sist. Jeg trenger det for mine egne skavanker.

- Hvilke skavanker skulle det være, om frøkenen ikke misbilliger at jeg spør på en slik freidig måte?

Så måtte Marit i korte trekk fortelle ham om ulykken hun ble utsatt for under høstflyttingen, da hun ble tatt av elven og holdt på å drukne.

- Skal det ikke bli en ende på elendigheten, utbrøt Gabrielsen forferdet. - Først var det Anna, og så holdt det på å bli frøken Marit.

- Jeg lider av frostrier nedover det ene benet, sa Marit. - Og armen er heller ikke særlig god. Jeg tenkte en innsmurning med Sloan's ville hjelpe.

- Det tror jeg så menn hun kan ha rett i. Men hva sier Ande og gubben selv, Aslak Somby, til en slik handel?

- Det var Ande som foreslo det under turen fra Beaskades til Bossekop i dag.

- Nå tror jeg sannelig ikke verden står til jul.

- Det kan godt være, mente Marit. - Men jeg vil se på en slik flaske. Kanskje De kan være så vennlig å oversette hva som står på den?

- Jeg er ikke noen kløpper i det amerikanske, men jeg tror jeg kan hjelpe frøkenen på vei. Uff, unnskyld uttrykket, men det var ikke slikt ment. Kom bare inn, frøken Marit, kom inn, kom inn.

- Takk.

Marit trådte på lette vinterskaller inn i den halvmørke handelsboden.

Alt var ved det gamle og velkjente der inne. Hyller og skap og handelsdisk med forskjellig krimskrams og sukkertøy var på plass. Det var en umiskjennelig eim av krydderurter og tobakk som pirret nesen.

Marit rettet på sjalet hun bar over koften og så spørrende på Gabrielsen, som hadde funnet plassen sin bak disken.

- Har ikke kjøpmann Gabrielsen flaskene utstilt denne gangen?

- Nei, det passet seg ikke slik, svarte Gabrielsen og virket forunderlig tafatt til ham å være. - Salget har ikke gått særlig godt.

- Kanskje det forandrer seg etter dette, mente Marit.

- Ja, frøkenen har kanskje rett i det. Her har du i alle fall en ekte Sloan's, verken mer eller mindre, noen måneders lagervare, men av prima amerikansk kvalitet, ankommet rett fra Uniten etter råd fra William Kjellmann.

- Ja, jeg hørte Ande nevne det navnet.

- Han dro over til Amerika fra Talvik for noen år siden. Han bor visstnok i Madison, uten at jeg aner hvor det kan være.

Marit holdt den vesle, brune flasken mot lyset og stirret på etiketten med bildet av den mørke mannen med den enorme barten.

- Er dette doktoren? spurte hun.

- Ja, det skal visstnok være den gode doktor Sloan himself, sa Gabrielsen. - Legen som blandet denne trolldommen sammen og fikk det ut i butikkene over hele Statene.

- Statene?

- Ja, De forente amerikanske stater, eller Statene, som de kaller det over der.

- Å, ja. Kan De oversette dette for meg?

- Kan skjønne det, sa Gabrielsen, og så for seg at nå ble det virkelig fart på salget av Sloan's. Kanskje han måtte etterbestille til vintermarkedet i mars, og det fluksens per telegram til Kjellmann.

Gabrielsen tok den brune flasken i egne hender, i håp om at han kunne oversette noe meningsfullt for frøken Marit Somby, som hadde beæret ham med et slikt overraskende besøk.

- Her står, siger og skriver, følgende, begynte kjøpmann Gabrielsen. - Aktive ingredienser, ja det betyr hva som er i blandingen. Ekstrakt av Capsicum - hm - ja, her står det en parentes, og inni parentesen står det "Cayenne Pepper", det er sannelig sterke saker. Videre methyl salicylat - uten at jeg vet hva det kan være, men resten skjønner jeg: kamferolje, terpentin og "oil of pine". Hm, pine, pine, det må vel være furunålsolje eller noe slikt. Det skulle være det hele. Men det virker som om det er kraftig kost. Tror frøkenen dette kan hjelpe henne, så skal hun fluksens få en flaske - til og med helt gratis og franko - og ganske så umiddelbart uten noen som helst betaling.

Marit stirret forferdet på Gabrielsen.

Han sluttet visst aldri å overraske, den mannen.

- Mener De alvor?

- Jeg har aldri vært mer alvorlig, min godeste frøken Marit Somby.

- Gidos, herr Gabrielsen. Jeg mener takk, selvfølgelig.

- Joda, jeg skjønte godt hva frøkenen sa. Litt lappisk har jeg jo lært meg opp gjennom årene.

Gabrielsen var så smørblid at man kunne ha smurt ham utover en rugbrødstump.

- Takk, tusen takk, fortsatte Marit. Hun var ganske overveldet over Gabrielsens forvandling fra en ufordragelig kremmer til en høflig og gavmild kjøpmann, så helt uforståelig ulikt sitt gamle jeg.

- Jeg håper det vil gå bra med frøkenen, sa han til slutt og lot endelig neste kunde slippe til. - Takk for handelen og farvel.

Marit neiet og gikk ut av kramboden for å finne Ande. Han hadde tatt seg en tur ned på kaia for å se hvilke dampskip som lå og losset varer til markedet.

Det er vel neppe "Island" som ligger der denne gangen, fór det gjennom Marits hode på vei nedover stien til havna.

Men man vet jo aldri for sikkert lenger.

Her kan alt skje.

Hun kikket på den brune flasken med bildet av dr. Sloan, og ristet på hodet.

- Og jeg som smelte doktoren i disken for noen måneder siden, utbrøt hun og måtte småle. - Du får ha meg unnskyldt.

Hun gløttet seg rundt for å se om noen hadde hørt henne, men det var heldigvis ingen andre der.

 

ANDE RISTET uforstående på hodet. - Jeg trodde du spøkte med meg på turen nedover.

- Spøkte? Jeg mente alvor. Kanskje det vil hjelpe.

- Hva sa han til dette?

- Han var høflig og meget hjelpsom, Ande. Gabrielsen har forandret seg.

Ande tygget videre på en munnfull av den deilige reinsodden med store kjøttstykker, fra gryten som hang på tverrstangen over ildstedet i lavvoen.

- Sist forbannet du både Gabrielsen og lukten av linimentet, humret han. - Nå tror jeg det har rablet for deg.

- Din tullebukk, utbrøt Marit. - Jeg vil ha hjelp mot plagene. Vi har prøvd alt. Nå skal jeg smøre meg inn med Sloan's til natten.

Ande gumlet videre og ble liksom aldri ferdig med å riste på hodet og flire av Marits underlige påfunn. Han satt fremdeles med luen på hodet, men det var så vidt den holdt seg på plass.

- Hvem tror du vil ligge sammen med deg i den stanken?

- Jeg sier ikke annet enn at jeg måtte tåle en stinkende Ande sist vi var her.

- Jeg bare spøkte. Jeg håper inderlig at det vil hjelpe. Jeg mener det alvorlig.

Marit kløp ham i kinnet og skrudde korken av doktoren, som hun kalte flasken, og en underlig lukt spredte seg straks inne i lavvoen.

- Er du klar til å legge deg allerede? undret Ande. - Jeg tenkte vi skulle ta oss en tur for å se hvordan det går med brennevinssalget. Det er mange som tar seg en tår for tørsten etter lang tids tørrlegging.

Marit kikket strengt på ham. - Du får ikke smake en eneste dram mens vi er her, Ande.

- Blir jeg budt på en handelsdram, kan jeg ikke takke nei.

- Handelen er avsluttet for kvelden.

- Men den fortsetter i morgen, og man kan inngå avtaler alt i kveld.

- Jeg tror sannelig du har tenkt deg ut i kveld?

Ande klappet seg på magen etter herremåltidet. Det var enda mye mat igjen i gryten, men både Mattis og Lasse Lemet hadde ennå ikke spist. De var i ferd med å sortere noe reinskinn utenfor lavvoen under oppsyn av gubben selv.

- Ja, det kan du banne på. Forrige gang gikk jeg nærmest i en evig døs etter at disse ravnedrømmene tappet meg for krefter. Denne gangen fant jeg verken "Island" ved kai eller merkelige prospektkort inne hos Gabrielsen.

- Jeg skjønner hva du mener, sa Marit. - Men jeg tror ikke jeg orker å gå ut. Du kan ta deg en tur alene. Jeg venter til du kommer tilbake.

- Jeg skal ikke bli så sen.

- Nei, for jeg må ha hjelp til å smøre doktoren på ryggen. Hun måtte flire av sin egen morsomhet.

- Er det noe mat her? lurte Mattis og stakk hodet så vidt inn.

- Ja, svarte Marit og pekte på gryten.

- Har dere sortert ferdig? spurte Ande.

- De beste ligger som vanlig nederst.

- Har du sett på kvaliteten hos Karasjok-samene?

- Vi er minst like gode, om ikke bedre.

Både Lasse og Mattis steg inn i lavvoen sammen med Aslak. De kunne ikke lenger motstå lukten av reinkjøtt fra gryten.

- Blir dere med en tur ut i kveld? spurte Ande de to reingjeterne som hadde fått fri til å være med på markedet.

- Det kommer an på, mente Mattis.

- Kommer an på hva da?

- Om det er kjøpendes.

- Hva er det dere snakker om, egentlig? Marit så ut som et spørsmålstegn.

- Dette er ikke noe for en nieida, mente Mattis.

- Hvorfor skulle det ikke være noe for en jente? Marit hørtes fornærmet ut.

- Det er for sterk kost. Og etterpå blir det dessuten litt juoigan.

- Ja, joiken sitter løst i fylla.

De stirret forfjamset på gubben som så bistert på dem med snadden i munnviken.

- Du snakker akkurat som en bumann, mente Lasse Lemet.

- Ja, det er derfor jeg sier det, sa Aslak. - Dere får holde dere for gode til å skjemme dere ut med brennevin og joik under Bossekop-markedet. Det er det bumennene tror om oss. At vi super brennevin og fryser joikende i hjel i en snøfonn. Men jeg har opplevd karer som har gjort dette en gang for mye. Jeg vil ikke at det skal gjenta seg.

Han smattet et par ganger på snadden og slapp noen røykskyer ut i luften.

- Vi må oppføre oss som skikkelige fjellsamer, sa han. - Det er nok av dem som vil ødelegge ryktet vårt for en billig dram.

Marit vekslet blikk med Ande, som kikket ned et øyeblikk.

- Vi blir ikke lenge, lovte han. - Vi skal oppføre oss som folk.

- Som fjellsamer, rettet Marit.

- Som davvisapmelas, tilføyde Aslak. - Nordsamer.

Etter et raskt måltid bestående av reinsodd og rugbrød trakk ungguttene ut av teltet for å treffe kjenninger. De følte seg ikke helt vel til mote, men kvelden var jo ennå ung, mente Mattis.

Marit kikket engstelig på Aslak. - Jeg håper de holder ord.

- Hvis ikke, skal jeg gi dem en helt annen medisin, sa gubben bestemt.

 

DET FØLTES SOM en lettelse å være uten ansvar for arbeid og plikter noen kveldstimer. En lang markedsdag var over, og folk sto i klynger utenfor krambuene som hadde fått tillatelse til å selge brennevin. Praten gikk lett og høylytt allerede. Mange fastboende hadde også innfunnet seg til kveldstreffet, men det var de tilreisende som utgjorde flertallet av forsamlingen.

- Har du tenkt å kjøpe noe? undret Ande og så spørrende på Mattis, som han visste var glad i det sterke.

- Ja, jeg fikk ikke tak i noe da vi var her i mars, så nå skal det bli en annen dans.

- Vi skal i alle fall smake på sorten, mente Lasse Lemet og klappet Mattis på ryggen. - Ikke sant?

- Det blir ikke noen unnaluring denne gangen, sa Mattis bestemt.

Ande betraktet kameraten og så besluttsomheten lyse ut av øynene hans. - Har dere penger?

- Hva skal vi med penger når vi har skinn?

- Har du virkelig tenkt å bytte reinskinnene dine mot brennevin?

- Ja, jeg bestemte meg tidlig for å ha noen ekstra for påkommende tilfelle. Skal ikke du bytte?

- Jo, men jeg tenkte å bytte mot noe mer fornuftig.

- Som for eksempel Sloan's liniment? flirte Lasse.

Ande ble stram i masken. - Du behøver ikke gjøre narr, Lasse.

- Så, så, gutter, nå skal vi ikke kives, utbrøt Mattis og satte pekefingeren opp i ansiktet på Lasse.

- Det var jo bare en spøk, sa Lasse og slo ut med armene.

- En dårlig spøk, mente Ande.

- Så får du ta imot unnskyldningen min, sa Lasse og strakte ut hånden mot Ande.

- Det er greit.

Mattis gikk med bestemte skritt mot første og beste krambod. Han tråkket akkurat på trammen da døren gikk opp og eieren stakk hodet ut.

Ande kvakk til da han så det var Gabrielsen.

- Jeg stenger nå, sa kjøpmannen.

- Vi trenger brennevin, sa Mattis uten å nøle. - Vi bytter mot skinn.

Gabrielsen målte liksom Mattis fra skalletuppene til den firesnutede vinterluen og rettet nakken før han sa:

- Jeg har sluttet med å bytte til meg skinn for brennevin.

Ande ble stående og måpe.

- Har du ikke brennevin? utbrøt Mattis forfjamset.

- Jo, men bare til eget bruk.

- Eget bruk? Tar du ikke imot betaling?

- Nei, som jeg sa så har jeg sluttet med slike forretninger. I morgen kan jeg se på skinnene dine. Du kan få se på vareutvalget mitt. Jeg har mange nyttige saker.

Mattis fnyste og viftet ham bort. - Jeg vil bare ha brennevin.

Gabrielsen ristet på hodet. - Ja, det får du ikke hos meg. Men er du så nøden, så kan du besøke kjøpmann Holmen fra Hammerfest. Han er i den siste handelsboden på fjordsiden.

Mattis kastet ikke bort tiden og skyndte seg over på den andre siden av handelsgaten. Lasse og Ande strevde med å holde tempoet hans.

Ande visste ikke riktig hva han skulle tro. Historiene om Gabrielsens brennevinshandel var utallige. Det var hos ham noen av Aslaks gjetere for noen år tilbake hadde fått tak i brennevin, slik at de drakk seg fra sans og samling og det som verre var og holdt på å fryse i hjel på vintermarkedet.

Men her fantes nok en rekke andre handelsmenn som var villige til å opprettholde tradisjonen med å bytte skinn mot brennevin.

Mattis kom fort frem til en avtale med Holmen. Han fikk de to flaskene han ba om. Mattis skrev under på et papirark og fikk beskjed om at reinskinnene måtte leveres så snart som mulig dagen etter.

- Tør vi dette? undret Ande.

- Klart vi tør, svarte Mattis og holdt de to flaskene med hjemmebrent opp mot lyset fra nærmeste krambodvindu.

- Hvor mye måtte du gi?

- Det er en sak mellom meg og Holmen.

- Nå skal det smake med en dram, mente Lasse Lemet og grep begjærlig etter den ene av flaskene.

- Du får vente til vi finner oss en egnet plass.

- Madam Klercks gjestgiveri?

- Du tror kanskje vi slipper inn der med medbrakt brennevin?

- Vi kan i alle fall ikke drikke i lavvoen vår.

- Nei, det er jo utelukket. Aslak ville ha kvalt oss.

- Da får det bli teltet hos noen kjenninger fra Karasjok, foreslo Mattis.

- Hvem da? spurte Ande.

- Jeg tror Anders Aslaksen Bær og broren hans er her denne gangen også. Var det ikke dem du traff sist?

- Jo.

- De sier sikkert ikke nei til en kjøpsdram.

 

 

12

Været forverret seg utover kvelden. Tette snøbyger fulgte vindtrekket fra nordvest. Folk hadde trukket innomhus. Tilreisende handelsmenn og kramkarer bodde delvis privat og delvis hos Madam Klerck i enden av handelsgaten. Fjellfolket holdt til i lavvoene sine, men enkelte av dem fortsatte å utfordre novemberværet og rekte gatelangs for å se om det fremdeles var noen inne i handelsbodene på begge sider av den hardtråkkete snøveien som gikk midt imellom.

En gruppe festglade karer fra nabobygda Kåfjord hadde tilhold i kafeen hos Madam Klerck. Man kunne høre skrålingen og sangen fra dem langt utover markedsplassen selv om vinden gjorde sitt for å dempe lyden fra den høyrøstede forsamlingen.

Tre karer med firesnutede vinterluer kom svaiende ned fra et av Karasjokteltene i nordenden av markedsplassen.

De stanset opp og lyttet til aloen fra gjestgiveriet oppe på høyden.

- Er det ikke på tide å lære dem en skikkelig joik? sa den ene av dem, en lyslugget fyr med en halvfull flaske i neven.

Den midterste, også lys i luggen, tettvokst og senesterk med luen på snei, flirte støyende og hentet seg inn igjen da han tråkket et par steg feil. - Kan skjønne det, Lasse. De kan jo ikke synge i det hele tatt.

- Du er meg en fin bumann, Ande. Hva var det Anders Bær mente med at vi måtte passe oss for kåfjordingene?

- De er visstnok gruveslusker, hele bunten.

- Ja, og hva så?

- De har muskler som bjørner.

- Da er det bare å ta en bjørnejoik, så blir de snille.

De tre ungguttene flirte og slo seg på knærne. Lasse mistet flasken, som gled som en glasspulk bortover snøen og gulpet brennevin.

- Faen ta deg, Lasse. Det var det siste vi hadde, utbrøt Mattis og falt på kne ved siden av flasken, som etter hvert tømte seg for alt innhold. - Du er jo full som en gannlapp.

Så gapskrattet de på nytt og lot brennevin være brennevin for en stund.

- Oh-lolelolo, sang Lasse. - Vi tar oss et besøk.

De sto en stund og diskuterte hvem av dem som skulle ta mot til seg og åpne døren inn til Madam Klercks gjestgiveri. Det endte med at Ande grep tak i dørhåndtaket og forsøkte å åpne den tunge ytterdøren. I det samme kom to skrålende karer ut og kolliderte med ham.

- Hva i helvete, er det lappjævler ute og går, ropte den ene av dem, en høy og kraftig kar med skinnvest, åpen skjorte og vadmelsbukser, og kaskjettlue på hodet.

- Unnskyld, sa Ande.

- Unnskyld, ja. Dere er vel ute etter prennevin?

- Har tokker prennevin, hermet den andre fyren, en kortvokst og firskåren unggutt med lys pannelugg. - Prennevin.

Mattis rykket til, men Ande grep tak i den ene armen hans og holdt ham tilbake. Lasse Lemet skjulte seg bak Ande og gløttet engstelig på kjempen foran dem.

- Jaså, lappene vil ha en omgang juling.

Fyren med kaskjettluen bøyde seg fremover og kikket ned på den langt mindre Mattis.

- Nei, vi ønsker ikke bråk, sa Ande og stakk hodet frem. - Vi har aldri vært inne hos Madam Klerck før.

- Å jaså, brummet kaskjettfyren og svaiet. - Det blir det nok aldri noe av, heller.

Deretter langet han ut med et knyttneveslag som traff Ande sviende i venstre kinn. Ande vaklet bakover og trakk med seg Lasse Lemet, slik at begge falt på ryggen på den hardtråkkete bakken, skrikende som stukne kalver. Mattis på sin side ble så forskrekket at også han fulgte med i dragsuget og ble liggende og kave like ved siden av kameratene. Synet var så utrolig at de to karene på trappen bare ble stående og gape av forbauselse.

- Faen ta, tre på én gang, hojet kåfjordkjempen og sto bredbent og svaiende på trappen. Nye nysgjerrige ansikter dukket opp i døråpningen og stirret storøyd på det inntrufne.

Her lå det an til et skikkelig slagsmål.

- Nå, skal dere bare ligge der? brølte kåfjordingen igjen.

- De tåler sannelig ikke stort, utbrøt en annen av dem. - Puslinger.

- Lappjævler! Vi har nok av dem i Kåfjord.

- Så, kom igjen, din helvetes gannlapp.

- Din inntørkete gorrhyse.

- Jag dem på fjorden.

Det var ikke måte på oppfinnsomhet fra de festglade kåfjordingene. De hojet og ropte i munnen på hverandre, skrålte og lo, mens flasker gikk rundt og lesket tørste struper. Dette var markedsunderholdning av ypperste klasse. Snart ankom kanskje en kvinne med bart også, og i tillegg en sjonglør og en flammesluker.

Brått ble det stille som seks fot under jorden.

Kåfjordingene sto og glante på de tre fjellfinnene som sto kampklare, og så ut som om de hadde taktikken klar.

Tre lange samekniver sto som dragne sverd og pekte skrått opp mot den lamslåtte forsamlingen på trappen.

- Kom dere vekk fra døren, ropte Mattis, og sinnet hadde tatt ham for alvor. - Vi skal inn.

Det var tydelig at ikke alle i forsamlingen skjønte hva som foregikk, for en tynn stemme i mylderet utbrøt:

- Er det ingen som kan stoppe kjeften på den sprettskiten!

- Hysj, gutt! Det er de som har overtaket akkurat nå! sa en annen.

- Hva mener du?

- Vi må flytte oss for fjellfolket, kom det lavmælt.

Mattis ledet den vesle troppen sin opp trappen, hele tiden med samekniven i beredskap, i tilfelle en eller annen pønsket på bråk.

- Forsvinn!

Det var Ande som hadde fått igjen talens bruk, men ordene førte til en knakende smerte i kjeven. Likevel holdt han masken og den lange kniven på strak arm.

En vakker dag skulle han ta et oppgjør med karen som slo ham ned, tenkte han med seg selv.

De tre kameratene fra Somby-siidaen gikk rett inn blant folkemengden der inne, som delte seg akkurat slik Rødehavet hadde gjort for Moses. Kåfjordingene trakk seg langsomt unna og lot dem slippe til ved disken. Det var tydelig at de hadde respekt for fjellfolkets dyktighet med knivene sine.

- Hva skal det være? spurte karen som sto bak disken med ølkrus og tomflasker. Det var sølt en del brennevin, men en rask hånd strøk den av disken og ned i en samlebøtte på golvet ved enden, slik at det kunne tømmes i nye glass og selges på nytt.

- Vi skal ikke ha noe, sa Mattis. - Vi skulle bare undersøke hvordan det så ut her inne.

- Jaså, dere er nykomlinger?

- Nei, vi har vært på markedet før, men aldri her.

- Det er i orden at dere setter dere til ved et av bordene, sa innehaveren, en rund fyr i femtiårene, med fettflekket forkle og svett panne.

- Gidos, sa Ande.

- Ingenting å takke for.

Kåfjordingene trakk tilbake til plassene sine, men slåsskjempen hadde forlatt lokalet sammen med svirebroren sin. Ande kunne ikke få øye på dem noe sted.

Men han merket seg at så snart han satte øynene i noen av de andre karene, senket de blikket og fortsatte praten ved bordet.

Det gikk ikke lenge før stemningen igjen var på topp. Drikkevarene fløt rikelig på disken, noe av sølet ble skrapt ned i en samlebøtte ved enden og solgt som en salig blanding av øl og brennevin uten at det syntes som om de merket noe til det.

Ande oppdaget plutselig at han fremdeles satt med den svære kniven i neven, og skjønte straks hvorfor de tidligere så storkjeftede kåfjordingene hadde veket blikket for ham.

Han stakk den fort ned i sliren og satte seg godt til rette på pinnestolen ved bordet.

- Vi skremte dem skikkelig, sa han og bøyde seg mot Mattis og Lasse, som fremdeles syntes å være på vakt overfor mulige angrep.

Mattis så på Ande og ristet på hodet. - Jeg tror faktisk at det var de som skremte oss først.

- Joda, men det ble stille som i graven da vi trakk knivene.

- Hadde du virkelig tenkt å bruke den? ville Lasse vite.

- Nja, svarte Mattis nølende. - Det kommer an på. Nei, jeg tror ikke det. Det var ikke nødvendig.

- Husker dere hvordan han så ut, fyren som slo meg ned?

- Jo, Ande, ham husker jeg godt. I morgen skal vi ta oss en prat med ham.

Mattis hørtes fremdeles krigersk ut. Øynene lyste i ansiktet.

- Han stakk av med halen mellom beina, mente Lasse.

- Han slår ikke ned en uskyldig mann uten videre. Ande kjente seg både såret og forbannet. I tillegg stakk smerten som kniver i kjeven når han skulle snakke.

- Du har hovnet opp i kinnet, sa Lasse og pekte.

- Du fikk deg en skikkelig smell, sa Mattis og studerte hevelsen på kameraten. - Han skulle fått smake en av samme sorten.

En grov stemme kremtet, og de tre kameratene kikket samtidig opp på verten som sto med et brett med tre fylte glass foran dem.

- Dette er på huset, brummet han. - Ettersom dette er den første gangen dere er her hos Madam Klerck.

Ande gapte av forbauselse og enset nesten ikke smerten som jaget gjennom kjeven.

- Hva er dette? spurte Mattis og betraktet den gylne blandingen i de tre glassene. Det minnet mest om utvannet kaffe.

- Ja, vi kaller det lett blanding, sa verten. - Men det er like bra som alt annet.

- Er det det du har samlet sammen i bøtten der borte? Mattis hørtes kvass ut i målet nå.

- Jo, det stemmer nok det, men det er ingenting i veien med det. Vi selger mye av dette, skjønner du.

- Er det sølet og skvipet som blir til overs, du vil servere oss, ja, for vi er vel ikke verdt mer, vi lappjævler.

Mattis var blitt rød i ansiktet, og Ande la hånden på armen hans, men han skjønte at Mattis følte det som en fornærmelse å bli budt annenrangs brennevin fra en simpel skurebøtte.

- Tøm svineriet tilbake i bøtten, sa Mattis idet han reiste seg fra stolen og vinket de to andre med seg. - Kom, her setter jeg ikke min fot heretter.

Ande var straks på beina og fulgte Mattis ut av etablissementet med Lasse Lemet like i hælene. Han skulle til å si noe da han snudde seg for å kaste et siste blikk på den måpende forsamlingen der inne, men det kjentes som om kjeven hadde gått i lås.

Kulen på kinnet var blitt så vond at han stønnet av smerte, og han følte seg plutselig like edru som en prest.

 

HAN KRØP innunder skinnfellen og kjente einerpusten fra Marit.

Det er nok ikke like godt det jeg puster ut, tenkte han og strøk med fingrene over hevelsen i ansiktet. Han klarte ikke å bevege kjeven i det hele tatt nå.

Kanskje han hadde fått brudd på kjevebenet?

- Du kom ikke for å smøre meg inn, hvisket en stemme mot øret hans.

- Å, er du våken? Det var så vidt han fikk klemt ut ordene før kjevesmerten jaget gjennom skallen.

- Jeg har ventet på deg.

- Å, ja.

- Hvorfor snakker du så rart?

Ande ble taus og førte den ene hånden hennes mot kinnet sitt. Hun rykket den til seg som om hun hadde svidd fingrene sine.

- Hva er det som har skjedd?

- Hysj, ikke så høyt.

- Er det en tannbyll?

- Uff, nei, hadde det bare vært det. Jeg ble slått ned av en kåfjording...

Han strevde med å snakke, det gjorde forferdelig vondt for hvert ord han skulle forme. Det var akkurat som om kjeven var ute av ledd.

- Hvordan havnet dere opp i slagsmål med kåfjordingene?

- Vi besøkte Bær-teltet. Etterpå ville Mattis innom Madam Klerck.

- Ja, og så?

- Hysj, ikke snakk så høyt.

- Gubben får likevel vite det i morgen.

Igjen kom den myke hånden hennes opp mot ansiktet hans. Hun strøk forsiktig over hevelsen, som føltes som kusma eller noe slikt.

- Jeg gikk rett på en knyttneve. Han slo uten grunn, kalte oss lappjævler.

- Var det så enkelt? Det lukter brennevin her.

- Mattis åpnet døren til gjestgiveriet. I det samme kom to kåfjordinger ut. De hånet oss, og så kom slaget som traff meg i kjeven. Jeg ramlet bakover og dro med meg både Mattis og Lasse i fallet.

- Viidna, elendige brennevin, mumlet Marit. - Du må til doktor i morgen, Ande.

- Aslak vet sikkert råd, mente Ande. - Nå klarer jeg ikke å snakke mer, Marit.

- Så kan du bare tie stille og legg deg til å sove. Hun hørtes oppgitt ut.

- Jeg kan ikke ligge med ansiktet mot deg. Det er den vonde siden...

- Nei, det gjør ingenting. Du er en tosk, Ande.

- Kanskje det. Han vendte ryggen mot henne og forsøkte å lukke øynene. Smerten fra hevelsen i kinnet hamret gjennom skallen. - Godnatt, Marit.

Hun forble taus.

Han skjønte fortvilelsen hennes.

Her blir det nok ingen nattesøvn, tenkte han.

Fordømte brennevin.

Omsider sovnet han, men vandringen tok lang tid og voldte mye smerte.

Det fantes heller ingen ravner i drømmelandet.

Alt var tomt og svart.

 

GUBBEN KASTET et undrende blikk på Ande da unggutten kikket opp fra reinskinnsfellen om morgenen. Aslak dyttet tobakk i snadden og ristet på hodet.

- Det ser ut som en tannbyll, sa han endelig.

Marit satt ved bålet og passet kaffekjelen og gløttet skrått på Ande for å se hvordan han ville reagere.

- Tannbyll?

- Ja, du har en kraftig hevelse i kinnet, hvis du ikke visste det, sa Aslak besindig.

- Å, det, stammet Ande og rødmet.

Det var det Marit hadde ventet på. Hun smilte fornøyd med seg selv og løftet lokket av kjelen for å se om kaffen var ferdigtrukket.

- Ja, er det ikke en tannbyll? fortsatte gubben.

- Nei, jeg fikk meg en lusing av en kåfjording.

- Var du storkjeftet, Ande?

- Nei, vi skulle bare ta oss et lite besøk hos Madam Klerck....

- Og så løp du rett inn i en knyttneve, fastslo Aslak. - Du får holde deg borte fra de karene heretter, Ande. Så snakker vi ikke mer om det. Nå er det varer som skal selges.

Ande så forundret på gubben. Ville han ikke vite sannheten? Trodde han at de selvforskyldt hadde havnet opp i vansker?

Joda, de hadde vært fulle.

Men det var kåfjordingen som slo først.

- Men...

- Vi må dessuten se oss om etter noe mel. Aslak tok imot koppen Marit rakte ham og tok seg et par småslurker av den glohete kaffen.

- Skal du ha noe mat, Ande? spurte Marit.

- Jeg klarer knapt å tygge.

- Jeg skal se på deg, gutt, sa Aslak.

Gubben kikket nøye på kulen på venstrekinnet, strøk med fingrene over huden, trykket mot kjevebenet. - Det er ikke noe brudd, konstaterte han. - Du får bare ta tiden til hjelp, Ande, men du burde kjølt ned kinnet med snø like etter slaget.

Ande nikket og så temmelig slukøret ut.

- Jeg kan lage en suppe, sa Marit.

- Jeg orker ikke noe.

- Kaffe med reinost?

- Nei takk, Marit. Jeg begynner med reinskinnene nå. Kjøperen fra Hammerfest skulle se på dem i dag.

Så gikk han ut av lavvoen for å slutte seg til Aslak og de andre som ventet utenfor. Han orket ikke å veksle blikk med Mattis og Lasse Lemet, som begge så uforskammet friske ut.

- Buorre beaivvi, Ande, hilste de i kor.

- Nei, det er ingen god dag.

- Du ser ut som en opphovnet reinmage, mente Lasse.

- Det er ikke morsomt.

- Har du vondt når du ler også?

- Nei, bare når jeg gråter.

- Det er nok nå, sa Aslak bestemt. - Skal vi ha sortert skinnene før kjøperen kommer, må vi sette i gang med det samme.

De tre ungdommene tok fatt på arbeidet uten å si noe mer om saken. Det var først ved neste måltid at Mattis tok Ande til side for å snakke alvor med ham.

- Vi kan ta ham for deg, Ande.

- Ta hvem da?

- Du vet hvem jeg snakker om. Kåfjordingen som slo deg.

- Jeg orker ikke å tenke på ham en gang. Det gjør så forbannet vondt i kjeften.

- Han bør ikke slippe unna dette.

- Hva kan vi gjøre med den sværingen?

- Gi ham en lærepenge.

Ande ristet på hodet. - Nei, Mattis, kanskje får vi alle kameratene hans i hælene etterpå.

- Skal du gå rundt som en narr uten å få oppreisning?

- Jeg må tenke på det. Nå har jeg nok med smertene.

- Ypper han seg i kveld igjen, tar jeg ham, utbrøt Mattis bestemt.

- Jeg holder meg unna Madam Klerck i kveld. Orker ikke tanken på brennevin lenger.

- Jeg forstår det, Ande.

Gubben kikket frem og spurte om de ikke skulle fortsette arbeidet. Tiden var snart inne for et besøk hos kjøpmann Rasch fra Hammerfest.

Joda, svarte Mattis ham. De måtte bare ha en alvorsprat først.

Ande gruet seg til å vise frem ansiktet sitt til offentlig skue. Det tok til å bli ganske folksomt på markedsplassen. Handelen var allerede kommet godt i gang.

Det var en utposning på kinnet hans, rød og hissig, nesten betent.

Han så ut som en vanskapning.

- Du sorterer ikke riktig, hørte han gubbens stemme i bakgrunnen. Det kom som fra en annen verden - langt borte.

De forskjellige fargenyansene i reinskinnene gikk nesten i ett for ham.

Alt virket ensfarget og grått.

 

 

13

Utpå ettermiddagen ba Marit om en pause. Hun følte seg sliten og utilpass. Det gikk frostrier gjennom kroppen hennes.

- Jeg må hvile meg litt, sa hun til Aslak.

- Du skal bare ta den tiden du trenger, mente gubben og nikket.

- Ande må hjelpe meg med doktoren.

- Må du ha doktor? undret Aslak og stanset arbeidet et øyeblikk. - Er det noe alvorlig?

Marit ristet på hodet og måtte smile. - Nei da, jeg snakker om Dr. Sloan's liniment.

Mattis og Lasse vekslet blikk mens de flyttet på reinskinnene til forskjellige stabler på lastepulkene foran lavvoen.

- Fikk du ikke nok av dette i vinter, Marit? spurte Mattis og blunket til kameraten.

- Jeg skjønner hva du mener, Mattis, men nå gjelder det plagene mine, svarte hun og åpnet dørfliken til teltet og gikk inn med Ande i hælene.

Marit satte seg ned på reinskinnsfellen på liggeplassen deres og hentet frem doktoren fra skinnsekken hun hadde liggende innved teltveggen.

- Du må smøre meg inn på ryggen og skulderen på venstre side, sa hun til Ande.

Ande knelte ned ved siden av henne og la et par ekstra bjørkekubber på bålet.

- Enn hvis noen kommer inn? sa han.

- Hvem skulle det være?

- Mattis eller...

- De vet jo hva vi skal gjøre her inne.

- Ja, men likevel.

- Er du redd for at de skal se meg med naken overkropp?

- Tull, det jeg mener er at...

- Du skal bare smøre meg inn, avbrøt hun ham. - Ingenting annet. Vi skal ikke ligge med hverandre nå.

Ande rødmet og kikket ned på reinskinnsfellen som om han brått hadde oppdaget noen ekstra fine fargekombinasjoner i hårene. Da han endelig løftet hodet, satt Marit med naken overkropp, akkurat slik hun hadde sagt. Han turte nesten ikke se på de runde og faste brystene hennes. Brystvortene struttet, men det var nok ikke av lyst, men på grunn av temperaturfallet.

- Her har du flasken, sa hun og fikk ham til å møte blikket hennes et øyeblikk. - Er du plutselig blitt så sjenert, Ande?

- Nei da, jeg satt bare i egne tanker, svarte han.

- Du behøver ikke si hva du tenkte på, sa hun og smilte lurt. - Det hadde sikkert ikke noe med meg å gjøre.

Igjen rødmet han som om de hadde møtt hverandre for aller første gang.

- Nei, nå får du snart begynne, Ande, flirte hun. - Jeg synes ikke det er så veldig varmt her inne. Og det verker i kroppen.

Hun la seg ned på magen slik at den myke buen i ryggen nederst mot skinnbuksene avtegnet seg klart i Andes øyne. Han lot blikket følge ryggsøylen oppover mot nakkegropen, til det ravnsvarte håret som bølget rundet hodet hennes.

- Er du klar? ville hun vite.

- Jeg er klar.

Så fjernet han korken i den brune flasken, helte ut en liten porsjon av doktoren i håndflaten og begynte å smøre inn huden hennes på venstre side av ryggen, fra bukselinningen helt opp til skulderen og nakken. Han masserte linimentet inn med langsomme, roterende bevegelser.

- Det er så deilig, Ande. Du har så myke og varme hender.

- Det er vel linimentet som varmer, mente han.

- Nei, du har det i hendene dine, Ande.

Han fortsatte behandlingen av kjæresten og nøt det. Det strålte liksom en varme gjennom nevene hans og oppover armene til hodet. En herlig glød som bare økte i intensitet.

- Fortsett, Ande. Fortsett...

Hun snakket lavt og viste tydelig med kroppsbevegelser at hun likte det han gjorde med henne.

- Det er så deilig at jeg rent glemmer hvor ille det lukter, sa hun etter en lang stund i fortryllelse og snudde seg over på ryggen. - Vil du kjenne?

- Hva? utbrøt han.

- Tørk av deg på fingrene først, sa hun.

Han tørket nevene først på bukselårene, deretter på koften. Så luktet han på hendene sine for å kjenne om doktoren var blitt borte.

- Kjenn her, sa hun og grep tak i hånden hans og førte den ned i buksen.

Han trakk hånden fort til seg som om han hadde brent seg.

- Du er ikke riktig klok, Marit, utbrøt han forskrekket. - De kan komme inn hvert øyeblikk.

Marit stirret forundret på ham og kledde på seg dorkaen og koften. - Jeg fatter ikke at du skal være så redd for alt mulig.

- Du er en raring, mente han.

- Hvis du ser deg selv i speilet, så ser du den eneste raringen her.

 

DE TRE KAMERATENE fulgte omtrent den samme ruten som kvelden før. Men denne gangen lovte de hverandre dyrt og hellig at de skulle være edrue og parate til å reagere hvis det ble bråk.

Ande følte seg ikke helt vel til mote, for Marit hadde sagt klart fra om hva hun mente om dette nattelivet under markedet. Han lovte henne at han ikke skulle ta en dråpe brennevin. Det var både kors på halsen og andre steder, men det var tydelig at Marit ikke følte seg sikker på hva kvelden og natten ville bringe.

Jeg vil ikke ha en natt til med brennevinspust, hadde hun sagt.

Nei vel, svarte han.

Men karene endte snart på gale stier.

De var en tur innom hos Bær-brødrene fra Karasjok, men Ande takket nei til det som ble budt dem. Verken Mattis eller Lasse syntes de kunne la en slik sjanse gå fra seg, og så ut til å ha glemt de gode forsettene fra tidligere på kvelden. De gjorde ikke skam på drammene.

- Du skal bare ta deg en knert, du også, mente Lasse Lemet. - Det hjelper på tannpinen.

- Jeg har ikke tannpine, fnyste Ande.

- Du har i hvert fall vondt i kjeften.

- Brennevin hjelper faktisk, sa Mattis. - Er det ikke du som sier du skal bli noaide?

Karene flirte og skålte for slik veltalenhet.

- En noaide bør prøve seg på alt, mente Anders Bær. - Han må kjenne til alt som er til, både av godt og ondt. De beste reisene foretar en noaide under rus. Ja, ikke hvilken som helst rus, men en som kommer fra trommingen på runebommen eller inhaleringen av røyk fra spesielle urter.

- Du snakker som om du kjenner til dette? Ande så undrende på Anders.

- Jeg kjente en noaide en gang.

- Hvem da?

- Min far. Han er død nå.

Anders Bær bød rundt på det han hadde igjen på flasken og tidde med flere opplysninger om noaidene.

- Her, du skal bare ta deg en slurk, Ande, sa han. - Det skader ikke sjelen. Den døyver smertene i kjeven din.

- Jeg kan godt ta en liten smak, mente Ande.

- Du kan gjerne ta to, flirte Mattis. - En for begge kinnene.

Så brast karene i latter igjen.

De fikk rett. Det gikk faktisk lettere å prate med et par drammer innabords. Tungen ble så ivrig og snakkesalig at det var nesten ikke måte på.

- Bedre medisin finnes ikke, påsto Lasse Lemet med et glis.

- Nå er jeg klar, sa Mattis. Det var som om han hadde hentet motet han trengte rett fra brennevinsflasken.

- Hvor har dere tenkte dere? spurte Anders.

- Vi har noe uoppgjort med Madam Klerck.

- Det er jo en flott dame.

- Det er en av karene hennes vi skal ta.

De tre kameratene takket for seg og forlot Bær-lavvoen for å begi seg av sted mot det opplyste gjestgiveriet. De hørte aloen fra festfolket på lang avstand. Til å begynne med sirklet de litt rundt bygningen og spekulerte på hvordan de skulle røyke slåsskjempen ut.

- Men først må vi vite for sikkert at han er der inne, mente Lasse.

- Hvem vil gå inn for å kikke? sa Mattis og stirret på Ande.

- Ikke jeg i hvert fall, mente Ande.

- Da får vi bruke vinduene.

Alle tre listet seg helt inntil husveggen og valgte seg ut et vindu hver. De strakte seg på tå og gløttet inn gjennom nedisede vindusglass for å se om kåfjordingen fra de mørke kobbergruvene var på plass.

- Jeg ser ham, sa Mattis etter en stund.

- Hvor? ville Ande vite og forsøkte å sikte seg inn gjennom den uklare vindusruten med det ene øyet.

- Like ved disken. En høy djevel av en gruveslusk.

Ande grøsset mens han studerte overarmene og de brede skuldrene. Her sto de overfor en muskelbunt det ikke ville bli helt enkelt å vippe av pinnen. Men han hadde visselig kjempet mot både jerv og varg og Stalloer og mange mørkemakter i drøm og dagslys. Han hadde revet tungen ut av kjeften på en ulv. Ja, og han hadde overlevd mang en vinternatt helt alene på vidda.

Jeg kan ikke stikke av som en fjellrev med halen mellom beina, tenkte han.

Det gikk opp for ham at han var i ferd med å pumpe opp både musklene og sinnet for å gjøre seg beredt til å kaste seg over vargbeistet.

- Hvordan skal vi få ham ut? undret Lasse Lemet, han sto utenfor vinduet midt mellom Ande og Mattis.

Ja, det var kanskje noe å tenke på?

De ble stående og stirre dumt på hverandre en god stund og innså at dette var noe som burde vært planlagt på forhånd. Men i den tilstanden de nå var i, var det verken tid eller vilje til grundige planer for hvordan de skulle slå til.

Det meste gikk på impuls.

Brått sto de alle tre utenfor trappen.

Ande skjønte ikke helt hvordan han hadde kommet seg dit.

 

MARIT HADDE NOK sett frem til helt andre markedsdager, og ikke minst kvelder. Det som skjedde forrige gang de var i Bossekop, var bare som et vagt minne. Ande var blitt så forandret, så fjern og drømmende, som om han ikke var der sammen med henne.

Hun følte hun hadde gjort alt hun kunne for å friste ham.

Men han forsto ikke hva hun ville.

Ikke en gang da hun ba ham om å kjenne etter hvordan hun følte seg etter at han hadde massert henne.

Kanskje hun hadde vært for pågående? Hadde hun skremt ham unna?

En mann var vant til å ta seg til rette på eget initiativ. Hun hadde ikke tid til å vente på at Ande skulle foreta seg noe.

Mer enn noe annet lengtet hun etter ham, lengtet etter ham slik han hadde vært før, både på Stjernøy og sist gang på Bossekopmarkedet. Da de for alvor tok til å vandre på de nye og spennende stiene med myke fingre over nakne kropper, elskoven, varmen mellom dem, kyssene.

Marit satt ved bålet sent på kvelden og drømte seg bort mens gubben for lengst hadde tatt kvelden. De var alene i lavvoen mens de festglade mannfolkene antagelig ravet rundt på markedsplassen som skadeskutte ulver.

Hun hadde forsøkt å ta til med noe håndarbeid, men det ramlet bare ut av hendene hennes så snart hun falt i tanker. Men venstrehånden fungerte ikke slik den hadde gjort tidligere. Kreftene hadde liksom visnet. Hånden og fingrene liknet mer på en slags livløs klo.

Hun stirret ned på håndflaten, og brått begynte tårene å dryppe ned på huden som små, glinsende perler.

Ande, hvorfor er du blitt slik?

Hun la seg tilbake på reinskinnsfellen og trakk en annen over seg. Det var som om hun ville beskytte seg mot den kulden som hun følte hadde kommet mellom dem.

Ande, kom og varm meg igjen, ba hun.

Jeg fryser så.

 

MENS DE STO utenfor Madam Klerck og samlet mot, la de opp en slagplan.

Ande skulle gå opp trappen til Madam Klerck og åpne døren til kafeen. Deretter skulle han rope på slåsskjempen fra Kåfjord og fortelle ham at en lappdjevel fra Kautokeino ville ha oppreisning. De måtte kjempe utenfor selve lokalet. Men med bare nevene.

De hadde sett for seg at kåfjordingen skulle spakne som en lei nordavindskuling etter en slik klar oppfordring, men der tok fjellfolket fra Somby-siidaen skammelig feil.

Da han fikk servert utfordringen, tok slåsskjempen fra Kåfjord først og spyttet i nevene, deretter tømte han ølkruset på styrten og kom stormende ut av lokalet som en brottsjø.

Alt skjedde så fort at Ande ikke rakk å tenke. Selv i edru tilstand hadde dette gått over all forstand. Før han visste ordet av det, lå han på nytt i snøen, forsvarsløs på rygg med den illsinte og frådende kåfjordingen over seg.

- Din forbannede gannlapp. Uten kniven er du ingenting.

Ande oppfattet så vidt at en knyttneve så stor som et spedbarnshode suste mot ansiktet hans, på vei mot det samme kinnet som verket som om han hadde tannbyll.

- Se opp, Ande!

Det var Mattis.

Ande gjorde et kast med hodet samtidig som han vred seg som en ål, men slaget var så nært at han kunne høre suset av det. Men kåfjordingen mistet balansen, fór fremover og havnet i snøskavlen utenfor inngangen. Ande var raskt oppe på kne igjen og lette etter kniven sin, men oppdaget til sin skrekk at den var forsvunnet.

Da han endelig kom seg opp i stående, så han kåfjordingen virvle rundt med langkniven hans i høyreneven, truende som et rovdyr fanget i et hjørne.

- Han har kniven din, ropte Lasse.

Mattis var snartenkt selv om rusen hadde gjort ham noe langsommere i bevegelsene. Han fikk løsnet sin egen kniv fra sliren og rakte den til Ande.

- Pass deg, han angriper.

- Din helvetes lappfaen!

Kåfjordkjempen var som en fryktinngytende Stallo der han kom stormende mot Ande med langkniven klar. Ande hadde aldri vært borte i noe lignende før. Han hadde jaget både jerv og ulv og gaupe, men denne vargdjevelen i menneskeskikkelse var virkelig mer enn skremmende.

Ande var så opptatt av å unngå å bli rammet av sin egen kniv at han ikke oppfattet at folk hadde stimlet sammen rundt dem og kom med høye tilrop for å oppildne kamphanene.

Kåfjordingens arm skjøt plutselig ut mot venstre i en hurtig og glidende bevegelse, og rammet ham i siden med en spjærende lyd. Det var ingen smerte, så han skjønte det bare var koften som hadde revnet. Han gjorde et raskt utfall mot angriperen, men rakk ikke frem. Kåfjordingen var allerede flere meter unna, på motsatt side, klar til å snu seg og foreta et nytt angrep.

- Ja, du kjente den, din lappdjevel.

- Kom igjen! ropte noen av tilskuerne.

- Jag faenskapen på havet.

Det kokte blant folket under frostmånen som kikket undrende ned på kampplassen.

- Gi oss blod!

Ande skjønte det var alvor nå. Han prøvde å holde langkniven på strak arm for å kunne parere et nytt angrep fra den smidige og livsfarlige kåfjordingen.

Han ble angrepet med sin egen kniv!

Hvordan kunne han ha vært så uoppmerksom?

- Hva venter du på? brølte knivtyven og gliste.

Ande svarte ikke, holdt bare blikket festet til kåfjordingens høyrearm, der det blinket i knivbladet.

Skulle han bli gjennomboret av sin egen kniv?

Nei, det måtte ikke skje.

- Pass opp, Ande. Nå kommer han.

Igjen hørte han Mattis' stemme som en svakt ekko i bakgrunnen.

Knivbladet løftet seg og kom svevende mot ham som en underlig fugl. Han forsøkte å vike unna, parerte med sin egen kniv, kjente at stålet rispet mot kåfjordingens vadmelsbukse i knehøyde. Et galmannsgaul ljomet over kampplassen.

Det gikk et stønn og et sus gjennom tilskuerne.

Kåfjordingen virket lamslått, stirret ned på flengen i buksen og blodet som begynte å strømme ut av et dypt kutt like nedenfor kneet.

- Din satan! brølte han i sjokkblandet raseri. - Dette skal du få svi for.

- Drep svinet! ropte en av tilskuerne.

Ande var forberedt, men angrepet kom likevel overraskende, for kåfjordingen byttet brått kniven over i venstre hånd. Han kjente en stikkende smerte i siden, men klarte med en kraftanstrengelse å føre sin egen kniv ned og mot høyre slik at bladet gikk rett inn i kåfjordingens venstre lår, der den ble sittende fast.

Begge falt skrikende over ende mens snøen ble rødfarget av blod.

- Han dør, hørte Ande en eller annen rope i bakgrunnen. Det var som et fjernt ekko langt bortenfor himmelranden.

Han ble liggende og stirre opp mot frostmånen som hang som en blek skive på kveldshimmelen og gløttet ned på ham med bedrøvede øyne.

Det var blitt så merkelig stille og fredelig, som om han sov eller drømte.

Han kjente ingen smerte.

Måneansiktet forvandlet seg, og han kunne se rett inn i Marits øyne. Det mørke håret omkranset lyset i øynene hennes.

Hvorfor forlater du meg, Marit?

Så ble alt mørkt.

 

MARIT VÅKNET, drivende av svette. Hun satte seg opp, lyttet til stemmen som hadde hvisket i øret hennes, men det var dørgende stille, bare den tunge pusten fra Aslak kunne høres inne i lavvomørket.

Hun følte seg for, lette under skinnfellen, men Ande var ikke der.

En frysning gikk nedetter ryggen hennes.

Hva er det som har skjedd? tenkte hun og kjente angsten bite seg fast i brystet.

Det var isende kaldt i lavvoen. Bålet hadde dødd ut, bare små glør blinket som onde øyne i mørket.

På nytt grøsset hun.

Hadde hun drømt det hele? Eller var det et ondt varsel? Dødens kalde pust?

Hun kjente gåsehuden spre seg over armene og ryggen. Håret begynte å stritte i nakken. Det var som om ondskapen hadde begynt å fylle lavvoen og forsøkte å fryse henne ut.

Det var noe som ikke stemte.

Det måtte ha skjedd noe forferdelig galt.

- Aslak! ropte hun hysterisk ut i mørket. Hun kjente hvordan hjertet hennes stanset mens hun ventet på at gubben skulle våkne.

- Ja, hva er det, Marit?

Hun hørte ham romstere på den andre siden av ildstedet, på soveplassen som tilhørte vertsfolket.

Hun var så tørr i munnen at hun nesten ikke klarte å svare.

- Ande er ikke kommet ennå.

- Er det sent?

I det samme kikket en flik av måneskiven ned gjennom teltåpningen og kastet et trolsk lys ned på dem begge.

Aslak kunne se ansiktet hennes. Det var nesten hvitt.

- Jeg tror det er skjedd noe galt, noe forferdelig galt, sa hun.

Stemmen brast, og Aslak kunne se tårene hennes glitre i lyset fra måneskinnet.

HAN VÅKNET av en stikkende smerte i siden og satte seg opp i mørket.

Ravnedrømmen hadde drevet ham langt av gårde denne natten også. Svetten drev av pannen fordi han hadde kjent igjen det underlige landskapet.

Han hadde fløyet på myke vinger over det endeløse flatlandet mot åsene i øst. Hver bekk, hvert vann, hvert eneste tre gled forbi de svarte øynene hans. Myke åskammer med vier og gress, vide myrer og åpne glenner, trange gjel, ingenting unngikk ravneblikket.

Over de utallige, nesten sirkelrunde og mørke innsjøene så han sitt eget speilbilde.

Ravnedrømmen ble virkelighet.

Østover bar det, langt mot øst, helt til den lave fjellrekken med den første vintersnøen.

Ravnebror!

Hvor er du?

Ravnebror!

Over den siste åsryggen møtte han oppdriften fra mektige vinder som truet med å slå ham i bakken. Med et skrik kjempet han seg videre østover, mot fjelldalen der stammen hadde høstet rikt av den rødryggete laksen, mat til både folk og hunder.

Så bar det gjennom tette vegger av vier og vidjebusker, han dukket under, mellom, gjennom, over, i et uhyggelig tempo for å møte en ravnebror.

Ravnebror, hvor er du?

Så møtte han endelig den svarte fuglen.

Først trodde han det var sitt eget speilbilde i et vann, en forrædersk felle som kunne klappe sammen og gi ham døden.

Men det var en annen fugl.

En svart himmelstormer.

Ravnebror?

Begge fuglene fulgte elveleiet østover, fulgte hverandre som skygger, som om den ene var et bilde av den andre.

Brått, uten forvarsel, fylte et underlig og ukjent landskap himmelranden.

Fremmede fjell. Vide vidder. Tungt regn som gikk over til snø og dekket vinterlandskapet.

En fremmed mann med en underlig firesnutet lue på hodet lå på rygg og stirret ham rett inn i øynene

Hjelp meg, sa øynene hans.

Blodet strømmet ut fra et knivsår i siden, og som en underlig og sykelig rød vinterblomst vokste den utover den hvite snøflaten.

Hadde han ikke sett denne fremtoningen før?

Den lange kniven hadde liksom rispet ham i siden, akkurat da han fløy forbi i den bleke frostmånenatten.

- Hva er det, Anguliik? sa en sped stemme ved siden av ham.

- Jeg tror jeg er truffet, sa han stille.