Sjamanens rike 3

VESTENFOR SOL

av Dag Ove Johansen

 

 

 

 

Utskriftsvennlig utgave

 

Tilegnet Bodil og Ingar, Mariann og Henry, Karin og Stig

En spesiell takk til disse gjestfrie menneskene som inviterte meg til overnatting under min månedlange research–tur til Alaska og Canada sommeren 2000:

Mike Babb og Pearl Sedacca, Nome, Joyce Jenkins, Petersburg, Erling Friis–Baastad og Patricia Robertson, Whitehorse, Kim og Audrey Thiele, South Birchwood utenfor Anchorage – alle sanne representanter for The Last Frontier.

Ellers en takk til disse hjelpere og støttespillere:

Joyce Alig, Ohio, Cindy Roland, Skagway/Fairbanks, Sharonne Maldaver, Whitehorse, ordfører Leo Rasmussen, Nome, Jim Wood, Anchorage, Carl og Betty Henning, Sitka, forfatter Dick North, Dawson City, Canada/Mackay, Idaho, Peter L. Corey, Sitka, Sean Topkok, Fairbanks, Murray Lundberg, Fairbanks, Ande Somby, Tromsø, og særlig professor Ørnulv Vorren, Tromsø, som utga "Samer, rein og gull i Alaska", som utløste hele romanserien. Research–turen kan besøkes på http://www.geocities.com/empatia.geo/alaska–2000.htm

 

  

 

 

1

Bossekopmarkedet, november 1893

Marit Somby våknet midt på natten med en hviskende stemme i øret, men plassen ved siden av henne på reinskinnsfellen i lavvoen var fremdeles tom.

Ande var ikke der.

Hun satte seg opp i mørket med en isnende følelse i ryggraden.

– Aslak!

Stemmen hennes var full av angst.

– Ja, hva er det?

– Ande er ikke kommet ennå.

Brått kikket måneskiven ned gjennom åpningen i lavvotaket. Et iskaldt lys spredte gåsehud over kroppen hennes.

– Er det sent?

– Ja, og jeg tror det er skjedd noe galt, noe forferdelig galt.

Islyset fra månen fikk stemmen hennes til å briste og tårene i øynene til å glitre.

Aslak reiste seg og husket plutselig ravnedrømmen. Marit hadde vekket ham akkurat da ravnen hadde falt til jorden, med de svarte fjærene klisne av blod.

Frosten grep Aslak i strupen, snørte den sammen og stanset ordene. Han hostet og kremtet for å slippe stemmen fri. Lenge var han taus.

– Skynd deg, vi må ut og lete etter ham, sa Marit med tynn stemme. Hun tørket øynene med håndbaken, klarnet synet for den månelyse kvelden som sto som en iskald vegg der utenfor.

– Ja, jeg kommer, sa han endelig, men det var så vidt stemmen bar.

Aslak hjalp henne på med pesken, deretter løp de av gårde mot Madam Klercks, for begge visste at det var der det hele hadde startet kvelden før.

Og de var sikre på at det også hadde endt der – på den ene eller andre måten.

Det lå to skikkelser på bakken utenfor gjestgiveriet. Rundt dem var mange mørke skygger, mennesker som vandret urolig frem og tilbake, hoderystende, skremte over det som hadde skjedd.

Marit kjente igjen Ande med det samme bakom disse skyggene.

På nytt satte frosten seg fast i bringen hennes og hindret henne i å puste.

Nei, det må ikke være slik.

– Gi plass! hørte hun en grov røst si utenfor seg et sted. Hun kastet et hurtig blikk til siden og oppfattet at Aslak brøytet seg en sti gjennom folkemengden og knelte ved siden av Ande med snadden dampende i munnviken. Han la en lett hånd på Andes panne og messet frem noen ord.

Ande åpnet langsomt øynene, stirret som fra en annen verden tilbake på Aslak, som hadde vekket ham.

– Hvor er Marit?

– Hun er her.

Marit hørte så vidt navnet sitt, som et lite pust i øret, men snart var hun ved siden av ham.

– Jeg er knivtruffet i siden, hvisket han og grep etter hånden hennes. Han klamret seg så sterkt til henne at hun fikk vondt.

Aslak lette med fingrene etter et hull i koften, fant en revne og kjente det klisne blodet innenfor og i stoffet.

– Du må stoppe blodet, sa Ande.

– Ravnen falt, og blodet strømmet, sa Aslak og lukket øynene for å minnes ravnedrømmen.

Med forsiktige fingre følte han seg frem innover mot naken hud, fryktet en dyp flenge i siden, nær nyrene eller milten. Det ville bety døden, derfra fantes det ingen stier tilbake til livet igjen.

Aslak arbeidet som om han undersøkte en nyfødt reinkalv som ennå ikke hadde fått livets pust. Fingrene ble myke selv om huden var grov av årelangt slit på viddelandet.

Så fant han det han søkte.

Aslak kjente hvordan hjertet brått gjorde et ekstraslag, som om det nølte et øyeblikk med å pumpe blodet gjennom kroppen hans.

En flenge, omkring en håndsbredd i lengde, lå åpen som en munn og blødde friskt blod i små støt mot fingrene. Han stakk en finger i såret etter først å ha svidd den i snaddehodet, mot glødende tobakk.

Han kjente en varm glede gjennomstrømme kroppen da han forsto at flengen ikke var mer enn et fingerledd dypt.

Men Ande stønnet av smerte da Aslak på denne måten undersøkte om han var alvorlig såret.

– Les over meg, Aslak.

– Det skal jeg, Ande, sa Aslak og la den ene neven på pannen hans mens den andre ble plassert over flengen i siden.

Aslak tok så til med å lese over blodet for å stanse det.

Det var den urgamle visdommen som kunne overføres fra en mann til en annen, men bare en eneste, fordi man selv mistet evnen når man lærte det bort.

I løpet av kort tid var den vonde bankingen i såret over. Ande dristet seg til å lete seg frem til flengen, men blodet hadde virkelig stanset. Likevel ble han kvalm da det gikk opp for ham hvor stort såret egentlig var. I flengen hadde Aslak dyttet inn noe tobakk som rensemiddel.

– Du må komme hit, hørte han en stemme si over hodet hans.

– Jeg kan ikke, stønnet Ande.

– Jeg mener den andre lappen, fortsatte stemmen.

Aslak kikket opp mot den fremmede, en storvokst kar med en frodig bart i det grove ansiktet. Aslak så en stor redsel i øynene hans.

– Hva er det? ville han vite.

– Du må stoppe blodet på Petter også.

Ande forsto hva det gjaldt. Kniven hans hadde gått dypt inn i låret på slåsskjempen fra Kåfjord.

Han kunne ikke fatte hvorfor denne karen hadde slått ham i ansiktet kvelden før. Men full og gal hadde han plutselig stormet ut fra Madam Klerck, og det var Ande som mottok fulltrefferen da de tre vennene var på vei inn på gjestgiveriet. De hadde blitt kalt lappjævler og det som verre var. Om kvelden kom den smertefulle hevelsen i kjeven og ønsket om å hevne seg.

Men det var ingen søt hevn.

Den smakte bittert.

Av blod.

Marit var over ham med et engstelig uttrykk i ansiktet. Hun grep om hånden hans og syntes han virket så blek der han lå i månelyset.

– Gjør det vondt? stammet hun.

– Bare når jeg hoster.

Hun visste ikke om hun turde føle seg frem i kofteåpningen. Hun var redd for det hun ville finne og hvordan hun ville reagere.

Likevel gled hånden hennes innunder koftefliken og fant sårflengen. Til sin overraskelse kom ikke kvalmen hun hadde ventet på. I stedet ble hun rolig og behersket og forsto at såret måtte stelles.

– Dette må syes, sa hun bare.

– Ja, men det er ingen doktor her.

– Jeg skal sy det sammen.

Hun ble nesten forbløffet over sine egne ord, men hendene hennes skalv ikke lenger, og pusten gikk jevnt og rolig, som om hun hadde opplevd lignende situasjoner mange ganger før.

Marit ba om mer lys, og en av karene sprang inn til Madam Klerck for å hente en parafinlampe fra en av veggfestene ved disken. Mens hun ventet, hentet hun frem sysakene fra det vesle oppbevaringsrøret av reinhorn hun hadde hengende i beltet. Dette var noe hun og de andre samene måtte ha med seg overalt. Det var alltid noe som skulle flikkes på og syes.

Det uvanlige var at det denne gangen dreide seg om menneskehud.

I lyset fra den blafrende lampen under frostmånen som hang blek over hodene deres, begynte hun å sy sammen sårflatene med nål og senetråd. Begge deler var renset med brennevin for å forhindre betennelse. Ennå var flengen så nummen etter langknivens hugg i kjøttet at Ande nesten ikke kjente noen smerter. Det verste var å hive etter pusten og hoste, da rev det i såret som om noen hadde sprengt det vidåpent igjen.

Marit gikk metodisk til verks, krysset med stingene fra venstre mot høyre, gjorde det så fint og tett som mulig, slik at arret ikke skulle bli så skjemmende. Mens hun tråklet ham sammen etter alle kunstens regler, pirket hun samtidig ut restene av tobakk som lå inne i sårkløften.

Etter at sårflatene nå hadde møtt hverandre, vasket hun overflaten med brennevin fra en flaske de hadde hentet fra gjestgiveriet. Deretter la hun tynne potetskiver på såret før hun la en bandasje av bjørkenever over.

Nå var det bare å håpe at såret ville gro på en skikkelig måte.

– Hvordan går det med Aslak? stønnet Ande og forsøkte å komme seg opp i sittende stilling med Marits hjelp.

– Han holder fortsatt på med Petter.

– Jaså, det er Petter han heter.

– De ba Aslak om å stille blodet.

– Jeg traff ham hardt.

– Hvorfor gjorde du dette?

Ande ble taus et øyeblikk, pustet tungt da han kjente rivninger i det sammentråklete såret i siden.

– Det var brennevinet som gjorde oss ville og gale, sa han endelig.

– Du kan ikke skylde på brennevinet, Ande.

– Nei, det er vel sant, sa han. – Det var hånden min som holdt kniven.

– Ja, det var det. Det var også hånden hans som holdt kniven som traff deg.

– Det var min kniv.

– Din kniv?

– Ja, han snappet den til seg uten at jeg visste det. Uten kniven fra Mattis hadde jeg kanskje vært en død mann.

– Huff, som du snakker, Ande.

– Det var slik det gikk til.

Ande la seg på ryggen igjen for å komme til hektene. Det gjorde vondt når han snakket, men han klarte å gi beskjed om at han nå måtte få en reinskinnsfell å ligge på, ellers ville han begynne å fryse for alvor.

Etter en stund kom Aslak bort til ham og kunne fortelle at han hadde stoppet blodet på slåsskjempen fra Kåfjord, Petter Nordbakk. Han var ganske ydmyk og viste en helt annen oppførsel enn det han var kjent for, fortalte de andre skuelystne kåfjordingene.

– Han beklager også at han slo deg ned i går kveld, sa Aslak.

– Jaså?

– Det høres ut som han mener det. Jeg har trukket ut kniven fra låret hans. Den satt nesten i til skaftet. Blodet kom først da bladet var ute. Jeg stanset det fort.

Ande stirret på langkniven Aslak holdt i høyreneven. Det var fremdeles blod på knivbladet. Han grøsset ved synet og tenkte på hva som kunne ha skjedd hvis pulsåren hadde blitt truffet.

– Hvor er kniven min?

– Den er her, sa Marit og holdet den foran øynene hans. Størknet blod hang fortsatt igjen på spissen.

– Kniven har smakt på blodet mitt, sa Ande tørt.

– Hvordan går det med deg? spurte Aslak.

– Jeg er i live.

– Ja, det er ingen fare for betennelse.

– Er du sikker på det?

– Helt sikker kan jeg ikke være, men tobakk og brennevin pleier å hjelpe.

– Leste du over meg?

– Ja, jeg leste over deg.

Ande sukket tilfreds til tross for at han kjente rivningene i låret etter hvert som nummenheten forsvant og smertene økte. Fremdeles kunne han se og høre folk rundt seg, fremmede ansikter og ukjente stemmer. Månen hadde flyttet seg videre over himmellandet, slik at han måtte snu på hodet for å få et glimt av det gylne lyset.

– Vi skal få deg tilbake til lavvoen, sa Aslak. – Mattis, kan du hente en av kjørereinene og en lastepulk?

Mattis la straks av sted mot markedsplassen for å ordne med transporten videre.

– Det blir ikke mye hjelp i meg i morgen, klaget Ande.

– Gale ulver får revet skinn, sa Aslak tørt og sendte noen røykskyer ut gjennom den ene munnviken.

– Jeg skjønner hva du mener.

– Jeg håper det. Vi har ikke tid til slikt.

Aslak hørtes med ett streng ut, som om han snakket til en bortskjemt guttunge.

– Jeg kan overta for Ande, foreslo Marit.

– Joda, det går nok an, men vi er likevel to hender for lite, sa Aslak og skottet på henne.

Ande kjente skammen spre seg som glødende varme i kinnene.

Han hadde oppført seg som en hundevalp uten styring, tåpeligere enn en nyfødt reinkalv om våren. Aslak hadde full rett til å klandre ham for udåden. Høstmarkedet var viktig for dem alle. Her skulle de skaffe til veie alt det de trengte for den kommende vinteren. Flittige hender var selve livsnerven i samfunnet deres. Nå hadde toskeskapen hans ødelagt for siida-isit Aslak Somby.

Likevel hadde gubben stilt opp og lest over ham for å berge ham fra en verre skjebne.

– Klarer du å komme deg opp i pulken på egen hånd? spurte Marit.

– Jeg får prøve.

Ande forsøkte å rulle seg over på siden, men det strammet i såret, og smerten skjøt liksom oppover gjennom ryggraden som et regn av piler.

– Vi løfter deg på plass, fastslo Aslak.

Han grep tak i Andes bein, mens Mattis og Lasse Lemet tok seg av hver sin arm. Snart fløt han av gårde som en fugl og landet mykt i lastepulken. Over seg fikk han en reinskinnsfell.

Syketransporten tilbake til lavvoen kunne begynne.

Brått sto en tung skygge over Ande og dekket for frostmånen. Han kjente straks igjen mannen.

– Det kunne gått oss begge ille, sa Petter Nordbakk. Kjempen var tynn i stemmen og virket nesten brydd der han sto og støttet seg til en stokk noen hadde funnet til ham.

– Ja, sa Ande.

– De sier at uten Aslak ville jeg kanskje ha blødd i hjel.

– Han er flink til å stille blod.

– Jeg ber om unnskyldning for det jeg har gjort mot deg, Ande Ravna.

Ande holdt blikket hans fast og merket at kåfjordingen mente det han sa. Kjempen vokste nesten inn i himmelen.

– Jeg ber om det samme, sa Ande.

– La oss ta hverandre i neven på det.

Petter grep fatt i Andes neve, som nesten forsvant i noe som minnet om et digert ausekar. Håndtrykket var likevel mildt som en vårdag.

– Hvis du trenger hjelp, er det bare å gi beskjed, brummet kåfjordingen, som til tross for smertene i låret tvang frem et smil under den frodige barten.

Det må sannelig være en hardhaus, tenkte Ande med seg selv.

– Takk for tilbudet, sa han. – Kanskje Aslak kontakter deg i morgen?

– Jeg tror Nordbakk også trenger til litt hvile i morgen, sa gubben.

– Det blir nok ikke noen arbeidskar av meg med det aller første, mente Nordbakk.

Så satte kjørereinen seg i bevegelse, og Ande gled av sted i pulken. Det hele var uvirkelig, som om han drømte og ikke klarte å våkne av en lang søvn.

De bar ham inn i lavvoen og la ham på plass på sengeleiet. Han følte seg som et lite barn, men han var voksen nok til å føle tyngden av anger og skyld.

– Jeg skal undersøke såret før vi legger oss til å sove, sa gubben.

Ande skulle til å spørre om det kom til å bli vondt, men tok seg i det. – Håper det ikke blir betennelse, glapp det ut av ham.

– Kanskje det hadde vært straff nok? undret Aslak og la noen bjørkekubber på ildstedet.

Gubben så ut til å mene det han sa.

Ande skammet seg slik at han hadde mest lyst til å krype ned i en matkaup og legge lokket på.

– Skal jeg koke opp vann? undret Marit.

– Det behøver du ikke, svarte Aslak og gjorde seg klar til å undersøke såret under laget av neverflak og potetskiver. – Jeg har brennevin.

Det tok bare et øyeblikk, men blodet hadde størknet til en kake rundt bandasjen av bjørkenever. Aslak måtte skjære det løs med kniven. Likevel rev det litt i såret.

– Det ser fint ut, mente Aslak og betraktet den sammensydde flengen. – Men jeg tror det er best at vi vasker med noe brennevin og legger nye potetskiver på. Skulle det begynne å blø igjen i natt, trenger vi et lag med reinhår rundt såret. Det stanser blodet like godt som jeg…

Plutselig satte gubben i å le.

Ande stirret måpende opp på siida-isit og trodde han hadde gått fra forstanden.

– Hva er det, Aslak? spurte Marit forferdet.

– Jeg kom bare til å tenke på den gangen du fikk blødningen første gang.

– Å?

– Ja, du ba meg om å lese over deg for å stanse blodet.

– Gjorde jeg virkelig det? Marit kikket ned og virket flau.

– Joda, og selv om vi forklarte deg at dette var noe som skulle være slik, ville du ha neverbandasjen på. Det hjalp ikke hva Beret og moren din sa.

Gubben skoggerlo så han holdt på å revne.

– Er det sant? Ande trodde ikke sine egne ører der han lå og ventet på at Aslak skulle stelle såret.

– Det er så sant som jeg heter Aslak Somby, sa gubben. – Det endte med at Sara fant frem en klut og sa det var den eneste bandasjen du skulle ha i årene fremover.

– Det hadde jeg glemt, sa Marit.

– Det man skammer seg over, glemmer man.

– Det er vel derfor jeg har glemt knivslagsmålet allerede, sa Ande alvorlig.

Aslak stirret på unggutten som lå med magen blottet og en rødmende sårkake i siden.

– Det er best slik, sa gubben. – Men nå skal jeg lage ny bandasje, slik at vi snart kan få den søvnen vi trenger. 

 

 

 

 

2

Teller, Alaska, november 1893

Anguliik våknet av en underlig smerte i siden og satte seg skrekkslagent opp i halvmørket.

Ravnedrømmen hadde kastet ham langt av gårde under middagshvilen. Svetten drev av pannen fordi han hadde gjenkjent det snødekkede landskapet. En fremmed mann med en underlig firesnutet lue på hodet lå på rygg og stirret ham redd inn i øynene.

Hjelp meg, ba han.

Blodet strømmet fra et knivsår i siden, og som en sykelig rød vinterblomst bredte den seg utover snøflaten.

Hadde han ikke sett mannen før?

Like bortenfor lå en kjempe av en kar med en blodig langkniv i neven. Akkurat idet han fløy forbi i den bleke frostmånenatten, rispet den ham smertefullt i siden.

– Hva er det, Anguliik? sa Kolaguun.

– Jeg ble truffet, sa han stille.

Kolaguun stirret vantro på mannen. – Har det vært noen her?

– Ravnedrømmen tok meg med til det fremmede landet igjen, sa Anguliik og ynket seg fordi det gjorde vondt når han snakket. – Jeg fløy midt inn i slåsskampen mellom to menn. Den ene møtte jeg forrige gang. Den andre var ukjent.

Det var som om en kald ispust strømmet inn i torvhytten deres med det samme.

– Du skremmer meg, sa Kolaguun og grøsset. Hun kastet et blikk på ungene som fremdeles sov dypt etter måltidet.

– Først må jeg se hva som er i veien, sa Anguliik. – Kanskje jeg ikke kan ta gjeterøkten i dag?

Han våget nesten ikke lette på de myke innerskinnklærne av redsel for å finne noe som ville gjøre ham uskikket til å arbeide som vanlig.

Kolaguun kom med oljelampen og holdt den så nær som mulig. Anguliik bøyde seg over på den ene siden og gløttet ned mot den nakne huden som skinte i lyset fra det blafrende lyset.

– Et langt sår, utbrøt Kolaguun forskrekket.

– Men det blør ikke, sa Anguliik og stirret usikkert på henne.

– Hvordan kan det ha seg?

– Slik jeg fortalte deg.

– Men det er umulig.

– Ingenting er umulig for ravnemannen Tulugaq, han som bærer meg på vingene sine.

Kolaguun satte oljelampen fra seg og hentet noen remedier for å stelle såret. Selv om det ikke blødde, kunne det godt gå betennelse i det.

– Det er vel ikke nødvendig å rense en slik liten skramme?

– Skramme? Kolaguun så forbauset på mannen sin. – Den er minst en fingerbredd dyp.

Anguliik trodde ikke sine egne ører. Med en forsiktig finger følte han seg frem til såret, som syntes å åpne seg som buken på en sløyet laks. Straks kjente han kvalmen legge seg som en vond klump i magen.

– Jeg skal ta meg av dette, sa Kolaguun da hun merket at Anguliik bleknet og fikk små svetteperler i pannen. – Urinen renser såret.

Hun hadde hentet en liten bolle med urin fra den store skinnsekken ute i forrommet. Det fantes ikke bedre hjelpemiddel. Kanskje måtte hun sy sårflatene sammen. Men hun lurte på om mannen tålte smertene det ville medføre.

– Legg deg, sa hun. – Så unngår du å besvime.

– Anguliik besvimer ikke, sa han kort, men han kjente kvalmen ligge på lur.

– Vi får se.

Først renset hun sårflatene med den sviende urinen. Begge syntes det var merkelig at såret ikke blødde. Det var like mystisk som at han hadde fått et knivkutt i drømme.

Da Kolaguun syntes såret så friskt og rent ut, hentet hun frem beinnålen og senetråden. Det var ingen vei utenom. Såret var for dypt. Det ville bli et stygt arr hvis såret ikke ble sydd.

– Skal du fortsatt sitte? undret hun.

Anguliik nikket og bet tennene sammen.

Alt etter det første nålestikket i kjøttet falt han bakover på skinnfellen, like hvit i ansiktet som den første vintersnøen.

– Det er best du ligger i ro, sa hun. – Da blir det ikke så vondt.

Kolaguun sydde videre, sting for sting nærmet hun seg enden av den lange flengen i siden hans.

Hvordan kan dette gå til? undret hun.

Hadde det vært noen inne hos dem under middagshvilen?

En tsjuktsjer?

Hun hadde fryktet tsjuktsjerne helt siden de ankom som reingjetere ved Teller forrige sommer. Etter at tsjuktsjeren Inarom en dag ble bitt i hånden av en hund som hadde sneket seg inn i teltet deres, våknet han midt på natten og begynte selv å bjeffe og oppføre seg som en hund. De andre tsjuktsjerne tilkalte folk fra stasjonen og holdt ham bundet for å roe ham ned. Først etter flere timer kunne de slippe ham løs. Mr. Lopp, bestyreren av Teller Reindeer Station, hadde gitt ham whisky, men likevel spiste han av matfatet han fikk satt frem slik hundene gjør det, med munnen. Da en ung inupiat plutselig kom inn på stasjonen for å se på tsjuktsjeren som var blitt hund, flekket Inarom tenner og gikk løs på inupiaten, som ble livredd og la på sprang med hundemennesket i hælene. Det var med nød og neppe de fikk fanget Inarom inn igjen. Inupiaten var over alle hauger og kom ikke tilbake igjen før dagen etter.

Kolaguun kjente hårene reise seg i nakken når hun mintes det som skjedde med hundemennesket Inarom. Kanskje kunne de forvandle seg til ravnemennesker og ta den lange reisen over fra Sibir?

– Hva er det du tenker på? spurte Anguliik. – Kanskje du har sydd altfor langt allerede.

– Jeg kom til å tenke på hundemennesket, sa Kolaguun.

– Å, tsjuktsjeren Inarom? Han skremte livet av Astarluk og jaget ham langt ut i villmarken.

– Ungene turde ikke møte på skolen før etter tre dager. Alle trodde tsjuktsjeren ville ete dem.

– Kanskje det er sant, men Mr. Lopp trodde ikke noe på det.

– De hvite vet lite om det som skjer.

– Hvorfor snakker du om tsjuktsjeren som gikk i hundene?

– Jeg tenkte at det kanskje var han som hadde vært her og bitt deg.

– Jeg har alt fortalt deg om ravnedrømmen, sa Anguliik. – Det er slik det skjedde, Kolaguun. Er du snart ferdig?

– Ja, snart.

Hun strammet til etter det siste stinget, laget en knute ved enden av såret og bet senetråden av med fortennene.

– Hva skal vi fortelle de andre? undret Kolaguun og følte seg fremdeles utrygg på om hundemannen var der eller ikke.

Anguliik foldet hendene over brystet og kikket opp i taket av torvhytta. – Vi skal tie om dette, mente han. – Det kan være vår store hemmelighet.

– Men kanskje andre blir angrepet om natten?

– Da får vi snakke om det på et fellesmøte, men jeg har aldri hørt noen andre fortelle om slike ravnedrømmer.

Kolaguun vasket det sammensydde såret med urin. – Nå kan du kle på deg igjen.

– Det er bra, sa Anguliik. – Men jeg tror jeg må ha hjelp.

Selv om skinnparkasen var stor med vide armer, ble det vanskelig for ham å få den på seg uten hjelp. Det var akkurat som om Kolaguun hadde sydd ham feil sammen, slik at han hadde krympet.

– De vil merke at du har smerter, sa Kolaguun bestemt. – Hva skal du si?

– At du har slått meg, flirte Anguliik.

– Jeg har alltid vært en god kvinne for deg, Anguliik.

– Det er det ikke alle som vet.

Anguliik forsøkte å reise seg, men det strammet slik i siden at han med nød og neppe klarte å komme seg opp i knestående.

– Du må snakke med Mr. Lopp, sa Kolaguun. – Du må fortelle ham sannheten.

– Jeg skal fortelle ham om Tulugaq, ravnemannen, han som har vært til siden skapelsen.

– Det blir vanskelig for deg å arbeide i dag.

– Jeg skal snakke med Mr. Lopp.

Anguliik kravlet seg møysommelig opp på beina og fikk karet seg ut gjennom den lave døråpningen til den lange og smale forgangen til igloen.

Smerten satt godt fast, men kvalmen var borte.

Anguliik gløttet opp på den klare frostmånen som hang på kveldshimmelen over østhavet.

Dette er den underligste ravnedrømmen jeg har hatt, tenkte han med seg selv og tok sikte på den lange trebygningen som lå et par steinkast unna, Teller Reindeer Station.

– Mr. Lopp må få vite sannheten, mumlet han stille, – men han kjenner nok ikke alle svarene.

 

LOPP SATT og stirret ut gjennom vinduet i stasjonsbygningen og betraktet solgløden over horisonten. Han ventet på at gløden skulle forsvinne og dermed gi eskimoene signalet om at det var tid for å samle seg inne i stasjonen til litt skoleundervisning.

Etter at solskimmeret ble borte fra horisonten, varte det ikke lenge før samtlige menn, unntatt reingjeterne, og kvinner og barn fra eskimolandsbyen sto samlet utenfor hoveddøren og ventet på at Lopp skulle åpne.

Etter at Lopp ønsket dem velkommen, strømmet de inn i det lille klasserommet som en bekk i vårflommen og satte seg på golvet, tettpakket som sardiner i en boks.

I lyset fra de tre oljelampene som hang på veggene, betraktet han mennene og ungguttene med sine kortskårne pannehår og kvinnene med sine tette, flettede hårmanker og tenkte at her lyser det like mye intelligens som det gjør fra samme antall mennesker i en hvilken som helst avkrok av kristenheten. Kledd i sine skinnklær sydd av rein, ekorn og hare frembrakte de underlige skygger på veggene. Det var et selsomt syn.

Det fantes bare tre stoler på stasjonen, slik at alle måtte sitte på golvplankene, men ingen syntes å bry seg om det.

Lopp la merke til at Anguliik satt og stirret ufravendt på ham og flyttet seg urolig fra side til side. Av og til skar en grimase seg over ansiktet hans, som var merkelig blekt i lyset fra vegglampene.

Lopp bestemte seg for å vinke ham opp til den vesle tavlen på den ene kortveggen.

– Hva er det, Anguliik?

Anguliik bøyde seg tett inntil Lopps ansikt og hvisket ham i øret. – Snakke senere.

– Blir du her til vi er ferdige med skoletimen?

– Ja, kanskje lære nye ord? Anguliik forsøkte seg med et smil, men det ble bare nok en grimase.

Det var tydelig at mannen var plaget av noe.

– Er du sikker på at du vil vente?

– Ja.

Så gikk han tilbake til plassen sin bakerst i rommet og satte seg ned på golvet sammen med de andre.

Lopp stirret bekymret på Anguliik, men bestemte seg for å konsentrere seg om dagens undervisning. De første ordene han forsøkte seg på, var en blanding av eskimoverb og engelske substantiver, noe som førte til at hele forsamlingen brøt ut i latter. Til tross for at han hadde vært bosatt lenge i disse traktene, var ikke hans kjennskap til eskimospråket noe særlig å skryte av.

Lopp bestemte seg for å gå over til alfabetetøvelser i stedet. Han kom til å tenke på hvor ravgalt det hadde gått til å begynne med. Ingen skjønte at alle skulle gjenta bokstavene etter ham – samtidig. Han hadde lært seg et eskimouttrykk: "Far mart ko", som betydde "alle", og trodde de ville skjønne at han da mente alle i forsamlingen. Men den gang ei. Det ble et kaos uten like, men etter noen få dager kom det unisont og jevnt fra forsamlingen som skuddsalvene fra et infanteriregiment.

Men latteren satt løst hos eskimoene, noe Lopp slet en hel del med. Han likte heller ikke at de forstyrret undervisningen hans med småsnakk.

Etter hvert ble det temmelig varmt i sardinboksen. Helt på slutten av timen kledde en av kvinnene av seg skinnjakken og ble sittende like naken som Gud hadde skapt henne. Ingen syntes å ta notis av det, men Lopp ble stiv i masken og utbrøt:

– Nei, dette går ikke an. Det passer seg ikke at man kler av seg med det annet kjønn til stede.

Eskimoene skjønte selvfølgelig ikke hva dette bråsinnet skulle bety. Ingen av dem hadde utført alfabetøvelsene galt denne gangen.

Anguliik sendte ham et megetsigende blikk og ristet på hodet. Han hadde selv tenkt på å kle av seg i varmen, men stusset over Lopps underlige reaksjon.

– Varmt med klær, sa han.

Lopp skjønte straks at hans utbrudd ikke hadde blitt forstått av de innfødte, med unntak av Anguliik, som behersket språket på en tilfredsstillende måte.

– Kom hit, sa han og viftet opp til tavlen igjen. – Forklar dem at det er uanstendig å sitte med naken overkropp mens mennene ser på.

– Uanstendig? Hva betyr det?

Lopp virket nervøs og opphisset, og det var en helt ukarakteristisk oppførsel til ham å være.

– Kvinnene må ikke vise brystene sine.

– Er det farlig?

– Det kan opphisse mennene.

– Blir de sinte? Anguliik hadde et ertende uttrykk i ansiktet.

– Du skjønner hva jeg snakker om, utbrøt Lopp og ble rød i fjeset. – Må du ha det inn med teskje?

– Anguliik skal fortelle. Men Anguliik ikke skjønne Lopp bruke teskje.

Anguliik pekte på kvinnen med nakne bryster og fortalte landsbyboerne hva Lopp hadde ment. Det ble mye latter og hoderisting av episoden, men kvinnen trakk på seg overdelen igjen slik Lopp hadde bedt om.

– Du kan si at det er i orden at mennene gjør det, så lenge de sitter bakerst i klasserommet.

Men Lopp kunne nesten ikke trekke blikket bort fra ungjenta som hadde sittet med brystene så fritt og freidig hengende ut i luften. Hun hadde et strålende hvitt smil med jevne tenner. Han kjente rødmen stige helt opp til hårrøttene.

Det er overraskende hvor pene tenner de har, tenkte han med seg selv, i betraktning av hvor mye de benytter tennene til skinnarbeider. Mange hvite kvinner ville nok gladelig ha byttet med disse eskimokvinnene.

– Timen er over for i dag, sa han i et forsøk på å redde ansikt.

Eskimoene reiste seg fra golvet i samlet flokk og stimet ut av rommet som et eneste bølgende skinnvesen. Han behøvde ikke mange forsøk på å gjette hva som kom til å bli kveldens store samtaleemne i torvhyttene i landsbyen.

Lopp ristet oppgitt på hodet.

– Hva var det du ville snakke med meg om, Anguliik? spurte Lopp og satte seg på den eneste stolen som var tilgjengelig i klasserommet.

– Kanskje Mr. Lopp er trett?

– Nei da, det går fint.

Til Lopps store forbauselse begynte Anguliik å kle av seg parkasen midt foran øynene hans.

– Nei, ikke du også, utbrøt han og slo ut med armene. – Det er nok for i dag, Anguliik.

– Dette vil Anguliik snakke om, sa Anguliik og blottet den bleke overkroppen sin..

– Hva mener du med det?

Anguliik snudde seg og ble stående sidelengs mot den måpende bestyreren. Med den ene hånden pekte han på det sammentråklete såret like nedenfor ribbeina.

– Hva har skjedd? Lopp var som et spørsmålstegn i ansiktet.

– Lang historie, sa Anguliik.

– Jeg har god tid.

Så fortalte Anguliik om ravnemannen Tulugaq og reisen over til det fremmede landet, om de to mennene som sloss med kniver og hvordan den ene langkniven brått hadde gått inn i siden hans.

Anguliik hadde vanskelig for å finne ordene han trengte, for han hadde aldri fortalt en hvit mann om inupiatenes drømmer og hemmeligheter før. Men fordi smertene var så store, kunne han ikke lenger arbeide som en frisk mann de nærmeste dagene, derfor måtte Mr. Lopp få vite sannheten.

Lopp satt tålmodig og lyttet til den utrolige beretningen og ble mer og mer overbevist om at Anguliik nå hadde tatt skrittet ut i den endelige polargalskapen som av og til falt over menneskene i disse ugjestmilde traktene. Han husket godt hvordan det gikk med tsjuktsjeren Inarom, som bokstavelig talt gikk i hundene.

Nå hadde han faktisk skrevet i dagboken sin at eskimoene var svært intelligente. De hadde store hoder, høye panner, klare og lysende øyne og sto ikke på noen måte tilbake for mennesker av den hvite rase.

Kanskje det likevel fantes unntak?

– Hvor holder denne Tulugaq til? spurte han og så for seg en kortvokst eskimo med stikkende og onde øyne, en som virkelig nøt å skade andre, som hadde tilhold i en avsides avkrok av halvøya.

Anguliik skjønte straks av spørsmålet at Lopp ikke trodde på beretningen om ravnemannen Tulugaq. Det ville ikke hjelpe å fortelle ham den lange historien om Qayaq, som folket hans hadde båret frem gjennom mange generasjoner, helt fra tiden da den store flommen utslettet land og folk. Mr. Lopp var en utålmodig, hvit mann som ikke kjente til inupiatenes skikker.

Beretningen om Qayaq kunne vare i mange dager. Den ble fortalt om og om igjen gjennom mange slektsledd, slik glemte ingen av folket hans forhistorien om hvordan landet ble til og hvordan folket som bodde på Vestfjellene og Østfjellene sluttet seg sammen til ett folk.

Anguliik tenkte på alle disse tingene og ble meget bedrøvet over uvitenheten til Mr. Lopp og de andre hvite som besøkte disse traktene.

– Vanskelig å fortelle, sa Anguliik. – Tulugaq død for lenge siden. Men Tulugaq lever ennå i inupiatenes fortellinger.

– Hvordan kan du tro på noe slikt? spurte Lopp og ristet uforstående på hodet.

Anguliik kjente sinnet vokse. Den hvite mann hadde ingen respekt for inupiatene. Den hvite mann ønsket at alle skulle tenke som ham.

– Hvordan Mr. Lopp tro på Jesus?

Lopp formelig hoppet i stolen. – Hvordan våger du.

– Kaptein Healy fortalte om Jesus, fortsatte Anguliik. – Han lage vin av vann. Han gå på vannet. Han stå opp fra døden. Hvordan kan Mr. Lopp tro på det?

– Dette er en fornærmelse. Bibelen er Guds ord og gjelder helt fra verdens skapelse, lenge før den flommen du snakker om. Den representerer sannheten. Det finnes ingen større bok enn Bibelen, Anguliik.

Anguliik merket seg Lopps store vrede. Han kledde rolig på seg skinnparkasen igjen og lot som om han hadde all verdens tid.

Det er mange ting man ikke kan snakke med de hvite om, tenkte han. Det er mange hemmeligheter om inupiatenes liv man ikke kan fortelle dem.

– Den lengste fortellingen er om Qayaq, sa Anguliik rolig. – Den tar aldri slutt.

Brått gikk det opp for Lopp at dette etter hvert hadde blitt en slags duell om hvem som hadde sannheten på sin side. Det var slik ufreden mellom folkeslagene begynte, det som gjerne endte med årelange slektsfeider og blodige kriger. Han hadde faktisk lest om en krig i Europa som hadde vart i over tredve år.

Hvordan i all verden hadde han havnet i en slik meningsløs disputt med en innfødt her langt ute i ødemarken? Det måtte være en stor misforståelse som lå til grunn for uenigheten. Noe som hadde gått ham hus forbi.

– Dette fører ingensteds hen, sa Lopp og ristet på hodet. – Vi har våre fortellinger. Eskimoene har sine. Kanskje handler de om akkurat det samme.

– Anguliik fortelle sannheten om Tulugaq og kniven, sa Anguliik. – Det skjedde under søvnen. Ravnen brakte meg over havet.

Lopp kjente han ikke maktet å fortsette en ørkesløs diskusjon om hvordan Anguliik hadde fått såret i siden. For ham var det akkurat det samme om det hadde skjedd for eget grep eller om et par av eskimoene hadde røket sammen i et knivslagsmål. Dette var noe han overhodet ikke ønsket å blande seg inn i.

– Ja, jeg hørte hva du fortalte, sa Lopp. – Så lenge du tror det er slik det skjedde, er det sikkert sant.

Men Anguliik forsto at Lopp ikke ville ha mer snakk om saken.

– Jeg trenger fri noen dager, sa han.

– Det er innvilget, sa Lopp og vinket ham av gårde.

Anguliik kastet et blikk på Lopp da han gikk ut gjennom den åpne døren. Bestyreren satt med hodet i hendene, som om han hadde fått alt for mye å tenke på.

 

MEN LOPP tidde ikke om tildragelsen. Historien om Anguliik og ravnemannen Tulugaq flammet fortere opp enn ilden i oljelampen. I løpet av formiddagstimene neste dag strømmet folk fra landsbyen til Anguliiks torvhus. Alle skulle se det underlige knivsåret i siden, det som hadde kommet helt av seg selv mens Anguliik sov.

Anguliik gjorde store øyne da han så forsamlingen utenfor inngangen.

– Hva vil dere?

– Vi vil høre om ravnemannen Tulugaq, sa en av dem.

– Vi vil se såret etter kniven, sa en annen.

Det hadde falt nysnø om natten, og sporene etter alle muklukene dannet et underlig mønster i det hvite teppet rundt hytta hans. Anguliik falt i tanker over det som hadde skjedd, og nølte med å svare.

– Vi vet at du tok den lange reisen for å finne Kalagiq, sa de.

– Du kjenner ravnemannen og hans hemmeligheter.

Anguliik sto fremdeles tvekroket i den lave inngangen. Brått trådte han ut, rettet ryggen og betraktet landsbyboerne med klare øyne. De var alle kledd i side parkaser med vide hetter, kantet med ulveskinn mot kinnene. Skråttstilte øyne stirret forventningsfullt på Anguliik.

– Dere har hørt beretningen om Qayaq, begynte Anguliik og nøt den oppmerksomheten han hadde fått. – Det er den lengste fortellingen som noensinne er fortalt av folket vårt. Den handler også om ravnemannen Tulugaq.

Det gikk en summing gjennom forsamlingen, den steg og sank som en underlig sang i den frostklare formiddagsluften, og den fortsatte hele tiden mens Anguliik berettet om ravnedrømmen og den lange reien over havet til det fremmede landet og møtet med mannen med den firesnutede luen.

Da han endelig var ferdig med den livfulle beretningen om ravnedrømmen, gikk han tilbake inn i torvhytta og åpenbarte det hellige knivsåret for én og én av gangen. Alle gjorde store øyne da han tillot dem å berøre såret med fingrene.

Det var som om de fikk utføre en hellig handling.

Sistemann forlot ikke Anguliiks torvhytte før det ble varslet middag på stasjonen presis klokken tolv. 

 

 

 

 

3

Finnmarksvidda, desember 1893

Bossekopmarkedet var som et vagt minne i bakhodet på Ande. Han hadde brukt tiden til å fortrenge det meste av det vonde som hadde skjedd. Aslak så til at knivsåret leget seg på en normal måte. Marit hjalp til med å skifte bandasjene.

Likevel var det vanskelig å glemme smertene som jaget gjennom kroppen da hun klippet over stingene og trakk ut senetråden som hadde grodd fast i huden.

Men arret var der.

Det ville for alltid minne ham på det han aller helst ønsket å skyve lengst bort i den mørkeste avkroken av hukommelsen.

Han støttet seg til staven og gløttet ut over reinhjorden som beitet rolig ved en av åsene ved Lahtnetjavre. Det hadde vært et strålende vintervær de siste par ukene. De hadde fryktet at viddelandet skulle ise tidlig til etter høstens langvarige regnskyll, men det var det heldigvis ikke blitt noe av. Reinflokken fant frem til laven uten noen som helst problemer.

Ande hadde nettopp avløst Mattis. På den andre siden av hjorden kunne han skimte Lasse Lemet. Han hadde satt seg på en knaus for å hvile.

Slik forholdene nå var, kunne man bare la tiden fly av gårde på lette ravnevinger med tanker og drømmer om det som hadde skjedd og det som kom til å skje.

Han kjente at savnet etter Marit var sterkt og dypt. Livet på vintervidda var ikke det samme uten henne. Å legge seg ned for natten i lavvoen uten å kjenne den friske einerpusten hennes eller den myke huden mot magen, føltes tyngre for hver dag som gikk.

– Men alt er min skyld, mumlet han med seg selv. – Jeg kunne ha stanset henne før hun la ut i elven i høst.

Han visste han kom til å klandre seg selv for dette så lenge han levde.

Nå arbeidet hun som hjelpelærer i Kautokeino. Skolemester Hopsvik hadde gitt henne stillingen hun hadde søkt på, noe som overrasket dem begge etter at de vendte tilbake fra markedet i Bossekop.

Det nye skolebygget sto klart til bruk, og de første ungene fra flyttsamefamiliene hadde flyttet inn på skolen i slutten av november. Marit hadde begynt arbeidet noen dager senere.

Men hun hadde fortalt ham at avskjeden med ham og livet på vidda hadde vært forferdelig tung. Kanskje kom hun aldri noensinne over det.

Marit hadde vendt seg bort da han forlot skolen. Hun ville nok skjule tårene sine. Det var et nederlag for henne å måtte svikte siidaen, det visste han.

Han skulle virkelig ønske det kom en sjanse til å endre på situasjonen for dem begge.

Ande staket seg noen tak fremover og gled lett på de brede skiene på det fine vinterføret. Flokken beitet fortsatt rolig. Chalmo svinset rundt og så til at ingen av svinset av gårde på egen hånd.

Det er bare Chalmo igjen nå, tenkte han. Men varmen fra ham var liksom ikke det samme.

Brått stod Lasse der foran ham. Han hadde ikke merket at gjeterkameraten hadde kommet glidende på lydløse ski.

– Hvor har du vært? undret Lasse og tørket seg over munnen med håndbaken.

– Jeg har vært her hele tiden, jeg, sa Ande.

– Jo da, men du har vært langt borte likevel. Jeg har viftet med armene, men selv om du sto med ansiktet vendt mot meg, så du meg ikke i det hele tatt.

– Å?

– Ja, jeg tenker du har vært en tur i Kautokeino.

Ande betraktet det skjeve smilet til kameraten og måtte trekke på smilebåndet selv. – Du har rett, sa han. – Jeg møtte Marit.

– Du har ikke vært den samme siden hun forlot siidaen, mente Lasse og ble alvorlig i ansiktet igjen. – Det lover ikke godt for vinteren.

– Nei, jeg ser ikke lyst på mørketiden.

– Det er mye bitterhet i det du sier, sa Lasse.

– Jeg vet det. Jeg føler meg som den bitreste urtedrikken du kan tenke deg.

– Hva forteller ravnedrømmene deg for tiden?

Ande ristet oppgitt på hodet. – De er som svake skygger. Bildene er uklare. Jeg finner ingen svar.

– Har du drømt om Marit?

– Jo da, men hun står med ryggen til.

– Jeg husker du fortalte om drømmereisen over havet.

– Det er lenge siden nå, sa Ande. – Men jeg tror jeg så kvinnen med fakkelen inne i tåken for en tid tilbake. Du vet, den de kaller Frihetsstatuen.

– Hva betyr det, Ande? Lasse så undrende på ham.

– Å se et lys inne i tåken betyr at man blir ledet på rett vei.

– Kanskje du kommer til å reise til Amerika, Ande.

– Nei, nå få du gi deg. Hvorfor skulle jeg dra over til Amerika?

– Du har drømt dette så mange ganger, Ande. Før eller senere blir det sant.

– Jeg har hørt om mange drømmer som aldri går i oppfyllelse. Ikke på et helt liv.

– Kom, vi lager oss litt å spise, sa Lasse. – Flokken beiter rolig. Vi kan ta en pause.

Ungguttene staket seg av sted mot gjeterlavvoen for å fyre på bålet og koke kaffe. Himmelen var høy og klar etter at morgenskyene hadde trukket seg vestover. Østavindstrekken var som en svak frostpust i ansiktene deres.

– Kanskje det er frikvarter på skolen i Kautokeino også nå, sa Ande da han stakk hodet inn i lavvoen.

 

TAKET PÅ skolehuset var snøfritt fordi vinden hadde vært på ferde og feid det helt rent. Det var et yrende liv utenfor bygningen. Ungene til flyttsamefamiliene sprang rundt og lekte i den korte pausen mellom timene. De bodde på skoleinternatet mens foreldrene slet med reinhjorden et eller annet sted på vidda.

Marit var glad hun slapp å bo på skolen sammen med ungkaren Johannes Hopsvik.

Hun syntes han var blitt litt for nærgående de siste dagene, såpass nærgående at hun syntes det var litt ubehagelig. Kanskje var det bare noe hun innbilte seg, men det var akkurat som om han hele tiden måtte dulte borti henne, et forsiktig trykk på skulderen eller på ryggen, liksom helt tilfeldig når de passerte hverandre i klasserommet.

Marit flyttet blikket fra skoletaket til inngangsdøren. Den ruvende skikkelsen til skolemesteren fylte åpningen.

– Marit, kan du komme inn litt? ropte han. – Jeg må snakke med deg.

Marit kjente straks frostneven hogge tak i bringen. Hun så for seg de lange fingrene hans fikle med koften hennes.

Ta deg sammen, Marit, sa hun til seg selv. Det er bare innbilning.

Likevel grøsset hun da hun gikk gjennom døren og fulgte Hopsvik inn i klasserommet.

Hopsvik satte seg bak kateteret og bød henne en krakk foran på golvet.

– Det er noe jeg må drøfte med deg, Marit, begynte han og gned seg på haken.

Marit prøvde å unngå å se direkte på ham, men de blå øynene hans trakk liksom blikket hennes til seg.

– Det er et par av ungene som gråter om nettene, fortsatte han. – Jeg tror de savner foreldrene sine. Egentlig skjønner jeg ikke at de lengter tilbake til vidda med alt det slitet og strevet som hører med, for ikke å snakke om kulden. Her er det jo så mye behageligere. I tillegg får de viktige kunnskaper de aldri kunne fått der ute i teltene.

– Hvem er det? spurte Marit.

– Jeg er ikke sikker på navnene, men jeg tror det er ungene til Bals og Sara. Ja, jeg skal peke dem ut når de komme inn igjen.

– Hva tenker du å gjøre med det?

– Ja, det var akkurat det jeg tenkte å spørre deg om. Tror du at du kan overnatte her sammen med oss et par-tre netter for å trøste dem litt? Ja, jeg tror du kan være til stor hjelp.

Marit kjente ansiktet flamme. – Jeg vet ikke hva mor og far vil si til det, svarte hun. Det var så vidt stemmen bar.

– Vil du at jeg skal ta det opp med Isak Somby?

– Nei, jeg skal snakke med dem selv.

– Det hadde vært fint om du kunne gjøre det så raskt som mulig. Jeg trenger deg ikke til noe i neste time. Du kan ta deg en tur hjem og prate med dem med det samme.

Marit følte seg usikker på hva Hopsvik egentlig var ute etter.

Holdt han på å legge ut nettet sitt for å fange henne?

Nei, ta deg sammen, tenkte hun. Du ødelegger bare for deg selv.

– Kan du det, Marit?

Den grove røsten hans drev henne bort fra tankene. Hun flyttet blikket fra nevene hans og opp til øynene.

– Hva?

– Du var visst langt borte nå, Marit. Er det Ande du tenker på?

– Nei.

– Vel, kan du snakke med foreldrene dine om å overnatte på skolen?

– Ja, jeg skal snakke med dem.

– Du kan bare gå med én gang, hvis ikke foten plager deg, da, sa Hopsvik. – Jeg tar meg av klassen alene.

Marit reiste seg fra krakken, men det var som om beina hennes ikke ville lystre lenger, som om de plutselig var dovnet bort. Hun måtte støtte seg til kateteret for å komme i balanse igjen.

– Bare ta deg god tid, sa Hopsvik da hun endelig klarte å komme seg opp i stående stilling.

Hun følte øynene hans brenne i nakken.

Det kunne godt være innbilning, men hun var likevel ikke helt sikker.

Brått sto hun utenfor døren til tømmerhuset hjemme. Hun ante ikke hvordan hun hadde kommet seg dit.

– Kommer du så tidlig hjem i dag?

Marit kvakk til da hun hørte farens stemme fra uthuset, der han sto og hugget ved.

– Å, huff, er det deg, utbrøt hun og holdt seg for munnen.

– Ja, hvem skulle det ellers være, Marit? Du ser ut som du har sett skrømt? Isak la øksen fra seg og kom gående mot Marit.

– Jeg gikk i egne tanker, far.

– Er du ferdig for dagen?

– Nei, jeg må snakke med dere begge. Kom, vi går inn.

Marit åpnet den tunge døren i det finskbygde tømmerhuset. Moren kokte kjøtt i en stor gryte på vedovnen. Hun gjorde store øyne da datteren trådte inn.

– Neimen, Marit, er det du?

– Ja, mor. Hopsvik sendte meg hjem for å snakke med dere.

– Å ja, hva skulle det være for noe? spurte Isak og satte seg på benken ved kjøkkenbordet. Sara satte kopper på og skjenket kaffe fra kjelen.

– Vil du ha tørkakjøtt oppi kaffen? spurte moren.

– Ja, litt, svarte hun og nikket. – Nei, det har seg slik at Hopsvik vil at jeg skal overnatte et par netter fordi noen av ungene vantrives.

– Ja, men det skulle vel gå fint? mente Isak.

– Han trenger sikkert litt kvinnfolkhjelp, sa Sara og gløttet på mannen. – Jeg hørte at pedellen på skolen skulle ha fri noen dager fordi moren hennes ligger syk i Hammerfest.

– Frøken Gundersen?

– Ja, og ungene må jo ha noe å spise mens hun er borte.

– Jeg er ikke noe særlig flink med matlagning, mor. Men hvis dere mener det er i orden, så gjør jeg det Hopsvik ber meg om.

– Du kan vel skjønne vi ikke har noe imot det, Marit, sa faren og smilte. – Det er fint du har fått deg arbeid. Kanskje du med tiden kan få deg en utdannelse ved lærerseminaret i Tromsø? Da blir du den første lærerinnen i familien.

– Ja, jeg kan jo likevel ikke arbeide i siidaen lenger.

– Hva sier Ande til dette? Moren så undrende på henne.

– Han har ikke sagt så mye, svarte Marit.

– Dere kan ikke bare leve på Bossekop-minnene, sa moren.

– Jeg vil helst glemme Bossekop. Synet av Ande var forferdelig.

– Jeg mente ikke akkurat det, sa moren og senket blikket. – Men dere var i alle fall sammen noen dager.

Marit nikket og smilte. – Jeg skjønner hva du mener, mor. Men jeg blir dårlig av å tenke på hva som kunne ha skjedd med ham. Han fikk i hvert fall ikke varig mén av hendelsen, slik jeg gjorde etter elveferden i høst.

Marit fikk et fjernt drag over ansiktet. Hun satt lenge med lukkede øyne.

– Jeg tror ikke Ande vil ha meg lenger, sa hun endelig.

Det kom uventet og brått på foreldrene. De ble sittende og se på hverandre uten å si noe. Sara var den første som fikk taleevnen tilbake igjen.

– Hvordan kan du si det? utbrøt hun.

– Det er bare en følelse jeg har, svarte Marit og fikk tårer i øynene.

Moren var straks borte med hånden og strøk henne over det ene kinnet.

– Dere får snakke om dette i julen, mente hun. – De som har mulighet til det kommer i alle fall til kirken i høytiden.

– Jeg hadde håpet han ville komme før den tid, sa Marit og gned seg i øynene. – Nei, jeg kan ikke sitte her og grine.

– Det kommer til å bli rart uten deg her i huset de nærmeste dagene, sa Isak og klappet henne på skulderen. – Vi er blitt så vant til å ha deg her.

– Trenger du noe mat med deg? undret moren.

– Nei da, jeg skal spise sammen med barna.

– Jeg sender likevel med litt reinost. Og noe tørkakjøtt til kaffen. Hopsvik takker vel ikke nei til det?

– Nei, det tror jeg ikke, mor, sa Marit.

– Kanskje du kan overraske ham med noen spennende samiske retter, smilte Sara mens hun pakket reinosten og tørkakjøttet ned i en matkaup av never.

– Jeg har fraktet ham med reinskyss noen ganger, sa Isak. – Han virker som en skikkelig fyr. Men det er utrolig at han har innført joikeforbud.

– Jeg har ikke snakket med ham om det ennå, sa Marit. – Men før eller senere skal jeg ta det opp med ham.

– Du husker hva jeg har sagt om det, advarte Isak. – Sett ikke familien i beit. Jeg er avhengig av arbeidet med reinskyssen.

– Jeg husker det, far. Men nå får jeg komme meg av gårde. Selv om Hopsvik sa jeg kunne ta meg god tid, får det være grenser. Farvel.

– Farvel, Marit.

Begge foreldrene klemte henne før hun gikk ut i østavindsblåsten som hadde begynt å kaste rundt på snøen utenfor tømmerhuset. Marit fikk brått en følelse av at hun kanskje hadde snakket for åpent om seg selv og Ande til foreldrene. Hun senket hodet og stanget seg inn i motvinden.

Jeg skal klare meg uansett, tenkte hun med seg selv. Jeg er ikke en Somby for ingenting.

Hun børstet snøen av skallene med bjørkeriset som sto utenfor inngangsdøren til skolen, rettet nakken og gikk inn.

Hopsvik satt med noe papirarbeid bak kateteret mens ungene strevde med å skrive ned norske ord som sto på tavlen.

– Å, gikk det så fort? sa han.

– Ja, mor og far syntes det var i orden.

– Isak er en kjernekar, sa Hopsvik og smilte. – Uten ham hadde jeg ikke kunnet bevege meg en eneste alen i distriktet her.

– Han ba meg hilse så mye.

– Takk, og hils tilbake når det passer.

– Det skal jeg.

– Nå kan du gå rundt og hjelpe de tungnemme. Jeg skal bare avslutte journalen for skolestyret.

Marit nikket og begynte å gå ned mellom pultrekkene der to og to satt sammen ved lett skrådde pulter med lokk og skrev ned sine norske kråketær.

Til sammen var det tolv flyttsamebarn på skolen denne vinteren. Mens foreldrene passet reinhjorden på vidda, bodde disse ungene på skoleinternatet gjennom hele skoletiden. De yngste barna hadde sin skolegang i november og desember. Etter nyttår kom elevene som gikk i storskolen.

Marit lurte på om hun var i stand til å hjelpe de skoleelevene som ikke var særlig yngre enn henne.

Det får tiden vise, tenkte hun.

– Du må skrive ulv, ikke ulu, sa hun til en av døtrene til Mattis Hætta. – Ulv er det vi kaller gumpe.

– Det er så vanskelig, sa Lise og vred seg på stolen. – Hvorfor kan vi ikke få skrive det på samisk?

– Det er fordi alle skal lære seg norsk, sa Marit. – Det er noe som øvrigheten har bestemt.

– Hvorfor har vi ikke en samisk øvrighet?

Marit ristet på hodet av Lises utrolige spørsmål. – Vi kommer aldri til å få noen samisk øvrighet.

– Det er urettferdig, sa Lise.

– Hva er det dere snakker om?

Det var Johannes Hopsviks bassrøst som lød gjennom rommet. Alle ungene stanset arbeidet og kikket på den allmektige skolemesteren. Det var som om de hadde frosset fast i én stilling.

– Det er bare noe Lise og jeg snakket om, forsøkte Marit seg.

– Jeg vil høre hva dere to småpiger snakker om på lappisk bak min rygg.

Marit kjente et lett hånd på skulderen og kjente duften av Hopsviks peppermyntepust. Han pleide alltid å ha en pose peppermyntedrops liggende på kateteret.

– Hva var det du fortalte Marit? spurte han og så med streng mine på Lise, som gjorde alt hun kunne for å slippe unna et nærgående spørsmål. Hun hadde et uttrykk som om hun forsøkte å krype ned gjennom hullet der blekkhuset sto i pultlokket.

– Jeg…jeg…, stotret hun på samisk.

– Snakk norsk, utbrøt han. – Her skal alle snakke norsk. Ikke sant?

– Ja, svarte de andre ungene i kor. De adlød som dresserte hunder.

– Jeg sa at vi måtte få en samisk øvrighet også, sa Lise og kikket beskjemmet ned i pultlokket.

– En lapperegjering? Narr meg ikke til å le, Lapp-Lise.

– Jeg mente det ikke…

– Hvor gammel er du, Lise? Hopsviks stemme tordnet i klasserommet nå.

– Ti år.

– Ti år? utbrøt Hopsvik. – Hvordan kan en tiåring få slike tanker? Hvor henter hun det fra?

Marit stirret forbauset på Hopsvik.

– Lise forstår ikke hva du mener, sa hun rolig.

– Jeg kjenner opprøret når jeg hører det, sa Hopsvik opphisset.

– Jeg tror ikke Lise mener det slik, Hopsvik, sa Marit bestemt.

– Marit, jeg må be deg tie om disse tingene, avbet Hopsvik henne. – Lapp-Lise, du skal øyeblikkelig gå i skammekroken og stå der til jeg sier fra. Ingen snakker om en lapperegjering ustraffet.

Lise reiste seg straks fra pulten og gikk med senket hode frem til hjørnet til høyre for tavlen ,der hun stilte seg med ansiktet vendt mot veggen.

Marit bet tennene sammen for å holde tilbake sinnet som slet i henne.

Hvordan kunne Hopsvik oppføre seg på en slik måte? Var det underlig at noen vantrivdes på skolen? At de gråt seg i søvn om kveldene?

Marit kjente fargen forsvinne fra ansiktet og kvalmen legge seg som en vond knyttneve i magen.

– Du kan fortsette med å hjelpe de andre, sa Hopsvik og rev henne ut av tankene.

– Jeg må ut for å få luft, sa hun og strøk på dør før Johannes Hopsvik fikk tid til å reagere.

Da hun vendte tilbake til klasserommet etter en kort luftetur rundt skolehuset, satt Lise igjen på plassen sin. Hun hadde fått tilbake det underdanige uttrykket i ansiktet.

Johannes Hopsvik vinket straks Marit til seg. – Jeg må snakke med deg under fire øyne i frikvarteret, sa han bare.

Hun nikket uten å si noe. Deretter gikk hun rundt i klassen og hjalp dem hun kunne med rettskrivningen. Mange av ungene slet også med skjønnskriften. Det var akkurat som om bokstavene ikke tilhørte dem. De satt med bøyde hoder og arbeidet uten lyst.

Marit merket at blikkene deres var rettet mot viddelandet utenfor de fire veggene. De så tvers gjennom tømmer og planker, helt til siidaen som ventet langt der borte. Det var en lengsel hun kjente igjen. Den satt dypt i hjertet på dem alle.

Skolen stengte utsynet.

Hun hørte så vidt Hopsviks beskjed om at det var frikvarter. Ungene strømmet ut av klasserommet og til friheten i snøen for en stakket stund. De fikk luft under vingene igjen, men alle var så stekket at de ikke var i stand til å lette og fly fra tvangen og fornedrelsen.

– Marit, jeg må snakke med deg, sa Hopsvik og grep henne i skulderen.

Da først våknet hun fra tankene som hadde brakt henne langt av gårde. Hun grøsset med det samme hun kjente neven hans, trakk seg unna og stirret forskremt på ham.

– Hva er det, Marit? Er du redd meg?

Hun forsøkte et forsiktig smil, men det ble nærmest en grimase. Leppene var med ett tørre. Hun forsøkte å fukte dem, men det var som om tungen ikke ville lystre.

– Marit?

– Ja, jeg hører deg, kom det endelig.

– Jeg var kanskje litt for streng med Lise, fortsatte han. – Men det er viktig å statuere et eksempel når ungene blir obsternasige. Det vil du fort få erfare nødvendigheten av.

Marit stirret inn i de blå øynene hans. Hun søkte et svar på hvem han egentlig var, men fant det ikke.

– Marit, du har kanskje merket at jeg har et godt øye til deg.

Det kom så uventet at hun ble stående og måpe.

En mann på hans alder, minst førti år, var da altfor gammel for henne. Hvordan kunne han fortelle henne noe slikt?

– Hva er det du sier? slapp det endelig ut av henne. Hun fiklet nervøst med sjalet. Kunne ikke fatte det han hadde sagt. Brått husket hun alle gangene hun hadde følt ham altfor nær. En hånd på skulderen, en lett berøring av klærne. Det fikk henne til å grøsse.

– Jeg har sett på deg lenge, innrømmet han. Plutselig ble den strenge mannen myk i trekkene. En lett rødme spredte seg over ansiktet. – Du er svært vakker.

Marit stusset.

Hvem var egentlig Johannes Hopsvik?

– Jeg vet at du er sammen med Ande Ravna, fortsatte Hopsvik. – Og jeg vet at jeg er en forholdsvis gammel mann i dine øyne, men du skal vite at jeg ikke er gammeldags. Jeg setter pris på kvinner som har ben i nesen.

Marit hørte ordstrømmen fra Hopsvik, men hun oppfattet knapt halvparten av det han sa.

Noe i henne strittet veldig imot denne mannen, hun fryktet ham. Men en annen del av henne kjente varmen av smigeren han fylte henne med. Det hele var både uventet og uvirkelig på samme tid.

Da hun så inn i de blå øynene hans, bestemte hun seg likevel for å være på vakt.

 

 

 

 

4

Marit gikk runden i sovesalen, der sengene sto på rad og rekke. Klokken var allerede ni om kvelden, og snart skulle stillheten senke seg over skolebygningen. Et par av ungene hadde allerede sovnet. Hun tok seg litt ekstra tid hos Lise, som fremdeles var litt urolig etter skolemesterens utbrudd.

Marit prøvde å forklare henne at han sikkert ikke hadde ment det slik, at han antagelig hadde vært sliten og dermed ble en tanke utålmodig med henne. Marit strøk henne over håret og forsøkte å overbevise henne om at etter en god natts søvn ville alt bli bedre.

Likevel var øynene hennes triste da hun sa godnatt og gikk bort til den neste sengen.

Hun passet på at alt sto bra til med dem alle sammen før hun blåste ut lyset og lukket døren etter seg.

Heldigvis var det ikke lenge til jul. Da var småskolen slutt, og ungene kunne vende hjem igjen. Etter nyåret, litt uti januar, kom de eldste ungene fra vidda og overtok skolen og sovesalen.

Om jeg er her fremdeles, får tiden vise, tenkte hun med seg selv mens hun gikk gjennom selve klasserommet for å banke på hos Hopsvik.

Det knaket i golvbordene da hun nådde døren.

Den vesle neven hennes nølte noen sekunder før knokene banket mot treverket.

Hun følte det som om hun overskred en grense hun aldri hadde tråkket over tidligere.

Marit trådte over dørstokken, og hjertet hamret straks høyt oppe i bringen. Mannen som hadde overstrømmet henne med godord tidligere på dagen satt i sofaen inne i den vesle leiligheten i ene enden av skolebygningen.

– Å, er det du, Marit, sa han og virket overrasket selv om hun visste at han godt kjente til at det ikke fantes noen andre i denne delen av bygningen enn henne.

– Alle har gått til ro, sa hun nesten uhørlig.

– Det er nok fordi de vet at du skal være her på skolen, sa han.

– Mener du det?

– Ja, det mener jeg. Jeg har merket en endring i oppførselen deres etter at du begynte her. Du har slik ro. Det smitter over på barna.

Marits ansikt blusset. Igjen kikket hun ned i fanget, som om hun studerte mønsteret i koften.

– Det kler deg å rødme, sa han og kremtet. – Jeg har fulgt deg nøye noen dager. Jeg kan ikke se at foten plager deg nevneverdig, men jeg kan jo ta feil?

– Både foten og armen plager meg en del, sa hun. – Jeg blir aldri noe arbeidsmenneske.

– Nei, det harde livet på vidda blir nok for tungt for deg, Marit. Men du kan klare deg godt som lærerinne.

– Tror du det?

– Jeg er ganske sikker på det.

– Men hvordan skal det gå til?

– Det var det jeg ønsket å tale med deg om, Marit. Det var en usikkerhet i Hopsvik stemme nå. – Jo mer jeg har tenkt på det, jo sikrere er jeg blitt i min sak. Jeg kan gi deg et forberedende kurs her, lære deg skrivningens kunst.

Hele tiden mens Hopsvik snakket, satt Marit med senket hode og tvinnet på sjalet med nervøse fingre.

Jeg må være på vakt, sa hun til seg selv om og om igjen.

Hva vil han meg?

– Nå, hva sier du til det, Marit? sa Hopsvik. – Du kan bo her hele tiden. Vel, nå har jeg fått sagt det jeg ville.

Hun følte seg svimmel og utilpass. Alt gikk så fort. Hun klarte ikke å svare.

– Du behøver ikke svare i kveld, Marit, sa han. – Gå nå bare og legg deg for natten. Det blir en lang dag i morgen.

Marit ante ikke hvordan hun kom seg opp av lenestolen, men med hjertet hamrende helt oppe i halsen lukket hun stille døren etter seg og fant frem til sovekammeret der pedellen vanligvis holdt til.

Sengen sto ferdig oppredd, men i stedet for å kle av seg, ble hun liggende fullt påkledd en stund og tenkte på det som hadde foregått inne hos Johannes Hopsvik.

Hun kjente kinnene gløde.

Kunne hun stole på Hopsvik?

Det hele var så uvirkelig at hun trodde hun drømte.

Så kledde hun av seg, trakk dynen godt rundt seg og ble liggende lenge med åpne øyne, som om hun lette etter svaret der oppe under taket et sted.

Ande, tenkte hun.

Hvorfor er det blitt slik?

Hvorfor kommer du ikke for å hente meg?

Det tok lang tid før søvnen tok overhånd og førte henne langt ut i drømmelandet.

Hun ligger med halve kroppen ned i elvevannet. Det er sommer, varm vind og kvitrende linerler på elvebredden. Himmelen er høy og klar, som et blått land hun kunne ønske å fly til hvis vingene ville lystre.

Brått kommer en skygge over ansiktet hennes. Hun stirrer opp mot mannen som bøyer seg ned for å løfte den nakne kroppen hennes opp fra elvebredden.

– Du kunne ha druknet, sier han. – Jeg kom akkurat i tide.

Han bærer henne til bort til gressbakken, hvor han legger henne forsiktig ned, stryker henne mykt gjennom håret, ser henne dypt inn i øynene.

Ande!

Han stryker henne over brystene som straks nupper seg, over den buete magen, ned mot hårdusken i skrittet.

Hun vrir seg og kjenner gresset kile på ryggen og armene, likevel åpner hun seg slik at han kan trenge inn i henne, hardt og mykt på samme tid.

Hun presser seg mot ham, følger rytmen til opphisselsen når bristepunktet.

Hun klynker, sutrer, fniser mot ham, ekstasen er så nær, men likevel så fjern.

Hun ligger på gressbakken, og en kjølig vind danser over kroppen hennes og får gåsehuden til å spre seg, brått og hektisk. Brått snur han seg, og blå øyne stirrer inn i hennes.

Johannes!

Hun setter seg opp og skriker.

Marit kjente liksom et kaldt vindpust over ansiktet da hun satte seg opp i sengen. Det var akkurat som trekken fra en dør som ble lukket, en luftning over huden som fikk hjertet hennes til å hoppe over slagene.

Hun følte seg med ett gjennomfrossen, som om hun hadde ligget i elven lenge.

Har han vært her inne?

Eller har jeg drømt det hele?

 

ANDE KJENTE seg urolig, nesten forvirret. Han hadde ligget lenge utover nattmorgenen og stirret opp i det tomme mørket. Drømmen satt ennå friskt i minnet, som en iskald påminnelse om den engstelsen han følte.

Det var ingen ravnedrøm slik han var vant til.

Den satt som en besk smak i munnen hans lenge etterpå og gjorde ham sint.

Vinden rusket i gjeterlavvoen. Ryene beveget seg som bølger over ham. Han kjente vinddraget fra viddelandet helt inne i hodet.

Ande så ikke frem til en ny og slitsom arbeidsdag med reinhjorden, med all den usikkerheten han nå følte.

Igjen hadde Marit stått med ryggen til ham. Han kunne se det svarte håret hennes utslått og fritt fra luen, men ansiktet var hele tiden skjult idet hun åpnet døren til skolebygningen og gikk inn.

Hva er det som skjer? tenkte han og knep igjen øynene. Har hun virkelig sveket meg?

Det var umulig å få sove videre. Tankene forfulgte hverandre som sultne ulver, den ene verre enn den andre. Til sist fant han ikke annen råd enn å komme seg opp og ut i friluft. Chalmo var straks i hælene på ham.

– Hvor skal du? Det var Mattis som våknet til liv bak ham i lavvomørket.

– Jeg må ut. Får ikke sove.

– Er det noe i veien?

– Jeg kan ikke snakke om det.

– Jeg ordner med kaffe til du er tilbake.

– Takk, Mattis.

Ande fikk kaldtrekken fra østavinden midt i ansiktet, men det gjorde faktisk godt. Det var en liten antydning til et lyshull i den svarte veggen i øst, men enda varte det en stund før viddelandet våknet til liv i grålysningen.

Han følte seg som et nattedyr på hvileløs vandring under stjernevrimmelen på himmelbuen.

Det var umulig å komme fra denne gangen. Nå måtte han bare vente til nærmere jul.

Hva gjør du nå, Marit? tenkte han.

Drømmer du om en annen allerede?

Det gikk noen frysninger nedover ryggen, som om noen helte kaldt vann i nakken hans. Han skuttet seg og slo floke for å komme seg til hektene igjen.

– Kom, Chalmo, sa han til lapphunden som svinset rundt ham. – Vi trasker en tur for å se etter Lasse og reinflokken.

Lasse hadde avløst ham like over midnatt. Nå satt han vel i en snøskavl og halvsov mens dyrene blundet en stund.

Ande spente på seg skiene og staket seg av gårde med langstaven mot de svarte ryggene som lå i snøen som kampesteiner. Noen gryntelyder hørtes da han nærmet seg de første dyrene. Etter kort tid var mesteparten av flokken på beina, og de begynte straks å grave i snøen med klovene etter reinlav.

– Pass på, sa han til hunden.

Han kunne høre Chalmo legge av sted for å se til at ingen ungdyr brøt ut.

– Sover du, Lasse? ropte han inn i halvmørket.

– Jo da, av og til, hørte han en gruggen stemme si. – Men det blir fort kaldt. Jeg må ta meg en runde for å få varmen igjen.

Ande gikk etter lyden og fant kameraten i en snøfonn.

– Hvorfor er du så tidlig ute? spurte Lasse.

– Jeg fikk ikke sove.

– Kommer ikke Mattis og avløser meg?

– Jo da, men han lager kaffe først.

– Du bør legge deg igjen. Få noen timer før dagen lysner for alvor.

– Nei, det går fint.

Ande visste han prøvde å lure både seg selv og de andre gjeterne.

Det kom ikke til å gå fint når natten ikke hadde vært god. Det ble for mange byrder å bære.

Verst av alt var at han ikke klarte å se for seg Marits ansikt lenger.

Han ristet på hodet og gned seg over pannen med håndbaken på skinnvotten.

Nå får du sannelig ta deg sammen, tenkte han. Dette går ikke an.

– Hva er i veien, Ande? spurte Lasse Lemet.

– Jeg kan ikke snakke om det.

– Nei vel. Men jeg tror jeg vet hva det er.

– Du tier stille med det.

– Ja vel.

Så tok Ande skiene fatt for å sirkle rundt flokken en stund, gjøre et forsøk på å klarne tankene i vinterluften, komme til sans og samling igjen.

– Chalmo, lokket han.

Hunden var straks rundt beina hans, snusende og logrende.

Han syntes til og med hunden kikket rart på ham da han bøyde seg ned for å klappe den.

– Nei, jeg vet at jeg ikke er helt meg selv i dag, Chalmo.

Hunden begynte å pistre, som om den forsto Andes smerte.

– Huff da, det var ikke sånn ment, sa han. – Det går sikkert bra.

Igjen fikk han en underlig følelse av at han forsøkte å lure seg selv.

Drømmen hadde vært klar som en soldag.

Marit hadde vendt seg bort fra ham. Nå klarte han nesten ikke å huske ansiktet hennes lenger.

Slik var det.

Etter hvert økte lyset over horisonten. Dagen tok til å spre seg over vindmarkene, men Ande kjente at natten ikke ville slippe taket. Mørket fylte sinnet, truet med å slukke livsgnisten i ham. Han hadde aldri kjent seg så bitter og fortvilet.

Ande utførte arbeidet slik han var vant til, men uten å huske noe av det han hadde gjort. Det var som om han var utenfor sin egen kropp og så en fremmed bakse med skiene og staven over viddelandet, i hælene på en svart hund han knapt kjente.

– Du må spise, hadde Mattis sagt.

– Nei, jeg er ikke sulten, hadde han svart og kikket på gjeterkameratene med tomt blikk.

Ande skjønte at det bar i gal retning med ham nå.

Og han grudde seg noe aldeles forferdelig til natten. 

 

 

 

5

Marit hadde fremdeles den skremmende følelsen av at Hopsvik hadde vært inne på rommet hennes om natten.

Hadde det ikke vært et liten antydning til peppermyntelukt på soverommet?

Hun hadde hjulpet til med det meste i løpet av dagen. De hadde snakket om dagligdagse ting, og timene raste av sted, men ikke en eneste gang røpet han noe som tydet på at han hadde besøkt henne.

Var det fantasien som hadde spilt henne et puss?

Marit hadde laget ferdig middagsmaten til ungene om ettermiddagen og sluppet hele hurven inn til langbordet. Alle var noen slukhalser. De åt som om de ikke hadde sett matbiten før. Etterpå var det oppvasken, som gikk på omgang mellom elevene. Imens skrålte de andre ungene i vilter lek utenfor husveggene.

– Det er som jeg sier, sa Johannes Hopsvik og strøk forsiktig forbi henne med peppermyntepusten sin. Det var bare en lett luftning mot kinnene, men det var akkurat som om han hadde berørt henne.

– Hva da? undret hun og grøsset.

– At ungene trives bedre med deg her.

– Er du sikker?

– Jeg er viss på det, Marit.

Han satte seg på krakken ved kjøkkenbordet og støttet hodet i den ene hånden. Hun følte blikket hans helt inn mot naken hud.

Det var skremmende ikke å vite for sikkert...

– Hvorfor rødmer du? Han var rask med å stille spørsmålet.

Hun tidde et øyeblikk, forsøkte å hente seg inn igjen, men det nyttet liksom ikke.

– Jeg synes du skryter for mye av meg, sa hun endelig.

– Det er Gudsens sanning, sa Hopsvik. – Jeg merket det fra første stund du kom hit. Ungene trenger en slik som deg her. Frøken Gundersen er ikke så nær dem som du er. Hun ønsker å holde en viss avstand til lappungene – ehm, du får ha meg unnskyldt, Marit, men jeg mener selvfølgelig ungene.

Marit kjente et lite stikk i hjertet. Johannes Hopsvik unnlot likevel ikke å antyde noe om sin overlegenhet overfor samefolket.

Men hvorfor betraktet han da henne med helt andre øyne?

Han mente kanskje ingenting med det. Det var bare hans måte å snakke på, slik som så mange andre bumenn snakket nå for tiden.

– Kommer du innom etter at ungene har lagt seg? spurte han og senket blikket. Det var akkurat som om han et øyeblikk ble usikker, som om han var engstelig for å høre henne svare nei på spørsmålet hans.

Marit nølte litt, men svarte ja.

Hopsvik sukket lettet.

– Vi må snakke mer om din utdannelse, sa han vennlig.

Marit bet seg i leppen.

Vær på vakt, Marit, tenkte hun med seg selv. Vær på vakt.

– På gjensyn i kveld, sa han blidt og gikk ut av kjøkkenet.

Hun stirret på døren som lukket seg etter ham, og grøsset.

DET HELE var som en drøm.

Hun hadde tatt den sedvanlige kveldsrunden i sovesalen. Hun hadde bedt kveldsbønnen for noen av ungene, et eventyr om Stallo for andre. Det var merkelig hvordan en klem og et forsiktig klapp på hodet kunne berolige en urolig unge som lengtet etter mor og far langt der ute på vidda et sted.

– Tror du Hopsvik er sint på meg fremdeles? spurte Lise henne med hviskende stemme.

– Nei men, Lise, hvordan kan han være sint på deg? utbrøt Marit. – Han vil dere bare godt.

– Tror du det?

– Ja, jeg vet det, Lise.

– Har han ikke snakket om meg?

– Jo da, men bare om de gode tingene du gjør.

– Er det sant?

– Like sant som jeg heter Marit.

– Godnatt, Marit.

– Godnatt, Lise. Nå er det ikke lenge igjen til jul. Snart får du møte foreldrene dine igjen.

– Ja, jeg gleder meg veldig til å møte mor og far.

– Sov godt.

– Sov godt...

Marit tuslet stille rundt i sovesalen og så til at alle hadde det bra.

Deretter gikk hun inn til Johannes Hopsvik.

Hjertet banket så tungt at hun fryktet han ville høre det.

– Så fint at du kom, sa han og smilte varmt.

Marit satte seg i lenestolen på den andre siden av salongbordet. Hun la hendene i fanget og prøvde å virke rolig og avslappet.

– Hvordan gikk det med barna?

– Alle er rolige. De yngste sover allerede.

– Er det ikke det jeg sier, sa han. – Du har en aldeles fabelaktig virkning på dem. Du er rolig og besindig, tålmodig som få, og viser dem kjærlighet, noe de trenger mye av i den alderen.

– Det er vel så.

– Har du tenkt noe på det vi snakket om i går?

– Nei.

Hun husket den farlige drømmen, og rødmet.

– Så venter vi med det, sa han rolig. – Nå drikker vi kaffe og spiser litt mat og snakker om vær og vind.

Han skjenket i rykende varm kaffe. Fra et hjørneskap hentet han frem en halvflaske med noe blankt i, helte oppi kaffen og rørte sukker i.

– En skikkelig kaffedoktor, sa han med et smil. – Varmer hjertet og friskner tankene.

Marit stusset et øyeblikk. Kvelden før hadde han ikke hentet noe fra skapet. Da var det bare svartkaffe med sukker.

– Nyt dette etter en slitsom dag, Marit.

Hun lot seg rive med av den bydende stemmen, lente seg forover og tok en god sup av koppen. Det sved i ganen med det samme, en ubeskrivelig varme spredte seg i munnen og nedover i svelget og magen.

– Nå, hva sier du? spurte han etter å ha svelget den første munnfullen.

Marit svarte med å hoste og harke og vri seg i stolen.

– For sterkt?

Hun ble sprutrød i ansiktet og klamret seg til armlenene. – Jaaa...

Han bøyde seg over bordet og skjenket i mer kaffe for å mildne smaken. – Jeg er blitt en kløpper til å lage karsk slik bare trønderne kan det.

– Karsk?

– Kaffedoktor, Marit. Det hjelper mot det meste. Jeg tar det mot forkjølelse og tungsinn.

Marit visste ikke hva hun skulle tro. Brennevin hadde vært en forbannelse for mange. Nå satt hun sammen med skolemesteren og drakk kaffedoktor.

– Bare forsyn deg, sa han mildt.

Hun drakk forsiktig, kjente den rivende varmen fra kaffen, holdt den en stund i munnen før hun lot den besksøte blandingen sige langsomt ned gjennom svelget.

Det varte ikke lenge før en behagelig varme spredte seg i kroppen hennes. Samtidig var det som om rommet ble lysere. Johannes Hopsvik på den andre siden av bordet ble liksom mindre farlig. Likevel lå angsten for den svære mannen på lur i bakhodet.

Hun stanset etter den andre koppen.

– Går det bra med deg, Marit? undret han.

– Ja, Hopsvik...

– Kall meg Johannes. Skal jeg følge deg til rommet ditt?

– Nei, det behøver du ikke... Johannes...

Men da hun reiste seg, var det som om rommet hadde bikket over til den ene siden.

Han ilte til for å støtte henne, men hun skjøv ham straks unna.

– Jeg klarer meg selv, mumlet hun.

Hun skyndte seg å si godnatt og gikk svaiende tilbake til rommet sitt for natten.

Hodet var fylt av lyden av stemmen hans og det han hadde fortalt. Som kvelden før satte hun seg ned på sengekanten for å tenke gjennom den siste tidens hendelser. Men rommet var i ferd med å danse forbi henne, det svimlet for øynene slik at hun bare måtte legge seg ned fullt påkledd.

Hun lukket øynene, likevel fortsatte den langsomme dansen, helt til hun falt i dyp søvn der drømmene tok overhånd.

Igjen ligger hun på gressbakken. Vinden rusker i håret hennes, leker med små pust over den nakne huden, det føles som myke fingre.

Hun har ligget lenge og ventet.

Snart er han der, først som en skygge over ansiktet hennes, siden mykt mot kroppen hennes.

– Har du ventet lenge?

– Ja...

– Hva er svaret ditt?

– Ja, Johannes. Ja!

Han stryker henne over håret, så kysser han henne lett på kinnet før han beveger hånden over de struttende brystene, den buete magen og ned mot hårkruset i skrittet.

 

Det var som om hun ikke klarte å slå opp øynene, som om hun fremdeles levde i den dansende drømmen og kjempet seg til overflaten.

– Er det deg, Johannes?

Hun så ingen, men følte sterkt at noen var inne på rommet hennes.

Hjertet krympet seg.

– Johannes? Er du der?

Så gjenkjente hun peppermyntepusten hans.

Det var som om hjertet stanset.

Hun ble brått livende redd for at han hadde tatt seg til rette med henne mens hun sov.

– Jeg ville det egentlig ikke slik, Marit, hvisket han og steg ut av halvmørket. – Jeg hadde ikke tenkt å ligge med deg. Jeg ville bare kjenne på deg, lukte deg, smake deg.

Marit satte seg opp i sengen og så at hun var naken.

Hun ville skrike, men fikk ikke frem en eneste lyd.

– Jeg var her i går, fortsatte han. – Du sov dypt og merket ikke at jeg kjælte med deg. Det opphisset meg noe aldeles forferdelig. Det var så vidt jeg klarte å holde meg borte fra deg.

Hun følte seg fanget og forrådt, men manglet fortsatt kraften til å kjempe imot ham. Tåken lå tykk rundt hodet hennes. Hun ante ikke om hun drømte eller var våken.

– Hva sier du, Marit? Kan jeg legge meg ved siden av deg?

Hun svelget og svelget, forsøkte å holde neven beskyttende foran seg, men det var nytteløst.

Johannes Hopsvik tok seg likevel til rette med henne.

Uten å nøle presset han henne ned på sengen, bøyde hodet ned mot magen hennes.

Brått skjedde det noe som hun aldri hadde opplevd tidligere. Sammentrekninger og rykninger i underlivet, en glødende varme som steg rett opp til hodet, som en vårflom, kastet henne ut i en drømmeverden hun aldri noensinne hadde opplevd før.

– Johannes, hva er det du gjør med meg?

Hun hørte stemmen hans langt bortenfor drømmen, men var hinsides kontakt.

Så strøk han henne over håret og listet seg stille ut. Døren gikk nesten lydløst igjen etter ham.

Igjen kjente hun denne underlige luftningen mot ansiktet, som et lite pust mot huden.

 

 

 

6

Washington D.C., desember 1893

Sheldon Jackson satt bak sitt mahognyskrivebord inne på arbeidsværelset med en av de skandinaviske avisene i USA som hadde utløst skredet av svarbrev til ham.

Det hadde strømmet inn med post hver eneste dag siden det vesle avertissementet sto i avisene 15. desember. En kort tekst med bare de mest nødvendige opplysninger. Det var slik kaptein Healy hadde foreslått det for ham.

Jackson nippet til teen og la snadden i askebegeret.

Han følte for å lese teksten høyt enda en gang. Det var som om han skulle fremsi en hellig bønn.

Og bønnen hadde visselig nådd frem dit den skulle.

– Nærmere hundre svar er ankommet allerede, utbrøt han og ristet nesten vantro på hodet. – Det er forbløffende. Gad vite hvor mange brev som vil fylle postsekkene etter jul? Det blir vel en ekstra julepresang for meg.

Så leste han annonsen for seg selv med stor andektighet.

– "Menn ønskes til å ta seg av reindrift i Alaska. Ved innføringen av tamrein til det nordlige Alaska ønskes noen få menn som har hatt praksis med vokting og avl av rein. Dersom en eller annen leser kjenner til en lapplander i USA eller Canada som er blitt oppdratt til å vokte rein, og som ville ønske å reise til Alaska og lede reindriften der, vennligst send hans navn og adresse til dr. Sheldon Jackson, Bureau of Education, Washington D.C. Meddel også helsetilstand, alder, erfaring med rein og lønnsforlangende."

Brått banket det på døren.

– Ja, kom inn, sa han og kikket opp fra avisen.

En vever kvinne trådte inn i hans aller helligste. Hun var kledd i en sid, mørkeblå kjole med vid, hvit krage. Det ovale ansiktet med det mørke håret var helt uten rynker selv om hun nærmet seg de seksti. I motsetning til ektemannen var Mary Jackson ikke noe friluftsmenneske.

– Har du nå begynt å snakke med deg selv på dine gamle dager? undret hun og smilte.

– Nei, nå får du sannelig gi deg, Mary, brummet han og tente snadden.

– Jeg hørte tilfeldigvis en stemme og trodde først du hadde fått besøk.

– Hvordan kan gjester unnslippe ditt falkeblikk? humret Jackson. Han tok et par drag av snadden og sendte røykringer ut i det store arbeidsværelset, som foruten skrivebordet var møblert med dype skinnstoler og hadde svære malerier med naturmotiver på veggene. Til høyre for det store vinduet bak ryggen hans hang et stort portrettmaleri av ham selv i fullt eskimoutstyr.

– Pass deg, Sheldon, kanskje jeg blir forvandlet til en falk en vakker dag.

– Det blir vel heller en kråke, flirte han.

Mary ristet på hodet og satte seg ned i skinnstolen foran det bugnende skrivebordet.

– Du er ikke lett å målbinde, kjære, sa hun oppgitt.

– Det var da bare ment som en spøk.

– Jeg skjønner jo det, kjære.

– Da snakker vi ikke mer om det. Nei, jeg er i strålende humør i dag. Jeg hadde sannelig ikke innbilt meg at den vesle annonsen skulle føre til et slik skred av svarbrev.

– Jeg kan godt hjelpe deg med å besvare dem, sa hun.

– Det kan du godt, men jeg vil du skal høre på noen av brevene først. Det er særlig ett av dem jeg har festet meg ved.

– Er det fra en lapplander?

– Nei, jeg tror ikke det, men han er i hvert fall professor, navnet er Rasmus B. Anderson, bosatt i Madison, Wisconsin.

Så leste han et utdrag av brevet fra denne nordmannen, som røpet en så vidt stor innsikt at han nok måtte ha hatt nærkontakt med reindriften i Skandinavia.

– Er dette en av de utvalgte mennene dine, Sheldon?

– Jeg vet ikke, men det han skriver, er uhyre interessant og virker både velfundert og vitenskapelig korrekt. Men han nevner en mann jeg tror blir den rette for reindriftsstasjonen i Teller.

– Å, hvem er det?

– Hør her hva han skriver: "Jeg vil foreslå for Dem, herr Sheldon Jackson, at De kontakter en mann med godt rykte og solide kunnskaper om reindriften. Han er også bosatt her i Madison. Hans navn er William A. Kjellmann."

– Kjellmann? Det hørtes fremmedartet ut. Er han en av disse lapplanderne?

– Muligens, men jeg vet ikke for sikkert før jeg eventuelt kontakter denne mannen. Professor Anderson skriver videre: "Kjellmann er født i Talvik i Finnmark, Norge i 1861. Foreldrene hans var Thorvald og Gurine Kjellmann. Han ble allerede i ung alder satt til å vokte kjørerein, og dette arbeidet har han hatt inntil han fylte 22 år. Kjøpmennene i Finnmark eier et stort antall kjørerein som de bruker til å transportere varer og innkjøpte produkter til og fra innlandsområdene. Det var denne reinen Kjellmann voktet og foresto transporter med for kjøpmennene."

– Det høres ut som en dyktig mann, kanskje den rette for deg. Jeg håper inderlig du vil lykkes med dine planer denne gangen, Sheldon.

– Det er jeg bestemt på, sa han. – Ingen skal få stanse meg nå. Denne William Kjellmann skal jeg kontakte så snart som mulig.

– Vet du noe mer om denne mannen?

– Professor Anderson har vært grundig med beskrivelsen, sa Jackson med et anerkjennende smil. – Hør bare her: "William Kjellmann var ansatt i et handelsfirma og har erfaring i å handle med rein og reinprodukter mellom Alten, Kauto... Kauto…" Det var da noen besværlige navn... "Kauto...keino og Karasjok", står det sannelig.

– Det er kanskje lapplandske navn, mente Mary.

– Det er det helt sikkert. Det høres ut som et vanskelig språk.

– Var det alt om denne mannen?

– Nei, han nevner til slutt at Kjellmann emigrerte fra Norge til USA i 1883 og slo seg ned i Madison.

– Er det andre brev av interesse?

– Jo da, men ingen så grundige og velfunderte. Men flere av dem understreker at forutsetningen for at et slikt reinprosjekt skal lykkes, er at reindriftsfolket med utstyr og hunder hentes inn til Alaska.

– Kan vi stole på at disse lapplanderne vil finne seg til rette blant eskimoene?

– Det kan vi jo ikke si med sikkerhet ennå. Men anbefalingene har vært sterke. Jeg stoler på vurderingene som er blitt gjort angående dette.

– Jeg husker godt beretningen om det som skjedde med tsjuktsjerne. De gikk ikke overens med eskimoene i det hele tatt.

– Vel, det var mange som ikke klarte å tilpasse seg. Min første bestyrer ved Teller Reindeer Station, Bruce Miner, tolererte ingen av partene. Hans skjebne ble deretter.

– Håper reinen blir en velsignelse for eskimoene etter at lapplanderne kommer over, sa Mary.

– Ja, kjemien stemte liksom ikke mellom eskimoene og tsjuktsjerne. Du husker den historien om den sibirske gjeteren Inarom, som etter et hundebitt i hånden brått ble forvandlet til en bikkje. Han begynte å bjeffe og flekke tenner og spiste maten fra en skål på bakken. Eskimoene var livredde for at han skulle begynne å ete dem.

– Ikke rart samarbeidet gikk dårlig.

– Men tsjuktsjerne var egentlig vennlige og gjestfrie mennesker, sa Jackson.

– Men enhver ville vel blitt skremt hvis noen begynte å oppføre seg som en hund, sa Mary.

– Ja, jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg leste om hendelsen i årsrapporten fra reindriftsstasjonen. Snakk om å gå i hundene!

Jackson lo så han ristet. Mary trakk så vidt på smilebåndet. – Jeg synes ikke det er noe å le av, Sheldon.

– Noe må man jo få lov til å le av – i alt det gravalvoret som har hersket.

– Det er vel så, mente Mary. – Hvem av de tre mennene er Inarom?

– Han til venstre. Dette bildet er tatt et par måneder før hundeepisoden. Men Inarom kom seg til sist. En av eskimoene helbredet ham.

– Helbredet ham?

– Ja, med et eller annet hedensk ritual. Sjamanisme eller noe slikt.

– Så lenge mannen ble frisk, er det vel det samme om han ble hjulpet av en eskimo?

– Jeg hadde helst sett at Jesu helbredende krefter hadde blitt trukket inn, mente Jackson. – Men naturfolkene holder i stor grad på sitt. Omvender de seg ikke, kan det gå dem ille. Det fine med lapplanderne fra Norge er at de tilhører et kristent folk.

– Det høres betryggende ut.

– Vet du, Mary, nå tror jeg at jeg skal kontakte denne William Kjellmann i Madison. Jeg setter meg ned og skriver et langt brev til ham. Jeg tror han blir vår mann i Alaska.

– Hvordan kan du være så sikker på dette før du har truffet mannen?

– Jeg bruker min intuisjon, smilte han. – Jeg kjenner det på meg.

– Jeg trodde intuisjonen tilhørte bare oss kvinner?

– Nei da, den må du nok dele med meg – slik som med alt annet her i huset, sa Jackson og ga hustruen et lite klaps på baken.

– Kanskje jeg ikke ønsker å dele noe med deg, Sheldon?

Mary skulle alltid ha det siste ordet.

Det hørte med til seremonien.

For dette var slett ikke noe vanlig klaps i ekteparet Jacksons liv.

Det var signalet for at han hadde tenkt å avlegge hustruens sovekammers en visitt litt senere på kvelden.

For å friske opp blodomløpet, som han pleide å si.

Mary snudde seg da også i døren før hun forlot arbeidsværelset hans, sendte ham et lite skjelmsk smil og et nikk.

Kysten var øyensynlig klar.

 

DET GIKK ikke mange dagene før Sheldon Jackson fikk svar på sitt brev til William Alexius Kjellmann i Madison.

Mannen som hadde arbeidet med kjørerein og transport i Finnmark og sendt forsyninger av "Sloan's Liniment" helt fra Amerika til handelsmann Haldor Gabrielsen i Bossekop, stilte seg meget positiv til Jacksons forespørsel om å delta i reindriftsprosjektet.

Dette er en utfordring jeg tar på strak arm, skrev han i det fem sider lange brevet.

Det mest overraskende var at han sa seg villig til å arbeide ved Teller Reindeer Station uten at familien hans skulle være med. Kjellmann mente det beste var at kone og barn ble igjen i Madison. Det harde livet på tundraen i Alaska passet ikke for dem, mente han.

Jackson måtte lese hele det velskrevne brevet fra Kjellmann for sin hustru, som også lot seg begeistre av den positive og optimistiske tonen i brevet.

– Dette er mannen for deg, Sheldon, utbrøt hun.

– Ja, hva var det jeg sa? Intuisjon er ikke bare et feminint fenomen.

– Du har rett, sa Mary og smilte. – Men du er bare unntaket som bekrefter regelen.

– Du skal nå alltid ha det siste ordet.

– Jeg er oppriktig glad på dine vegne, sa hun og smilte av smigeren. – Kanskje kongressen nå vil se på deg med litt andre øyne?

– Ja, miraklenes tid er ennå ikke forbi, humret han.

Sheldon Jackson følte stor lettelse over at det nå hadde kommet til en avklaring med hensyn til lederspørsmålet i Teller. Kongressen ville antagelig likevel ikke støtte prosjektet hans. Men midlene kunne han skaffe fra private givere, som så mange ganger før.

– Nå er det om å gjøre å få denne mannen i arbeid, utbrøt han entusiastisk. – Den første oppgaven hans blir å reise over til Norge for å engasjere lapplandere til reindriften ved Teller Reindeer Station.

– Så var det disse pengene, da, sa Mary, og slapp på en måte litt malurt i begeret.

– Hvorfor må du alltid mase om penger, kjære. Hvis Gud vil, så ordner det seg, slik det har gjort tidligere. Jeg har mange kvinner som støtter meg.

Jackson hevet hodet og fikk et arrogant uttrykk i ansiktet.

Mary fnyste av den overlegne holdningen hans. – Jo da, men husk at hvis man tenker på andre kvinner, så har man allerede drevet hor med dem.

Hun sa det med en slik alvorlig mine at Jackson gikk fem på. Han ble så overrasket av hustruens utblåsning at han ble sittende og gape, taus som en østers.

Mary klarte ikke å holde masken, og brøt ut i latter.

– Jammen lurte jeg deg, Sheldon. Er du virkelig så lettlurt?

– Sannelig trodde jeg at du mente alvor, kjære, jeg som aldri har tenkt en syndig tanke – ja, unntatt med deg, da.

Mary strøk ham over kinnet og smilte lurt. – Jeg skal vedde på at du ikke har rent mel i posen for i kveld...

Sannelig fikk hun ikke den presbyterianske pastoren til å rødme.

– Jeg hadde tenkt å gi deg et lite klaps, men nå tør jeg ikke, sa han matt.

Igjen strøk hun ham over kinnet, som for å trøste ham.

– Nå kan du først skrive et svar til Mr. Kjellmann i Madison og takke ham for interessen han viser, og si ham rett ut at han er din mann for reindriftsprosjektet i Alaska. Presiser at du betaler godt for trofaste medarbeidere.

Hun kysset ham lett på pannen. – Etterpå skal jeg vurdere om du kan komme på besøk – klaps eller ikke.

Hun svingte ekstra med hoftene da hun forlot arbeidsværelset hans.

Han skottet etter henne mens han rettet på brillene og gned seg usikkert i skjegget.

Mary var på vei ut gjennom døren, fremdeles med ryggen til. Han kjente hjertet synke, men brått stanset hun, snudde seg og smilte til ham.

Han merket seg at hun fuktet leppene med tungen.

Så var hun borte.

Sannelig var ikke kysten klar – nok en gang.

Han kastet seg over Remington-maskinen og begynte å taste inn det endelige svarbrevet til William Alexius Kjellman i Madison, Wisconsin.

Den nyutnevnte bestyreren ved Teller Reindeer Station.

Og mannen som skulle overtale lapplanderne i Finnmark til å reise over til tundraen i Alaska for å lære eskimoene reindrift.

I morgen skriver jeg brev til de glade giverne mine, tenkte han og smilte med seg selv.

Nå ser det endelig ut til at det vil lykkes for meg!

HUN MØTTE ham med en våt og intens varme. Som vanlig elsket de med lyset avslått, men de kjente lukten av hverandre og følte sitringen i kroppen når fingrene lekte seg over naken hud.

– Jeg esker deg, kjære, hvisket han.

– Jeg elsker deg, også, sa hun.

Selv om de hadde levd et langt liv sammen, var de nesten som nyforelsket når de via sitt intrikate system med signaler og tegn endte i samme seng.

De hadde lenge hatt atskilte soverom, men de byttet på å besøke hverandre. Nå hadde hun banket på døren hans og svevd inn på soveværelset iført kun en flortynn nattkjole. Selv om brystene var blitt tunge og ikke så faste som i yngre dager, vekket hun likevel attråen i ham – hver eneste gang.

Gud skulle vite at han elsket henne av hele sitt hjerte.

Hun fulgte rytmen hans lenge, så ble han plutselig stille, stivnet liksom ekstra til i kroppen og lemmet som fylte henne.

Hun krysset beina over ryggen hans og holdt ham fast, kjente varmen hans møte hennes. De lå slik lenge, tett omslynget, uten å si noe.

– Var det godt for deg? spurte han.

– Ja, ja, det var deilig, svarte hun.

Etter en stund svevde hun tilbake til soveværelset sitt.

Men han merket ingenting til dette, for han var allerede sovnet.

En underlig drøm bar ham av sted til den forblåste sandstranden ved Teller Reindeer Station. En kvinne spaserte barføtt et lite steinkast unna, men hun etterlot ingen fotspor i sanden. Han kunne sverget på at det var Mary, men selv om han ropte navnet hennes, snudde hun seg ikke, bare fortsatte å gå.

Ved enden av stranden, helt ute ved horisonten, slo hun ut med ett ut vingene og fløy av gårde over havet som en hvit snøgås på høstflukt mot øst og innsjøene ved San Francisco.

Han så henne aldri igjen.

 

 

 

 

7

Kautokeino og øst for Máze, februar 1894

Julen hadde ikke blitt slik hun hadde tenkt seg. Ande hadde tatt den lange veien fra Somby-siidaen, der den holdt til på vinterbeiteområdene øst for Máze, men de møtte hverandre som to fremmede.

Han hadde spurt henne rett ut om hvorfor hun hadde vendt ham ryggen, selv i drømmene hans.

– Nei, men jeg har ikke det, Ande, hadde hun svart. – Jeg er ikke noe tess der ute på vidda lenger. Det er så vidt jeg klarer å gå på ski.

Likevel følte hun et stikk i hjertet etter å ha sagt det.

Hun kunne skjønne at Ande så på det som et svik.

For det første hadde hun flyttet inn på skolen selv om hun hadde sagt noe helt annet på forhånd. For det andre hadde Johannes Hopsvik tvunget seg inn hos henne om nettene.

Hun var som fanget i en felle.

Hopsvik hadde truet med å sparke henne ut av skolen for godt og lage en helvetes skandale hvis hun så mye som antydet noe om det som hadde skjedd mellom dem.

Hvem tror du folk stoler på, deg eller meg? hadde han sagt i en ganske truende tone.

Så hadde Anna vendt tilbake i drømmene hennes.

Med sitt lyse hår og blå øyne hadde hun bedt Marit om å passe seg for Johannes.

Han er ikke til å stole på, hadde hun sagt før hun forsvant i tåkeskyen.

Natt etter natt dukket hun opp for å advare henne.

Marit lå skjelvende under skinnfellen inne på rommet sitt og ventet på at foreldrene skulle våkne fra middagshvilen. Hun forsøkte å gjenoppleve møtet med Ande om og om igjen i minnet, men ansiktet hans ble liksom fjernere for henne for hver gang.

Hun hadde tatt avskjed med ham sammen med foreldrene. Sara hadde omfavnet ham og ønsket ham god tur tilbake til siidaen. Isak hadde hilst "på gjensyn", men Andes øyne sa henne at det nok aldri kom på tale.

– Du har brutt løftene dine, hadde han sagt til henne kvelden før han dro.

– Jeg er ikke lenger noe for deg, Ande, hadde hun svart med bitterhet i stemmen.

Det usagte ble som en uhyggelig mur mellom dem, en mur som vokste seg stadig større i minuttene før han sa farvel.

Det var allerede gått over en måned siden alt dette hendte, men hver gang hun falt til ro, kom minnene tilbake.

Brått hørte hun det knirke i foreldrenes seng i naborommet.

Det var på tide å komme seg opp og sette på kaffekjelen.

– Er det nok kaffe i kaffeboksen? spurte moren og gløttet ut av døråpningen.

– Jeg skal se etter, svarte Marit. Hun hentet ned neverkaupen fra hyllen over det enkle spisebordet og kunne rask fastslå at hun nok måtte male noen kaffebønner ekstra.

Hun fylte kvernen med en porsjon kaffebønner, satte den mellom knærne og sveivet i vei mens hun kikket tomt ut i stuen.

– Skal du overnatte på skolen i natt også? undret Sara.

– Ja, Hopsvik har bedt meg om å hjelpe frøken Gundersen med å pakke.

– Pakke? Er moren hennes blitt syk igjen?

– Nei, hun skal flytte…

– Flytte? Nei, nå står ikke verden til påske.

Marit stanset kvernen og kikket på moren. – Mor, Johannes Hopsvik vil at jeg skal flytte inn og overta arbeidet hennes.

– Hva er det du sier, jente? brummet Isak og kom ut fra soverommet mens han gned seg vantro i øynene.

– Hopsvik vil at jeg skal overta etter frøken Gundersen.

– Har du visst dette lenge? Jeg syntes du var veldig avvisende overfor Ande da han var her i julen, mente faren.

Marit åpnet den vesle skuffen i kvernen og tømte den malte kaffen ned i kaffeboksen. Sara overtok boksen og helte kaffen videre over i kaffekjelen som sto putrende og dampende på den svarte vedovnen.

– Han snakket med meg om dette like etter jul, sa Marit og holdt blikket senket. Hun turde ikke se faren i øynene.

– Like etter jul? Og du har ikke sagt noe som helst.

– Nei, jeg måtte tenke over det. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Isak satte seg ved kjøkkenbordet og grep datteren i hånden. – Du skulle ikke holdt disse tingene skjult for oss, Marit. Du er den eneste datteren vi har, vi må få vite hva som foregår.

Fordi datteren nølte med å svare, klemte Isak henne ekstra hardt i hånden og sa:

– Er det noe mer du vil vi skal vite, Marit?

– Nei da, far. Bare dette.

Isaks grep om hånden hennes løsnet. Det var som om neven hans visnet bort.

– Far, skal du ikke si noe? sa hun endelig.

Isak kremtet, klaret stemmen og åpnet munnen for å si noe, men nølte og lukket den igjen.

– Bare si hva du mener, far!

Isak mannet seg opp, rettet ryggen og la begge armene innover bordet. – Marit, du ber meg om å si hva jeg mener om dette. Ja, jeg skal si deg det: Jeg mener du har sviktet Ande.

Marit så forferdet på faren. – Hvordan kan du mene det? Jeg er ikke i stand til å føre et normalt liv på vidda etter det som skjedde i høst. Hvis det er noen som har sviktet, så er det Gud. Han gjorde meg vanfør etter at jeg falt i elven!

– Spott ikke Herren, din Gud, formante Isak.

– Ande ser at jeg ikke strekker til der ute, fortsatte Marit med fortvilelse i stemmen. – Han kunne ha valgt et annet liv enn vidda, men han valgte siidaen.

– Marit kjenner viddelivet bedre enn de fleste, sa Sara med mild røst. – Hun vet når hun ikke makter mer.

– Jeg er ikke sterk nok for siidaen, far.

– Jeg vet det, Marit, sa Isak endelig. – Og jeg er glad for at du har funnet deg annet arbeid, men kanskje du blir bedre? Kanskje du kan vende tilbake til siidaen når du er blitt sterk nok? Ande er en tålmodig kar.

– Far, jeg er nok ikke lenger noe for Ande.

Hun innså plutselig at hun og Ande egentlig ikke hadde snakket ut om dette.

De hadde i stedet forlatt hverandre i bitter taushet. Det usagte vokste seg bare større og større, og ble til slutt helt uoverkommelig.

 

LIKE SIKKERT som snøstormen kastet seg over vidda i et tre dagers vinterangrep, så gikk ulveropet som en skjærende smerte gjennom siidaen.

– Suola ruoktot! Tyven hjem!

Ande ropte ulvevarselet ut i mørket så hodet holdt på å sprenges. Chalmo pistret og gjødde av full hals. Den hadde fått teften av vargbeistene som forsøkte å spre reinflokken i ly av snøkov og hylende vind.

– Suola ruoktot!

Ande hadde slitt seg gjennom natten og latt seg snø ned bak en liten knaus i nærheten av bjellereinen. Ikke uventet slo ulvene til. Han hadde ventet på det lenge, men likevel kom det overraskende.

Han hadde sittet med hodet fullt av tanker om Marit og et liv sammen med henne. Nå var det bare en fjern drøm, falmede minner, et mål han aldri kom til å nå.

Egentlig var han glad for at ulvene slo til om natten. Da fikk han annet å tenke på.

Folk i siidaen var på beina på et øyeblikk. Ulvenatten var det verste som kunne ramme dem om vinteren, men takket være at alle lå fullt påkledd under slike værforhold, kunne de være på plass på et øyeblikks varsel.

Aslak Somby hadde ikke sovet særlig godt. Han hadde kjent på seg at denne natten ville ulvedjevlene slå til, slik de alltid pleide. Andes ulverop overrasket ham derfor ikke.

– Beret, hold kaffen og kjøttgryten klar, sa han og forsvant ut av lavvoen med en rifle over skulderen. Han skallet seg inn i snøkovet og beskyttet seg med vottene foran ansiktet.

Han fant forbausende fort frem til skiene, spente dem på seg og staket seg ut i stormnatten. Andes rop ledet ham på rett vei i mørket.

Nå var det en kamp om tiden. Han håpet at alle hadde kommet seg på plass, slik at de kunne begynne å gå reinflokken inn; først en mann i sirkel rundt dyrene, så en annen i motsatt retning i en videre sirkel utenfor ham, deretter en tredje motsatt av andremann. Alle hadde hundene med og ropte "Suola ruoktot!" til stemmene var såre og hese, i håp om at ulvepakket ble skremt på flukt.

Etter den siste ulvenatten, da siidaen mistet tjue dyr, bestemte siida-isit Aslak Somby seg for å gå til anskaffelse av en børse. Han fikk tak i en brukt munnlader og hadde prøveskutt den et par-tre ganger. Treffsikkerheten var ikke den aller beste, men selv om han ikke klarte å treffe på første skudd, håpet han at smellet ville sette frykt i ulvedjevlene slik at de tok beina fatt.

– Hvor er de? ropte han mot den utydelige skikkelsen som dukket opp foran ham.

– Til høyre for flokken er det minst tre, svarte Ande, nokså hes i stemmen etter ulveropene. – Skal du skyte?

– Ja.

– Hva med hundene?

– Tror du ikke jeg ser forskjell på en ulv og Chalmo?

– Du mener vel å høre forskjellen?

– Ja, det var det jeg mente. Og jeg lukter dessuten beistene på lang avstand bare vinden står mot.

Så var Aslak borte i kovet, med riflen klar.

Ande sto alene tilbake og visste ikke om han skulle sette etter et av vargbeistene slik han gjorde året før, eller ikke. Han hørte de jevne ropene fra vokterne som sirklet rundt flokken i håp om å holde den samlet.

Hva har jeg å tape? tenkte han med seg selv.

På den måten kan jeg kanskje viske ut Marits ansikt en gang for alle?

En ny skygge dukket opp foran ham. Fremdeles hørte han aloen fra siida-folket som ropte og skrek for å skremme ulvene unna.

– Hei, Ande!

– Å, er det du, Mattis.

– Har gubben tatt geværet med seg? undret Mattis.

– Ja, snart smeller det.

– Har du tenkt å forfølge vargdjevlene denne gangen?

– Jeg vet ikke, Mattis, sa Ande. – Det som skjedde i fjor, satte en støkk i meg.

– Jeg kan følge deg.

– Vi får vente og se.

Ande visste at dette var et meningsløst svar. Det var ikke mulig å vente. Ulvene kunne ikke få noen som helst fordel. Det var en kamp om tiden.

– Vi kan ikke vente, Ande, utbrøt Mattis.

– Nei, jeg vet det.

Begge bakset seg besluttsomt inn i snøkovet og natten, fast bestemt på å jage de blodtørstige gråbeinene til de stupte.

De fulgte hverandre som skygger, men brått kom de bort fra hverandre. Snødrevet pisket sviende inn i ansiktet på Ande, som forsøkte å lytte seg til hvor Mattis nå befant seg. Men østavinden overdøvet det meste. Det syntes umulig å orientere seg.

Med det samme hørte han skuddet fra Aslaks rifle.

Han vendte seg mot lyden og oppfattet så vidt en svak pistring fra et såret dyr.

Fulltreffer, tenkte han.

Aslak har sannelig skutt en av vargdjevlene. Nå ville vel resten av ulveflokken snart være på vill flukt fra de dødelige blykulene.

Han staket seg gjennom snøkovet i retning det skadde dyret, som pistret stadig høyere jo nærmere han kom.

Nå måtte Aslak snart knuse skallen på det slik at lidelsene fikk en ende.

– Aslak! ropte han gjennom blåsternatten. –Aslak!

– Herover, hørte han en grov røst til venstre for seg rope. – Herover, Ande.

Det var Ande som nådde frem til dyret først. Pistringen lød voldsomt i ørene hans nå, overdøvet kviningen fra vindrossene, det var som en evigvarende smerte i hodet hans.

– Jeg skal drepe deg, din satan, du som jager reinflokken til den stuper og biter kalvene i strupen så blodet fosser! freste Ande og gjorde seg klar til å gi udyret nådestøtet.

Han så det mørke dyret mot snøen, hevet staven til slag for å knuse vargskallen, men et eller annet fikk ham til å nøle.

Ulven var for liten.

Den var altfor svart.

– Har du drept den, Ande? undret Aslak. Han stod brått ved siden av ham med riflen klar til nytt skudd. Pistringen var hjerteskjærende.

– Nei, svarte Ande, merkelig tam i stemmen.

– Jeg kan skyte den.

– Ja, det er kanskje best…

Skuddet tordnet i ørene. Dyret gjorde et lite hopp, så ble det liggende urørlig og stille.

Aslak bøyde seg ned for å undersøke beistet nærmere.

– Men… men det er jo Chalmo, utbrøt han forferdet.

– Ja, det er Chalmo, sa Ande, nesten svimeslått av fortvilelse.

Det syntes ingen ende på elendigheten.

 

 

 

8

Kautokeino, mars 1894

Ryktet hadde spredt seg som en vind. Selv ute ved de fjerneste siidaene nådde nyheten om at det store handelsfirmaet Federsen & Nissen i Hammerfest i slutten av februar hadde bekjentgjort både i Kautokeino og Karasjok at William Kjellmann ville komme dit og engasjere samer til reindrift i Alaska.

Det som overrasket de fleste, var at Kjellmann, som var av Talvikslekt, var blitt ansatt av amerikanske myndigheter. Så vidt de kjente til var han jo bare en vanlig kar som hadde drevet med vokting av kjørerein og transport mens han bodde i Finnmark.

Hva kunne en forhenværende finnmarking gjøre for et så stort land som Amerika?

Også i Somby-siidaen sydet det av rykter om det som skulle skje. Ande hadde stengt seg ute fra det meste etter at Chalmo hadde vandret til de evige jaktmarker, men all praten om Amerika, New York og Alaska fikk ham likevel til å lytte med et halvt øre.

Enkelte netter vendte til og med ravnedrømmen tilbake.

Den fortalte på ny om en lange reise over havet, en høyreist kvinne med fakkel, møtet med en pelskledd mann bak på en hundeslede og et underlig landskap som på samme tid liknet vidda, men likevel ikke var det.

Underlige tegn, underlige tider, tenkte han med seg selv.

Siidaen forberedte seg på langturen til vintermarkedet i Bossekop, men Ande bestemte seg brått for å ta turen til Kautokeino i stedet.

– Skal du likevel besøke Marit? undret Aslak, han satt inne i lavvoen med snadden tent. De hadde mesket seg med et herlig måltid fra reinkjøttgryten.

Ande ristet på hodet. – Nei da, hun har vendt meg ryggen.

– Hvordan kan du si det? Beret virket nesten såret der hun sto. – Hun føler seg som en vanfør, Ande. Hun har innsett at hun ikke klarer livet i siidaen. Jeg synes hun har vært heldig som har fått seg et liv i Kautokeino.

– Hun har valgt et liv uten meg, sa Ande og så ned.

– Men du har vært for langt borte fra henne, Ande, sa Beret.

– Jeg måtte jo arbeide her i siidaen.

– Dere burde ha snakket sammen.

– Det er ikke mer å snakke om.

Gubben strammet seg opp og så ham skarpt inn i øynene. – Du har alltid hatt muligheten til å slippe unna. Var det ikke jeg som ba deg om å ta turen til Kautokeino i høst?

Ande kikket ned på nevene sine. Aslak hadde truffet der det sved mest. Han kunne ikke skylde på siidaen eller noe annet utenfor seg selv. Det var han selv som var synderen. Ingen andre.

– Jo, det var deg, Aslak.

– Likevel vil du svikte Marit? Aslak beholdt det skarpe blikket sitt.

– Jeg tror hun skjulte noe for meg da jeg besøkte henne i julen.

– Hva skulle det være?

Ande senket blikket nok en gang. Han visste at han hadde forsnakket seg. Dette var noe han ikke ville snakke med dem om, men nå var det umulig å trekke seg unna.

– Dere vet jo hvor hun har arbeidet sitt, sa han endelig.

– Ja, hvordan det?

– Hun har overnattet på skolen mange ganger.

– Men de har jo en husholderske, sa Beret.

– Marit har overtatt arbeidet til pedellen, sa Ande. – Hopsvik ba henne om å flytte inn.

– Selveste skolemesteren? undret Aslak.

– Ja, Johannes Hopsvik.

Beret kikket undrende på Ande. Det var som om hun hadde en anelse om hva han ville fortelle dem, som om hun gjennomskuet den gåtefulle måten han snakket på.

– Du kan bare fortelle oss sannheten, sa hun endelig.

– Jeg tror Johannes Hopsvik ønsker å gifte seg med Marit, sa Ande med uttrykksløst ansikt.

– Er det alvor? undret Aslak og vekslet blikk med Beret.

– Ja.

– Er det ravnedrøm eller virkelighet? spurte Beret.

Ande ristet på hodet over uvitenheten til siida-isit og hustruen hans. Hvordan kunne han forvente noen forståelse fra dem? De trodde det beste om Marit, slik hadde det alltid vært.

– Hvordan kan du tvile på ravnedrømmen? spurte han. – Det er ingen forskjell på drøm og virkelighet, Beret. Jeg trodde du visste dette.

– Jeg kan ikke tro at Marit ønsker å gifte seg med Johannes Hopsvik, en mann som er mye eldre enn henne, sa Beret.

– I tillegg er han nordmann, fra sør i landet et sted, sa Aslak.

– Vestlandet, rettet Beret.

– Det kan være akkurat det samme, mente Aslak. – Jeg fatter ikke at Marit ønsker å bryte med det livet hun er oppdratt til å leve.

– Både Isak og Sara har forlatt flyttsamelivet og slått seg ned i Kautokeino. Det er ikke underlig at barna følger foreldrene, sa Beret med overbevisning i stemmen. – Selv om Marit hadde andre ønsker, gjorde ulykken henne til et helt annet menneske.

– Hun har sviktet livet på vidda, mente Ande.

– Jeg vet ikke om det er hun som har sviktet, eller om det er du, Ande, sa Beret. – Ingen er alene om det som skjer i livet.

– Nei, det er kanskje slik, Beret, men jeg er alene om å velge Kautokeino når William Kjellmann kommer dit. Jeg har hørt mye bra om den karen. Handelsmann Gabrielsen i Bossekop har snakket mye om ham. Det var Kjellmann som sendte Gabrielsen disse flaskene med Sloan’s Liniment.

– Vil du gjøre alvor av å dra til Alaska? Aslak hørtes nesten tynn ut i stemmen.

– Jeg vet ikke, men jeg vil høre på hva Kjellmann har å fortelle.

– Det fortelles at disse eskimoene kan være farlige folk. Du kan jo heller ikke språket deres. Alaska er forferdelig langt borte.

Ande så nesten ertende på Beret. – Jeg tror ikke eskimoene er farligere enn kåfjordingene.

Aslak ristet på hodet, men måtte trekke på smilebåndet likevel. – Kanskje jeg burde ha fulgt deg til Kautokeino, Ande. Det kunne vært morsomt å høre hva han hadde å si om disse eskimoene i Alaska.

– Du skal bare komme deg av gårde til Bossekop, mente Beret.

– Nå ja, hvis du er engstelig for at jeg skal finne på dra over til Amerika uten deg, så kan du jo være med til Kautokeino, du også, humret Aslak. – Ja, bare for å passe på meg, mener jeg.

– Pass munnen din, sa Beret og dyttet til gubben.

– Det skader ikke å høre på hva Kjellmann har å fortelle, mente Ande. – Etterpå kan dere dra til Bossekop-markedet som planlagt.

– Jeg synes det høres bra ut, sa Aslak og sendte røykskyer oppunder lavvotaket.

– Jeg synes ikke noe om dette, prøvde Beret seg.

– Dere kommer likevel tidsnok til markedet. Kjellmann ønsker vel at folk skal bestemme seg så snart som mulig.

– Nei, jeg vet ikke, sa Beret.

– Da bestemmer jeg at vi drar for å høre på Kjellmann. Ande, du får gi Mattis og Lasse beskjed om hva de har å gjøre. Kjørereinene skal være klare i grålysningen.

Ande nikket. Han hadde aldri trodd at gubben ville si seg villig til å følge med sørover til kirkestedet.

– Og det må være noe skikkelig godt til nistemat på turen, sa han til Beret.

– Ja da, men jeg skal i alle fall ikke til Alaska, samme hva du sier, utbrøt Beret.

 

WILLIAM KJELLMANN hadde ankommet Hammerfest i strålende vintervær. Etter å ha besøkt sin gode venn Haldor Gabrielsen i Bossekop, medbrakt et par kasser Sloan's Liniment akkurat tidsnok til markedet, tok han reinskyssen over Beaskades til Kautokeino.

Godværet varte ikke ved, og han undret på om dette var et tegn på at det ville gå dårlig med å engasjere samer til reindriftsprosjektet i Alaska.

Han hadde hatt god tid til å tenke over hva han egentlig hadde begitt seg ut på etter at han takket ja til å bli leder for prosjektet. Sheldon Jackson var en mann med visjoner. Spørsmålet var om han var i stand til å tilfredsstille den gode pastorens ønsker.

Jo mer han nærmet seg Kautokeino, desto verre ble værforholdene. Men han lot seg ikke skremme. Selv om han ikke hadde vært tilbake i gamlelandet siden han utvandret til Amerika for over ti år siden, hadde han ikke glemt hvordan snøfokket kunne slå til, hardt og brutalt, etter en godværsdag.

Det var Johannes Hopsvik som møtte ham utenfor skolen i Kautokeino, som skulle brukes som samlingssted for mulige amerikafarere.

Men til hans forbauselse var det ikke mange sjelene som møtte opp.

Han skjønte straks at dette kom til å bli en vanskeligere oppgave enn han først hadde antatt.

Var det mulig å få noen til å si ja til Alaska?

Mange stilte spørsmål, og Kjellmann forsøkte å gi så gode svar som mulig. Men hva skal man stille opp med når man møter en allmenn oppfatning om at eskimoene kom til å angripe dem og at vinteren i Alaska var mye hardere enn i Finnmark?

Men det var hederlige unntak.

En ung mann ved navn Ande Ravna så ut til å ha brent alle broer.

– Er det virkelig ditt alvor? spurte han unggutten.

– Ja, det er det, svarte han. Det var en sterk besluttsomhet i øynene hans.

Kjellmann hadde merket seg at en ungjente helt bakerst i skoleværelset sto blek og skjelvende mens han snakket med Ande.

– Er det hun som blir igjen? spurte han og betraktet Ande gjennom smale øyne.

– Hva mener du?

Kjellmann nikket over mot ungjenta.

Ande ble straks alvorlig i ansiktet og bet tennene sammen. Endelig ristet han på hodet og sa:

– Ja, hun blir nok igjen. Hun arbeider her ved skolen.

– En du kjenner?

– Jo da, det er Marit Somby, svarte Ande og så ned.

William Kjellmann skjønte at samtalen om Marit Somby var over.

– Er du fortsatt fast bestemt på å stå på denne listen, Ande Ravna? spurte han til sist.

– Det er jeg.

– Så sier vi det.

Det hadde vært noen andre interesserte, blant dem Aslak Somby. Etter det mannen hadde fortalt, var han en meget erfaren reindriftssame, midt i blinken for et opphold på Teller Reindeer Station i Alaska for å ta seg av opplæringen av eskimoene.

Men Aslak Somby hadde nølt, trukket seg tilbake for å snakke med noen av de andre fremmøtte.

Her måtte det sterkere lut til. Han måtte nok bruke mer av overtalelsesevnene sine, beskrive arbeidsforhold og lønnsforhold i detaljer, gå fra hus til hus, fra siida til siida. Men det ville ta tid, lang tid.

Han tok farvel med Ande Ravna og ba ham belage seg på å reise i begynnelsen av april en gang, såfremt han fikk minst fem andre til å dra, gjerne familiefolk.

– Det er god tid, mente Ande og trykket Kjellmanns hånd.

Det er kraft og besluttsomhet i neven hans, tenkte Kjellmann.

– Så sier vi det. Farvel og på gjensyn, Ande Ravna.

– Farvel.

Da Ande skulle til å forlate lokalet, fulgte den unge kvinnen etter ham.

– Her er det noe uavklart, tenkte Kjellmann med seg selv og ristet på hodet.

De to unge gikk utenfor. Han kunne bare gjette seg til hva de ville samtale om.

 

MARIT var skjelven i stemmen, hun virket nærmest opprørt. De hadde funnet seg en plass bak vedskjulet bak skolen.

– Hva er det du finner på? utbrøt hun. – Skal du forlate siidaen og flytte til Alaska?

– Det er flere enn meg som har forlatt siidaen og flyttet inn hos fremmede, sa Ande ironisk.

– Det er urettferdig, Ande, sa Marit. – Jeg hadde ikke noe valg etter det som skjedde i høst.

– Jeg har ikke mer å snakke med deg om, Marit. Du sviktet meg.

– Det var du som sviktet meg, Ande. Du brydde deg ikke om å besøke meg. Jeg ventet, men du kom aldri.

Ande bet tennene sammen, ristet på hodet og vendte seg bort fra henne slik hun hadde gjort i drømmene hans.

Marit ble stående taus tilbake.

Det var slik det skulle ende.

Ikke med gråt og sorg, men sinne og bitterhet.

Da Ande gløttet opp for å vende tilbake til kjørreinen og pulken, så han en svart fugl på en av gjerdestolpene utenfor skolen.

Ravnebror, tenkte han.

Men han kunne ikke vite for sikkert om det var et godt eller et dårlig tegn.

 

DET TOK William Kjellmann ti dager før den første familien lot seg overbevise om at det var trygt å reise over havet til Alaska.

Fremdeles satt frykten for at eskimoene skulle angripe dem dypt i sinnet.

Spørsmålene var mange.

Kanskje noen ville bli drept? Og hva med vintrene? Er ikke de harde og umenneskelige? Vi har hørt at eskimoene bor i igloer, hus som er bygd opp av utskårne snøblokker. Skal vi bo i slike hus? Vi fryser kanskje i hjel? Og hva med maten? Hvem av oss vil egentlig spise hvalrosskjøtt?

– Det er like trygt å bo i Alaska som i Norge, sa Kjellmann. – Men mulighetene for å få svære reinflokker er enda større enn her, beiteområdene er enorme. Den forrige bestyreren av Teller Reindriftsstasjon, William Lopp, har i sin årsrapport beskrevet en nesten utømmelig tilgang på reinmose. Hver og en av dere vil få muligheter til et mye rikere liv enn det dere vil oppnå her.

Men det hjalp ikke med tomt snakk og fagre løfter.

Det endte med at Kjellmann måtte telegrafere over til Amerika for å innhente garantier for at det han hadde fortalt om Alaska stemte med virkeligheten. Etter at de telegrafiske garantiene endelig ble forelagt de potensielle Alaskafarerne, undertegnet seks familier og to ungkarer kontrakt for tre års engasjement.

William Kjellmann kunne puste lettet ut og offentliggjøre navnelisten over Alaskafarerne slik at alle løse rykter og gjetninger kunne legges døde, én gang for alle.

Kjellmann var meget godt fornøyd med de samene han hadde fått til å binde seg for tre år på tundraen.

Øverst på listen sto han som hadde sagt seg villig å undertegne kontrakten alt etter det første møtet.

William Kjellmann hadde en anelse om at ungguttens valg ikke hadde vært av det enkleste slaget. Men det sto respekt av det han hadde gjort, og i tillegg hadde han fått gode skussmål av siida-isit Aslak Somby.

Det som overrasket Kjellmann mest, var at den mangeårige lederen for Somby-siidaen hadde valgt å følge med over Atlanteren.

Det lovet godt for reinprosjektet i Alaska.

Listen som ble bekjentgjort for allmennheten, inneholdt følgende navn:

1. Ande Ravna, ungkar

2. Fredrik Larsen, ungkar

3. Aslak Somby, kone Beret Klemetsdtr.

3. Per Aslaksen Rist, kone Berit Anne Andersdtr. Spein, barn Marit og Inger

4. Johan Speinsen Tornensis, kone Marit Grete Salamonsdtr. Näkäläjärvi, barn Berit

5. Mikkel Josefsen Näkkälä, kone Berit Anne Klemetsdtr. Hætta

6. Samuel Johnsen Kemi, kone Kirsten Persdtr. Bals, barn Samuel og Karen

7. Mathis Aslaksen Eira, kone Berit Johnsdtr. Hætta, barn Aslak

Etter at Kjellmann vendte tilbake til Hammerfest den 30. mars, etter et kort besøk hos familie og slektninger i Talvik, telegraferte han navnelisten over til Sheldon Jackson.

Han fikk raskt gjensvar:

"Takk for vel utført oppdrag. God reise. Venter i spenning."

 

 

 

9

Den lange reisen

Det var nesten oppbruddstemning i Somby-siidaen. Ingen hadde ventet at Aslak ville forlate fedrelandet og reinflokken for å arbeide sammen med eskimoene i Alaska.

Men han brukte tiden godt. Han måtte overlate lederskapet for siidaen til en annen. Vårflyttingen sto for døren, og det var viktig å få gjennomført den på en forsvarlig måte. Det krevde en ny siida-isit med erfaring, en som kjente ruten nordover til Stjernøy grundig.

Valget falt naturlig på Mattis Klemetsen.

Ande roste Aslak for avgjørelsen. – Nå vil det gå godt med kalvingen, og reinlykken for dem som blir igjen er sikret, sa han.

I det samme han hadde uttalt disse ordene, kjente han et lite stikk i hjertet ved tanken på Stjernøy og sommeren som hadde vært. Det var nesten uvirkelig at han ikke lenger skulle følge reinhjorden til kystbeitene.

Og han hadde samtidig et glimt av Marits ansikt, flyktig som en sommervind.

William Kjellmann vendte tilbake fra Hammerfest noen dager uti april. Ande drøftet med ham om de kunne utsette avreisen fra Kautokeino til slutten av april, slik at de kunne få være med på vårflyttingen nordover til kysten, men Kjellmann var bestemt på at det var umulig.

Reisen over til Alaska tar så lang tid at vi trenger tiden til å forberede vinteren når vi ankommer Teller, hadde Kjellmann svart.

Ingen av dem motsatte seg denne avgjørelsen. Kjellmann snakket med myndighet. Det var ikke rart han var blitt utvalgt som leder for reindriftsstasjonen i Alaska.

Nesten alle som kunne krype og gå hadde møtt opp for å ta farvel med Amerikafarerne. Mange tårer ble felt, som naturlig er når atskillelsen blir så langvarig, nesten som en evighet.

Ande fikk en overraskende avskjedsgave, og det fra helt uventet hold.

Marit kom bort til pulken hans, tett fulgt av en svart lapphund. Ande kjente straks igjen Annas Skilko.

– Den skal du ta med deg, sa hun. – Jeg hørte at Chalmo er borte. Nå er Skilko din. Slik kan du minnes både Anna og meg – og gamlelandet.

Hun vendte seg straks bort for at han ikke skulle se tårene i øynene hennes.

– Takk, Marit, men ikke gråt for meg, sa han. – Jeg er ikke verdt det. Det var nok jeg som sviktet – ikke du.

Han kjente en klump i halsen da hun igjen snudde seg mot ham og omfavnet ham en siste gang.

– Mana dearvan, farvel, Ande, jeg skal ikke glemme deg.

– Baze dearvan. Jeg skal sende deg en hilsen fra fremmedlandet, sa han og svelget, men klumpen ville ikke forsvinne.

Marit rettet seg opp igjen og gikk hastig tilbake til foreldrene sine, som alt tidligere hadde tatt farvel med Ande.

William Kjellmann ropte ut til alle i reinraiden og spurte om de var klare til avreise. Alle svarte bekreftende på dette, og raiden satte seg langsomt i bevegelse.

Den 10. april forlater jeg Kautokeino og viddelivet, tenkte Ande og orket ikke å se seg tilbake. Han forsøkte å overbevise seg selv om at dette bare var en alminnelig tur nordover til Bossekop, akkurat som en vårflytting, men knuten i brystet hardnet mer og mer til etter hvert som de la kirkestedet lenger og lenger bak seg.

– Skilko, sa han til hunden som løp ved siden av pulken hans. – Kom hit. Legg deg her.

Lapphunden kom straks opp i pulken og la seg på reinskinnet han hadde liggende over fanget.

Tyngden og varmen fra hunden var nesten som en slags trøst. Det var som om han hadde tatt med seg en liten bit av Kautokeino gjennom Skilko.

Ande satt med ansiktet rett mot vindtrekken, men visste ikke riktig om tårene i øynene skyldtes den skarpe aprilblåsten eller vemodet ved å forlate alt det han hadde lært å kjenne gjennom hele ungdomstiden.

Hva er det jeg egentlig begir meg ut på? tenkte han.

 

TOLV KAFFEKOK senere nådde raiden Bossekop. Flere fra Somby-siidaen hadde møtt opp i Máze for å ta farvel, også Mattis og Lasse Lemet. Han hadde lovet begge to livstegn fra Amerika så snart de anløp New York.

– Men ikke send et av disse kortene med Frihetsstatuen, hadde Mattis sagt på spøk. – Den har vi jo sett på postkort allerede.

Etterpå var turen over Beaskades og videre til kysten bare et vagt minne i bakhodet på Ande.

På kaia i Bossekop dukket også Haldor Gabrielsen opp sammen med en stor forsamling av nysgjerrige mennesker som hadde fått nyss om at en større gruppe fjellsamer hadde blitt engasjert av amerikanske myndigheter til å reise til Alaska, og det attpåtil med full lønn og gratis kost og losji.

Dette var mer enn utrolig og måtte undersøkes nøyere.

Kjellmann og Gabrielsen snakket kjenning mens mannskapet om bord i lastebåten tok inn det ene hivet med utstyr etter det andre ved hjelp av kraftblokk og kran. Snart var både pulker, teltstenger, ryer, seilduk og annet utstyr godt stuet for overfarten til landet som syntes å ligge enda lenger enn langt vestenfor sol.

– Dette var førstemann som sa ja til å være med over til Alaska, sa Kjellmann og klappet Ande på skulderen. – Ande Ravna, heter han.

– Ja, det skulle jeg mene, utbrøt Gabrielsen. – Jeg kjenner ham godt fra Bossekop-markedet. En likandes fyr med sans for Sloan's Liniment.

Så flirte handelsmannen så han ristet.

– Har du brukt av vidundermiddelet? undret Kjellmann.

– Jo da, svarte Ande, – men det ble levert tilbake samme dag.

– Å?

– Ja, du skjønner at en frimodig frøken fra vidda kom og smelte flasken i disken og mente jeg hadde lurt Ande opp i stry, humret Gabrielsen.

– En underlig historie, mente Kjellmann. – Du pleier da ikke å lure folk, Haldor?

Gabrielsen fikk det travelt med å fingre med skinnhanskene. – Har du ikke Marit med deg, Ande? spurte han for å slippe å svare på Kjellmanns ironiske spørsmål.

– Nei, hun ble igjen i Kautokeino, sa Ande og så ned i bakken. – Hun har tatt arbeid på skolen.

Gabrielsen hadde kanskje litt dårlige antenner til daglig, men denne gangen skjønte han at Ande ikke ville ha noe mer snakk om Marit.

– Jeg trodde disse planene dine var en spøk, William, sa Gabrielsen og sporet over til et annet tema. – Det er helt utrolig at amerikanerne vil ha fjellfinner over til Alaska. Men jeg har jo etter hvert skjønt at dette er alvor.

Kjellmann nikket. – Det er et stort prosjekt, Haldor. Og ingen kan mer om reindrift enn viddefolket. Det trodde jeg du visste fra før.

– Jo da, men tre års kontrakter med full lønn, gratis kost og losji for å lære opp eskimoene, det høres unektelig utrolig ut.

– Men nå er det blitt virkelighet.

– Bare det ikke blir for mye hjemlengsel, sa Gabrielsen.

– Vi skal nok klare oss, mente Ande.

 

FRA HAMMERFEST dro de så med båt til Trondhjem og videre med tog til Kristiania.

Det var en helt ny verden å forholde seg til. Én ting var å høre om damplokomotiv, men å se det i virkeligheten, som et rykende uhyre i spissen for en kjede av vogner, var noe ganske annet.

Kristiania møtte dem i grønn skrud og med nesten sommerlige temperaturer. Det ble hett innenfor koftene og en brå overgang fra kalde vårnetter i indre Finnmark.

– Det blir nok verre, sa Kjellmann. – Midtvesten en vakker sommerdag tar pusten fra de fleste. Men det er dit flertallet av nordmennene har utvandret. Ja, selv undertegnede.

Etter å ha foretatt innkjøp av nødvendig proviant for den lange overfarten, dro følget med sine 11 hunder og utstyr til havnen i Piperviken. Overalt der de ferdedes, vekket de oppsikt. Mange stanset opp i gater og på fortauer og ble stående som måpende statuer da fjellsamene fra Kautokeino fulgte hverandre som en reinraide ned mot havnen etter å ha besøkt Akershus Festning.

Enkelte fulgte med dem helt ned til dampskipet som lå og ventet. Det var gestikulering og høyrøstede kommentarer om hva dette kunne være for noe, men Ande overhørte spørsmålene om både sirkus og tivoli.

– Snakk med han Kjellmann, sa han bare når nysgjerrige maste.

– Hvilken hunderase er dette? spurte en fyr med en avis stukket innunder armen, og pekte med spaserstokken på hunden Ande hadde i bånd.

– Spør han Kjellmann.

– Er det en lasso du har over skulderen? undret en annen dresskledd kar med bowlerhatt.

– Spør han Kjellmann, sa Ande og pekte på mannen som gikk forrest.

Ande var nok både ordknapp og tilbakeholden i møtet med hovedstadsfolket, men da han endelig fikk se skipet som lå ved havnen, mistet han både munn og mæle.

Brått ble han kastet tilbake til Bossekop-markedet året før med merkelige ravnedrømmer og underlige sammentreff, mer enn han kunne fatte. Han hadde da også gått mer eller mindre i svime under resten av markedet. Det var Marit som måtte fylle tomrommene med opplysninger om hva som egentlig hadde foregått de siste dagene før de vendte tilbake til siidaen øst for Máze.

– Hva er i veien? undret Aslak.

Ande var ikke i stand til annet enn å peke.

– Ja, det er visst den båten vi skal reise med, sa gubben og nikket. Solen brant slik at han måtte skygge for øynene med hånden. – Island heter den visst. Var det ikke den samme båten som lå ved kaia under Bossekop-markedet i fjor?

Det var akkurat det som hadde satt støkken i Ande.

– Du er jo like taus som en stein, mente gubben og gløttet på Beret, som også stirret undrende på den målløse Ande.

Og nesten slik følte han seg: tung som en stein, på vei mot havets bunn.

 

RAVNEDRØMMEN førte ham av langt av sted allerede den første natten om bord.

Selv om dampskipet rullet en del på vei over Nordsjøen, hadde han ingen problemer med å sovne. Den jevne duren fra maskinene var søvndyssende, og ravnene nølte ikke med å hente ham.

I den tette disen ser han kvinnen med fakkelen høyt hevet, men brått forvandler den høyreiste fakkelbæreren seg til en vever og gråhåret kvinne som kommer svevende opp mot ham på hvite vinger fra en lang sandstrand mot ishavet. Ansiktet er fremmed for ham, men likevel gjør han et par slag med ravnevingene, seiler i en bue rundt henne og ser rett inn i et par milde, blå øyne som ikke viker.

– Han venter på deg, sier stemmen som fyller hodet hans.

Det er ingen drøm. Hun har snakket til ham.

Før han rekker å spørre henne, er hun borte, alt som er igjen av henne, er en liten hvit prikk langt der ute i horisonten.

Igjen strekker kvinnen i disen armen opp mot himmelen.

Fakkelen hun holder i hånden, lyser i mørket slik at alle skip kommer vel i havn.

– Jeg møtte henne, sier han da han stiger i land.

Den fremmede bak masken stirrer undrende på ham.

– Hvem da?

Han ser at ansiktet er blekt, men blikket fast.

– Din hustru, kvinnen med de hvite vingene.

Den fremmede bak masken banker fortvilet knyttnevene mot sitt eget hode, om og om igjen, til han skriker av smerte.

Ande bråvåknet av at noen dundret på lugardøren. Ravnedrømmen satt som en klo i brystet.

– Ja, hvem er det? spurte han og satte seg opp i køyesengen. Gubben snorket, og Beret var også i dypeste søvn. Selv ikke verdens undergang hadde klart å vekke dem etter den siste tidens hendelser.

– Det er Kjellmann, sa en stemme bak døren. – Du må komme. Det er noe i veien med hundene.

Ande hev på seg skinnbuksene og dorkaen før han jumpet i skallene. Han følte seg fremdeles iskald og urven etter ravnedrømmen.

– Hva er det med hundene? undret han. På dekk merket han at det var blitt ganske kraftig sjøgang.

– Et par av dem pistrer og er tydelig sjøsyke eller noe slikt, mente Kjellmann. – Jeg fikk ikke sove og tok meg en tur på dekk da jeg hørte noen klynkelyder.

De to mennene gikk bort til hundekassene som sto like ved kahytten i baugen. Nå hørte de en jevn jamring fra flere av hundene.

En kraftig og tettbygd mann kom bortover mot dem. De hadde ikke merket at han hadde steget ned leideren fra broen.

– Å, er det deg, kaptein, utbrøt Kjellmann.

– Ja visst, jeg ble nettopp avløst og skulle til å hoppe til køys da jeg syntes jeg hørte noen stemmer her borte, ja, og noe hundejamring.

– Det virker som om hundene er syke, mente Ande.

– Er det noe alvorlig, tror du? Kapteinen bøyde seg ned for å kikke inn i en av trekassene.

– Det kan være sjøsyke, mente Kjellmann. – Det har jo rullet litt kvikt de siste timene.

– Rullet? utbrøt kaptein Johannesen. – Dette er bare frisk bris, Kjellmann.

– Å. Men hundene er kanskje likevel litt sjøsyke.

– Jeg antar det mest er selskapssyke, brummet kapteinen. – De er vel ikke vant med å ligge isolert på denne måten. Lapphunder holder seg vel mest til folk, antar jeg.

– Jo da, det er riktig det, sa Ande. – Men de tåler godt en uværsnatt ute midt på vinteren. De lar seg bare snø ned. De tåler det meste. Men dette er annerledes.

– Ja, jeg overlater dette til dere, sa kapteinen. – Jeg er ikke lenger tilregnelig etter åtte timer på vakt. Godnatt, folkens.

– Godnatt.

Ande ble liggende på kne foran kassen med Skilko, som var den som pep mest av hundene.

– Er det så trist, da? sa han til lapphunden, som stavret seg på beina, men hadde problemer med å holde balansen under rullingen.

Ande stakk hånden inn mellom sprinklene og klødde hunden på brystet. En varm og våt tunge slikket ham på neven, men samtidig merket han at snuten var varm.

– Jeg tror Skilko er syk, fastslo han. – Jeg tar ham ut av kassen og ned i lugaren. Han kan ligge i fotenden hos meg.

– Hva med de andre hundene?

– Jeg tror de jamret fordi Skilko jamret, mente Ande. – Hør, nå er de blitt stille, alle sammen.

– Håper du har rett, Ande.

Begge mennene forlot hundene på dekk og gikk hver til sitt. Ande bar Skilko med seg ned i lugaren og la hunden i fotenden i køya.

– Jeg skal passe på deg i natt, hvisket han til lapphunden, som lydig la seg til rette der han hadde plassert den.

Omsider sovnet Ande igjen, men tankene svirret rundt i hodet. Kvinnen med de hvite vingene slapp liksom ikke taket.

Han var vel vant med underlige sammentreff, og han antok at også dette var et tegn, et vardøger, eller et varsel på noe som skulle komme.

Det var umulig å vite hva det var.

Om morgenen, tre dager senere, fant han Skilko kald og livløs i fotenden. Hunden hadde kastet opp og stadig blitt svakere. Den tok ikke til seg verken mat eller vann.

Ande visste ikke om det var sjøsyken eller savnet av Marit som knekket hunden. Av til sammen elleve hunder døde to under overfarten. Den andre hunden tilhørte Fredrik Larsen, en kar på omtrent samme alder som Ande.

Begge bestemte seg for å begrave hundene på havet. Kaptein Johannesen stanset skipet slik at det hele kunne foregå med verdighet. Både Ande og Fredrik var svært takknemlige for denne taktfulle gesten.

Da Ande så Skilko synke, tenkte han at nå var hans siste bånd til Norge blitt kuttet.

 

KLOKKEN ELLEVE den 12. mai anløp Island New York.

Ande hadde vært oppe lenge. Han hadde vært fullt bestemt på å få se Frihetsstatuen, denne fakkelkvinnen som til stadighet dukket opp i ravnedrømmene hans.

Men at statuen var så svær, hadde han ikke kunnet forestille seg. Og New York lå som en kjempeby, med bygninger som rakk nesten opp til skyene.

Han hadde fått stå inne på broen sammen med kaptein Johannesen, som la ut i det vide og det brede om New York, Frihetsstatuen og Jersey, og om hvor stort og imponerende alt sammen var i Amerikas forente stater.

– Visste du at kobberkledningen på Frihetsstatuen kommer fra Norge? hadde kapteinen spurt ham.

Nei, det visste han sannelig ikke.

– Er det fra gruvene i Kåfjord? undret han.

– Nei, fra den gruven som leverer kobber med den største renhetsgraden, sa Johannesen. – Jeg har selv vært med på å frakte kobberhuden over til New York. Ja, det er snakk om kobber fra Vistnes Gruber på Karmøy.

Ande tenkte brått på noe annet som hadde kommet rekende fra Karmøy og tatt seg til rette i Kautokeino.

Hopsvik.

Han grøsset ved tanken.

Nå skal jeg sørge for å glemme ham for alltid, tenkte han med seg selv.

Takket være kapteinen klarte de etter mye slit og strev å komme seg helskinnet gjennom kontrollen på Ellis Island. Det verste var å få hundene velberget fra skipet, for de sto ikke på passasjerlisten, men måtte tas som bagasje gjennom noe de kalte Custom House.

Men siden det ikke fantes noen offentlige papirer på disse lapphundene, nektet tollerne først å frigi dem. Takket være en rappkjeftet tjenestemann fikk Kjellmann hundene ut fra Custom House ved å undertegne et langt dokument fullpakket av klausuler.

Som lyn fra klar himmel kom en ny beskjed fra tollmyndighetene om at hundene ikke kunne fraktes videre som bagasje. Etter mye diskusjon endte det med at Kjellmann fikk fraktet dem til et ekspresskompani som kunne sende dem som ekspresslast videre. Til tross for store protester fra Ande og de andre i gruppen som ikke ville bli skilt fra hundene sine, var det ingen annen utvei for Kjellmann.

Da alt utstyret var losset, takket Kjellmann kaptein Johannesen for hans vennlighet og tilrettelegging av alt, slik at overfarten ble behagelig for dem alle sammen. Det hadde vært lite sjøsyke blant samene, men Kjellmann beklaget sterkt at to hunder måtte bøte med livet underveis.

Sterkt forsinket ankom Sheldon Jackson havneområdet.

Ande betraktet mannen han hadde hørt så mye om under overfarten fra Norge, men han hadde ærlig talt forestilt seg ham helt annerledes. En leder for Alaska måtte være en stor mann, en ruvende skikkelse, ikke en bebrillet pusling med helskjegg og tynt hår.

Men innstillingen endret seg etter hvert som Jackson gjorde seg kjent med hver enkelt av dem, hilste og smilte og sa noen vennlige ord som Kjellmann straks oversatte til samisk.

Han snakket med myndighet, og blikket var fast, likeså håndtrykket.

Man skal ikke skue hunden på hårene, tenkte Ande etter å ha kjent Jacksons neve i sin.

– Jeg beklager forsinkelsen, sa Sheldon Jackson. – Men det skyldes dødsfall i familien.

Ande merket seg at øynene hans ble blanke da Kjellmann raskt oversatte det han hadde sagt.

– Min kjære hustru Mary gikk bort for en uke siden, fortsatte Jackson. – Jeg er nettopp ankommet fra begravelsen.

Det gikk en lavmælt mumling gjennom forsamlingen da det han fortalte igjen ble oversatt av Kjellmann.

Kjellmann selv sto brått med tårer i øynene. Han hadde så vidt rukket å bli kjent med fru Jackson før han måtte dra over til Norge. Hun var et sjeldent fint og hyggelig menneske.

– Mine planer blir nok litt annerledes enn jeg tenkte, noe jeg håper dere forstår, sa Jackson. – Jeg følger dere over til Alaska, men noe forsinket. Slik er det.

Ande stirret beundrende på mannen som trosset sorgen og savnet på en slik måte at han møtte opp for å ønske mennesker fra et fremmed land velkommen til Amerika. For ham selv hadde det vært en reise over broer som hele tiden brant bak ham. Han følte verken sorg eller savn, bare en enorm forventning til hva det nye livet i Alaska ville bringe.

Dette gjorde også sitt til at han ikke var så opptatt av tid og avstander, heller ikke de traktene han hadde reist gjennom og de han ville komme til å reise gjennom i ukene fremover. Ande hadde bare ett mål for øye: Teller Reindeer Station, Alaska.

– Nå blir det en lengre reise med et skranglete tog vestover til Seattle via Madison, sa Sheldon Jackson. – Jeg regner med at Kjellmann skal besøke sin familie der. Deretter blir dere med et ruteskip fra Seattle over til Haines innerst inne i fjordarmen Lynn Canal. Derfra bærer det videre med ny båt til Teller. Jeg håper alt går etter planene, slik at dere er fremme i Teller i slutten av juni en gang.

Mens Kjellmann oversatte, gjorde Jackson tegn til ham at han etterpå ønsket å snakke med nordmannen under fire øyne.

Før Kjellmann fulgte Jackson tilbake til bilen hans, beordret han gruppen til å se til at alt utstyr var kommet om bord i lastevognene før de selv fant sine plasser i toget.

– Jeg kommer straks tilbake, sa han. – Jackson vil gi meg de siste ordrene for turen mot vest.

Begge mennene satte seg inn i Jacksons bil.

Det ble en lengre samtale enn det Ande hadde trodd på forhånd.

Først klokken seks om kvelden, da alle hadde kommet seg gjennom de nødvendige inspeksjonene på Ellis Island, kom gruppen seg av gårde til et hotell, slik at alle kunne innta en bedre middag.

Deretter bar det over Hudson med ferge til West Shore Railroad station, hvor gruppen kom seg om bord i toget som forlot New York klokken halv åtte om kvelden.

Ande følte seg temmelig utslitt av både heten og den lange reisen.

 

KJELLMANN besøkte sin familie i Madison underveis. Deretter dro gruppen videre til St. Paul, delstatshovedstaden i Minnesota. Byen lå på vestsiden av Mississippi med en annen småby på motsatt side: Minneapolis.

– Det er faktisk noen som kaller disse to byene for Tvillingbyene, fortalte Kjellmann, – men uten at jeg kan se noen likheter av den grunn.

– Kanskje det er tvillingskjebner, mente Ande. – Slik som to mennesker som er helt fremmede for hverandre kan bli brødre, ravnebrødre.

– Hvor har du dette fra? undret Kjellmann mens togsettet hamret seg inn på stasjonsområdet i St. Paul. – Er det noen samiske eventyr jeg har gått glipp av?

Ande kikket forbauset på Kjellmann. – Eventyr? Har du ikke hørt om noaidiene og ravnedrømmene? Eller den hvite oksereinen?

– Jo da, Ande, jeg har jo det. Men ravnebror er nytt for meg. Hvordan foregår det?

– Vil du høre på det?

– Ja, det er klart jeg vil.

Ande nølte et øyeblikk, men tok så til med å fortelle om den underlige ravnedrømmen om Frihetsstatuen han hadde hatt under Bossekop-markedet året før. Om dampskipet Island og reisen over havet til Amerika.

– Ja, jeg visste ikke at det var Amerika før etterpå, sa Ande.

– Er dette ditt fulle alvor? Kjellmann så mer enn tvilende ut.

– Så sant som jeg heter Ande Ravna.

– Det høres helt utrolig ut, men jeg må jo tro deg på ditt ord og ærlige ansikt.

– Jeg har hatt en ravnedrøm under overfarten til Amerika også, sa Ande.

– Å?

– Ja, jeg drømte om at kvinnen som står med fakkelen høyt hevet, brått forvandlet seg til en vever og gråhåret kvinne som kom svevende mot meg på hvite vinger, opp fra en lang sandstrand mot ishavet. Ansiktet var helt fremmed for meg. Etter at hun hadde fortalt meg at han ventet på meg, var hun borte og svevde som en liten hvit prikk langt der ute i horisonten. Jeg rakk ikke å spørre om hvem han kunne være.

Kjellmann stirret vantro på ham.

– Hva skjedde videre?

– Da jeg gikk i land fra skipet, så jeg en fremmedkar uten ansikt, fortsatte Ande.

– Uten ansikt?

– Nei, jeg mener han hadde maske. Det var likevel akkurat som om jeg kjente ham, selv om jeg ikke kjente ansiktet bak masken.

– Hva sa du til ham?

– Jeg sa at jeg hadde møtte henne. Da han spurte meg om hvem jeg hadde møtt, svarte jeg "din hustru, kvinnen med de hvite vingene". Deretter banket han begge knyttnevene mot hodet sitt, om og om igjen, til han skrek av smerte.

Ande merket at Kjellmann var blitt blek og taus.

– Hva er i veien? undret han.

– Jackson fortalte meg i bilen at han hadde hatt en uhyggelig drøm en tid før kona døde. Han mente bestemt at han var på den forblåste sandstranden ved Teller Reindeer Station. En kvinne spaserte barføtt et stykke unna ham, men hun satte ikke spor etter seg. Han kunne ha sverget på at det var Mary, men selv da han ropte navnet hennes, snudde hun seg ikke. Så, helt plutselig, slo hun ut vingene og fløy av sted som en hvit snøgås. Det var det siste han så av henne.

Ande kjente en sitring i kroppen. Tingene hadde falt på plass. Nå visste han hvem han egentlig var og hva han sto for.

– Skjønner du nå hva en ravnedrøm er? sa han bare.

William Kjellmann bare nikket, for han hadde ikke lenger nok stemmekraft igjen til å snakke.

 

 

10

På stasjonen i St. Paul ble det stor trengsel av folk omkring samene når de viste seg. Gruppen vakte oppsikt på grunn av sine særegne drakter og firesnutede luer.

Ande spradet rundt, rett i ryggen og bratt i nakken. Det så nesten ut som om han var på utstilling, men han gikk mest i egne tanker på grunn av Kjellmanns beretning om Jacksons drøm.

Kjellmann svarte på nysgjerrige spørsmål så godt han kunne, men etter hvert ble det for mye fordi han hadde sin fulle hyre med ikke å miste samene av syne.

– Dere får holde dere inne i jernbanevognen mens vi er her i St. Paul, ropte han brått på samisk. – Dette blir for mye av det gode.

Ande sendte ham et undrende blikk.

– Skal vi behandles som kveg? utbrøt han.

– Har du hørt om krøtter i turistvogner? parerte Kjellmann. – Dere vekker mer oppsikt enn en sirkustrupp med Buffalo Bill som hovedattraksjon.

– Buffalo Bill? Ande slo spørrende ut med armene.

– En gammel cowboyhelt som opptrådte på sirkus i Amerika. Jeg skal fortelle deg mer om ham senere. Kom dere bare inn i vognen, Ande.

Ande fulgte lydig med de andre inn og hørte skuffede stønn og rop fra forsamlingen på stasjonen.

Det er visst mye jeg ikke vet om Amerika, tenkte Ande og ristet på hodet.

Omsider klarte også Kjellmann å lure seg unna nysgjerrige amerikanere for å få skrevet noen linjer til Jackson.

Han startet brevet med å berette om at de var blitt oversvømt av innpåslitne mennesker på stasjonen i St. Paul, og at de med nød og neppe hadde klart å komme seg helskinnet unna.

Blir dette en vanlig foreteelse der vi dukker opp, ser jeg sannelig mørkt på reisen vestover, fortsatte han.

Smått gløttet han ut gjennom vinduet på folkehavet som fremdeles oppholdt seg på stasjonen. De virket som om de ikke hadde til hensikt å forlate stedet med det aller første.

Det er best at toget snart setter seg i bevegelse, tenkte han med seg selv.

Det banket på kupédøren. Han kikket opp og så Andes alvorlige ansikt bak ruten.

– Kan jeg komme inn? spurte Ande.

– Ja, vær så god.

Ande steg inn, og Kjellmann viste ham plass i setet på motsatt side av klappbordet.

– Men la meg få avslutte brevet til Jackson før du spør om noe.

– Det er greit.

Kjellmann gjorde seg ferdig med den korte rapporten til Jackson. Deretter slo han ut med armen og pekte på menneskemengden utenfor.

– Jeg lurer på hvordan vi blir møtt i Seattle, sa han. – Det blir vel en hel del avisskriving av slikt, antar jeg.

– Vi blir kanskje berømte, mente Ande.

– Gud forby, utbrøt Kjellmann. – Det må aldri skje. Vi tåler ingen forsinkelser på turen videre. Ruteskipet til Alaska venter ikke på somlekopper.

– Du Kjellmann, sa Ande og la ansiktet i mer alvorlige folder. – Det er noe jeg må spørre deg om.

– Bare fyr løs, Ande.

– Kan du lære meg engelsk?

 

REISEN VIDERE ble et mareritt. Den kraftige vårløsningen i Rocky Mountains førte til isgang og flomdigre elver som rev opp banelegemet på en rekke steder.

Det som ikke skulle skje, skjedde likevel.

I tillegg hadde en tilsynelatende hyggelig fyr ved navn Jefferson Smith klart å rappe med seg to samekniver uten at noen hadde merket det. Han hadde innledet en nysgjerrig samtale med Aslak og Ande og fortalte dem at han var knivsmed fra Fargo i North Dakota. Samekniver hadde han aldri sett før, og de var ifølge ham svært imponerende. Så hadde han spurt dem i en vennlig tone om det var mulig å få låne dem en stund under togreisen, slik at han kunne tegne dem av for senere å kopiere dem hjemme?

Både Aslak og Ande hadde nikket blidt til svar.

I togkaoset som oppsto etterpå, hadde de glemt hele saken, og mannen var forduftet på en annen stasjon.

– Den kniven får jeg nok aldri se igjen, hadde Ande sagt. I stedet måtte de begge hente seg nye kniver fra reserveutstyret.

Det var liksom ikke det samme. For Ande var det som å miste en bror.

Men snart fikk de noe helt annet å tenke på.

Toget måtte omdirigeres og lastes om flere ganger, og Kjellmann følte at hans verste drømmer ble til virkelighet.

Han måtte avholde krisemøter med gruppen og forklare dem konsekvensene av en slik sørgelig forsinkelse.

– I verste fall må vi omdirigeres sørover til San Francisco hvis vi ikke rekker ruteskipet fra Seattle.

Men gruppen tok det hele med stor fatning. Flom og oversvømmelser var ikke noe nytt og uvant for dem.

– Dette minner meg om snøsmeltingen og vårløsningen i Finnmark, sa Ande. – Når elveisen går, river den med seg det meste. Men heldigvis har vi ikke noen jernbaner.

Det ble mye latter og godt humør etter Andes tørrvittige kommentar til Kjellmanns dommedagsbeskrivelser.

Optimismen var stor i gruppen selv om det buttet imot og folk så smått begynte å bli slitne av den evinnelige togskramlingen time etter time og dag ut og dag inn. De rullet seg møysommelig gjennom fremmed land med storslått natur, men alle lengtet etter å få slippe kommagene fri på fast grunn på tundraen som omga reindriftsstasjonen i Teller.

Ande hadde imidlertid funnet seg en givende tidtrøyte: Han skrev ned bokstavene på de skiltene han kunne se langs ruten og spurte deretter Kjellmann hva det betydde. Slik lærte han seg mange engelske ord, selv om mange av ordene bare rett og slett var stedsnavn som ikke betydde noe som helst.

Ja, i hvert fall ikke annet enn at folk kunne vite hvor de befant seg i verden.

Noen slet i tillegg med søvnen på toget. Andre ble aldri helt fortrolig med stanken fra skorsteinen som spydde ut svart røyk som tøt inn overalt.

Ande døste for det meste og slapp ikke inn i ravnedrømmen én eneste gang under den lange togferden fra Jersey i øst til Seattle helt ute ved vestkysten av det store amerikanske kontinentet.

Skyldes det kanskje at det ikke finnes ravner her? tenkte Ande.

Og det var ikke mye igjen av latteren og humøret da de fikk rede på at ruteskipet til Alaska alt hadde forlatt Seattle. De hadde ikke rukket frem i tide, og det betydde kanskje ekstra dager i de varme jernbanevognene videre sørover til San Francisco.

Men Kjellmann ordnet med skyss om bord i dampskipet Umatilla, som skulle seile til San Francisco via Victoria.

Været var fortsatt fint, men Aslak Somby følte seg uvel. Han var ikke sjøsyk, men slet med ettervirkningene av den enorme varmen de møtte overalt. I Victoria skaffet Kjellmann medisin til gubben, som kviknet til og var i fin form da dampskipet anløp San Francisco den 4. juni, etter en femten dagers lang tur fra Madison.

Men heten som slo imot dem i storbyen San Francisco, var enorm. Den slo nesten pusten ut av dem. Kjellmann var godt vant til varmebølger i Midtvesten, men kjente seg likevel utilpass og mismodig da de steg i land.

– Fortsetter det på denne måten, kommer vi ikke frem før langt utpå høsten, utbrøt han og slo oppgitt ut med armene. – En ulykke kommer sjelden alene.

– Du får bare sørge for å hyre en skikkelig lærer for oss om bord i skipet som tar oss over til Alaska, foreslo Ande og tørket svetten av pannen. Han hadde bare dorkaen på seg på overkroppen, men likevel silte svetten. – Og en stamp med kaldt vann hadde vært deilig å kjøle seg ned i.

– Jeg skal se hva jeg kan gjøre, sa Kjellmann. – Er det noe andre forslag?

Aslak Somby så sliten ut og støttet seg til Beret. Det var tydelig at varmen fortsatt tok på gubben.

– Her finnes jo ikke en eneste bekk å drikke av, sa han og forsøkte seg på et smil, men det ble nærmest en grimase. – Vannet er like dødt som stein. Kan du skaffe skikkelig kildevann?

– Jeg vet ikke, Aslak, sa Kjellmann. – Det eneste jeg kan love dere, er at det blir svalere ute på havet.

– Hadde vi vært i Finnmark nå, hadde vi blitt oppspist av mygg, humret Ande. – Vi skal nok klare varmen noen timer til.

– Du må da sannelig være den fødte optimist, mente Kjellmann og tørket svetten fra pannen med et gulnet lommetørkle. – Det kan komme godt med i Alaska, Ande.

– Alle flyttsamer er optimister, sa Ande og nikket til Aslak. – Ikke sant, Aslak?

Men gubben bare ristet uforstående på hodet av ungguttens forsøk på å få humøret opp på dem igjen.

– Du snakker forgjeves, Ande, sa han. – Tiden tærer på kreftene. Jeg trodde aldri Alaska skulle være så langt unna.

– Vi hadde vært på god vei hvis vi ikke hadde blitt så forsinket til Seattle, sa Kjellmann. – Reisen er blitt forlenget fordi jernbanereisen ikke gikk etter planen. Jeg kan bare beklage dette, Aslak.

– Jeg skal sove resten av turen over havet, sa Aslak bestemt. – Jeg går i dvale som en bjørn og vil ikke snakke med noen før vi er fremme.

Beret så forskrekket på gubben, men Ande skjønte at Aslak nå var på grensen av det han tålte.

 

MEN OPPHOLDET i San Francisco kom til å vare i hele tolv dager.

William Kjellmann gikk nesten rundt seg selv i forsøket på å skaffe seg skipstransport. Etter noen strevsomme dager langs havnen, der han tok direkte kontakt med skippere og skipskontorer, lyktes det Kjellmann å hyre hvalfangstskuta James Allen, som hadde ligget på slipp noen uker for utbedringer av ytterhuden før neste fangstsesong i ishavet ved Point Barrow.

Det var ingen hvem som helst som hadde tipset ham om at hvalfangstskuta snart var reiseklar. Kjellmann hadde spurt seg frem i hver eneste kneipe da en høyreist kar med frodig bart presenterte seg som Wyatt Earp og kunne fortelle ham om kaptein Huntley og skuta hans. Det viste seg at Earp hadde vært lovens mann i Kansas og ryddet opp i mange vanskelige situasjoner. Ellers kunne han fortelle Kjellmann og de andre at det befant seg et brennende hjerte for Alaska innenfor jakken hans.

– Dit skal jeg en vakker dag, hadde han sagt med et bredt smil.

Kjellmann takket og bukket og fant raskt frem til slippen der James Allen lå.

– Det er en ære for meg å kunne hjelpe Sheldon Jacksons medarbeidere over til Teller, sa kaptein Arthur Huntly, en middelaldrende, kortvokst mann med firskårent, helskjegget ansikt og mørke, dyptliggende øyne. – Jeg skylder ham denne tjenesten etter at kystvaktskipet Bear hjalp meg ut av isen i fjor.

– Var han selv om bord den gangen? undret Kjellmann.

– Ja, uten ham ville vel den sjøulken Healy, som fører skuta, ha forlatt meg i isødet.

– Er det kaptein Michael Healy De snakker om?

– Ja, den selvsamme.

– Etter det jeg er blitt fortalt om denne karen, så er han en utmerket sjømann.

– Jo da, jeg må innrømme det, sa Huntly og klødde seg i skjegget. – Men han er ikke en mann man bør velge som sin fiende.

Kjellmann så forundret på Huntly.

– Hva var det egentlig som skjedde mellom Dem og kaptein Healy i fjor?

– Det kan jeg berette i åpen sjø, svarte Huntly og smilte skjevt. – Du er velkommen til å avlegge broen en visitt.

Under lastingen av Finnmarksgruppens utstyr spurte Ande Kjellmann om hvem denne kaptein Huntly var for en kar.

– Hva mener du med det? undret Kjellmann.

– Jeg er kanskje ingen mester i engelsk ennå, men jeg forsto såpass at han snakket om Sheldon Jackson.

– Det stemmer, Ande, men jeg fikk ikke vite mer enn at kaptein Huntly og mannskapet hans på James Allen ble reddet ut fra isen i fjor. Han skulle berette mer underveis.

– Hvorfor nevnte han da Jackson?

– Slik jeg har forstått det, var Jackson om bord i Bear den gangen.

– For å snakke om noe annet, Kjellmann, fortsatte Ande. – Jackson trodde vi var fremme ved reindriftsstasjonen allerede i slutten av juni. Nå holder vel ikke det?

– Nei, du har nok rett i det. Du bør fortelle resten av gruppen at de må smøre seg med tålmodighet enda en tid.

– Det blir vel mye smør, antar jeg, sa Ande med et skjevt smil om munnen. – Folk begynner å bli ganske slitne. Noen snakker om å reise tilbake til Norge igjen alt nå.

Kjellmann ble brått hektisk. – Hva er det du sier? utbrøt han. – Dette må jeg snakke med dem om snarest.

– Forsinkelsene og varmen har utmattet oss alle, sa Ande.

– Men nå er det bare siste etappe igjen.

– Ja, hvor lang blir den, Kjellmann?

Kjellmann la i vei for å samle gruppen til en alvorsprat.

 

GRUPPEN BLE holdt tilbake i San Francisco enda et par dager.

Sheldon Jackson hadde telegrafert om at en norsk prest ved navn Lunde var blitt engasjert til å følge gruppen over til Teller. På grunn av flere brudd på jernbanelinjen mellom St. Paul og Seattle ble han noe forsinket.

– Som om dette er noe nytt, sa Kjellmann. – Nå tåler vi snart ikke flere utsettelser. Hvor langt skal tålmodigheten vår strekkes?

I tillegg fortalte Sheldon Jackson at han selv ville komme med ruteskipet fra Seattle senere på sommeren. Han måtte avvikle en del familiære anliggender, som han kalte det.

Lunde viste seg å være en hyggelig og omgjengelig mann. Han kom med utstyret sitt i trekasser og kofferter. Det var tydelig at han hadde tenkt å bli værende i Alaska en god stund, og ikke bare med en treårskontrakt i lommen som de fleste av samene hadde, unntatt Ande.

Han kunne fortelle at Sheldon Jackson hadde utnevnt ham til assisterende leder ved reindriftsstasjonen i Teller.

– Men det er Kjellmann som er sjefen, sa han da han presenterte seg for gruppen. – Meningen er at jeg også skal ta meg av skoleundervisningen ved stasjonen. Ja, og så blir det vel en preken eller to for dem som måtte ønske det.

Det siste sa han med et underfundig smil før han fortsatte: – Jeg er førti år og kom over til Amerika sammen med mine foreldre da jeg var ti år gammel. Jeg er utdannet både som lærer og prest, så dere skal være trygge på at jeg nok skal klare å lære dere engelsk så snart vi kommer frem til Teller.

Ande vekslet blikk med Kjellmann, som til nå hadde vært hans privatlærer i det engelske språket. Kjellmann nikket tilbake og smilte.

– Er det noen som allerede har fanget opp noe av språket? ville Lunde vite.

– Jo da, svarte Ande frimodig. – I am a Laplander from Norway.

– Ikke verst, mente Lunde. – Kunne du noe fra før?

– Nei, det er Kjellmann som har lært meg det meste. Og blir vi her i San Francisco enda en stund til, så blir jeg vel fullært.

Kjellmann ristet på hodet og måtte smile av Andes kjappe replikk.

Da også Lunde endelig kom seg vel om bord i hvalskuta James Allen, kastet kaptein Arthur Huntly endelig loss for Stillehavet.

 

UHELLENE SYNTES å forfølge James Allen.

Det oppsto problemer med maskinen i Alaskagulfen noen sjømil vest av Sitka i sørøst-Alaska. Kaptein Huntly vurderte en tid å gå inn til havn, men utrettelig arbeid fra maskinistene endte lykkelig, slik at hvalfangeren igjen kunne stampe seg videre i sørvestlig kuling.

Natten mellom den 27. og 28. juli holdt hvalfangeren på å renne på land på vestsiden av St. Lawrence Island. I nattens mulm og mørke drev skuta mot skjærene uten at kaptein og mannskap ante noe som helst om faren.

De unngikk forlis med en hårsbredd.

Ande og de andre i gruppen fikk noen glimt av fjordarmer og snøkledde fjell, og da de ble fortalt at dette virkelig var Alaska, syntes de det minte dem sterkt om Norge. Det var mange som fikk en aldri så liten klump i halsen ved synet av dette, men da vinden økte, var det bare å trekke inn i skuta igjen og forsøke å glemme gamlelandet så godt man kunne.

At de hadde skrevet under på en kontrakt med Jackson og Kjellmann, var livets alvor. Det var Alaska som skulle være deres hjemland i de nærmeste årene.

Ande benyttet tiden om bord til å bli godt kjent med en førstereisgutt med slekt i Norge. Olli Karlsen, som egentlig hette Ole, var en friskus med godt humør og mange spennende historier. Han behersket både norsk og engelsk, slik at han var til god hjelp for Ande som strevde med å lære seg det nye språket så fort som mulig.

Olli ble den første nordmannen han følte han virkelig kom nær. Begge håpet de kunne opprettholde kontakten i fremtiden.

– Du må be om hyre på skuta, mente Olli og flirte. – Så kan vi fortelle hverandre noen gode historier på fangstfeltene.

– Jeg skulle nok ha klart frosten i ishavet, men det blir verre med sjøgangen, sa Ande. – Jeg er ikke særlig flink til å sette sjøbein.

Det var som et eventyr å seile langs Alaskakysten. Ande kjente en spesiell glød i kroppen da det gikk opp for ham at han nå var kommet frem til det virkelige Alaska.

– Men vi er bare halvveis, Ande, sa Olli. – Enda en sjanse til å bli sjøsyk.

Ande fnyste. – Jeg har spydd meg ferdig.

Ungguttene lo så de ristet.

Men forsinkelsene ble etter hvert en belastning.

William Kjellmann var nå blitt ganske oppgitt over sommelet og problemene som oppsto uansett hvor gruppen beveget seg. Han gjorde alt han kunne for å holde humøret oppe hos familiene og de to ungkarene fra Kautokeino. Både fruene Kemi, Tornensis og Eira hadde mindreårige barn med seg, men de kunne opplyse Kjellmann om at det faktisk var enklere å stelle barna om bord i skipet enn det hadde vært under den lange togreisen med mange dagers ekstrem varme.

– Det er jo en fattig trøst, mente Kjellmann. – Men jeg takker for at dere ser litt lysere på tilværelsen.

Om kveldene forsøkte de å underholde hverandre med beretninger fra vidda. Aslak Somby var en dreven forteller og ga livfulle beskrivelser av ulvenetter og jaktturer, vårflyttinger og markeder.

– Men jeg bryr meg ikke om å fortelle dere historien om Andes siste markedstur, sa han underfundig. – Dere kan sikkert hele fortellingen fra før.

Det gjorde godt å få le skikkelig igjen, selv om det gikk ut over Ande. Men han bare ristet på hodet og flirte sammen med dem fordi han hadde fått alt sammen på god avstand og brydde seg ikke med den delen av fortiden lenger.

– Du tror du skal få meg flau, Aslak, sa han til gubben, – men der tar du feil. Jeg har gjort opp med kåfjordingen og er ferdig med saken.

– Ja, det var nå derfor jeg nevnte dette, da, brummet Aslak. – Ellers hadde jeg nok holdt kjeften min godt igjen.

De neste dagene brukte Kjellmann god tid på å vise gruppen hvor ferden nå bar hen. Han hadde fått låne et kart av kaptein Huntly og brettet det ut i messa, slik at alle kunne følge med når han forklarte dem ruten mot Beringhavet og Teller Reindeer Station på Seward-halvøya.

Den natten de passerte Unalaska i Aleutene og seilte inn i Beringhavet, vendte ravnedrømmen tilbake til Ande med full kraft.

Den kom både brått og uventet.

De svarte vingene får saltvannsdrefset over seg fra stormpisket hav. Hvite flekker sprer seg raskt over fjærene, klistrer dem sammen.

Med sine siste krefter bakser han seg tilbake til høyden, vindrossene kaster ham rundt og oppover.

Langt der nede ser han skipet.

Havet er hvitt av skum rundt de farlige revene, trekker skipet lenger og lenger inn i en felle, det er ingen utvei.

Brått skimter han menneskene om bord kjempe for å låre redningsbåtene, fem i tallet. Det hjelpeløse skipet braser inn i et rev med baugen først. Kort tid etterpå synker det uten å etterlate seg spor.

Fem små båter kjemper seg gjennom det frådende stormhavet, kjemper for livet, kjemper mot døden som truer med å kaste seg over dem fra alle kanter.

Ravnen stiger og stiger, bort fra tragedien og inn i mørket.

Om morgenen, mens gruppen spiste inne på messa, satt drømmen enda godt fast i Ande.

Kjellmann merket seg Andes taushet.

– Har du sovet dårlig i natt, Ande?

Ande bare pirket i maten og kjente seg uvel.

– Ja, ravnedrømmen har vendt tilbake, sa han.

– Hva betyr det?

Aslak tørket seg om munnen. – Når Ande drømmer ravnedrømmer, må alle åpne ørene. Det kan være et godt eller et dårlig tegn.

Kjellmann så forundret på Aslak.

– Mener du at Ande er en noaidi?

– Det er ikke mine ord, mente gubben. – Men han har evnene.

– Hva drømte du, Ande? spurte Beret engstelig. – Var det noe med oss?

Ande ble usikker. – Jeg vet ikke. Men jeg drømte at et stort skip gikk ned, men det så ut til at alle berget livet fordi de bordet redningsbåtene. Det var fem av dem.

– Fem mannskaper?

– Nei, fem båter, sa Ande. – Små redningsbåter som kjempet mot det frådende havet.

– Som dere kan se, sa Aslak. – Det kan være både et godt og et dårlig varsel.

– Jeg skal spørre kaptein Huntly om hvordan han tror værforholdene blir fremover, sa Kjellmann og stirret usikkert på Ande.

Er dette bare nok en god historie ved frokostbordet, eller er det alvorlig ment? tenkte han med seg selv. Kanskje er det like alvorlig som drømmen om kvinnen med de hvite vingene?

– Jeg skulle ikke ha nevnt dette, sa Ande og så ned i bordflaten. – Jeg har gjort dere engstelige uten grunn.

– Du kan jo fortelle Kjellmann om drømmene dine på markedet i fjor, sa Aslak. – Drømmen om kvinnen med fakkelen, om Island, om reisen over havet til Amerika.

– Jeg har hørt noe av dette, sa Kjellmann, men unnlot å fortelle om Jacksons og Andes drøm om kvinnen med de hvite vingene. – Jeg skal snakke med kaptein Huntly.

Lunde hadde sittet taus under samtalen, men følte nå trang til å si noe.

– Jeg skal ikke påstå at dette er overtro, sa han. – Men som i alle andre sammenhenger, er det Gud som rår, selv om menneskene spår.

– Det beroliger ikke meg noe særlig, svarte Kjellmann og forlot messa med en isnende følelse i ryggraden.

Hvis Ande igjen var sanndrømt, kunne de virkelig være ille ute.

Han rådførte seg lenge med kaptein Huntly, som kunne berolige Kjellmann med at det ikke var tegn til uvær noe sted i noen av himmelretningene.

– James Allen skal frakte dere trygt til Teller, sa han bestemt. – Fortell lapplanderne at de har ingenting å frykte, ikke annet enn frykten selv.

På veien tilbake til messa traff han en av matrosene og spurte ham om hvor mange redningsbåter de hadde om bord.

– Nok, sa matrosen kort.

– Hva mener du med det?

– Fem kuttere er mer enn nok.

Kjellmann kjente brått frosten rive i brystkassen.

Omsider kom James Allen seg uskadd over det havstykket som hadde krevd så mange forlis og ulykker, hvis en da så bort fra enda noen dager med maskinproblemer som førte til at de drev av noen sjømil vest av Nunivak Island.

William Kjellmann var nå nesten fra seg av utålmodighet på vegne av emigrantene fra Norge.

Men det tok den gamle hvalfangstskuta hele førtito dager å stampe seg frem mellom San Francisco og Teller.

 

 

 

 

11

Teller Reindeer Station, Alaska, 29. juli 1894

Det var strålende vær og høy himmel da James Allen ankret opp i Port Clarencebukta like utenfor reindriftsstasjonen i Teller, på vestkysten av Seward-halvøya.

På land hadde folk vært klar over hvalfangerens ankomst helt siden Anguliik med sitt skarpe ravneblikk oppdaget mastetoppene i horisonten vest i havet. Som vanlig når hvalskutene dukket opp i bukta for å hente vannforsyninger ved stasjonen, stimet folk ut i umiaker og kajakker, og padlet som om det gjaldt livet for å rekke først frem til hvalfangeren. Spenningen var til å ta og føle på. Inupiatene hadde ventet lenge på reinfolket fra Norge. Nå var tålmodigheten deres på bristepunktet.

Anguliik måtte se seg slått av Kalagiq, men han unte virkelig Den langsomme å vinne. Snart var hvalskuta omringet av selskinnsfartøyene fra landsbyene rundt Teller.

– Jeg går om bord først, sa Anguliik til Kalagiq og de andre av de mannlige følgesvennene. Kvinnene ventet som vanlig til sist. Selv Anguliiks kone, Kolaguun, hadde tatt med seg ungene i en av de store fellesbåtene, umiakene, for å få et første møte med lapplanderne.

Om bord i James Allen var spenningen så stor at Ande følte han kunne skjære i den med kniv. Hjertet hans hamret tungt i brystet. Det var nesten så vidt han klarte å kreke seg frem til rekka for å betrakte sammenstimlingen av eskimoer og skinnbåter.

Det gjorde et overveldende inntrykk. Han mistet nesten pusten.

– Endelig er vi fremme, utbrøt Kjellmann og klappet Ande på skulderen. – Du er sannelig litt blek om nebbet, Ande.

– Å? sa Ande og kastet et raskt blikk på den nye lederen for reindriftsstasjonen.

– Litt av en velkomst, ikke sant?

– Det er nesten for mye av det gode, mente Ande.

– De er alle vennlige og blide mennesker, sa Kjellmann. – Og meget gjestfrie.

Ande kom til å tenke på alle spørsmålene de hadde hatt da de møtte Kjellmann for første gang i Kautokeino. Et av dem var: Er det sikkert at eskimoene ikke vil angripe oss?

Nå forsto han hvor tåpelig dette hadde vært.

Alt han så var bare smilende ansikter og kritthvite tenner. Til og med kvinner og barn var med i båtene. Et mektig syn.

Mannskapet på hvalfangeren kastet ut leiderne slik at de første av eskimoene kunne borde skipet.

Ande la straks merke til den spenstige mannen som entret opp leideren. Han fløy som en fugl, som en ravn.

Hjertet hans stanset nesten.

Den bredskuldrede mannen med svart, kortskåret hår hoppet ned på dekket, småtrippet litt som om han var klar til sprang, men gikk så rolig mot gruppen av samer som sto oppstilt langs rekka. Det var tydelig at han hadde et bestemt mål for øye. Med blikket søkte han etter det drømmene hans lenge hadde fortalt ham.

Brått sto de to mennene ansikt til ansikt for første gang. De møttes som to fremmede, men likevel var det som om de hadde kjent hverandre lenge.

– Tulugaq! utbrøt eskimoen og la begge nevene på Andes skuldre. Øynene hans strålte som om han hadde funnet skatten ved enden av regnbuen.

Selv om Ande ikke forsto det mannen hadde sagt, gikk det plutselig opp for ham at dette var mannen fra ravnedrømmene. Erkjennelsen av dette ble så mektig at han kjente beina visne under seg.

– Tulugaq, gjentok eskimoen og smilte like strålende.

– Tulugaq.

Det kom som et svakt pust fra Ande, nesten uhørlig for andre enn eskimoen som sto foran ham, men Ande visste at dette var en bekreftelse på noe han allerede visste.

Dette var ravnemannen, ravnebroren, på den andre siden av havet. Han som førte hundesleden som gikk gjennom elveisen. Hva Tulugaq egentlig betydde, hadde han ingen anelse om, men han visste at det hele dreide seg om ravnedrømmene og ingenting annet.

Omsider lot eskimoen hendene gli ned fra Andes skuldre. I stedet tok han hånden hans i sin og sa:

– Anguliik.

Så pekte han på brystet sitt og gjentok: – Anguliik, inupiat.

– Ande, svarte unggutten fra viddelandet på den andre siden av kloden. – Ande, same.

– Ande, same, gjentok Anguliik og nikket. Deretter vinket han på de andre inupiatene som hadde entret hvalfangeren og sendte navnet hans videre. Det fløy raskt som en fugl mellom menneskene. Samtidig spredte også latteren seg blant dem. De pekte og smilte og lo hjertelig, som om de hadde sett noe ustyrtelig morsomt.

– Hva ler de av? undret Aslak og kikket forbauset på Kjellmann.

– Jeg aner virkelig ikke, svarte han. – Det er blitt meg fortalt at de har lett for å le.

– Det ser i hvert fall ikke ut til at de har tenkt å angripe oss, mente Ande.

– Nei, det kan du være bra sikker på.

Ande tenkte igjen på det Anguliik hadde sagt. Med ett gikk det opp for ham at folket kalte seg inupiater og ikke eskimoer. Det var akkurat som samene, som av nordmennene ble kalt for lapper og fjellfinner i stedet for sitt rette navn.

Anguliik vendte igjen tilbake til Ande. Det var som han ikke fikk nok av den unge samen fra Norge.

– Sami, not Laplander? spurte han plutselig.

– Yes, svarte Ande, – Sami, not Laplander.

– Anguliik og Ande snakke mer senere, sa Anguliik og nikket. Deretter satte han pekefingeren mot siden og trykket mot parkasen. – Snakke om dette.

Dermed trakk han seg unna og tok kontakt med en tettvokst kar med bart, iført hatt og skinnvest med hvite pelskanter. Mannen hadde nettopp entret leideren og steget om bord i hvalfangeren.

– Hva mente han med det? undret Ande og så usikkert på Kjellmann.

– Har ingen anelse.

– Hvem er fremmedkaren som Anguliik snakker med?

– Jeg antar det er den tidligere lederen for reindriftsstasjonen, Mr. Lopp.

Etter at det meste av nysgjerrigheten var stillet, ga kaptein Huntly ordre om å låre tre av kutterne for å frakte samene og utstyret i land. Deretter skulle båtene brukes til å hente inn ferskvann til skipstankene.

– Det er på tide å komme seg ut til hvalfeltene, mente Huntly.

ANDE HADDE vært så opptatt av å forholde seg til møtet med inupiatene at han ikke hadde fått med seg hvordan hans fremtidige tilholdssted så ut.

De nærmet seg den lange sandstranden som var overstrødd av drivved i kilometer etter kilometer i begge retninger, med en hale av umiaker og kajakker etter seg.

Det var flatland i mils omkrets fra fjorden, men han kunne skimte fjellkjeder i innlandet langt mot nord. Hvite snøtopper fortalte om polarklima.

Da de steg i land etter at kutterne skurte mot den grove grusen, følte han seg ikke som en fremmed. Det var godt beiteland så langt øyet rakk. Det varmet hjertet hans å se reinhjorden med årskalver beite like ved stasjonen.

Her kunne det være muligheter for å trives.

– Som dere ser, er det nok av drivtømmer langs strendene her, sa Kjellmann. – Den første tiden er det viktig å få bygget nødvendig husvære for dere alle.

De brukte sleder og kløv for å frakte utstyret opp til stasjonen.

Ande syntes det var godt å kjenne lukten av reinsdyr igjen. Det fikk ham også til å tenke på at det eneste han egentlig savnet fra Norge, var kjørereinen sin. Men Mattis kom til å gi den godt stell, det var han ganske sikker på.

Samtlige tok farvel med kaptein Huntly og mannskapet på James Allen. Kjellmann takket på vegne av gruppen, men Ande følte på seg at Kjellmann innerst inne forbannet hele bunten fordi de hadde brukt så lang tid på å frakte dem over fra San Francisco.

Da Ande betraktet de tre kutterne på vei tilbake til hvalfangeren, tenkte han på ravnedrømmen og de fem kutterne som forlot et synkende skip i storm.

Han likte ikke å tenke på at han var sanndrømt, og for alt det han visste, kunne det være en helt annen båt. Men selv etter at James Allen hadde lettet anker og dampet ut av Port Clarencebukta på vei mot hvalfeltene utenfor Point Barrow, kunne han slippe tanken på at det kunne tilstøte dem noe der oppe i ishavet.

Langsomt lot han ravnedrømmen fare. Gruppen satt inne i skoleværelset i stasjonsbygningen og ble informert om sine oppgaver i det nye landet av Kjellmann, i samarbeid med Mr. Lopp.

Lopp fortalte at rommet også ble benyttet til undervisning av eskimoene. Kjellmann oversatte så rask han kunne. Nå måtte gruppene dele på klasserommet, slik at alle kunne tilegne seg engelsk.

Etter hvert overtok Kjellmann orienteringen.

– Jeg overtar fra i dag ledelsen for reindriftsstasjonen i Teller, begynte han. – Jeg regner med at samarbeidet med dere alle vil gå fint. Siden det ikke foreligger noen instruks, så vil dere være underlagt mine bestemmelser. Noen spørsmål?

Ande rakte opp hånden.

– Ja, bare spør i vei.

– Du har jo alt snakket en del om arbeidsoppgavene våre her, sa Ande. – Men kan du nå utdype dette nærmere?

– Ja, som jeg alt har sagt, finnes ingen instruks for dere, bare for meg, svarte Kjellmann. Jackson har utarbeidet noe som på engelsk heter "Instructions for Conduct of Reindeer Stations", en instruks for hvordan stasjonen skal ledes. Den gjelder ikke bare for Teller, men også andre reindriftsstasjoner i Alaska.

– Jeg trodde det var bare denne, undret Ande.

– Nei, det er flere, blant annet i Cape Port of Wales, noen mil vest for oss. Jeg kan sitere noen avsnitt fra denne instruksen. Her står det blant annet at stasjonsbestyreren ser til at samene ikke bare skal vokte hjorden, men også legge vekt på å instruere eskimolærlingene.

– De kaller seg ikke eskimoer, men inupiater, skjøt Ande inn.

– Det er korrekt, men alle amerikanere kaller dem stort sett for eskimoer. Det heter videre at lærlingene skal drilles – av dere samer – i vokting, kjøring, kastrering, merking, melking, ysting, lassokasting, skinnberedning, limproduksjon, forarbeidelse av sleder, snøsko, seletøy og så videre.

– Snøsko? Hva i all verden er det? spurte Aslak.

– Ja, jeg lurer litt på hvordan Jackson mener dere skal lære dem å lage snøsko når dette ikke er vanlig blant samene. Det er vel heller slik at de må lære dere det. Snøsko er en slags brede såler laget av greiner og lærremmer, som bindes fast til fottøyet slik at man kan komme seg frem i dyp snø.

– Det må da være langt bedre med ski, mente Aslak.

De andre i gruppen nikket samtykkende, og det ble en hel del diskusjon rundt dette temaet.

– Vi får vel se disse snøskoene i bruk før vi uttaler oss skråsikkert om dem, sa Ande. – Inupiatene har nok en god grunn for å bruke slikt fottøy. Det får vi vel lære mer om etter hvert. Så vidt jeg skjønner, kjenner de ikke til ski?

– Nei, det er korrekt, sa Kjellmann. – Vi kommer tilbake til dette punktet senere. Det viktigste for oss nå er å bygge husvære for dere. Vintrene er lange og harde i disse traktene, slik at det trengs solide bygninger.

– I mellomtiden får vi benytte lavvoene, fastslo Ande. – Vi klarer oss utmerket med dem i tiden fremover.

– Jo da, det kan du si, Ande, som har bodd i lavvo hele ditt liv, sa Per Rist, en av de fastboende i Kautokeino. – Vi ønsker svært gjerne et skikkelig tømmerhus. Det er ikke alle som er flyttsamer, vet du.

Nei, Ande måtte innrømme at Per hadde rett.

– Jeg blir i alle fall i lavvoen så lenge været holder seg, mente han. – Jeg kjenner ikke vinterforholdene her. Kanskje jeg må ombestemme meg.

 

DET VAR egentlig ikke stor plassen å gjøre seg kjent med. Kjellmann viste dem kart over området og beskrev de nærmeste landsbyene, innsjøene, elvene og buktene.

– Her er ingen trær, bare vidjebusker, som ligner dem i Finnmark, og alderbusker, fortalte Kjellmann. – Men som dere har sett, så volder ikke mangelen på trevirke særlige problemer. Strendene er fulle av drivved og drivtømmer.

– Hvor kommer all denne veden fra? undret Ande.

– Det er den store elven Yukon, over 3000 km lang, som river med seg trær fra elvebredden under vårflommen og sender dem ut i havet fra munningen sør for St. Michael, som ligger her på kartet. Uten denne tilførselen hadde ingen av bosettingene her omkring hatt noen tilgang på trevirke. Det er den mektige flodens skyld. Jeg regner med at noen av dere vil komme til å stifte bekjentskap med Yukon-elven.

Ja, elven var mektig, det kunne Ande se av kartet. Kautokeinoelven ble nok bare en liten årskalv i sammenligning.

– Som i Finnmark er det fremdeles ganske lyst om nettene, fortsatte Kjellmann, – men den beste tiden er forbi, og dagene kortes ned ganske raskt, like raskt som de øker når våren kommer, på samme måte som i Finnmark.

– Det er mye vi undres på og kunne tenkt oss å spørre om, sa Johan Speinsen Tornensis. – Men vi får ta det opp etter hvert. Jeg trenger sårt til en pause nå. Det er vel slik at alle er slitne etter å ha vært på reisefot siden 10. april.

– Da gir jeg dere fri straks, sa Kjellmann. – Bruk tiden til å se dere om og finne egnede lavvoplasser. Vi kan samles igjen like etter kveldsmaten.

Utenfor stasjonen ventet Anguliik.

– Snakke med Ande nå, sa han på engelsk.

– Hva skal jeg gjøre, Kjellmann? spurte Ande. – Jeg kan ikke tilstrekkelig med engelsk.

Kjellmann kom ut fra klasserommet og hilste på Anguliik. De vekslet noen ord, og Anguliik nikket tilfreds.

– Jeg har tilbudt meg å være tolk, sa Kjellmann.

– Kom, sa Anguliik og vinket dem begge av gårde.

Lopp gikk straks bort til Kjellmann og informerte ham om hva dette antagelig ville dreie seg om.

– Anguliik har hatt en av ravnedrømmene sine, mente Lopp. – Du får ta det med en klype salt. De er ganske overtroiske, disse menneskene!

Kjellmann nikket og fulgte straks etter Anguliik og Ande, som alt hadde kommet et godt stykke på vei mot landsbyen.

Nå fikk begge nordmennene for første gang se inupiatenes byggeskikk på nært hold. Husene var delvis gravd ned i terrenget, med treverk over bakkenivå, som en slags torvgamme. Det som skilte disse torvhyttene fra gammene, var selve inngangspartiet, som besto av et lavt tilbygg formet som en slags kanal man måtte gå krumbøyd gjennom for å komme seg inn i selve hovedrommet.

De ble begge budt plass ved ildstedet, og satte seg ned med beina i kors, noe de var vant til fra tidligere. I det hele tatt virket mye av dette kjent, til og med røykåpningen i taket var omtrent det samme som i gammene.

– Jeg må fortelle lang historie, begynte Anguliik og nikket mot Ande.

Kjellmann oversatte raskt det inupiaten hadde sagt, og Ande lyttet nøye. Så fortsatte den underlige beretningen, som enn slags rytmisk sang, vekselvis på engelsk og samisk. Kjellmann ble mer og mer storøyd etter hvert som fortellingen skred frem med alle detaljer om ravnemannen Tulugaq og om reisen over havet, der Anguliik så to menn slåss med kniver, og hvor uheldig han hadde vært da han fløy rett inn i den ene av langknivene, slik at huden revnet i siden og måtte syes.

– Jeg våkne og kjenne blod, sa Anguliik. – Såret langt og dypt. Jeg bli redd.

Kjellmann husket hva Lopp hadde sagt før han fulgte med til landsbyen. Dette virket som overtro, nesten som en oppdiktet historie, likevel oversatte han beretningen slik at Ande skulle få med seg den minste detalj.

– Alt jeg fortelle, er sannhet, sa Anguliik og nikket mot Ande. Ansiktet var alvorlig, og øynene glødet i lyset fra ildstedet. – Akkurat som arr.

Dermed løftet han på skinnjakken og åpenbarte den ruglete overflaten av et langt arr i siden, like nedenfor ribbeina.

– Slik er det, sa Anguliik. – Tulugaq fly på langkniv. Kolaguun sy sår.

Kjellmann oversatte, men fortsatte samtalen med Ande på egen hånd.

– Hva skal vi tro? sa han. – Dette høres utrolig ut, ikke sant?

– Jeg er ikke sikker, sa Ande. Han kikket alvorlig på Kjellmann. – Du har hørt meg fortelle om ravnedrømmene. Vi har drømt om hverandre flere ganger.

– Likevel har jeg vanskelig for å tro at dette er en knivskade fra en drøm, Ande. Det høres jo helt vanvittig ut.

Ande kledde av seg koften og ble sittende med naken overkropp i skinnet fra bålet. Han snudde seg slik at begge mennene kunne se det lange arret like under ribbeina.

– Dette er arret etter kniven som traff meg den natten, sa han. – Oversett det, Kjellmann.

Kjellmann nikket og fortalte Anguliik om Andes arr.

– Jeg tror arrene er helt like, fortsatte Ande. – Be ham om å kle av seg skinnjakken.

Anguliik satt snart like naken som ravnebroren.

Kjellmann bøyde seg frem og holdt en av oljelampene tett inntil begge arrene.

De var nøyaktig like.

Kjellmann grøsset og satte oljelampen fra seg. Ande så ansiktet hans blekne i lysblaffet.

– De er helt like, ikke sant? spurte han.

Kjellmann nikket.

– Fortell Anguliik det.

– Jeg vet, sa Anguliik. – Samme langkniv, samme sår. Slik er det.

Igjen grøsset Kjellmann

– Da har vi endelig fått klarhet i disse tingene, fastslo Ande. – Men nå vil jeg at du, Kjellmann, skal spørre Anguliik om hvorfor de lo slik om bord i hvalfangeren.

Kjellmann så undrende på Ande. – Det kan vel ha vært hva som helst, mente han.

– Nei, jeg vil at du skal spørre ham nå.

Kjellmann gjorde som han ble bedt om, og straks Anguliik hadde oppfattet spørsmålet, satte han i å le. Det var som om karen holdt på å revne av latter.

– Ja, når du er ferdig med latteranfallet, får du svare på det vi har spurt deg om, sa Kjellmann og virket en smule irritert.

Etter hvert klarte inupiaten å dempe seg, og la ansiktet i mer alvorlige folder.

– Ravnedrømmen viste meg mannen med firesnutet hatt, sa Anguliik. – Alle har sett slik mann før. Mann i kortspill. Mann som er joker. Sami er som joker.

– Hva er det han sier? utbrøt Ande. – Mann i kortspill?

I det samme lysnet Kjellmanns ansikt.

– Å ja, nå skjønner jeg hva han mener, utbrøt han med et stort smil om munnen. – De firesnutede luene dere har på hodet, minner dem om Jokeren i en kortstokk.

– Jokeren?

– Ja, han har jo en lue som henger ned i spisser, nesten helt lik den dere har.

Ande innså at Kjellmann hadde rett. – Det er jo helt utrolig, flirte han. – Si til Anguliik at det han har fortalt, er meget morsomt. Si ham at jeg skal fortelle historien videre til samene.

Anguliik hadde fulgt med i samtalen uten å skjønne ordene, men ansiktsuttrykkene fortalte ham mer en ord.

– Joker, sa han og pekte på Andes lue.

Dermed åpnet latterdøren seg på nytt, men denne gangen lo alle tre i kor mens de banket løs på lårene sine.

 

HISTORIEN OM Ande spredte seg raskt blant landsbyboerne. I løpet av et par timer strømmet de til Aslak Sombys lavvo, der Ande holdt til. Det var temmelig sent på kvelden, og Ande hadde gjort seg klar til å krype under reinskinnsfellen.

Alle skulle se det underlige knivsåret i siden, det som var akkurat likt det Anguliik fikk mens han sov da det ennå var vinter og mørketid.

Ande måpte da han fikk se forsamlingen utenfor teltet.

– Hva vil dere? undret Ande.

Men ingen av dem skjønte hva han sa. De trodde øyensynlig at han ønsket dem velkommen inn, for de strømmet inn som en seistim helt til lavvoen var som en sprengfull not.

– Se, sa en av dem på engelsk og pekte på Ande.

Ande skjønte såpass at det var snakk om arret.

– Vi se sår, sa en annen av dem og stakk fingeren inn i siden på Ande, som om han mente Ande var litt tungnem og sen av seg.

Det var ingenting annet å gjøre enn å vrenge av seg koften og dorkaen, slik at forsamlingen kunne få ta det underlige arret nærmere i øyesyn, et arr som var nøyaktig likt det Anguliik hadde.

Alle sperret opp øynene da de fikk lov til å berøre såret. Det var som om de hadde utført en hellig handling.

Etterpå måtte de se på luen hans, for det mystiske måtte etterfølges av det morsomme, ellers ble livet for vanskelig.

Så snart berøringen og lattersalvene var over, strømmet forsamlingen ut igjen og overlot plassen til nye grupper av nysgjerrige.

Berøringen av Andes arr varte i nesten én time.

Aslak Somby hadde aldri opplevd maken, og han var en av dem som gjennom et langt liv faktisk hadde opplevd det meste.

 

 

 

12

Sensommeren 1894

De nærmeste dagene ble benyttet til å hente inn drivtømmer ved hjelp av rein som trekkdyr. Fjelltoppene i nord lå skjult av tykke, ulne skyer som hadde ført til kraftige regnskyll et par dager. Men så klarnet det opp, og vinden snudde og falt inn fra sør, slik den vanligvis gjorde om sommeren i disse traktene.

Kjellmann og to av samene, Per Rist og Johan Tornensis, satte deretter i gang med å bygge husvære for dem som skulle drive stasjonen i tiden fremover.

Et hus på omkring 9x18 m i grunnflate ble reist som bolig for noen av samefamiliene, blant annet Aslak og Beret. Men flere av samene holdt seg til den velkjente lavvoen eller flyttet inn i gammer i vokterleiren ved reinhjorden.

Ande valgte lavvoen for å få en føling med vær og vind, som han sa det. Han ønsket å kjenne landet på pulsen, føle åndedragene og hjerteslagene her ved kanten av Beringstredet.

Aslak syntes Ande hadde tatt til med å prate en masse sludder, men antok i sitt stille sinn at han nå var på full vandring inn i noaiditilværelsens mysterier.

– Beret vil savne deg, din reinpung, sa han med et glis om munnen. Han hadde fylt snadden med tobakk og hentet ild fra bålet. – Vi har blitt vant til deg etter hvert. Du har jo bodd hos oss siden du bare var en liten miessi.

– Reinkalver liker ikke hus, parerte Ande. – Jeg synes dere svikter vidda ved å flytte inn i et trehus. Dere kunne i det minste ha holdt ut til det første snøfallet kommer.

– Det er like greit å venne seg til tømmerhuset så tidlig som mulig, sa gubben. – Det blir litt uvant med plankegolv, men det blir sikkert godt og varmt i vinter.

– Jeg har faktisk mer sans for Anguliiks bolig enn disse tømmerhusene, sa Ande. – De har bodd slik i flere hundre år.

– Er Anguliik virkelig gammel, Ande? Da holder han seg sannelig godt.

Så flirte gubben så han ristet.

– Det er bra du har beholdt humøret, Aslak, humret Ande. – Det kommer godt med når vi er så langt hjemmefra.

Teltduken gled til side, og Kjellmann steg inn i lavvoen, svett i pannen og noe tungpustet.

– Vi må ha hjelp til noe drivtømme-lunning på stranda, sa han. – Kan en av dere være med på det?

– Ja visst, det er i orden, sa Ande. – Vi hadde tenkt å melke simlene nå, men det kan kanskje vente en stund.

– Dere skal ikke utsette det for min del, sa Kjellmann. – Ysting til vinterforråd er viktig. Her finnes da andre tilgjengelige arbeidskarer.

Så forsvant han i full trav for å spørre noen andre i gruppen om hjelp til lunningen.

– Det var da veldig så travelt han hadde det, mente gubben.

Et rundt og blidt ansikt kikket inn.

– Jeg har funnet nappe og er klar til melkingen, sa Beret. I hånden holdt hun et melkekjørel utskåret av en stor treknute. – Dere får gjøre dere klare med lassoen.

De forlot lavvoen for å fange inn den første simlen, slik at Beret kunne ta til med arbeidet som skulle skaffe dem reinost og syrnet melk. Noe av melken skulle også fylles i vrengte reinmager til tørking, til bruk utover vinteren.

Det hadde allerede samlet seg en del nysgjerrige fra landsbyen. De hadde tidligere sett hvordan tsjuktsjerne melket reinen og hadde forundret seg over at de russiske gjeterne oppførte seg som kalver.

Det foregikk på den måten at simlene ble lagt ned på bakken og holdt mens en av gjeterne diet dem og spyttet ut melken i et kjørel. Inupiatene som hadde bivånet dette underlige skuespillet, hadde fått seg en god latter, og ingen av dem ville selvsagt smake på reinmelken etter en slik behandling. Tsjuktsjerne måtte derfor begynne å klemme melken ut av simlene ved hjelp av tommelen og pekefingeren, men uvant som de var med dette, brukte de over to timer på å melke én eneste simle.

Ande sto og tenkte på dette mens han fanget inn en simle på første kastet og trakk den inn til Beret, som sto klar med trekjørelet. Han kunne godt forstå at Anguliik hadde fortalt ham denne underlige tsjuktsjerhistorien med et stort smil om munnen.

– Ande!

Han snudde seg og så Anguliiks blide ansikt like bak seg.

– Hallo, sa Ande på engelsk. – Hvordan har du det?

– Fint, svarte Anguliik. – Huske tsjuktsjer?

Inupiaten smile bredt og blottet de hvite tennene sine. Øynene forsvant nesten bak øyelokkene.

– Ja, huske tsjuktsjer, smilte Ande.

Men inupiatene fikk se en helt annen måte å melke på denne gangen. Mens Ande holdt simlen, melket Beret den stående. Fra hver simle ble det ikke mer melk enn det som fyller en kaffekopp, men kjørelet ble ganske fullt etter et par-tre lassokast, og Beret melket like tålmodig med begeistrede tilskuere til stede.

Den elegante bruken av lassoen vakte stor beundring blant inupiatene.

Ande ristet på hodet av all denne oppmerksomheten. Det føltes så fjernt fra den oppfatningen de hadde hatt av eskimoene før de reiste fra Finnmark.

Hvordan kunne disse vennlige menneskene egentlig angripe dem?

En hånd ble lagt på skulderen hans.

– Ande, sa Anguliik. – Kom til mitt hjem – senere.

– Først skole, sa Ande. – Senere.

Han stotret og følte seg hjelpeløs i samtalen med Anguliik. Det var ikke særlig mye fremgang å spore i engelsken.

Kanskje han gjorde det helt feil?

Kanskje han burde lære seg inupiatenes språk i stedet? Og inupiatene lære seg samisk?

Brått innså han at uten språket ville han være hjelpeløs.

– Kjellmann, sa han da han kom inn i skoleværelset etter at alt arbeidet var avsluttet for dagen og Lunde hadde sendt inupiatbarna hjem etter endt undervisning. – Jeg må lære mye fortere.

 

PÅ DET meste klarte de å melke omkring femti liter reinmelk om dagen, og både Kjellmann og Lopp lot seg imponere av samenes effektivitet. Beundrerskaren bare voskte for hver dag som gikk.

Selv om voktingen av reinhjorden og opplæringen av lærlingene var hovedsaken, sto samene også for virksomheter som lå langt utenfor deres egentlige oppdrag: husbygging, drivtømmer-lunning ved strendene, reintransporter av forskjellig slag, skysskjøring, mosesanking og jakt og fiske.

Men ingen av samene klaget, selv ikke Aslak, som hadde vært siida-isit i hjemlandet og var vant til å bestemme og gi ordrer på egen hånd.

Det eneste gubben brummet over, var at han syntes reinhjorden var altfor liten. Han hadde tatt det opp flere ganger med Kjellmann, som forsto problemet, men som ikke hadde mulighet til å løse det før Jackson var tilbake med Bear.

– Jeg skjønner at det ikke er mulig å dele opp hovedhjorden i flere mindre hjorder ennå, sa Kjellmann. – Vi har ingen muligheter til å fordele rein slik Jackson har foreslått. Han mener Anguliik alt nå skal få hundre rein til låns i fem år. I tillegg har han gitt beskjed om at hundre rein skal overføres til misjonsstasjonen på Cape Prince of Wales i høst.

– Hundre rein hit, og hundre rein dit? Aslak ristet på hodet over et slikt høyt antall. – Det høres ikke ut som Jackson vet noe særlig om reindrift!

Det var stor enighet blant de andre samiske reingjeterne om dette. Når hovedhjorden besto av så lite som omkring fem hundre dyr, ville et tap på to hundre gi et for dårlig grunnlag for driften videre.

– Hadde vi ventet noen år og fått bygd opp en flokk på 1500–2000 dyr, hadde vi hatt grunnlag for en slik fordeling, mente Kjellmann. – Og det selv om reinhandelen med tsjuktsjerne hadde slått feil.

– Er det tsjuktsjerne dere handler med? undret Ande.

Kjellmann nikket. – Ja, kaptein Healy og Bear har gått i skytteltrafikk mellom Sibir og Teller de siste to årene. Han er på vei tilbake hit akkurat nå. Forhåpentligvis med både reinsdyr og den forrige bestyreren av reindriftsstasjonen, Bruce Miner.

Det kom til lavmælt mumling blant samene, som delvis satt på krakker og delvis på plankegolvet inne i klasseværelset.

– Hvem er denne mannen? spurte Ande endelig.

William Kjellmann måtte ut med den lange historien om Bruce Miner, mannen som alltid gikk med en revolver i bukselinningen, og som ved en uhyggelig feiltagelse skjøt og drepte en av de tsjuktsjiske reingjeterne, Timur.

– Er det mye skytevåpen her? undret Ande.

– Nei, det er forbudt å selge våpen til eskimoene, unnskyld, jeg mener inupiatene, i likhet med brennvin. Det er slik Jackson vil ha det.

Samene så forundret på hverandre. Hva skulle man gjøre uten våpen når reinflokken ble angrepet av ulv eller bjørn?

– Vi har jo med noen rifler fra Finnmark, sa Aslak. – Vi må beskytte oss mot ulvedjevlene som splitter flokken.

– Vi kommer nok frem til en ordning, sa Kjellmann. – Det blir sikkert vurdert litt annerledes når det gjelder dere.

– Å? Gubben satte kvasse øyne i Kjellmann. – Skal ikke inupiatene forsvare seg mot de samme beistene?

Kjellmann trakk på skuldrene. – Jackson får ta avgjørelsen når han vender tilbake. Dette blander jeg meg ikke opp i.

Ande skjønte det ble gjort forskjell på folk – også i disse traktene.

Er det kanskje slik at inupiatene blir behandlet på samme vis som vi er blitt behandlet av nordmennene? tenkte han.

 

DET VAR Per Rist som oppdaget mastene på den svære skuta i horisonten. Han satt på mønet av et nyoppsatt tømmerhus og hadde gløttet helt tilfeldig mot vest i en spikerpause.

Bear stevnet inn Port Clarencebukta med svart røyk dampende ut av skorsteinen midtskips. Røyksignalet hadde fått liv i inupiatbefolkningen i landsbyen. De strømmet ned til stranda og klargjorde kajakkene og de større umiakene til storbesøk ute på fjorden.

Ande holdt på med tømmerlunning i fjæra sammen med jevnaldringen Fredrik Larsen og gubben selv, Aslak Somby. Alle tre ble stående helt fascinert av opptrinnet.

Ande kjente spenningen smitte over fra inupiatene til ham selv, det var som om han var blitt en del av dem.

– Ande!

Han snudde seg. Anguliiks blide åsyn dukket opp like bak ham. Han gliste så bredt at øynene nesten var forsvunnet i ansiktet.

– Kom, bli med, sa inupiaten ivrig.

– Ja? sa Ande nølende.

– Ja, kom!

Anguliik trev øksen fra Andes grep og hugg den fast i en tømmerstokk.

– Ja, nå er du blitt en av dem, sa gubben og tok seg en røykepause.

– Jeg kan ikke se noe galt i det, mente Ande.

– Nei, det er det jeg mener.

Anguliik dro ravnebroren med seg ned til den nærmeste umiaken som var trukket halvveis ut i sjøen. Det var seks andre om bord.

– Joker, sa Anguliik med et smil og pekte på Ande. – Joker, husker du?

– Ja, jeg husker, sa Ande. Han kunne ikke gjøre annet enn å smile av det hele, han heller.

– Joker, gjentok noen av de andre mennene i umiaken og lo hjertelig. – God mann.

– Ravnebror, sa Anguliik på sitt eget mål. – Ande, ravnebror.

– Hva du si? stotret Ande på engelsk og så forundret på inupiaten.

– Svart fugl, fortsatte Anguliik på engelsk og pekte på to fugler som satt på en tue et par steinkast unna. – Svart fugl, fortsatte han og pekte på seg selv og Ande. – Bror, du og jeg, bror.

– Garanas? Ravn? sa Ande, først på samisk, så på norsk. – Garanas? Ravn?

– Garanas, raaven. Anguliik smakte på de underlige ordene Ande hadde gitt ham. – Ja, garanas, raaven.

– Å, garanasviellja, ravnebror.

– Raavenberoor.

Ande nikket. – Ja, ravnebror.

Den lette umiaken skjøt fart ut fra land med kraftige padletak fra sterke armer. De nådde hurtig ut til det tremastede kystvaktskipet Bear, som hadde ankret opp et godt stykke fra land. Så snart leiderne var ute, klatret horder av folk om bord, akkurat slik som forrige gang, da James Allen ankom med samene.

Denne gangen ventet alle i spenning på å få møte Bruce Miner, mannen som hadde levd et helt år sammen med tsjuktsjerne i Itsjan på den andre siden av Beringstredet.

Anguliik hadde støttet Sheldon Jackson da han bestemte seg for å straffe Miner på denne måten. Men det vanskeligste for inupiaten var at han i tillegg måtte sende Kalagiq, den andre slåsskjempen, ut i villmarken.

Nå ventet han bare på å få se Miner og høre hans historie fra tsjuktsjerland.

– Kom, sa han til Ande. – Kom, se Miner.

Ande så undrende på Anguliik. Han hadde hørt beretningen om slåsskampen mellom Kalagiq og Timur og det fatale skuddet til Miner, men han skjønte ikke hvorfor Anguliik var så ivrig etter å få møte den forhatte bestyreren av reindriftsstasjonen i Teller.

Men kanskje han var blitt litt mykere etter oppholdet i Sibir?

Nå var han plutselig en del av folkehavet i dampskipet, en av de nysgjerrige som ventet på nytt fra omverdenen.

Men det første han la merke til, var en høyreist mann i uniform, med solbrun hud og bart. De mørke øynene hans lå i skyggen av bremmen på kapteinsluen.

Til Andes forundring kom mannen rett mot ham etter å ha hilst på Anguliik og vekslet noen ord med ham.

– Du må være Andy, som Anguliik har fortalt meg om, sa han med et smil. – Mitt navn er Michael Healy. Jeg er kaptein på denne skuta.

Ande hilste og bukket. Det var usannsynlige krefter i neven på kapteinen. Han skjønte dette var en mann med myndighet.

– Snakke litt engelsk, stammet Ande og vek blikket.

– Velkommen til Alaska, fortsatte Healy, som om han hadde overhørt Andes svar. – Hvordan går det på stasjonen? Har dere funnet dere til rette?

Ande skjønte brokker av det siste kapteinen spurte om, men kunne ikke gi noe godt svar.

– Ikke bra engelsk, svarte han. – Kjellmann bra engelsk.

– All right, sa Healy og klappet ham på skulderen. – Jeg skjønner du har vansker med å forstå hva jeg sier, unge mann. Men det er virkelig hyggelig å treffe deg. Vi ses senere, Andy.

Så gikk han tilbake til Anguliik, som virket mer utålmodig enn vanlig.

Brått kom en mann ned leideren fra broen. Alt snakk stilnet som om noen hadde slått av en bryter. Han var kledd i skinnklær slik som inupiatene, men likevel var det en stor forskjell på antrekket. I tillegg var han barbert midt på hodet.

Ande så med én gang at denne mannen ikke var noen innfødt, verken fra Alaska eller Sibir.

Anguliik vinket straks Ande til seg.

– Bruce Miner, sa han og nikket mot den fremmede, som nå hadde kommet seg ned på dekket. – Han drepe tsjuktsjer Timur.

Ande betraktet mannen nøye.

Hvis dette var mannen som hadde vandret rundt med arrogant mine og båret våpenet som tok livet av Timur, virket han nå temmelig ydmyk.

 

TIDEN LEGER ikke alle sår.

Bruce Miner så ut som en av dem, men var likevel ikke en av dem.

Slik var det.

Han ble fraktet til lands i en av langbåtene fra Bear. Egentlig var det han som fraktet seg selv, slik han gjorde det da han måtte forlate Teller for å tilbringe et helt år blant tsjuktsjerne i Itsjan og sone for drapet på Timur.

Miner slet med årene på samme måte som han gjorde den gang.

Samtidig virket det som han også slet med tårene.

Kaptein Healy satt i akterenden sammen med Anguliik og Ande. Alle tre betraktet nøye mannen som rodde dem mot land. Ikke en eneste detalj i påkledningen unnslapp blikkene deres, heller ikke ansiktsuttrykket, som skiftet like ofte som værforholdene i disse traktene ved Beringhavet.

Det var bare Healy som visste hvordan tilværelsen hadde vært gjennom den lange vinteren i Sibir for en mann som hadde vokst opp i California.

Straffen har nok vært tilstrekkelig hard, tenkte Healy. Undres på hva vår kjære pastor vil mene om den saken når han ankommer om ikke så lenge?

Ande syntes synd på Miner og ville sette seg til med et av de andre settene med årer for å ro sammen med ham, men Anguliik stanset ham i forsøket på å være en reddende engel.

– Miner ro alene, sa Anguliik. – Straff slutt når Miner komme i land.

Men det Anguliik sa på sitt usikre engelsk, var uforståelig for Ande. Det var like meningsløst som om inupiaten hadde snakket på sitt eget språk.

Langbåten skurte endelig mot den grove singelen på stranden. Mennene kunne stige i land.

Miner trakk inn årene og ventet til de tre andre hadde forlatt båten, deretter hoppet han selv i land fra baugen og hjalp dem med å trekke langbåten på det tørre. Folkene i kajakkene og umiakene hadde alt ventet en god stund på langbåten fra Bear. Snart stimlet de sammen rundt kaptein Healy, Bruce Miner, Anguliik og Ande. Ingen sa et ord. De bare ventet på at mannen i uniformen skulle fortelle dem hva som skulle skje videre.

De behøvde ikke vente lenge.

– Bruce Miner vil fortelle historien sin på stasjonen i morgen kveld, sa han endelig. – Da kan dere felle den endelig dommen over ham. Nå må han hvile.

Anguliik oversatte det kaptein Healy hadde sagt, men tilføyde:

– Kanskje vi dømmer på samme måte som tsjuktsjerne.

 

 

 

13

Fremdeles holdt Aslak og Beret Somby seg i lavvoen sammen med Ande, slik de hadde vært vant til fra Finnmark. Men nå sto tømmerhuset snart ferdig til innflytting.

Ande måtte fortelle dem om det som hadde skjedd om bord i Bear tidligere på dagen. Han regnet dessuten med at alle kunne være til stede når Bruce Miner skulle berette om oppholdet sitt i Sibir.

– Kjellmann skal oversette til samisk for oss, sa Ande. – Det kan bli spennende.

– Hvem oversetter for inupiatene? spurte gubben.

– Det må vel bli Anguliik, tenker jeg.

– Én ting er i hvert fall sikkert, mente Aslak. – Det blir ikke plass til alle i stasjonen.

– Enten får vi dele oss i to grupper eller samles utenfor, hele bunten, sa Ande. – Dette blir vel Kjellmanns problem – der er jo han som bestyrer reindriftsstasjonen nå.

– Har Kjellmann snakket med deg om hvem av inupiatene som skal gå i lære hos deg?

– Jeg regner med at det er Anguliik.

– Anguliik? Er ikke han en fullbefaren reingjeter allerede?

– Etter tsjuktsjermåten, ja, sa Ande. – Men ikke etter vår.

– Det er vel så, sa gubben og gned seg på haken. – Beret, jeg vil ha mer kjøtt i kaffen.

– Vi må spare, sa hun. – Det er ikke mye igjen av det vi hadde med oss.

– Beret, nå har vi fast årslønn og fri kost og losji, det er ingenting å spare på. Tørkakjøtt får vi mer av senere.

Beret nikket. – Jeg har glemt at vi får alt det vi trenger her, Aslak. Det er så uvant.

– Jeg skal spare opp dollar og kjøpe nytt utstyr når vi kommer hjem igjen, sa gubben med et drømmende uttrykk i ansiktet.

– Hva skulle det være? undret Beret. – Vi har det utstyret vi trenger allerede.

– Men vi kan kjøpe nytt, Beret. Bytte ut det gamle.

– Som du snakker, blåste hun. – Vi har ikke bruk for dollar i Norge.

– Dollar blir kroner i Norge, sa Aslak bestemt. – Slik er det. Men det beste av alt, synes jeg, er at tobakken er gratis.

– Men ikke for lærlingene, sa Ande. – Det synes jeg er urettferdig.

– Du får ikke blande deg inn i det de har bestemt for oss, advarte Beret ham. – Kanskje de sender oss hjem før tiden.

– Ingen fare, mente Aslak. – Hvem skulle de ellers bruke som reingjetere nå som vi har sett de femti nye reinsdyrene som Healy har med seg fra Sibir!

Beret ble svar skyldig og likte det ikke.

 

OM ETTERMIDDAGEN samlet Kjellmann og Healy samer og inupiater på gressbakken utenfor ene langveggen på stasjonen. Bruce Miner satt på en krakk i sitt tsjuktsjerutstyr midt mellom dem og ventet på å få slippe til med beretningen.

Anguliik hadde satt seg ved siden av sin ravnebror.

Før han henvendte seg til Ande, hadde han fortalt noen av de andre inupiatene, blant dem Kalagiq, at Miners beretning kanskje kom til å bli like lang som den lengste inupiat-fortellingen, den om Qayaq og hvordan verden ble til.

Ande trodde de hadde ledd av ham, men Anguliik sa de hadde spøkt med Bruce Miners fortellerevner.

– Fortelle om Qayaq senere, sa han til Ande. – Lengste historie for inupiat.

Ande nikket. – Qayaq inupiat?

– Gamle tider, sa Anguliik. – Lenge, lenge siden.

Ande tenkte at dette måtte være fortellingen om hvordan verden ble skapt slik inupiatene så det. Den stemte nok ikke med det som sto i Bibelen, men det gjorde heller ikke samenes gamle skapelsesberetning.

– Vi gir nå ordet til Bruce Miner, sa kaptein Healy. – Jeg håper han fatter seg i korthet om det som har skjedd. Han er dessuten blitt bedt om å skrive en rapport om oppholdet i Itsjan i Sibir. Den som er interessert i detaljene, kan da lese den i tillegg. Anguliik, kan du komme hit og oversette for folket ditt?

Anguliik klappet Ande på skulderen og fulgte oppfordringen fra kapteinen.

Så tok Miner til med å berette om livet blant tsjuktsjerne.

– Det er liten tvil om at jeg var livredd da jeg steg i land i Itsjan, begynte han. – Tsjuktsjeren Inarom, han som arbeidet her sammen med Timur, hadde allerede fortalt folket om at Timur var drept og at den hvite mannen som drepte ham, skulle forsørge familien hans. Tsjuktsjerne ble meget opphisset, særlig Timurs familie. Jeg hadde ikke før vasset i land før jeg ble omringet av sinte tsjuktsjere.

Miner fikk en velsignet pause hver gang Kjellmann og Anguliik oversatte. Ande merket seg at svetten perlet seg på pannen hans etter ganske kort tid. Det var tydelig at mannen var under et enormt press.

– Da kisten ble båret i land, dukket en hulkende kvinne og de tre små barna hennes opp. Hun la seg over kisten og gråt over den døde ektemannen. Jeg skjønte straks at det var Timurs kone. Inarom kalte henne Aliala.

Nå gjorde Miner en lengre pause og bar tydelig preg av at det smertet ham å rippe opp i hendelsene.

– Inarom la plutselig hånden min på Alialas hode. Deretter talte han til folket. Alle ble tause. Jeg forsto at Inarom hadde sagt noe som gjorde inntrykk på de andre, for plutselig begynte de å smile og klappe meg på hodet.

Igjen gjorde han en pause, som om han måtte hente kraft for å fortsette.

– Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke ventet noe annet enn døden for det jeg hadde gjort mot Timur, sa han endelig.

Miner fortsatte å fortelle om hvordan han etter hvert ble godtatt som en av tsjuktsjerne, og da han endelig begynte å beherske språket, ble han innviet.

– Innvielsen kan jeg ikke fortelle dere noe om, fordi det er tabu, sa Miner. – Slik sett er jeg blitt tsjuktsjer i både sinn og skinn.

Men han berettet noen gode jakthistorier, om reinskyssen helt ut til ishavet, om iskalde netter midtvinters og om den sterke ensomhetsfølelsen som gnaget i ham selv om han hadde sin egen lille familie rundt seg hele tiden.

Det som gjorde sterkeste inntrykk på tilhørerne, var historien om Timurs bestemor, Nidga, fra tiden da tsjuktsjerne ikke hadde begynt som reingjetere og levde i stor armod.

– Ennå mens Nidga var ganske ung, bodde hun ute på en av småøyene utenfor Itsjan sammen med ektemaken sin, Ramdjan, og de fire barna de hadde sammen, fortalte Miner. – Det var sent på sommeren, og de hadde ikke rukket å samle tilstrekkelig med forråd til den kommende vinteren og mørketiden.

– Familien hadde bare en eneste skinnbåt. En dag Ramdjan var ute for å fiske torsk til henging, ble han overrasket av uvær. Skinnbåten ble kastet rundt, og Ramdjan havnet i sjøen. Uten at Nidga kunne gjøre noe som helst, så hun maken kave rundt i vannet og rope om hjelp. To ganger gikk han under. Etter den tredje gangen kom han ikke opp igjen.

– Nidga var blitt enke med fire barn. Den vesle øya, som de kalte Håp, hadde sparsomt med planter og dyreliv. De begynte snart å sulte. En gang så Nidga en død nise på et skjær utenfor øya, men hun hadde ingen mulighet til å bringe den til land. Det fantes en del gråmåse og svartbak på øya, men hekkingen var for lengst over, og både årsunger og fullvoksne fugler var umulige å fange.

– En dag så hun en stor hvalbåt langt ute på havet, men det hjalp ikke hvor mye hun og barna ropte – ingen om bord hørte dem. Nidga måtte selv bygge en bolig av steinheller for vinteren. Ungene gråt av sult, og når ingen av dem så det, gråt Nidga også. Til slutt måtte de spise skinnklærne sine. Da det ikke var mer igjen av dem, bestemte Nidga seg for å drepe barna slik at de slapp unna den forferdelige sultedøden.

– Den eldste gutten, som var omkring ti år, hjalp moren med å henge de to yngste i en lærreim. De sparket og slo om seg lenge og hadde et forferdelig uttrykk i øynene. Da den nesteldste, en jente på omkring åtte år, så dette, stakk hun av og gjemte seg i en hule på sørsiden av øya.

– Den tiårige gutten la selv lærreimen rundt halsen sin, og Nidga strammet til. Etter kort tid var det slutt. Nidga hadde ikke engang krefter igjen til å gråte. Det gikk mange dager før hun klarte å begrave ungene i en steingrav i fjæra. Da var de så stive at armene ikke lenger lot seg bøye på plass, så hun måtte brekke dem for at de skulle kunne ligge langsmed kroppen.

– Nidga levde hele høsten av gress og tang og det hun fant av skjell i fjæra. Etter den første høststormen, drev en skinnbåt i land like nedenfor den enkle steinboligen hun hadde laget for vinteren. Tre menn kom i land, forundret over at det var folk så langt ute. En av dem var Tolodam, lederen for en av tsjuktsjerstammene i Itsjan, som den gang var ganske ung. Han fant den unge, utmagrede kvinnen ved det enkle ildstedet i steinboligen og ble meget bedrøvet over det han så. Mens de to andre mennene lette etter Nidgas datter, ga Tolodam henne både stekt fisk og ferskvann fra skinnsekken.

– Heldigvis fant de datteren i live. Hun fortalte at hun hadde spist både tang og fjæremark, tangsprell og kråkeboller. Det ble stor gjensynsglede da Artisa ble gjenforent med moren.

– Det var Artisa som..., sa Miner, men stemmen hans ble brått både grøtet og svak. – Det var Artisa som senere ble mor til Timur. Timur var den eneste sønnen hennes...

Det gikk et sus av forundring gjennom forsamlingen.

De skjønte at Miner måtte leve med skammen over å ha drept Timur resten av livet. Timurs ånd ville hjemsøke ham hver natt.

Miner fikk noe å drikke og gjorde seg klar til enda en fortelling. Nå handlet det om den gangen Miner hadde reddet livet til en av tsjuktsjerjegerne som ikke hadde vendt tilbake en sen vinterkveld med tett snødrev og bitende vind. Jegeren, som hette Nodgerim, hadde vært så uheldig at han hadde glidd og trædd armen inn i sin egen mårfelle, og blitt liggende som lammet i snøen langt inne på taigaen. Da fellen klappet igjen, skrek han så stygt av smerte at reinen stakk av med sleden og det hele. Den dukket aldri opp igjen.

– Til alt hell hadde jeg snakket med Nodgerim før han dro, fortalte Miner. – Derfor var jeg den eneste som visste hvilken retning han hadde tatt. Vanligvis fortalte de ikke hvor de beste jaktområdene var, men fordi jeg var en nykommer som ikke skulle være der mer enn én vinter, lot han meg få høre hvor han hadde satt opp mårfellene.

Dermed hadde Miner lagt ut med rein og slede sammen med en av de beste sporfinnerne i landsbyen, Gomer, som hadde vært en av fire tsjuktsjiske reingjetere ved Tellerstasjonen i Alaska året før.

På nytt gikk det et sus av undring gjennom gruppen av inupiater da navnet Gomer ble nevnt. De tenkte at nå ville han vise dem hvordan han måtte sone straffen videre.

– Vi fant Nodgerim forkommen og forfrossen med brudd i høyrearmen, avsluttet Miner. – Det var så vidt vi klarte å berge livet hans, for frosten hadde begynt å ete seg inn gjennom den brukne armen og inn i hjertet.

Det var også tre andre historier som gjorde et sterkt inntrykk på alle, men da Bruce Miner ville fortsette med en fjerde, for å vise sin vilje til å sone, ba kaptein Healy ham om å gjemme den. Historien kunne kanskje brukes i den skriftlige rapporten som skulle leveres Sheldon Jackson så snart han ankom Teller fra sitt årlige besøk ved misjonsskolene langs Alaskakysten.

– Vi skjønner alle at du har gjort ditt beste og sonet din synd, men det siste ordet i denne saken er det likevel Jackson som har, sa Healy.

Bruce Miner takket inupiatene i forsamlingen for å ha holdt ut med ham, både mens han var leder for reindriftsstasjonen og under den bekjennelsen han nå hadde kommet med.

– Jeg håper dere tilgir meg, sa han med senket hode og ydmykhet i stemmen.

Da Anguliik hadde oversatt de siste ordene hans, gikk inupiaten resolutt bort til Miner og bød ham hånden.

– Vi tilgi. Mann kan gjøre mange feil. Mann sterk som retter feil, sa han bestemt.

Men den sterke mannen som satt på krakken med alles øyne på seg, var fullstendig utmattet etter sin lange bekjennelsestale. Han ramlet liksom sammen, hodet tippet forover slik at haken møtte brystet, og han hulket som en unge. Det enorme presset løsnet et skred av følelser, og tårene lot seg ikke stanse. Han hadde sittet som i en rettssal med bare anklagere rundt seg, men uten en eneste forsvarer.

– Unnskyld meg, sa han mens han tørket tårene. – Jeg føler meg som en livstidsfange som brått har fått friheten.

Da først gikk det opp for forsamlingen hva Bruce Miner egentlig hadde gjennomgått det siste året.

 

LANDSBYFOLKET fikk mye å snakke om på hjemveien og ved ildstedet om kvelden, for Miner hadde brått fått et annet ansikt.

Anguliik var svært fornøyd med det hele. Han unnlot heller ikke å nevne dette for både kaptein Healy og Kalagiq.

Samegruppen ble holdt tilbake fordi Kjellmann ville dele ut posten kaptein Healy hadde brakt med seg hele veien fra Seattle via Itsjan i Sibir.

– Det er bare en håndfull brev, sa Kjellmann. – Jeg håper de som ikke får brev fra Norge denne gangen, har tålmodighet til å vente til neste gang vi får skipsanløp fra Seattle.

Postforsendelsen kom som en stor overraskelse på dem alle. Ingen hadde tenkt på at det ville komme brev fra familien ennå. Folk satt like andektig som i kirken og ventet på brev, selv om de følte seg både sultne og trette etter Bruce Miners eventyrlige saga.

Kjellmann ropte opp navnene på dem som hadde fått sitt første livstegn fra gamlelandet, det gjaldt alle unntatt Fredrik Larsen, Beret og Aslak Somby og Mattis Eira.

Da Ande sto med den gulnede konvolutten i hånden, strevde han med å tyde navnet på baksiden fordi det nesten var oppløst av fukt eller vann. Men selv om mange av bokstavene var vanskelige å lese, skjønte han at det var Marits håndskrift, antagelig satt på papiret med penn og blekk fra skolen i Kautokeino.

Det føltes merkelig å kjenne en del av Finnmark ligge så tungt i hånden.

Marit hadde sviktet ham og brutt løftene sine.

Hadde hun nå også skrevet om dette, satt ord på papiret som ville såre ham enda mer, gi ham den siste ydmykelsen?

Han skottet skrått på de andre som alt hadde begynt å fordype seg i teksten i brevene.

– Jeg går tilbake til lavvoen, sa han til Aslak, som nikket og forsto at Ande ville være alene med brevet.

Han satte seg på liggeplassen og tvang seg til å rive opp konvolutten, brette brevarket ut og begynne å lese.

Men hun skrev heldigvis om ufarlige saker, om arbeidet på skolen, om ungene, om været som hadde vært så omskiftelig denne vinteren og om at det gikk bedre med henne.

Likevel var det et eller annet mellom linjene som gjorde ham ekstra vaktsom. Han følte at jo mer han nærmet seg slutten av brevet, desto vanskeligere ble det å nå frem til den egentlige meningen med ordene.

Han måtte til slutt tvinge seg til å fullføre, men selv om han leste setningen flere ganger, gikk det ikke opp for ham hva hun ville fortelle ham. Det var som om Kjellmann hadde gitt ham feil brev, et brev som tilhørte en annen.

Jeg er med barn, og det er du som er faren, sto det.

Men det var akkurat som om det ikke angikk ham.

Han hadde jo brent alle broene bak seg.

Hun hadde brutt alle løftene sine.

Ande leste setningen om og om igjen, og lette etter meningen.

Jeg er med barn, og det er du som er faren...

Han kjente blodet forsvinne fra ansiktet og kvalmen knyte seg i magen.

Jeg må ha luft, tenkte han og vaklet ut av lavvoen.

Brått var det som om himmelen mørknet og la trykkende skyer over hodet hans. Han så omverdenen som gjennom en trakt. Gressbakkene, stranden og havet trakk seg lenger og lenger unna, som om han holdt på å miste synet eller besvime.

– Jeg må bort, sa han til seg selv. – Bort...

Uten at noen av de andre la merke til det, la han på sprang mot de slake åsene på nordsiden av stasjonen.

Brevet lå igjen på gressbakken, men den svake vinden hadde alt begynt å leke med arket for å flytte det lengst mulig unna lavvoen, slik at ingen andre skulle gjenfinne innholdet og forstå sammenhengen. 

 

 

 

14

Aslak og Beret vendte tilbake til lavvoen etter kort tid, men teltet var tomt.

– Hvor er det blitt av Ande? undret gubben. – Skulle han kanskje passe reinhjorden i natt?

– Det sa han ingenting om, svarte Beret. – Han har kanskje tatt seg en tur for å besøke Anguliik.

– Ja, du skal se det er slik, mente han.

– Ble du skuffet over at det ikke var noen post til oss? sa hun etter en kort pause. Hun hentet kaffe fra boksen og helte den oppi det kokende vannet i kjelen som hang over ildstedet midt inne i lavvoen.

– Nei da, det var sikkert en hilsen til oss i Marits brev til Ande.

– Så du tror det var fra henne?

– Ja visst. Jeg så det på ansiktet hans, og ellers ville han ikke ha gått for seg selv for å lese brevet.

– Du har sikkert rett, Aslak-far, men det er ikke sikkert det var noen hilsen til oss av den grunn.

Aslak tente snadden og inhalerte et par gode magedrag før han svarte:

– Du må alltid håpe det beste, Beret-mor!

Beret ristet på hodet av den ukuelige optimisten som hadde dratt henne med helt til Alaska, langt vestenfor sol, der hun ikke trodde det bodde folk i det hele tatt.

De nøt kaffen og spiste litt kostelig tørkakjøtt til. Selv om de hadde både gratis kost og losji, var viddematen noe de ikke kunne være foruten, selv ikke i fremmedlandet.

Etter et par timers tid fant Aslak det best å ta seg en runde for å etterspørre Ande. Han var innom lavvoene til Rist og Kemi i tillegg til tømmerhuset der resten av samene holdt til.

Men ingen hadde sett noe til Ande.

– Kanskje han er ute ved hjorden? spurte Mattis Eira.

– Jeg tror ikke han har sin vakttørn i natt, mente Aslak.

Gubben bestemte seg straks for å oppsøke Anguliik i håp om at Ande kunne være hos ham. Dette var ulikt unggutten.

Da først slo det ham at det kanskje hadde vært noe i brevet som hadde opprørt Ande.

Det var fremdeles så lyst at han kom til å tenke på midnattssolen over viddelandet der hjemme.

Det har vel ikke skjedd noe galt? undret han.

Han nærmet seg de første torvhusene i landsbyen like østenfor stasjonen da han ble var noe hvitt og blafrende, kanskje et tøystykke, som hadde festet seg til vidjebuskene like foran ham.

Han oppdaget raskt at det var et papirark, rev det umiddelbart til seg og forsøkte å stave seg gjennom teksten.

– Kjære Ande, leste han.

Det gikk en frostrie gjennom kroppen hans da han skjønte at dette var brevet fra Marit, og enda flere kuldegysninger kastet seg over ham da han leste det siste budskapet fra henne:

Jeg er med barn, og det er du som er faren.

Et kort, forvirret øyeblikk visste han ikke riktig hva han skulle gjøre, men valgte likevel å fullføre veien mot målet.

Det fantes kanskje ingen andre som kunne hjelpe ham enn Anguliik.

 

BÅDE TID og sted hadde opphørt å eksistere. Traktsynet fortsatte langt uti villmarka, helt til han ikke hadde pust igjen og måtte legge seg ned for å lukke øynene og stenge verden ute.

Da han endelig følte seg sterk nok til å komme seg opp i sittende stilling, hadde landskapet forandret seg fra den velkjente, åpne vidda i Finnmark til en skoddekledd verden med lave, nakne åser – skremmende trang og innestengt, værhard og nådeløs.

Han følte seg hjerteskjærende ensom og alene.

Og han skjønte han hadde gått seg vill.

Det var umulig å huske hvor han hadde løpt.

Slik været hadde forverret seg, var det umulig å finne himmelretningene. I skoddelandet var alle knauser og steiner like, og man hadde en farlig tendens til å vandre i sirkel når man først la av gårde for å finne tilbake til utgangspunktet.

Alt dette visste han fra før. Men det føltes verre å bli satt slik ut av spill i et landskap der selv ikke lyngen og gressartene var de samme som i Norge.

Brått gikk det opp for ham at det fantes en langt større fare i fremmedlandet enn hjemme.

Det bar det skremmende navnet grizzly.

Hvordan skulle han forsvare seg mot et beist på flere hundre kilo når han bare var bevæpnet med en samekniv?

Hjemme levde brunbjørnen bare i gamle historier og legender. Dette var en annen og langt farligere virkelighet.

Hvordan kunne han miste besinnelsen på denne måten?

Selv ikke da Marit gikk i den frådende elven, endte det med sammenbrudd og flukt. Han holdt hodet kaldt og gjorde det han skulle.

Og hvorfor tok han egentlig slik på vei på grunn av et brev?

Det er ikke engang sikkert at barnet er mitt.

Det som egentlig skremmer meg mest, tenkte han, er at hele flukten fra lavvoen og hit er helt visket bort fra minnet. Jeg husker ingenting. Absolutt ingenting.

Den lysende midnattskodden klemte seg tettere rundt ham, som om den ville holde ham fast og få ham til å tenke nøyere gjennom tingene, gi ham tid og fred.

ANGULIIK ble helt bestyrtet da han fikk vite at Ande var forsvunnet. Aslak hadde hentet Kjellmann, som straks ønsket å sende av gårde en gruppe for å søke etter ham, for slik innholdet i brevet var, kunne en frykte det verste.

De tre mennene satt sammen inne i Anguliiks torvhytte og diskuterte hva de skulle foreta seg. Inupiatenes beste stifinner hadde raskt funnet ut at Andes fotspor bar nordover, mot de nakne åsene og fjellene som nå lå innhyllet i tykk skodde.

– Jo tidligere vi setter i gang søket, desto bedre, mente Kjellmann.

– For mye skodde i fjellene, sa Anguliik. – Ravnebror kan være overalt.

– Ravnebror? undret Kjellmann etter å ha oversatt for Aslak.

– Ja, Ande er Anguliiks ravnebror. Vi har drømt – hverandre...

Aslak ble stor i øynene da Kjellmann oversatte for ham.

– Har Anguliik også disse ravnedrømmene? ville han vite, og Kjellmann sendte ordene videre til inupiaten – på engelsk.

– Ja, svarte Anguliik kort.

Det var et ord Aslak skjønte betydningen av.

Han tente snadden og gløttet på Anguliik gjennom smale øyne.

Det er slik en noaidi ser ut, tenkte gubben med seg selv. En seer blant inupiatene.

– Bare én utvei, sa Anguliik og ble fjern i blikket. – Trommereisen.

Aslak spisset ører.

– Trommereisen? sa Kjellmann og så forundret på Aslak.

– Han er en noaidi, Kjellmann. En sann noaidi.

Anguliik reiste seg og hentet skinntrommen som hang på veggen over liggeplassen.

– Vent her, sa han. – Trommereise utenfor. Barna sover.

De to mennene ble sittende igjen inne i den halvmørke og røykfylte torvhytta mens en lav tromming hørtes utenfor. Etter hvert steg den jevne rytmen fra skinntrommen i intensitet, blandet seg med den grove stemmen fra Anguliik, som forsøkte å følge trommesangen for å la seg rive med over til den andre siden.

For Aslak var dette som kjente toner fra viddelandet i Finnmark. Han kom til å tenke på runebommen han hadde gjemt inne på fjellet ved Lahtnetjavre, under en heller, og hvordan den hadde brakt ham de svarene han ba om.

Hvorfor tok jeg den ikke med meg hit? undret han.

Uten at han tenkte over det, begynte Aslak på en lavmælt joik om livet på vidda etter høstflyttingen. Han kjente at sangen fulgte Anguliiks rytme, som om de var av samme folk.

En noaidi, tenkte han, finner alltid det han søker...

 

ANGULIIK satt fremoverbøyd med skinntrommen støttet mot det ene låret mens han brukte fingrene for å gi trommen den rette rytmen. Samtidig rugget han frem og tilbake, fulgte sangen og trommingen til han falt inn i en slags døs.

Trommereisen kunne starte.

Med svarte vinger river han seg løs fra det som binder ham til bakken, løfter seg over boplassen og følger luftstrømmene nordover, over lange, slake åser, over sensommerelvene med svære laksestimer på vei til å gyte seg til døde, vide myrer, gylne av multer, nakent fjell, mosekledde skråninger.

Brått er hele landskapet som forvandlet, skjult av skodden, en ullen røyk som forsterker alle lyder, fordreier synet, gjør folk og dyr forvirret inntil galskap.

Men det er som om han kjenner hver eneste busk, hver eneste stein der inne i skoddelandet, ingenting hindrer ham i å finne det han søker.

Fordi ravnebror er trett og forvirret og langt borte fra kjente omgivelser, har ravnebror lagt seg ned for å hvile, som et lite barn i fosterstilling.

Selv om skodden fremdeles er tett og forvirrende, vet han hvor ravnebror befinner seg.

Men der kan han ikke være for lenge, ikke helt til solen står opp for å jage skoddelandet, for han ligger for nær elven.

Altfor nær elven.

Langs de laksestinne elvene vandrer bjørnen på ustanselig jakt etter sølvskimrende mat.

Han ser en binne med to unger, sultne og slitne, på evig vandring langs elvefarene.

Han ser en svær hannbjørn følge dem som en skygge.

De svartglinsende vingene bærer ham hurtig tilbake.

Ravnebror må reddes, og det er ingen tid å miste...

 

– Det er ingen tid å miste, sa Anguliik da han trådte inn i torvhytta med de to ventende mennene. – Ravnebror sover, men bjørnen venter ikke.

Aslak merket seg besluttsomheten i inupiatens mørke øyne.

– Trommereisen er over, hvisket han til Kjellmann. – Anguliik er klar.

Kjellmann nikket og måtte bare ta innover seg at det var krefter i verden han ikke var klar over, usynlige krefter som var i stand til å utføre de utroligste handlinger.

Anguliik hengte trommen på plass og satte seg sammen med de to andre ved ildstedet. Det svake lyset gjennom takåpningen falt ham midt i ansiktet, som om han var blitt velsignet av gudene.

– Jeg kjenner stiene, sa Anguliik. – Men uten rifle er jeg svak.

– Hva har du sett, Anguliik? undret Kjellmann.

– Jeg se ravnebror på bakken, som et barn, sa inupiaten med alvor i ansiktet. – Elv full av laks. Bjørn med unger følge laksen.

– Hva sier han? Aslak så spent på Kjellmann.

– Ande ligger visstnok på bakken og sover. Så er det noe med at elven er full av laks og at en binne med unger er der for å fange den. Han snakker om grizzlybjørnen, Aslak. En kjempe av et rovdyr som dreper et menneske med ett eneste slag fra labben!

– Jo da, jeg har hørt om den, sa Aslak og nikket. – Binner med unger er livsfarlige. Selv hannbjørnen er i fare.

– Jeg skal skaffe deg en rifle, Anguliik, sa Kjellmann bestemt.

– Jack-soon nekte inupiat våpen.

– Å? Hvorfor?

– Brennevin og våpen, ikke bra, sa Anguliik.

Aslak og Kjellmann vekslet blikk.

Gubben gjorde seg sine egne tanker. Han mintes handelsmennene som byttet til seg reinskinn og kjøtt mot brennevin. Hadde det samme skjedd her? Var det slik at folket var blitt sløvet av brennevinet, hadde mistet selvrespekten og stoltheten fordi hvalfangerne kom sjøveien med lasterommet fullt av denne djeveldrikken?

Aslak ønsket ikke å snakke om dette.

Så snart skodden var borte og landet våknet til liv, var Andes liv i fare.

Stor fare.

– Hent rifle, fort! sa Anguliik bestemt.

Kjellmann nølte ikke, men la på sprang til stasjonen for å låse ut et av jaktgeværene fra våpenskapet.

Han var fullstendig klar over at han nå kom til å bryte en viktig regel, men han kunne ikke se noen annen utvei.

Det var bare Anguliik som kunne redde Ande.

Ingen andre.

Anguliik fikk sitt gevær og la straks i vei nordover for å kjempe seg gjennom skodden for å finne sin ravnebror. Han gikk med lette fottrinn over lyngrabbene uten å se seg tilbake.

Det var alt langt på natt, men halvlyset strålte liksom ut av skodderøyken som om den sto i flammer.

Han visste at det ikke var lenge til solen ville jage skodden på flukt.

På toppen av den første åskammen forsikret han seg om at amuletten hang der den skulle rundt halsen.

Bjørnekloen hadde hjulpet ham gjennom mange farer.

 

SOLEN BRØT gjennom skydekket og fordampet skoddelandet alt grytidlig om morgenen.

Ande åpnet øynene i det samme de første strålene varmet ansiktet hans. Han satte seg opp med én gang, litt urven og utilpass, men ellers i forbausende god form.

Ande husket ikke når han hadde sluknet, men utmattelsen kom som kastet over ham, slo ham ut og sendte ham inn i en drømmeløs søvn. Til og med ravnene hadde sviktet ham.

Endelig kom han seg opp i stående og fikk det første inntrykket av omgivelsene.

Den mosekledde åskammen der han hadde sovnet, skrånet slakt ned mot en blinkende elv som fulgte den vide dalsenkningen ned mot en liten innsjø.

Det treløse landskapet skjulte ingen hemmeligheter i det lave sollyset. Vidjebuskene og alderkrattet tegnet seg tydelig mot horisonten.

Hvordan er det mulig å komme seg helt hit uten å ha et eneste glimt fra flukten i minnet? tenkte han.

Men hukommelsen var like blank som overflaten på innsjøen han kunne skimte i enden av den skimrende elven langt der nede under ham.

Hvordan kan dette skje?

Er jeg blitt en svekling som ikke klarer presset?

Han begynte langsomt å gå nedover mot elven, for han visste at alle elver før eller senere når havet.

Jo nærmere han kom det glitrende elveløpet, desto sikrere var han på at det hele måtte ha noe med en elv å gjøre. Da han endelig sto nede på elvebredden, fikk han glimt av røde rygger som kavet seg oppstrøms, en stim av noe som måtte være laks på vei til gyteplassene lenger oppe.

Han fikk brått underlige syner mens han betraktet den kjempende laksen. En rødlig rygg, en kofte som fløt opp av en flomdiger elv, en annen tid, et annet sted.

Plutselig sto det hele klart for ham.

Han hadde reddet Marit fra drukningsdøden i den høstflommende elven. De var bestemt for hverandre, men likevel valgte hun en annen fordi viddelivet var umulig. En siste avskjed hjemme hos foreldrene hennes, så kom de brutte løftene, bitterheten og ønsket om å forlate alt.

Alt kom på plass. Den lange reisen med dampskip langs norskekysten, toget til Kristiania, videre med dampskipet Island til Amerika, så toget til Seattle og San Francisco.

Bit for bit vendte han tilbake til virkeligheten og fikk svaret på hvorfor han nå befant seg i et ukjent land, langt fra vidda og siidaen der han hadde hørt hjemme.

Endelig så han for seg brevet han hadde holdt i hånden og opplevde på nytt sjokket ved å lese Marits budskap:

Jeg er med barn, og du er faren.

Det var det som hadde slått ham ut.

Et enkelt brev fra Norge, men likevel så skjebnesvangert, hadde brått bygd opp igjen alle de brutte broene.

Hva skulle han nå gjøre?

Det var disse gnagende tankene som gjorde den vanligvis så vaktsomme reingjeteren uforsiktig og uoppmerksom på hva som foregikk i den umiddelbare nærhet.

En grizzlybinne med to unger hadde avsluttet laksemåltidet og fått teften av menneske. Kjempen reiste seg på to og snuste i luften, småtassene fulgte morens eksempel, ustødige på beina, nysgjerrige på hva denne fremmedlukten kunne bety.

 

 

 

15

Anguliik fant raskt de første sporene etter Andes kommager. Nesten umerkelige sår i terrenget, knekte vidjekvister, gresstrå, et lite søkk i bakken. Det var lett å lese retningen, og alt stemte med det trommereisen hadde fortalt ham.

Men synet av bjørnebinna med de to ungene var noe han ikke hadde ønsket seg. Tiden var inne for lakseoppgangen, da bjørnene tok til med sin hvileløse vandring langs elvene og fråtset i fisk for å legge opp fettreserver for vinterdvalen. En binne som ble forstyrret under måltidet, var en livsfarlig trussel for alle, selv en røslig hannbjørn.

Er ravnebror våken nok for vandringer i et fremmed land? tenkte Anguliik og knuget riflen mens han småløp langs åsryggen for å få et overblikk over terrenget videre nordover.

Som drømmen hadde fortalt, fulgte sporene etter ravnebror den lange, slake åsen mot dalsenkningen og den glitrende elven som buktet seg gjennom det myrlendte landskapet, og helt ned mot innsjøen de kalte "Vannet der laksen hviler før den fortsetter opp elven for å gyte".

Han myste for å se bedre samtidig som han holdt hånden over øynene for å skjerme mot det skarpe sollyset.

Var det ikke en bevegelse der nede på elvebredden?

Menneske eller dyr?

Han løp raskt ned til neste åskam, skinnstøvlene fløy over lyngen, så bråstanset han for å kunne fokusere bedre på det han hadde sett.

Akjaq!

Grizzly!

Den ene skikkelsen hadde brått delt seg i tre, binnen og ungene hadde reist seg på to.

Anguliik visste nøyaktig hva dette betydde.

De hadde fått ferten av en trussel, og han trodde ikke det var snakk om en hannbjørn.

Langsomt flyttet han blikket fra binna og de to ungene, fulgte elvebredden videre vestover helt til han fanget inn en skikkelse noen steinkast unna rovdyrene.

Ande!

Ravnebror!

Han visste at ropene hans kunne få binna til å gå til angrep på Ande, og det var alt for langt holdt til å skyte for å treffe. Et skudd i luften fra denne avstanden ville ikke ha noen som helst virkning.

Den eneste utveien var å følge en bue østover, forsøke å komme bortenfor binna og ungene, slik at han hadde vinden mot seg.

Anguliik visste at det var et spørsmål om minutter før binna følte trusselen så overhengende at den gikk til angrep på den som forsøkte å ta ungene fra henne.

Han la på sprang østover langs en åsrygg, bøyde av i en slak bue nedover mot elven. Underveis sjekket han riflen og forsikret seg om at sikringen var av.

Ravnebror, stå stille!

Ikke rør deg, slik at hun får et påskudd til å gå til angrep!

 

HAN SLO fra seg den lammende tanken på at det var Marit han hadde sett i lakseelven. Rødryggene stod så tett at han kunne ha bannet på at det lot seg gjøre å gå tørrskodd over til den andre siden.

– Ta deg sammen, Ande, sa han halvhøyt til seg selv. – Du er i Alaska nå!

Han hørte lyden av ordet, men det syntes fremmed og skremmende. Han var strandet i et ukjent land, der han ikke hadde kontrollen over fjell og vidder, myrer og vann. Selv elvene var annerledes.

En underlig lyd nådde inn til ham. Han snudde seg og prøvde å finne ut hvor den kom fra, kikket seg forvirret omkring mens hjerteslagene hamret i ørene.

Så med ett fikk han se dem, et par-tre steinkast unna, på en liten strandtunge ute i den laksedigre elven, på samme side som ham selv.

Grizzly!

Binna og to unger hadde reist seg på to og holdt ham under oppsikt.

Han visste hva det betydde.

For første gang i sitt liv kjente han en lammende frykt som fikk hårene til å stritte i nakken. Et nytt feiltrinn nå ville koste ham livet.

Men hvordan kommer man seg unna en slik kjempe?

Han hadde gjort alle feil som var mulig å gjøre i forhold til et slikt nådeløst rovdyr. Han hadde ikke merket seg vindretningen, og heller ikke vært støyende og åpenlys. I stedet hadde han uforvarende sneket seg innpå binna og ungene og blitt oppfattet som en trussel.

Skjebnesvangre feil.

Hva kunne han egentlig gjøre?

Dette var noe langt annet enn å slåss mot vargdjevler en mørk vinternatt mens snøstormen herjet med folk og rein.

Dette var selveste dronningen, villmarkens ubestridte herskerinne, og han var nå blitt en klar trussel mot hennes rike og hennes dyrebare unger.

 

SVETTEN SVED i øynene, men han klarte å komme seg ubemerket bortenfor binna, som hele tiden sto vendt mot den største faren for henne og ungene: Ande.

Men han måtte handle raskt nå, få oppmerksomheten bort fra ravnebror slik at binna vendte sinnet mot ham i stedet.

Hold deg i ro, ravnebror, ba han inni seg.

Ikke rør deg!

Ikke la binna få et påskudd til å angripe.

Raskt knelte han på elvegrusen og lot armen med geværet hvile mot det ene kneet. Pekefingeren krummet seg rundt avtrekkeren, men armene begynte plutselig å skjelve, som om han frøs.

I samme øyeblikk som han skulle til rope for å avlede binnas oppmerksomhet, la Ande plutselig på sprang for å komme seg unna faren.

Anguliik visste at dette var å be om dødsdommen.