Hjem

Bøkene

UTDRAG FRA

RAVNEDRØM

Forfatteren har valgt utdrag fra 1. og 6. kapittel av RAVNEDRØM for på denne måten å sette leserne inn i de to hovedmiljøene i første bind. Handlingen i serien er lagt til Finnmark, Alaska og Canada i 1890-årene.

 

(Utskriftsvennlig utgave)

1 

Finnmarksvidda, februar 1893, et sted østenfor Máze  

– Suola ruoktot!

En stemme hørtes i det fjerne mens vinterteltet jamret i vindkastene. Det var så vidt varselropet nådde gjennom larmen fra uværet som brøt ryggtak med lavvoen for andre døgnet og truet med å flenge det åpent for Gud og hvermann.

Ande Ravna hadde ligget i en drømmedøs og følt at noe var i gjære. Den underlige evnen han hadde til å forutse det som skjedde, hadde fulgt ham gjennom atten år.

Som dreng hos Aslak Somby sov han nærmest utgangen. Den ene armen hans var nesten dovnet bort. Han oppdaget til sin forundring at den lå godt til rette innenfor pesken til den ett år yngre Marit, som var tjenestejente hos onkelen.

Hun vred på seg da han trakk armen ut for å massere liv i den igjen. Han håpet inderlig at hun ikke hadde merket noe. Det runde, vakre ansiktet med den nydelige munnen var omkranset av ravnsvart hår. Ande kunne ikke se seg mett på henne i det blafrende lyset fra ildstedet.

– Hva er det, Ande? mumlet hun forskrekket og stirret på ham, lysvåken.

Ande rødmet i det samme og håpet at hun ikke merket det.

– Ulv, utbrøt han og trakk blikket til seg.

Marit gned seg i øynene og sukket tungt.

– Suola ruoktot!

Igjen hørte de varselropet fra gjeterne.

Ande bet tennene sammen, kom seg på beina og stanget seg inn i uværet. Chalmo, den svarte hunden hans, fulgte ham som en skygge. Det var ikke annet å gjøre enn å slutte seg til de andre gjeterne for å jage den forbannede vargtyven vekk. Før de visste ordet av det, kunne den splitte reinflokken for å legge ned de svakeste simlene.

– Suola ruoktot!

Ja, tyvraddene skulle sannelig jages hjem.

Det var nattgjeteren Mattis Klemetsen som ropte så høyt at ulvene med sine vidåpne kjefter ikke skulle stjele målet fra ham. – Det er minst fem av dem!

– Hvor er Lasse Lemet?

Mattis pekte inn i nattemørket og snøkovet uten at Ande klarte å skimte den andre gjeteren.

Det var fire telt i siidaen som Ande Ravna tilhørte. Varselropet for ulv hadde snart fått alle på føttene, for under slike forhold lå alle "rund", med full påkledning, klare til å ile til unnsetning ved den minste fare.

Siida-isit Aslak Somby, den tettvokste fjellsamen med ansiktet fullt av rynker etter et langt liv i all slags vær, ropte ut sine ordrer om å forsøke å gå reinflokken inn for at den ikke skulle splittes og spres for alle stormvinder. Her var det ikke bønn om annet enn at alle skulle delta, både menn, kvinner og de største barna.

Straks begynte en av mennene å gå i ring rundt flokken sammen med hunden sin, deretter tok nestemann motsatt retning, i en ring som gikk utenom den første. Tredjemann gikk i samme retning som den første og stadig litt utenom, slik fortsatte det med så mange som mulig, mens de skrek seg hese med sitt "Suola ruoktot!"

Hundene ga sitt beste med å bjeffe iltert mot den gråbeinte fienden der ute i halvmørket. Det var en kamp med tiden, for det var etter hvert blitt stor uro i reinflokken. Den karakteristiske gryntingen hadde økt i intensitet, et tegn på at den hadde fått teften av ulv.

Ande visste hva Aslak ønsket av ham. Sammen med Chalmo som sporfinner strøk Ande av gårde på ski med snøkovet midt i ansiktet for å utfordre ulvene. Skistaven var tykkere i toppen og fungerte som en klubbe når han snudde den.

– Gumpe! freste han mellom sammenbitte tenner mot den nattsvarte skyggen som slet seg frem i kastvindene foran ham. – Ulv!

Hunden kjente lukten av reinbyens verste fiende og holdt stø kurs, vel vitende om at Ande var like bak.

Plutselig kastet Chalmo seg ut i stormen med illevarslende bjeffing.

Ande skjønte straks at den første ulven var innenfor rekkevidde. Han grep resolutt tak i staven, snudde den kjapt med klubben frem og begynte å slå med kraftige, seige slag inn i kovet.

– Chalmo! Gumpe!

Ande nærmest snerret det frem, for han visste at Chalmo ville halse enda mer når han ble hisset opp med ulveropet. Det tredje slaget traff noe mykt, og et jamrende klynk slapp så vidt gjennom vindsuset.

Ulvetreff, tenkte Ande mens svetten sved i øynene.

– Du har revet oksene og simlene, din helvetes satan! kjeftet Ande og lot slagene hagle. – Men nå skal du og slektningene dine ikke lenger få rive dem.

Chalmo fortsatte med sine ville bjeff og snappet etter ulven der han kunne slippe til, i bakbeina, forbeina, halen. Som en listig slange snodde han seg rundt, hoppet til, bet, rykket raskt tilbake, gneldret, gjorde et kjapt støt mot ulven igjen for å holde den på plass mens Ande hugg til med slag etter slag med den lange staven. Mann og hund spilte sammen mot rovdyret, selv om både mørke og snøkov tok det meste av synet fra dem begge. Gumpe ble truffet både over ryggen og nakken.

Men det var et velrettet slag midt i skallen som avgjorde saken. Chalmo tidde øyeblikkelig, var som snarest innom Ande med snuten for så å vende tilbake til det livløse rovdyret i snøen et øyeblikk. Den kjappe og spenstige hunden forble taus nå, for ulven var død. Nå var det å jage mot neste, hvor den enn måtte befinne seg.

– Chalmo! Gumpe!

Chalmo var ivrig og visste hva det gjaldt. Ande strevde av gårde på ski i motvinden, for hunden hadde fått teften av nok en gråbein. Ropingen fra de andre i siidaen var blitt nesten uhørlig i det fjerne, men det var onde tegn som tydet på at deler av flokken hadde brutt ut og var på vilt jag med resten av ulveflokken i hasene. Ande visste at det var svært vanskelig å gå inn reinflokken i uværet.

Det bar av gårde i veldig fart. Selv om snøen fremdeles sved i ansiktet, hadde han ingen problemer med å følge Chalmo. Bare en enkel løkke av tvunnet lær holdt treskiene festet til skallene av reinskinn. Den spisse snuten på fottøyet stukket innunder løkken var tilstrekkelig til å gi ham full kontroll under stormløpet. Derimot fikk han seg stadige rapp over ansiktet av en og annen bjørkegrein. Der Chalmo smøg seg elegant og bjeffende under slike hindringer, måtte Ande bare ta det som kom.

Hittil hadde det gått forholdsvis greit på de slette vindmarkene, men plutselig bar det nedover en liten skrent så det suste. Ande trodde han hadde et godt bilde i hodet av området rundt siidaen, men husket ikke at det skulle bære så bratt av sted. Med et nødskrik klarte han å fullføre den hesblesende utforkjøringen uten å stupe over ende.

–Ai, Chalmo. Det var så vidt.

Hunden bjeffet iltert til svar. Ande visste at den var mer opptatt av ulven enn utbruddene hans midt i en livsviktig jakt.

Det tette snøværet med piskende vind i ansiktet så ut til å ville gi seg. Stormen hadde ødslet så mye krefter at den ville gå i kne lenge før dagen grydde. I øst hadde allerede en svak lysning tatt til å folde seg ut som en blek vinterblomst over viddelandet.

Snøen kjentes forholdsvis løs, men flere steder var den sammenpresset til fokkskavler som var tyngre å skjære seg gjennom med de brede skiene. Men han visste at ulven slet i dypsnøen der han selv kunne flyte over bakken med største letthet, akkurat som girun, fjellrypa, på hvite vintervinger.

Chalmo kjempet videre i et umettelige jag etter ulveskalper. Ande kjente blodsmaken i munnen. For å bøte på dette hentet han opp en strimmel med tørkakjøtt fra den vesle skinnvesken han hadde hengende over skulderen, og la på tungen. Det var nok til å døyve både sult og utmattelse.

Han ga på med staven, skjøv fra med fornyet kraft, kjente at musklene i kroppen igjen begynte å samarbeide. Chalmo hadde lenge kjent eimen av ulveangsten. Det var striper av urin i snøen foran dem. Ande visste det var et godt tegn. Han hadde holdt like god fart som både Chalmo og ulven. Det kunne ikke være snakk om mer enn et lite steinkast mellom jegerne og den jagede.

Med ett var det som om både vinden og Chalmo ble tause, som om viddelandet holdt pusten. Ande bråstanset. Ulvekjeften var vidåpen, dampende og pesende, bare noen få skilengder unna.

Ande kjente hjertet hoppe over slagene. Ulven hadde rotet seg inn i en felle. Bak den sto et svart gap av en bergvegg. Forreven med lange istapper fra en gjennomfrossen sildrebekk, sperret den veien.

Ulven var fanget i et lite hjørne av verden. Eneste utvei var angrepet.

Og det kom uten forvarsel.

 

* * * * * * * * * * * * * * * * * 

6 

Teller Reindriftsstasjon, Alaska, juni 1893 

To menn rullet rundt på gressbakken like utenfor reingjerdet vest for stasjonen og kjempet innbitt om å få overtaket. Snart var den kortvokste karen som var munkeklipt på hodet, øverst, snart kjempen med de svære nevene. Begge stønnet og bannet mens svetten sved i øynene og gjorde synet uklart. For en utenforstående ville nok den ujevne kampen gått i kjempens favør, men den spebygde utnyttet motpartens langsommere bevegelser. I et kort øyeblikk hadde han blottet halsen, og dermed var en lynrask neve rett i strupen på ham. Kjempen visnet i det samme, som om han alt hadde fått dødsstøtet, men med en siste kraftanstrengelse fikk han presset frem et rop om hjelp mens øynene vrengte seg av smerte.

– Ah–ann–aa!

Det lød nærmest som en hoste. Han som holdt neven som en klo mot strupen, slapp straks grepet og lot den andre få pusten igjen.

– Aannaa!

En liten gruppe mennesker kom styrtende til. En høyreist kar med hatt, vest og en Army Colt stukket ned i bukselinningen, stilte seg bredbent like ved de kjempende mennene, rødflammet i det hvite ansiktet.

– Hva fa'en er det dere holder på med? utbrøt han og så ut til å ville smelle til begge slåsskjempene med skjeftet av revolveren.

– Kalagiq tyv, sa den kortvokste karen med et rasende uttrykk i ansiktet og kom seg kjapt på beina. – Stjele rein.

– Jaså? Stjele rein? Har du ikke lært ennå, Kalagiq?

– Rein tilhøre inupiat, utbrøt kjempen etter å ha fått stemmen tilbake. Fremdeles lå han på ryggen og kikket opp på mennene som hadde stimlet sammen rundt ham.

– Inupiat? Du er en jævla eskimo. Det er det du er.

Bestyreren for Teller Reindeer Station, Bruce Miner, var så rasende at han sto og trippet. Han hadde lenge sett seg lei på konfliktene mellom lokale eskimoer og importerte tsjuktsjere som pastor Sheldon Jackson og kaptein Michael Healy hadde hentet over fra Sibir for å lære eskimoene reindrift.

Slik han så det, var det spilt møye. Ingen av disse primitive folkene syntes å ha evnen til å tenke en fornuftig tanke, langt mindre utføre en voksen manns arbeid slik hvite mannfolk var i stand til. Han hadde alt begynt å angre på at han hadde takket ja til å lede reindriftsstasjonen i disse gudsforlatte traktene.

– Hører du hva jeg sier? Du er en elendig eskimo som jeg godt kan tenke meg å banke litt vett i akkurat nå.

– Ja–ja…, stammet Kalagiq og kom seg møysommelig på beina. Det var tydelige merker etter tsjuktsjeren Timurs kloneve i strupen.

– Hva sier du, Timur?

– Eskimo stjele. Timur sint.

– Du vet at du skal varsle meg om dette, Timur. Hører du? Meg!

– Ja.

– Jeg skal straffe dem som ikke adlyder ordre.

– Ja.

– Jeg kan tenke meg at Jackson blir temmelig forbannet når han ankommer Teller sammen med kaptein Healy. Han venter at dere skal samarbeide som fredelige mennesker.

Midt under Miners skjennepreken dukket en tettvokst mann opp fra landsbyen.

Jaså, her kommer sjefen for eskimobanden, tenkte Miner og ristet på hodet. Det var bare det som manglet nå.

– Hva skjedd? spurte den nyankomne og satte skarpe øyne i Miner.

– Ja, hva tror du, Anguliik? Ser det ut som en folkefest?

Eskimolederen henvendte seg straks til Kalagiq og snakket med ham en kort stund på deres eget språk. Deretter henvendte han seg igjen til Miner.

– Fortell.

Miner fnyste og pekte på Anguliik med en dirrende pekefinger. – Det er jeg som leder reindriftsstasjonen. Ingen fordømt eskimo kan herse med meg. Forstått?

 

EN HÅNDFULL menn kom inn med langbåten fra det tremastede amerikanske kystvaktskipet Bear, som lå for anker utenfor Teller reindriftsstasjon inne i Port Clarence-bukten på Seward Peninsula.

Seks av mannskapet fossrodde mot land, mens to menn satt i akterenden med tunge og alvorlige ansikter. Den ene av mennene var en småvokst fyr med helskjegg og briller, 1.55 på strømpelesten, selv om han påsto han var 1.60, ikledd fullt eskimoutstyr, inkludert de karakteristiske muklukene av selskinn på beina. Den andre var en ruvende skikkelse på 1.90, nesten mørkhudet i ansiktet, ulastelig antrukket i kapteinsuniform.

Kaptein Michael Healy, sønn av en irsk immigrant og en kvinnelig slave, kastet et blikk på sidemannen, den nesten 60 år gamle Sheldon Jackson, og tenkte med seg selv: Jeg slutter aldri å forundre meg over at den vesle pastoren er blitt skolesjef for hele Alaska. Etter å ha grunnlagt flere kirkesamfunn og skoler for indianerbarn, påstår han faktisk at Gud har kalt ham til Alaska for å frelse eskimoene også.

Kapteinen hadde plukket opp Jackson i Port Townsend for å ta ham med på den årlige turen langs kysten for å besøke misjonsstasjonene og skolene som var opprettet for eskimoer og indianere.

– Hvorfor stirrer du slik på meg? spurte Jackson.

– Jeg kom bare til å tenke på de 6000 dollarene du fikk for å hente rein og reingjetere fra Sibir, svarte kapteinen. – Hvordan er det mulig?

Jackson humret og rettet på brillene.

– Etter å ha travet rundt i Rocky Mountain-regionen i årevis i all slags vær, er ingenting umulig for en Guds mann.

– Det er vel kanskje noe av sannheten.

– Ja, men uten mine gode kontakter i kongressen og blant veldedige kvinner, hadde det nok ikke vært mulig, antar jeg.

– Aha, man kan altså ikke bare stole på Gud? Det står også kvinner bak.

Jackson kjente en antydning til whiskydunst fra sidemannen. Til tross for at han hadde sagt fra på et tidlig tidspunkt om hva han mente om brennevinets forbannelse, så det ikke ut til å hjelpe det minste.

– Nei, det var ikke det jeg mente, avbet Jackson ham. – Men jeg er realist. Slik er det bare.

Begge hadde på hver sin måte satt seg i respekt langs kysten gjennom de siste dramatiske årene de hadde fartet sammen. Men det var kaptein Healy som hadde kommet med den tilsynelatende forrykte ideen om å frakte rein fra Sibir til Alaska for å bedre eskimoenes levekår.

Kontakten med hvite hadde ført til epidemier av smittsomme sykdommer. Dessuten ble eskimoene rammet av hungerkatastrofer fordi både hvalross og hval på det nærmeste var utryddet av fangstfolk som var ute etter raske penger. Hungeren herjet nådeløst gjennom mange tiår. I tillegg hadde den nye forbannelsen, brennevinet, spredt seg blant folk, som drakk seg fra sans og samling og frøs i hjel der de sist stupte overende. Det gikk dessuten mange historier om at eskimoene var blitt tvunget til å spise sine egne mukluker som de sto og gikk i, og mange tok til og med huden av kajakkene til mat.

Langbåten nærmet seg raskt den lange, forblåste sandstranden på nordsiden av Port Clarence-bukten som var overfylt av drivved som hadde fulgt havstrømmene helt fra Yukondeltaet. Like ved stranden lå den statlige reindriftsstasjonen Jackson hadde grunnlagt året før og som bar navnet Teller, etter innenriksminister Henry Teller.

I tillegg til den lange hovedbygningen besto reindriftsstasjonen av enkle uthus og lagringsplasser på søyler for å holde hunder og rovdyr unna. Selve eskimolandsbyen lå like øst for stasjonen og utgjorde en håndfull enkle torvhytter.

Jackson hadde valgt stedet fordi det fantes en vannkilde like ved stranden. Noen år tidligere hadde kaptein Healy satt opp en trestaur med en bøtte på toppen for å markere at det var drikkevann i nærheten, slik at hvalfangerne kunne bunkre når det passet seg. Jackson hadde sørget for å erstatte bøtten med det amerikanske flagget.

Og flagget hang der fortsatt med sine stjerner og striper, men fremdeles manglet stjernen som skulle markere at Alaska var blitt en av de forente amerikanske statene.

– Hvis det fremdeles er konflikter mellom eskimoene og tsjuktsjerne, blir jeg virkelig forbannet, utbrøt Jackson, uvanlig opphisset til ham å være. Han hadde allerede konstatert at en delegasjon eskimoer hadde samlet seg på stranden, antagelig med Anguliik i spissen.

De hadde brukt mye tid og energi på å løse konflikter mellom de to folkeslagene, men det syntes som om selve kjemien mellom dem ikke stemte overens. De hadde hentet tsjuktsjerne på en liten boplass kalt Itsjan på den andre siden av Beringstredet. Tre menn ble engasjert for ett år av gangen for å vokte reinhjorden og lære eskimoene reindrift.

– Det har egentlig vært stridigheter mellom disse folkene helt fra gammelt av, fastslo kaptein Healy.

– Jeg har bare hørt enkelte rykter, sa Jackson undrende. – Vet du noe mer?

 

 *****************************