Hjem

Bøkene

UTDRAG FRA

FROSTMÅNE

 

(Utskriftsvennlig utgave)

1 

Beaskades, Finnmark, september 1893

 

 

Ande Ravna fulgte langs elvekanten i et nådeløst tempo. Fremdeles tviholdt han på bjørkestrangen, men hittil hadde den ikke hjulpet det minste.

Den var altfor kort.

Marit var utenfor rekkevidde.

Han hadde så vidt fått et glimt av Marits kavende armer etter at hun gikk under for andre gang i den frådende elven som hadde vokst seg til et uhyre etter mange dagers tung nedbør med sludd i bygene. Svetteblandet regn sved i øynene, og det var vanskelig å se alle hindringene som lå i veien i form av tettvokst kjerr og forkrøplede bjørkegreiner som strakte seg som djevelens fingre etter ham. Snutene på kommagene hans hadde lett for å hekte seg fast. Med nød og neppe unngikk han å stupe på hodet.

Hun skulle aldri ha begitt seg ut i elven for å redde de to reinkalvene.

De var jo likevel fortapt.

Hvordan skulle han kunne leve videre hvis Marit druknet fra ham?

En isnende kulde hamret seg inn gjennom nakken og gjorde ham svimmel et øyeblikk. Kvalmen hugg tak med en kald neve i magen, truet med å slå beina under ham.

Ande nådde en buktning av elveløpet der den ene bredden gikk over i lange grusganger på begge sider. Raskt kom han seg ned på elvebredden for om mulig å få øye på den røde koften hennes i de skummende strømvirvlene.

Brått ble han var en rødlig skygge i elven nær den andre bredden, tre-fire meter fra ham, i en bakevje der vannet kjempet i en uendelig sirkel uten å komme videre.

- Marit, ropte han fortvilt.

Det kjentes vondt i strupen, akkurat som om en klump hadde satt seg fast.

- Maaarit, gjentok han, men stemmen var hes og kraftløs.

Ande forsto at han nå bare hadde én ting å gjøre, selv om han ikke kunne svømme.

Det kalde vannet slo først pusten ut av ham, men med innbitt besluttsomhet sparket han fra med kommagene og kavet seg mot stedet han hadde sett henne.

Den kraftige strømmen viste seg som en uforsonlig og uberegnelig fiende.

Han forsøkte å holde blikket festet til bakevjen på motsatt side, men de nådeløse kreftene midt i elvestrømmen der han kjempet seg frem, rev ham ubønnhørlig videre. Han lot seg synke for om mulig å nå bunnen med kommagene. Utrolig nok kjente han steinkuplene gjennom fottøyet, sparket fra med sine siste krefter og skjøt fart opp og frem, mot land, mot redningen.

Ande ante ikke hvor lenge han hadde ligget halvveis opp på elvebredden. Det kunne ha vært sekunder, kanskje minutter. Tiden hadde liksom opphørt å eksistere. Med skjelvinger i kroppen og kramper i beina, kom han seg omsider opp i stående.

Han måtte virkelig samle alt han hadde av gjenværende krefter for å finne tilbake til bakevjen lenger oppe. Han turde nesten ikke se ned i det roterende vannet av frykt for at hun igjen skulle være borte.

Men nå så han henne tydelig.

Marit lå med ansiktet ned, fulgte kraftløs med i elvens rotasjon og snurret rundt og rundt i en meningsløs elvedans.

Da hun igjen nærmet seg bredden etter å ha fulgt virvlene i en evighet, hugg han tak i koften og dro henne raskt i land. Han ble liggende med den livløse kroppen hennes over seg.

Han syntes ansiktet var fryktelig blekt.

 

 

 *****************************