Hjem

Bøkene

UTDRAG FRA

TROMMEREISEN

 

(Utskriftsvennlig utgave)

1 

Teller Reindeer Station, Alaska, oktober 1894

 

Beret sto som naglet til dørkarmen til ektemannens soverom og ventet spent på om han i det hele tatt ville våkne fra drømmereisen.

Hun forsøkte å holde pusten for å lytte, men det eneste hun hørte var den tunge hjertedunkingen i sine egne ører.

Bestyreren for reindriftsstasjonen, William Kjellmann, sto like bak henne og kjente hvordan angsten bygde seg opp for hvert minutt som gikk uten at Aslak Somby viste tegn til liv.

Dette er utilgivelig, tenkte han med seg selv. Dør gubben, er det min skyld!

Men både han og Beret ble tatt på sengen.

Gubben satte en støkk i dem de sent ville glemme.

- Hvem i helvete var det som prøvde å vekke meg mens jeg ennå var midt over havet? utbrøt Aslak og rev reinskinnsfellen av seg, likblek i ansiktet og med kaldsvetten på pannen.

Beret slo hendene for øynene og stønnet mens Kjellmann gispet etter luft av sjokket over den brå oppvåkningen gubben hadde satt i scene for dem.

Drømmereisen var definitivt over, men det hadde vært på hengende håret at ikke gubben ramlet i havet og druknet rett for øynene deres.

- Det var min feil, Aslak, innrømte Kjellmann. Jeg satt i egne tanker og glemte oppdraget ditt. Jeg ber så mye om tilgivelse.

Det var Aslak som hadde bedt bestyreren for reindriftsstasjonen i Teller om å holde vakt mens han tok drømmereisen for å finne Ande. Kjellmann var klar over risikoen med en slik ferd, men hadde i et øyeblikks ubetenksomhet ropt etter ham mens Beret sto i døren for å se om gubben var våken og hadde nytt om Ande.

Aslak ristet på hodet og kom seg på beina, noe ustødig og skjelvende til å begynne med, men med sammenbitt munn tok han sikte på kjøkkenbordet. Beret og Kjellmann gled til side og lot han slippe gjennom.

- Jeg var så tett på at jeg kjente saltdrefset i ansiktet, sa han og satte seg på benken ved ene langveggen. Jeg har aldri vært nærmere døden.

Beret hadde aldri sett gubben så alterert noen gang. Det kunne like gjerne ha vært vargbeistene som hadde slått ned alle simlene i reinflokken.

- Men du er i live, sa hun mildt. Fortell oss om Ande.

Men gubben lot seg ikke berolige. Drømmereisen hadde vært for opprivende.

- Jeg var midtfjords da noen ropte og forsøkte å vekke meg, sa han. Det samme skjedde med gamle Mattis fra Avzze da han var på Stjernøy. Noen ba ham om å reise over fjorden til Talvik for å finne ut om det sto bra til med datteren som skulle føde. Mannen var så utålmodig at han gikk inn på soverommet hans og vekket ham altfor tidlig. Gamlingen døde mellom hendene deres. De fant en sølvskje i lommen hans som datteren til denne karen hadde fått i dåpsgave. Det var bevis godt nok på at han hadde vært over i Talvik. Men han kom seg ikke velberget tilbake fordi en tåpe hadde vekket ham.

- Jeg ber deg ydmykt om tilgivelse, Aslak, utbrøt Kjellmann og så beskjemmet på gubben. Det var jo jeg som skulle passe på deg slik at ingen vekket deg. Jeg vet ikke hva som gikk av meg.

- Ingen skade skjedd, Aslak, mente Beret.

- Det var på hengende håret, Beret. Jeg er skjelven ennå.- Ja, jeg skjønner det.

- Sett på kjelen og gi meg svartkaffe.

- Det skal jeg, Aslak.

Beret gikk bort til ovnen og fjernet et par ringer og satte kaffekjelen over flammene. På hyllen over kjøkkenbordet hentet hun nykvernet kaffe fra en boks.

- Kanskje en dram kunne smake? foreslo Kjellmann for å mildne gubben.

 

 *****************************