Hjem

Bøkene

UTDRAG FRA

DØDSMASKEN

 

(Utskriftsvennlig utgave)

 

1

 

 

Kautokeino, januar 1895

 

 

Lensmann Krøger begynte å skjelve lenge før sleden stanset utenfor skolehuset. Det var ikke den bitende kulden som hadde tatt grepet på ham, men frykten for hva han ville finne da samebarna varslet at det hadde skjedd noe med skolemesteren deres, Johannes Hopsvik.

Han følte seg sliten og trett etter avhøret av Isak Somby, far til Marit. Det hadde kommet til håndgemeng mellom skysskaren og skolemesteren selv, men det hele skyldtes sannsynligvis en misforståelse.

Nå hadde han virkelig sett frem til et deilig måltid og deretter den sedvanlige middagshvilen. Han var nesten kommet seg hjem, men de iherdige lappungene hadde fått ham til å gjøre vendereise.

- Hvor er han, kjære barn?

De blåfrosne ungene hadde fulgte ham hele veien tilbake fra lensmannsgården. Noen manglet både lue og votter.

- Han sitter inne på arbeidsværelset, sa en av guttungene.

- Hvem er du, unge mann? spurte Krøger og syntes han dro kjensel på ham, men var ikke sikker.

- Nils-Persa, svarte ynglingen og så ned da øvrigheten satte øynene undrende i ham.

- Jaså, sønn til Mattis Persen.

- Ja.

Krøger trakk reinskinnet han hadde over fanget til side og steg ut av sleden.

- Er det noen som kan se etter hesten mens jeg er inne?

Ungene skottet bort på hverandre. Ingen syntes å ha noe ønske om å ta tømmene for å passe den dampende hesten.

- Jeg skal gjøre det, lensmann, sa Nils-Persa. – Men først må jeg hente mer klær.

- Det er kanskje ikke så dumt, Nils-Persa, mente Krøger. – Frosten biter godt i dag.

- Ja, det er nesten førti grader.

- Ja, det er det nok. Skynd deg bare etter klærne.

Nils-Persa smatt inn gjennom den halvåpne ytterdøren og kom raskt tilbake med både skinnlue og votter.

- Nå er jeg klar, lensmann Krøger, sa han og tok tømmene som ble overrakt ham.

- Takk, Nils-Persa. Nå ber jeg dere andre om å gå tilbake til klasserommet og vente på nærmere beskjed. Hopsvik har kanskje fått et illebefinnende.

- Et ille…? sa en av jentungene og stirret undrende på ham idet han gikk opp trappen til skolen.

- Han er kanskje blitt syk, sa Krøger.

- Ja, Hopsvik er blitt syk, sa hun og nikket.

Krøger gjenkjente henne i det samme.

- Hvorfor er du så sikker på det, Lise?

- Forti han sa han følte seg tårlig.

Krøger ristet på hodet av det kaudervelske språket fra barna i soknet. Det så ikke ut til at de var i stand til å lære seg norsk på en skikkelig måte. De snakket verre enn en utlending. Slik sett var det ingen forskjell på lapper og kvener i denne ødemarken.

- Vi får se, Lapp-Lise, sa Krøger og trådte inn i den dårlig opplyste gangen som

delte skolebygningen i to.

Døren inn til Hopsviks arbeidsværelse sto halvåpen.

Krøger kjente at hjertet tok til med å dunke helt oppe i ørene, akkurat som når han hadde sittet lenge i en stol og brått reiste seg for å hente noe. Fruen hadde nevnt noe om blodtrykket, men han hadde ikke tatt det særlig alvorlig.

Men det var kanskje ikke normalt at hjertet pumpet så tungt?

Krøger steg inn i det opplyste værelset han så mange ganger tidligere hadde vært innom for en liten kaffetår og en hyggelig passiar.

Det slo ham at Hopsviks ansikt var så drivende hvitt i lyset fra parafinlampen som hang over skrivebordet.

Skolemesteren satt tilbakelent i stolen bak skrivebordet. Det var som om han hadde tatt seg en hvil mens ungene arbeidet på egen hånd.

- Hopsvik! utbrøt Krøger med skarp røst.

Lensmannen kvakk til ved lyden av egen stemme. Han snudde seg rundt for å se om det var andre tilstede i værelset. Men nei, det var bare ham og en taus Hopsvik i stolen rett foran ham. Selv ungene i naborommet rett over gangen var stille.

- Johannes Hopsvik, gjentok han. – Du må våkne.