Hjem

Bøkene

UTDRAG FRA

VERDENS ENDE

 

(Utskriftsvennlig utgave)

 

1

Point Hope, Alaska, mars 1895

 

Ande kjente hvordan spenningen steg for hver kilometer hundespannet nærmet seg misjonsstasjonen. Det var uvant å bli trukket av hunder, men farten var stor. Inupiaten som hadde hentet ham da reinraiden hadde nådd omkring en dagsreise nord for Point Hope, kalte seg Gurik, og var en spenstig, smilende kar av ubestemmelig alder. Det brune ansiktet hadde små tatoveringer på haken. Han viste sterke og hvite tenner da han skulle overbringe beskjeden fra Craig på et underlig, men godt forståelig engelsk.

Du vende tilbake, hadde han sagt. Amurik roper deg. Hvis du ikke snakke, hun dø.

Ande grøsset ved tanken.

Den utmagrede jentungen på femten var som en gammel kvinne. Det var utrolig at hun hadde overlevd den lange ferden fra landsbyen sør for Corwin Lagoon helt opp til misjonsstasjonen i Point Hope. Broren Nananuk strøk med etter skadene han fikk da han ble truffet i låret av et streifskudd fra Anguliik som trodde han var en krypskytter.

Tragedien var fullkommen.

Hele landsbyen deres var som et gravsted da de ankom dagen etter.

Alle var døde.

Alt dette var som en smerte i Andes hode. Hver gang han lukket øynene så han det for seg.

- Point Hope soon, ropte Gurik bak ham på sitt enkle engelsk.

- Yes, I hope soon, sa Ande og myste bak de smale snøbrillene.

Etterpå gikk det opp for ham hva han egentlig hadde sagt. Det ble et merkelig ordspill, men han ante ikke om Gurik oppfattet rekkevidden av det.

Soløyet kikket ned på dem, men ennå var det ingen varme i de svake vinterstrålene, likevel bar den en liten spire av håp om vår og sommer. Dagene ble lengre og lengre helt til dag og natt gikk i ett og solen nektet å gå ned, slik som i Finnmark midtsommers.

Kjellmann hadde vist dem på kartet at de skulle langt nord for polarsirkelen, omtrent like langt nord som Kautokeino på den andre siden av kloden.

De nådde antagelig ikke tilbake til Teller før langt ut på våren. Ennå var det mange ukers slit mot nord med reinhjorden. Deretter tilbake samme ruten uten reinflokken. Muligens rakk de kalvingen hvis ikke noe ekstra dukket opp. Anguliik fortalte at kalvingen først tok til i juni, noe som var langt senere enn i Finnmark.

Det var ille at flesteparten av reinen som skulle bli redningen for de hungrende hvalfangerne, var simler med kalv og dermed ble tapet fordoblet. Men øvrigheten hadde vel en plan med det hele, om den var fornuftig eller ei det kunne han ikke bry seg med. Han fikk betalt for arbeidet og det beste var nok å tie, i hvert fall inntil videre.

Hundespannet på åtte malamuter ble merkbart ivrigere da de kjente lukten av sivilisasjonen i Point Hope. Den ruvende misjonsstasjonsbygningen dukket opp som en svær snøhytte i horisonten. Det var vanskelig å se de andre bygningene i området fordi store snømengder dekket det meste. Inupiatenes hytter var delvis nedgravd i bakken slik at bare takene stakk opp om somrene. Vinterstid liknet de små snøtuer spredt omkring i det flate landskapet.

I løpet av en halvtime nådde de misjonsstasjonen.

Ikke uventet sto Edvard Craig utenfor inngangen sammen med et par inupiater blant tjenestefolket. Ande kjente igjen kvinnen som hadde våket over Amurik. Det var tydelig engstelse å lese i ansiktene deres.

Ande steg ut av sleden og følte seg plutselig som en betydningsfull person som folkene på misjonsstasjonen hadde ventet på lenge. Velkomstgruppen sto klar til å ta imot ham.

Han ba en kort bønn om at han klarte å forstå alt som ble sagt, både på engelsk og inupiat. Nå var han brått alene uten noen støtte fra Anguliik eller noen andre fra redningsekspedisjonen.

- Velkommen tilbake, Ande, hilste Craig og smilte bredt i det frodige skjegget. Vanligvis tar jeg ikke hensyn til hva eskimoene maser om. De overdriver støtt og stadig. Men jentungen er så avkreftet at jeg bestemte meg for å hente deg tilbake i håp om at du kanskje kunne bidra med et eller annet.

Ande nikket som tegn på at han hadde forstått mesteparten av Craigs lange innledning. Likevel kjente han stikket i hjertet da han hørte den sedvanlige undervurderingen av inupiatene fra øvrighetens side. Det var intet nytt under solen i så måte.

- Jeg håper jeg kan gjøre noe for Amurik, sa han endelig.

- Ja, det var det pikebarnet hette, sa Craig og tok Andes hånd. Amurik. Egentlig går både navn og ansikter i ett blant disse menneskene her ute ved verdens ende.

Igjen kjente Ande smertestikket etter Craigs uttalelse, men lot seg ikke merke med det. Han vekslet blikk med en av kvinnene ved døren, men det var umulig å se om hun følte noe ved det som skjedde.

Ande ble ledet gjennom den lange korridoren inne på selve misjonsstasjonen. Han visste hvor alle dørene, åtte i tallet, førte hen. Helt nederst til venstre var rommet der Amurik lå da han hadde forlatt stasjonen tidlig om morgenen i grålysningen.

Craig stanset foran døren og grep det runde håndtaket idet han sa:

- De er litt overtroiske, disse eskimoene. Jentungens møte med deg har visst brent seg fast i minnet hennes. Men ingenting skal få være uprøvd, unge mann. Selv tror jeg mest på Gud i disse ugjestmilde traktene. Så vil jeg advare deg mot lukten der inne. De vasker seg sjelden, disse menneskene.