Hjem

Bøkene

UTDRAG FRA

FIRE VINDER

 

(Utskriftsvennlig utgave)

 

 

 

1

 

 

Kautokeino, mai 1895

 

 

- Hva er det du sier, Sara? gispet Isak og slo den ene hånden for munnen.

Sara så på ektemannen med blanke øyne som langsomt fyltes med tårer.

- Det er fryktelig, stammet hun etter en stund. - Så fryktelig at jeg nesten ikke kan snakke om det...

Hun bøyde seg fremover og skjulte ansiktet i hendene. Den vevre kroppen begynte å skjelve av gråt.

Isak kjente det isnet nedetter ryggen. Mange tanker raste gjennom hodet hans og plutselig følte han seg både hjelpeløs og lamslått. Det var som om styrken brått hadde forsvunnet fra kroppen hans.

- Hvordan kunne du ta livet av Hopsvik? utbrøt han plutselig og hørte med det samme hvor meningsløst det egentlig var.

Sara tok til å hulke høylydt og syntes plutselig å være ute av stand til å snakke i det hele tatt.

- Sara, kjære deg, jeg mente ikke å være så brå. Ta det bare med ro.

Isak forsøkte å stryke henne over kinnet, men Sara trakk seg unna, som om hun ikke ønsket noen trøst.

- Vent litt, sa hun. – Jeg skal klare det…

Isak satt som på nåler, vippet på krakken som om han var i ferd med å falle forover.

- Det var den dagen jeg fortalte deg om at Marit hadde vært på skolen, begynte hun med lav stemme og tidde et øyeblikk.

- Ja?

Det kom nærmest som et gisp fra Isak.

- Hun hadde lidd så lenge, smerten var så stor.

Igjen tok hun en pause, men nå så hun Isak rett inn i øynene, som om hun ventet på at han skulle fortelle resten av historien.

- Du forteller ikke at…, sa han med vidåpne øyne.

- Vent, kjære Isak. Det er vanskelig, men jeg skal klare det.

Igjen kom han med hånden for å stryke henne over kinnet og denne gangen trakk hun seg ikke bort fra de grove fingrene hans. Det var så uvant for henne at hun fikk vansker med å snakke.

- Jeg…gikk bortover…til skolehuset, Isak. Du slet inne i vedskjulet...

Isak hadde bestemt seg for ikke å presse henne, ville bare vente tålmodig på at hun kom med sannheten, før eller senere. Men med ett ble han oppmerksom på at en svettedråpe hadde sneket seg inn i øyekroken og blandet seg som sviende tårer.

Hun ble vár de blanke øynene hans og brått ble det til at hennes hvite hånd strøk ham over kinnet. Isak kvakk liksom til av den myke hånden hennes og ble sittende å stirre på henne med forfjamset blikk.

Det var jo egentlig han som burde trøste henne, ikke omvendt.

- Kjære Isak, sa hun mildt. - Jeg måtte gjøre det - for Marits skyld…

Isak prøvde å skjenke seg et godt krus med kaffe, men sølte noe aldeles fryktelig på bordet og duken.

- Jeg skal tørke opp, sa han med hes og skjelvende røst. - Bare fortsett du.

- Jeg forteller ikke noe mer før du sitter på plassen din igjen, svarte hun.

Isak følte seg som en gammel mann da han stavret seg mot kjøkkenbenken for å hente en tue. Han kastet et blikk ut gjennom vinduet, men selv om det var strålende vær ute med sol over den islagte Kautokeinoelven, så han det ikke. Han hentet opp tuen med skjelvende fingre, mistet den ned på benken, fiklet den med seg igjen og vendte tilbake til kjøkkenbordet hvor han med nølende, langsomme bevegelser tørket opp kaffen etter seg.

- Legg tuen i oppvaskfatet, sa Sara med lav stemme og kremtet.

Han fulgte hennes ord uten å nøle. Omsider fant han igjen plassen ved kjøkken bordet og satte seg rett overfor henne.

- Du kan begynne nå, sa han og nippet forsiktig til kaffen.

Hun forsøkte å forholde seg rolig, men stemmen dirret da hun tok til med beretningen om det som hadde skjedd.

- Jeg hadde tenkt på det lenge, Isak. Jeg kunne ikke lenger se på at Marit bare ble sykere og sykere. Det var ikke noe annet valg. Han måtte dø.

Hun tok en liten pause, men han sa ingenting, bare ventet tålmodig på at hun skulle fortsette.

- Jeg hadde blandingen liggende lenge før jeg bestemte meg, sa hun. - Det lå gjemt under sengen i mange uker. Bare en liten tøypose med urteblandingen som ville stanse hjertet hans uten at noen ville merke det.

- Men jeg har ikke sett noe under sengen..., prøvde han seg.

- Ikke vår seng, Isak. Marits.

- Å.

- Ingen så meg da jeg gikk inn på skolen. Hopsvik var opptatt med skoleungene. Døren var åpen og kruset sto der med lunken kaffe i. Det kunne ikke passet bedre, Isak. Før jeg rakk å tenke, var tøyposen tom. Han ville ikke merke noen annen smak eller lukt, bare kaffe. Jeg regnet med at han ville fylle på med varm kaffe isteden for å slå ut den lunkne skvetten som var igjen. Han var en sparsom mann, Johannes Hopsvik.

- Jeg fatter det ikke, Sara. Det er som å høre et fremmed menneske fortelle noe som er skjedd et helt annet sted, ikke her i Kautokeino.

- Jeg gjorde det for Marits skyld, Isak. Hun måtte få oppreisning.