Hjem

Bøkene

UTDRAG FRA

ØSTENFOR MÅNE

 

(Utskriftsvennlig utgave)

 

 

Sombysiidaen, øst for Máze, desember 1897

 

 

Desember ble mørkere og tristere enn noen gang tidligere. Selv november, mørketidsmåneden, hadde ikke tynget så mye.

Isak oppholdt seg i siidaen sammen med Marit og Lasse og vesle Anna helt frem til begravelsen.

Sogneprest Egebert Andersen hadde innkalt Isak til samtale noen dager før Saras begravelse for å undersøke om det var noen som helst grunn til å tvile på at Sara hadde frosset i hjel ved et rent uhell.

Du vet det, min godeste Isak Somby, hadde sognepresten liret av seg, at mennesker som dør for egen hånd ikke er velkommen til å begraves i vigslet jord. De har syndet for Herren vår Gud.

Vanligvis begraves de utenfor kirkegårdsgjerdet, hadde sognepresten fremholdt for Isak selv om enkemannen hadde vært både blek og sliten og skjelvende under besøket på prestegården.

Isak hadde fortalt Marit og Lasse om denne tildragelsen og beskrev det som en nedverdigende opplevelse der øvrigheten ikke la fingrene mellom for å knekke en mann.

Det gjorde dem begge rasende og fortvilte og ga dem enda en grunn til å tvile på at de hadde noen fremtid i dette landet.

- Byr sjansen seg, velger jeg Alaska, sa Lasse og knyttet nevene. – Her blir vi stadig tråkket på av øvrigheten. Det kan Marit fortelle mye om. Vi kan ikke lenger finne oss i dette.

- Er det alvoret ditt? ville Isak vite.

- Jeg har ikke vært mer alvorlig enn dette, Isak.

De ble sittende en stund og prate løst og fast om en mulig overfart til et fremmed land. Marit nevnte så vidt de underlige drømmene sine. Isak lurte på om det var hold i dem, slik det hadde vært i Andes drømmer før han reiste over havet mot vest.

Da han nevnte Andes navn, ble det stille en lang stund.

Både Marit og Lasse ble sittende å stirre inn i de glødende vedkubbene i bålet. Det var som om begge brant inne med noe, det usagte lot bare vente på seg. Ingen av dem ville bringe på bane at Ande Ravna trolig var i ferd med å vende hjem sammen med resten av følget som alle hadde bundet seg for tre år i det nye landet. Nå var tiden ute. Alle skulle tilbake til gamlelandet.

Endelig tok Lasse ordet igjen.

- Vi får nok høre nytt når Aslak og Beret vender tilbake.

- Skulle ikke de ha kommet alt i slutten av november? spurte Isak.

- Jo, men det har visst oppstått noen vansker i Kristiania uten at jeg aner hva det er.

- Det er vel øvrigheten som spiller dem et puss, mente Marit.

- Det får vi snart vite, sa Lasse. – Om ikke lenge hører vi nok de første bjellene fra kjørereinene.

 

 

MEN folket i Sombysiidaen måtte vente enda noen tid før det kom beskjed fra en av postkjørerne om at Amerikafarerne endelig hadde ankommet Bossekop og snart var på vei tilbake til gamle trakter.

Men fremdeles var det ingen som nevnte Ande Ravna ved navn blant siidaens folk. Isak Somby hadde vendt tilbake til Kautokeino selv om det var til tomt hus og ensomheten på svarteste vinteren.

Han fikk klar beskjed fra Marit om å vende tilbake til siidaen så snart han hadde fått ordnet det han skulle.

Selv om hun visste at han måtte se til en ny grav i dypsnøen.

Saras grav.

Så var det også graven til Aigin.

Begge to med samme navn, Isaks sønn og barnebarn, hennes bror og førstefødte sønn.

Hun kjente tårene fylle øynene ved tanken på alt dette. Det ble så altfor mektig. En sorg som var gjemt langt nede i dypet av sjelen truet med å dukke frem.

Det måtte ikke skje.

Livet skulle gå videre.

Ingenting skulle få lov til å knekke henne mer.

Hun og Lasse forberedte hjemkomsten til siida-isit Aslak Somby. Lavvoen skulle klargjøres til velkomstfest. Johan Mathe innså at hans tid nå snart var omme. En eldre og mer erfaren kar ville dukke opp med tre års utlendighet på ryggen. I tillegg til spennende historier fra et fremmed land ville nok han og Beret ha tatt med seg utstyr de aldri før hadde sett.

Men det var én ting Lasse håpet han aldri fikk hånd om igjen, og det var de fordømte flaskene med Sloan’s Liniment som forpestet alt og alle.

- Jeg knuser flaskene og kaster Aslak ut av lavvoen, sa Lasse med et matt smil og en spøkefull tone i stemmen. Innerst inne satt en underlig spenning i kroppen for hvordan han ville reagere på at Ande vendte tilbake.

Og hvordan Marit ville ta et slikt møte.

Travelheten og arbeidet i siidaen fjernet det verste av uroen. Likevel var både Marit og Lasse tydelig merket av det som skulle komme uten at noen av dem uttrykte det på noen som helst måte.

Det var som om noe sydet under overflaten.

Noe som aller helst ikke burde komme frem.

 

 

UT PÅ kveldingen noen dager før jul ble folket i siidaen vár en jevn og velkjent lyd fra traktene nord for Máze. Det var en av guttungene til Johan Mathe, Niilas, som først hørte det underlige suset fra nord.

Siidaen var på føttene på et øyeblikk. Bare de minste barna sov dypt og trygt i lavvovarmen mens voksne og eldre barn ventet på hva vintereventyret ville åpenbare for dem alle.

Det ble et svare liv for å få alt på plass til de langveisfarende ankom. Bålene sprakte i lavvoene. Grytene hang klare med rykende reinkjøtt. Røykspiralene spredte seg i alle retninger i den blåkalde vinterkvelden med fullmånen hengende som en stor og skinnende gullmynt høyt over østhimmelen. Noen svake nordlysbånd spredte seg langs horisonten og vokste seg stadig større og mektigere etter hvert som tiden gikk. Det var så lyst at man godt kunne ha lest en avis under himmelen.

Bjellene fra kjørereinene sendte ut en sprukken klang i frosten. Snart så de skyggene og omrisset av reinraiden som nærmet seg siidaen med stor fart. Et par av hundene begynte å bjeffe urolig, men ble raskt hysjet på og tidde straks.

Snart sto reinsdyrene der, dampende og pesende, med sleder og pulker på rekke og rad i en lenke, fullastet av folk og utstyr. Den gnissende lyden fra meier mot frostsnø hadde brått stilnet.

Marit grep ekstra hardt i Lasse da stillheten la seg over siidaen et langt øyeblikk under frostmånelyset.

Hun søkte med øynene langs rekken av folk som langsomt steg ut av pulkene for å finne kjente ansikter. Hun måtte flytte blikket en rekke ganger før hun dro kjensel på Beret og Aslak godt gjemt bak det nedrimete vinterhyret.

Hun rev seg straks løs fra Lasse og løp dem i møte med tårer i øynene.

- Har dere plass til oss? sa Aslak og stemmen hans var rusten og skjelvende, som om han ikke hadde snakket på lenge.

- Klart vi har plass til dere, sa Marit opprømt. Hun skimtet det rimete ansiktet på onkelen gjennom uklart syn. - Maten venter.

- Det er godt å høre, sa Beret og holdt rundt Marit med et fast grep.

Det ble et sterkt og følelsesladet gjensyn mellom folket i siidaen og deres gamle siida-isit Aslak Somby, hjemvendt fra Alaska som en stor julegave for dem alle sammen.

- Jeg mente egentlig å spørre om dere har plass for oss alle sammen, sa Aslak etter at alle hadde hilst på hverandre. - Her er folk som skal videre men som ikke orker mer av reinraidelivet i natt.

Johan Mathe gjorde det klart at det ikke var mangel på soveplasser. Det kunne kanskje bli verre med reinskinnsfeller å dekke seg med.

- Vi har flere med oss, sa Aslak. - No problems.

Beret kakket litt i gubben da han fyrte av med noe amerikansk, men det virket som om alle skjønte hva han hadde ment om den saken likevel.

Praten gikk overraskende lett mellom de nyankomne og siidafolket selv etter så mange års atskillelse. Det var tydelig at det lå an til en betydelig økning av knivhistoriene ved ildstedet i tiden fremover. Mangt og mye skulle berettes, både fra Alaska og hjemlandet. Kanskje trengte de flere år på å komme rundt med det hele.

Men snart begynte folk å hutre og ønsket seg inn i lavvovarmen så snart som mulig.

Marit hadde lenge ventet på å få komme med spørsmålet hun hadde brent inne med så lenge, men jabbingen var så intens og vedvarende at hun ikke slapp til.

De hadde alle stått i samlet flokk og snakket kjenning. Ingen av de nyankomne visste sikkert hvilken lavvo hver enkelt av de fremmøte tilhørte.

Derfor kom det til en aldri så liten overraskelse for Beret og Aslak at Marit vinket dem inn i lavvoen sammen med Lasse.

Ingen av dem sa noe.

Men det var ikke slutt med det.

Inne i lavvoen, til høyre for ildstedet sto en komse med et lite barn.

Beret og Aslak vekslet blikk, men forble tause fordi ingen av dem visste hva de skulle si.