Hjem

Bøkene

UTDRAG FRA

DER ELVENE MØTES

 

" Klassen besto av 11 samebarn og av og til deres foreldre. Hensikten var å lære dem det engelske språk. Alle er flinke og lettlærte, og i mørketiden hendte det ofte at de møtte på skolen lenge før stjernene var ute av syne. Elevenes personlighet gjør denne skolen til noe mer enn en vanlig skole."

 

(Dr. F. H. Gambell, ansvarlig for skolen ved Eaton Reindeer Station, Alaska, i 1898).

 

(Utskriftsvennlig utgave)

 

1

Skagway, Alaska, april 1898

 

De dyptliggende øynene stirret hardt på Ande.

– Jeg spurte deg om noe, fremmede, sa Jefferson Soapy Smith.

Men Ande klarte ikke å slippe blikket fra langkniven som hang i Smiths belte. En kniv han hadde savnet lenge.

– Hørte du ikke hva jeg sa?

Ande kvakk til ved den skarpe stemmen. Fire andre navnløse karer hadde samlet seg rundt Soapy Smith. En av dem hadde lys frakk, rund hatt og et sleskt smil om munnen i et ellers hårløst ansikt, en annen hadde tynt hår, frodig bart og svart jakke med vest. Nesen var litt flatklemt, som om han var blitt slått. Til høyre for Smith sto nok en mann med rund hatt, hvit skjorte og svart jakke. Han var rund i kinnene og hadde svart bart. Øynene lå i skyggen av hattebremmen. Helt ytterst til høyre sto en kar med frakken i hendene, fremoverbøyd med stikkende øyne. Ansiktet var markert, munnen sammenbitt. I likhet med mannen på motsatt side var han uten bart. Alle virket truende, som om det var like før de hadde tenkt å kaste seg over ham.

Du må holde deg unna Soapy Smith, hadde Randulf Johnsen sagt i Dyea før han reiste over fjorden til Skagway.

Nå sto han ansikt til ansikt med bandelederen, og han hadde ingen muligheter til å slippe unna.

– Ja, hva blir det til, fremmede? Er jeg nødt til å hente opp revolveren?

Ande visste med seg selv at det var på høy tid å svare den helskjeggete mannen med det truende blikket.

Det var et Guds under at Smith ikke gjenkjente ham, men det skyldtes antagelig at han hadde sommerdrakten på.

– Jeg er her i et ærend for Sheldon Jackson, begynte Ande med en liten antydning til dirring i stemmen.

– Jeg har allerede hørt det, avbrøt Smith ham. – Hvem er du?

– Jeg er Ande Ravna.

– Anderavna? gjentok Smith.

Ande syntes å huske at en eller annen hadde uttalt navnet hans på akkurat samme måte.

– Ande Ravna, sa Ande på nytt med tydelig mellomrom mellom fornavnet og etternavnet.

– Er du utsendt av myndighetene for å ordne opp i Skagway? spurte en av de andre mennene. Ande vendte seg mot mannen ytterst til venstre, han i lys frakk og glattbarbert ansikt. Han gløttet på kameratene sine, og alle vekslet et smil.

– Nei, svarte Ande.

– En mann av få ord, fastslo Smith. – Men antrekket ditt tilsier at du ikke er en lovens mann.

– Hva mener du? sa Ande.

– Du er neppe marshall eller en Pinkerton-mann. Men hva gjør du her, egentlig?

Ande tenkte seg om.

Hvis han fortalte om togreisen fra New York til Seattle, der han var blitt frastjålet en samisk langkniv, ville det kanskje gjøre mannen rasende. På den annen side ville han likevel måtte si at han var fra Norge, og dermed endte det vel opp med hele toghistorien likevel.

Men, tenkte han videre, sier jeg Norge, vil det nok utløse et navn hos Jefferson Smith: Peter Nordbakk. Hvis det da stemte at Nordbakk hadde vært en av hans menn, slik Harrison fortalte.

– Jeg kommer fra Teller Reindeer Station på Sewardhalvøya, sa han. – Jeg har arbeidet i fire år for Sheldon Jackson for å lære inupiatene reindrift.

– Inupiatene? Du mener vel indianerne?

– Nei, jeg mener inupiatene, eskimoene.

– Du snakker et underlig amerikansk, mente Smith og gned seg på haken. De fire andre sto småtrippende ved siden av ham og visste liksom ikke hvilken fot de skulle stå på. Det så ut til at de syntes det ble for mye småprat og for lite handling.

– Jeg er norsk, glapp det ut av Ande.

Vel, nå var det gjort, tenkte han og studerte Smiths harde ansikt.

– Norsk? Hvorfor sa du ikke det med det samme?

– Trodde ikke det var så viktig, løy Ande.

– Ande Ravna var navnet, ikke sant?

– Ja, det stemmer.

Jefferson Smith strakte ut høyrehånden og ønsket å hilse. Ande kunne ikke annet enn å gjøre det samme.

– Jeg kjente en nordmann en gang, sa Smith.

Ja, nå kommer det, tenkte Ande med seg selv. Endelig får jeg høre Petter Nordbakks historie.

– Jaså, hvem var det? spurte Ande og forsøkte å se oppriktig nysgjerrig ut.

– En kar fra Norge arbeidet en tid for meg, forklarte Soapy Smith. Ansiktet hans fikk et tungt drag. – Han het Peter Nordbakk. Hørt om ham?

– Nei, ikke det jeg kan huske, løy Ande og syntes han klarte å holde masken godt.

– Han skrøt veldig av fortiden sin i Norge, fortsatte Smith. – Men det kan vi snakke mer om inne på Clancy’s Saloon. Kom, unge mann.

De fire andre karene så oppriktig skuffet ut da de la i vei oppover gaten mot Clancy’s, som lå like ved en tett skog av høye, ranke ospetrær.

Det strømmet på med folk i gatene. Alle syntes å ha det travelt med å handle inn utstyr for å komme seg videre nordover, enten over Chilkoot-passet eller White Pass.

Et par dager med mildvær og yr og regn hadde forvandlet gatene i Skagway til potetåkre.

Karene entret saloonen og ble ønsket velkommen av vakre og lettkledde damer som bød på drinker av forskjellig slag. Ande takket i første omgang nei, men ble nødt til å ta imot da Soapy Smith antydet at det gikk på æren løs hvis han nektet.

– Velkommen til Clancy’s Saloon, erklærte Smith og hevet glasset til en skål.

– Takk, sa Ande og helte noe av det brunfargede brennevinet i seg. Det sparket som en ilsk okserein i brunsttiden. Selv var han mest vant til blanke saker. Dette var en underlig drikk, smaken og lukten minte mest om brent røsslyng. Han klarte ikke å holde tilbake hosten, men måtte fyre av et par-tre runder før det ga seg.

– Unge mann, har du ikke drukket sorten tidligere? ville Smith vite.

De andre fire karene smålo og dultet i hverandre mens det glimtet til i øynene. Det var som om de syntes denne fremmedkaren med den underlige aksenten var en nokså puslete fyr.

– Nei, det har jeg ikke, svarte Ande som sant var. – Alkohol er forbudt på Teller Reindeer Station.

– Det var som bare pokker, utbrøt Smith. – Forbasket kjedelig, spør du meg. Vel, nok om det. Vi var inne på Peter Nordbakk.

Han uttalte navnet som om Nordbakk var en innfødt amerikaner.

– Mr. Nordbak dukket opp her tidlig i vinter, sa Smith. – Han var ute etter ærlig arbeid, og jeg ansatte ham som kontrollør. Ja, han skulle påse at alle nyankomne hadde betalt for beskyttelse mot svindlere og terningspillere, som bare er ute etter å lure penger av folk. Ja, du har sikkert sett dem allerede. Det er fullt av dem i gatene.

Ja, tenkte Ande med seg selv. Og de er sikkert dine menn, de også.