DAMM forkortet mitt etterord ganske dramatisk i bok nr. 12. De strøk med hard hånd mine synspunkter på bl.a. Frp's holdninger til samene og samisk språk og kultur. Her får dere begge versjonene for å kunne dømme selv....

Dere kan også lese ETTERORD i utskriftsvennlig utgave.

 

ETTERORD

(slik det står i bok nr. 12 DER ELVENE MØTES)

 

DER ELVENE MØTES er tolvte og siste bok i serien SJAMANENS RIKE. Det har vært som et eventyr å skrive denne serien, helt fra jeg var en av vinnerne i Egmont Bøker Fredhøis manuskonkurranse i 1999 til siste bok ble skrevet sommeren 2003. Avslutningeboken har vært vanskelig å skrive fordi det er tungt å måtte rive seg løs fra alle de menneskene man har skapt. Det er som om man er blitt en del av denne store familien.

Det har vært mye arbeid og research i forbindelse med dette prosjektet. Anslagsvis førti bøker er lest, en rekke museer i Finnmark, Alaska og Canada er besøkt, i tillegg til kontakter med enkeltpersoner og institusjoner via internett. Den største opplevelsen var selvsagt den månedslange reisen i Alaska og Canada, der jeg i størst mulig grad forsøkte å følge deler av samenes reiserute, slik den er beskrevet i Ørnulv Vorrens bok "Samer, rein og gull i Alaska" (Davvi Girji, 1989).

Reisen er dokumentert og beskrevet på internett i mitt nettmagasin FABULA, som kan besøkes på http://forfatternett.no/johansen. Over 245 000 personer har besøkt FABULA siden jeg opprettet magasinet i 1998.

Jeg må takke alle som har bidratt til at dette prosjektet kunne bli virkelighet, fra de positive folkene i forlaget (Egmont Bøker Fredhøi/N.W. Damm & Søn) til gjestfrie mennesker i Alaska og Canada, fra nærmeste familie til nære venner og bekjente som hele veien har støttet meg i prosessen.

En av dem som får en spesiell takk fra meg, er direktøren for et museum i Ohio, Joyce Alig, som sendte meg utallige e-poster med kildestoff og lange utdrag fra bøker. I et av dem nevner hun den spesielle historien om tre menn fra Ohio, George Brandon, A.E. Linneman og S.Ves McMahon, som den 27. november 1899 møtte to samer med rein og pulk på Chena River. De kunne fortelle at fire samer og en engelskmann hadde ført åtti reinsdyr fra Circle City til Tanana River, ved munningen av Chena River.

Ørnulv Vorren nevner ingenting om dette spesielle møtet i sin bok, men man kan lese ut av hans beretning at Hedley Redmyer må være denne engelskmannen det er snakk om og de fire samene må være Anders Aslaksen Bær, Klemet Persen Boine, Emil Kjellberg og Hans Siri, som gikk ut av tjeneste for Sheldon Jackson og de amerikanske myndigheter lenge før november 1899. Det er to menn som fremdeles er i statens tjeneste på den tiden: Per Johannesen Hætta og Per Nilsen Siri. Dermed må det være disse to samene de tre mennene fra Ohio møtte på Chena River. Dette møtet på den islagte elven hadde egentlig fortjent sin egen historie.

 

Mottagelsen

Serien har fått en formidabel mottagelse i mediene. Alt dette kan det leses mer om på seriens nettside på http://www.sjamanensrike.no. Serien er oversatt til nordsamisk og skal utgis av forlaget Idut i Indre Billefjord, Porsanger. Det er aldri tidligere blitt utgitt en slik romanserie på samisk i Norge, slik er dette blitt et nybrottsarbeid. Første bok, med tittelen Geaiddaniehku, utkommer høsten 2003.

I skrivende stund er det dessuten avgjort at første bind, RAVNEDRØM, skal oversettes til amerikansk, som et prøveprosjekt for å se om et amerikansk forlag kan være interessert i denne spesielle beretningen, som også delvis er amerikansk historie. I den sammenheng er det også tatt kontakt med Baiki, The North-American Sami Journal, den engelskspråklige samiske avisen som utgis i California.

Det er også blitt arbeidet intenst med et filmmanus av serien. Det er svært hyggelig at så mange mennesker har vist så stor interesse for denne spesielle romanserien, som Dagsavisens anmelder sa var "…absolutt original i havet av gråtende sigøynerpiker og tapre alenemødre."

 

Historien videre

Beretningen om Ande, Anguliik, Amurik, Marit, Lasse og de andre personene som er beskrevet i SJAMANENS RIKE, kunne egentlig ha fortsatt til langt ut i 1930-årene og de økonomiske nedgangstidene som da rammet verden.

Reindriften ved de forskjellige reindriftsstasjonene i Alaska ble sterkt utvidet etter århundreskiftet. Etter at Carl Lomen etablerte reinkjøttproduksjon i stor skala, ble det virkelig fart i sakene. Carl Lomen hadde sine røtter i Norge, nærmere bestemt i Lom i Gudbrandsdalen. Ved etableringen av Lomen & Company drev Lomen storoppkjøp av reinsdyr fra norske samer i Alaska for å bygge opp store markeder utenfor Alaska. Lomen fikk ved oppkjøp de samme beiterettigheter som forgjengerne. Men denne utviklingen satte samtidig en stopper for samenes rettigheter i Alaska. Amerikanske myndigheter, som hadde invitert norske samer over alt i 1894 for å arbeide med reinflokkene, fratok dem eiendomsretten til disse flokkene, selv om de ved kontraktsinngåelsen hadde fått dem tildelt etter bestemte regler. Heretter skulle bare urinnvånerne, altså folk som inupiatene og yupikene, ha rett til å eie reinsdyr. Dette fratok mange samiske familier livsgrunnlaget i Alaska. Mange familier vendte tilbake til Norge igjen, andre gikk i tjeneste hos de nye eierne eller reiste til gullfeltene i Klondyke og Nome og andre steder i Canada og Alaska.

Det er utallige etterkommere i Alaska av de norske samene som reiste til villmarkstaten i 1894 og 1898. Mange ble inngiftet i lokalbefolkningen. I 1998 var det 100-års jubileum for Manitoban-ekspedisjonen. Mange slektninger fra Norge reiste over til Alaska dette året for å markere jubileet.

 

Den arktiske Moses

En av de første Carl Lomen ansatte som reingjeter, var Anders Aslaksen Bær. Han reiste over til Amerika og Alaska med den såkalte Manitoban-ekspedisjonen, som startet fra Bossekop 4. februar 1898. Bær kom langt senere til å bli sentral i et stort prosjekt som amerikanske og canadiske myndigheter sto bak i 1929, da han ble valgt til å lede en gruppe samer og inupiater som skulle føre tre tusen rein fra områdene rundt Nome i vest-Alaska til Mackenzie-deltaet i det nordlige Canada.

Denne reintransporten blir regnet for å være en av de lengste og vanskeligste ferdene som noensinne er blitt utført i historisk tid. Den skulle ta snaue atten måneder, men på grunn av de ekstremt vanskelige forholdene langs ruten, tok den nærmere fem år.

I Canada ventet flere norske samefamilier på at reinhjorden skulle komme. En av lederne for stasjonen, var A.E. Porsild, av dansk avstamning. Under min research-tur til Alaska og Canada sommeren 2000, møtte jeg i Whitehorse Ellen Davignon. I boken "The Cinnamon Mine", som utkom i 1988, forteller hun om sin oppvekst i Yukon. Foreldrene hennes var Elly Rothe-Hansen Porsild og Robert Thorbjorn Porsild, bror av den tidligere nevnte A.E. Porsild. Begge arbeidet på reindriftsstasjonen i Canada.

De fleste samene kom fra den vesle bygda Mieron nord for Kautokeino. Blant dem var familien til Susanne Tornensis. Susanne var bare jentungen da hun og foreldrene nådde reindriftsanlegget ved Mackenzie-deltaet. Susanne Tornensis traff jeg i Mieron høsten 2002, da jeg reiste på bokturneen SHAMAN ON WHEELS (SJAMAN PÅ HJUL) gjennom Finnmark for å markedsføre SJAMANENS RIKE. Hun var da 78 år gammel og snakket fremdeles godt engelsk. Hun var vital og våken og kunne berette mye om tiden i Canada. Det som gjorde sterkest inntrykk, var da hun fortalte om returen til Mieron, bygda med bare fem fastboende samefamilier. Da hadde hun levd sammen med mange barn og unge på reindriftsstasjonen i Canada og lært seg både engelsk og fransk. Forandringen var enorm for henne.

 

En roman som bygger på den dramatiske reintransporten i 1929, er planlagt fra min side, og jeg har tenkt å plassere både Ande Ravna og Anguliik i historien. Hvordan ville de ha klart en slik utrolig vandring som varte over fem år?

 

Hva skjer videre?

Lesere som trofast har fulgt med i romanserien SJAMANENS RIKE, oppfordres til å følge med på hjemmesiden til serien på http://www.sjamanensike.no for å få nærmere opplysninger om hva som skjer videre.

 

Fauske, 23. juli 2003

Dag Ove Johansen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

ETTERORD

(slik jeg egentlig skrev det i manuset til bok nr. 12)

 

DER ELVENE MØTES er 12. og siste bok i serien SJAMANENS RIKE, som handler om den samiske utvandringen til Alaska i 1894 og 1898 og som amerikanske myndigheter sto bak. Det har vært som et eventyr å kunne få skrive denne serien, helt fra jeg var en av vinnerne i Egmont Bøkers manuskonkurranse i 1999 til siste etterord ble skrevet sommeren 2003. Avslutningeboken har vært vanskelig å skrive fordi det er tungt å måtte rive seg løs fra alle de menneskene man har skapt. Det er som om man er blitt en del av denne store familien.

 

Det har vært mye arbeid og research i forbindelse med dette prosjektet. Anslagsvis 40 bøker er lest, en rekke museer i Finnmark, Alaska og Canada er besøkt, i tillegg til kontakter med enkeltpersoner og institusjoner via internett m.m. Den største opplevelsen var selvsagt den månedslange reisen i Alaska og Canada der jeg i størst mulig grad forsøkte å følge deler av ruten samene fulgte, slik det er beskrevet i Ørnulv Vorrens bok "Samer, rein og gull i Alaska" (Davvi Girji, 1989).

 

Reisen er dokumentert og beskrevet på internett i mitt nettmagasin FABULA, som kan besøkes på http://forfatternett.no/johansen. Over 245 000 personer har besøkt FABULA i skrivende stund siden jeg opprettet magasinet i 1998.

 

Jeg må takke alle som har bidratt til at dette prosjektet kunne bli virkelighet, fra de positive folkene i forlaget (Egmont Bøker/DAMM) til gjestfrie mennesker i Alaska og Canada, fra nærmeste familie til nære venner og bekjente som hele veien har støttet meg i prosessen.

 

En av dem som får en spesiell takk fra meg, er direktøren for et museum i Ohio, Joyce Alig, som sendte meg utallige eposter med kildestoff og lange utdrag fra bøker. I ett av dem nevner hun den spesielle historien om tre menn fra Ohio, George Brandon, A.E. Linneman og S.Ves McMahon, som den 27.november 1899 møtte to samer med rein og pulk på Chena River. De kunne fortelle at fire samer og en engelskmann hadde ført 80 reinsdyr fra Circle City til Tanana River, ved munningen av Chena River.

 

Ørnulv Vorren nevner ingenting om dette spesielle møtet i sin bok, men man kan lese ut av hans beretning at Hedley Redmyer må være denne engelskmannen det er snakk om og de fire samene må være Anders Aslaksen Bær, Klemet Persen Boine, Emil Kjellberg og Hans Siri, som gikk ut av tjeneste for Sheldon Jackson og de amerikanske myndigheter lenge før november 1899. Det er to menn som fremdeles er i tjeneste for staten på den tiden: Per Johannesen Hætta og Per Nilsen Siri. Dermed må det være disse to samene de tre mennene fra Ohio møtte på Chena River den 27.november 1899. Dette møtet på den islagte elven hadde egentlig fortjent sin egen historie.

 

Mottagelsen

Serien har fått en formidabel mottagelse i mediene. Alt dette kan det leses mer om på seriens nettside på http://www.sjamanensrike.no. Serien er oversatt til nordsamisk og skal utgis av forlaget Idut i Indre-Billefjord, Porsanger. Det er aldri tidligere blitt utgitt en slik romanserie på samisk i Norge, slik er dette blitt et nybrottsarbeid. Første bok, med tittelen Geaiddaniehku, utkommer høsten 2003.

 

I skrivende stund er det dessuten avgjort at første bind, RAVNEDRØM, skal oversettes til amerikansk, som et prøveprosjekt for å se om et amerikansk forlag kan være interessert i denne spesielle beretningen, som også er den del av amerikansk historie. I den sammenheng er det også tatt kontakt med Baiki, The North-American Sami Journal, den engelskspråklige samiske avisen som utgis i California.

 

Det er også blitt arbeidet intenst med et filmmanus av serien. Det er svært hyggelig at så mange mennesker har vist så stor interesse for denne spesielle romanserien, som Dagsavisens anmelder sa var "…absolutt original i havet av gråtende sigøynerpiker og tapre alenemødre."

Historien videre

Beretningen om Ande, Anguliik, Amurik, Marit, Lasse og de andre personene som er beskrevet i SJAMANENS RIKE, kunne egentlig ha fortsatt til langt ut i 1930-årene og de økonomiske nedgangstidene som da rammet verden.

Reindriften ved de forskjellige reindriftsstasjonene i Alaska ble sterkt utvidet etter århundreskiftet. Etter at Carl Lomen etablerte reinkjøttproduksjon i stor skala, ble det virkelig fart på sakene. Carl Lomen hadde sine røtter i Norge, nærmere bestemt i Lom i Gudbrandsdalen. Ved etableringen av Lomen & Company drev Lomen storoppkjøp av reinsdyr fra norske samer i Alaska for å bygge opp store markeder utenfor Alaska. Lomen fikk ved oppkjøp de samme beiterettigheter som forgjengerne. Men denne utviklingen satte samtidig en stopper for samenes rettigheter i Alaska. Amerikanske myndigheter, som hadde invitert norske samer over alt i 1894 for å arbeide med reinflokkene, fratok dem eiendomsretten til disse flokkene, selvom de ved kontrakt hadde fått dem tildelt etter bestemte regler. Heretter skulle bare urinnvånerne, altså folk som inupiatene og yupikene, ha rett til å eie reinsdyr. Dette fratok mange samiske familier livsgrunnlaget i Alaska og var en stor skuffelse etter mange år i aktiv tjeneste for amerikanske myndigheter. Mange familier vendte tilbake til Norge igjen, andre gikk i tjeneste hos de nye eierne eller reiste til gullfeltene i Klondike og Nome og andre steder i Canada og Alaska.

 

Alt dette kan det leses mer om i Ørnulv Vorrens bok "Samer, rein og gull i Alaska" (Davvi Girji, 1989). Boken finnes også i engelsk utgave og kan skaffes gjennom bl.a. netthandelen www.amazon.com.

 

Det er utallige etterkommere i Alaska av de norske samer som reiste til villmarkstaten i 1894 og 1898. Mange ble inngift med lokalbefolkningen. I 1998 var det 100-års jubileum for Manitoban-ekspedisjonen. Mange slektninger fra Norge reiste over til Alaska dette året for å markere jubileet.

En av de første Carl Lomen ansatte som reingjeter i sitt store firma, var Anders Aslaksen Bær. Han reiste over til Amerika og Alaska med den såkalte Manitoban-ekspedisjonen, som startet fra Bossekop 4.februar 1898. Han ble nevnt i de første bøkene i SJAMANENS RIKE, da Ande møtte ham under Bossekop-markedet. Han nevnes også i bok nr. 11, ØSTENFOR MÅNE, den andre utvandringsboken i serien, samt i bok nr. 12, DER ELVENE MØTES, som representerer avslutningen på romanserien.

 

Den arktiske Moses

Anders Aslaksen Bær kom langt senere til å bli sentral i et stort prosjekt som amerikanske og kanadiske myndigheter sto bak i 1929. Anders Aslaksen Bær var da godt over 50 år og ble valgt til å lede en gruppe på fem andre menn, både samer og inupiater, som skulle føre 3000 rein fra områdene rundt Nome i vest-Alaska til Mackenzie-deltaet i det nordlige Canada.

 

Denne reintransporten blir regnet for å være en av de lengste og vanskeligste ferdene som noensinne er blitt utført i historisk tid.

 

Det ble antatt under planleggingen at den ville ta omkring 18 måneder, men på grunn av de ekstremt vanskelige forholdene langs ruten, tok den nærmere 5 år.

 

I Canada ventet flere norske samefamilier på at reinhjorden skulle komme. En av lederne for stasjonen, var A.E. Porsild, av dansk avstamning. Under min research-tur til Alaska og Canada sommeren 2000, møtte jeg i Whitehorse Ellen Davignon. I boken "The Cinnamon Mine", som utkom i 1988, forteller hun om sin oppvekst i Yukon. Foreldrene hennes var Elly Rothe-Hansen Porsild og Robert Thorbjorn Porsild, bror av den tidligere nevnte A.E. Porsild. Begge arbeidet på reindriftsstasjonen i Canada.

 

De fleste samene kom fra den vesle bygda Mieron nord for Kautokeino. Blant dem var familien til Susanne Tornensis. Susanne var bare jentungen da hun og foreldrene nådde Mackenzie-deltaet og anlegget som var bygget der for å starte en reindriftsstasjon på samme vis som i Teller og Eaton. Susanne Tornensis traff jeg i Mieron høsten 2002 da jeg reiste på bokturnéen SHAMAN ON WHEELS (SJAMAN PÅ HJUL) gjennom Finnmark for å markedsføre SJAMANENS RIKE. Hun var da 78 år gammel og snakket fremdeles godt engelsk. Hun var vital og våken og kunne berette mye om tiden i Canada. Det som gjorde sterkest inntrykk, var da hun fortalte om returen til Mieron, bygda med bare fem fastboende samefamilier. Da hadde hun levd sammen med mange barn og unge på reindriftsstasjonen i Canada og lært seg både engelsk og fransk. Forandringen var enorm for henne, noe hun gjorde foreldrene oppmerksom på med sterke ord.

 

Hennes historie er også noe som jeg ønsker å gjøre noe med. Susanne Tornensis satt inne med mange spennende beretninger fra tiden i Canada og et vell av gamle fotografier.

 

Susannes familie ankom reindriftsstasjonen alt i 1932 da reinhjorden etter de første beregninger skulle ankomme Mackenzie-deltaet, men de måtte altså vente i enda 3 år før de 3000 rein nådde frem etter den lange vandringen fra Alaska gjennom et terreng som er regnet for å være noe av det mest værharde på kloden.

 

Historien om Anders Aslaksen Bærs vandring med sine menn og 3000 reinsdyr, er beskrevet en rekke ganger opp gjennom årene. En av de første bøkene var "The Great Trek" av Max Miller, som utkom så tidlig som i 1935, samme år som reinhjorden nådde Mackenzie-deltaet. En av de siste bøkene som er skrevet om denne lange vandringen, er Dick Norths "Arctic Exodus", som utkom i 1991. Anders Aslaksen Bær, som ble kalt den arktiske Moses, er den bærende hovedpersonen i denne boken, som også inneholder en rekke bilder fra den svært dramatiske ferden.

 

På 1980-tallet ble historien om den lange vandringen festet til filmrullene av et kanadisk filmselskap. Filmens tittel var "The Herd" (Hjorden), men høstet ingen lovord da den ble vist på diverse festivaler i Canada og andre land. Selskapet brukte ingen samer eller inupiater i produksjonen og heller ikke var det samiske eller inupiatiske konsulenter som ble benyttet under planleggingen eller selve filminnspillingen.

 

En roman som bygger på disse dramatiske hendelsene er planlagt fra min side og jeg har tenkt å plassere både Ande Ravna og Anguliik i historien. Hvordan ville de ha klart en slik utrolig vandring som varte over 5 år?

 

Hva skjer videre?

Lesere som trofast har fulgt med i romanserien SJAMANENS RIKE, oppfordres til å følge med på hjemmesiden til serien på http://www.sjamanensike.no for å få nærmere opplysninger om hva som skjer videre.

 

RASEHYGIENEN PÅ FREMMARSJ

Det er viktig å fremheve at på den tiden handlingen i SJAMANENS RIKE er lagt, var det en meget negativ oppfatning av samene i de nordiske landene. Rasehygieniske studier var alt satt i gang av myndighetene. Man reiste rundt i de samiske områdene og målte hodeskaller og kropper. Alle disse omfattende studiene ledet an mot det som senere skulle bli det rasehygieniske grunnlaget i den nazistiske ideologien der lapper, sigøynere, jøder og slaviske folk ble ansett for å være mindreverdige og dermed burde fjernes fra jordens overflate - de uønskede individer. I Sverige ble steriliseringsloven vedtatt av Riksdagen i 1934. Det norske Storting vedtok en liknende lov samme år. Det eneste partiet som stemte i mot loven var Samfundspartiet, grunnlagt av Bertram D. Brochmann. Dette kan det leses mer om i forfatterens foredrag i Haugesund sommeren 1998: "I skallemålernes fotspor"

Samene som arbeidet på reindriftsstasjonene ble av de amerikanske myndighetene og lederne ansett for å være intelligente, lærevillige og meget gode læremestre for inupiatene. Dette i stor motsetning til norske myndigheters oppfatning av den samiske befolkningen i Finnmark på samme tid.

Det er videre viktig å merke seg at skoledirektøren for Finnmark, Brygfjeld, i 1924 anså samene for å være så degenererte som folk at det ikke var hensiktsmessig å undervise dem.

Norske myndigheter anså på 1950-60 tallet lokalbefolkningen i Nord-Norge for å være så lite nasjonale og patriotiske at man oppfordret folk fra Østlandsområdet til å flytte nordover til bl.a. Pasvik for å skape et befolkningsgrunnlag man kunne stole på. Ideologien bak dette var at både samer og kvener var i farlig nær sameksistens med bl.a. den russiske nabobefolkning, noe som kunne medføre stor sikkerhetsmessig risiko for den norske nasjon.

Det er fortsatt mange negative holdninger blant befolkningen i Finnmark til samene og den samiske kulturen. En forfatterkollega som oppholdt seg i Hammerfest gjennom ett år beskrev det nærmest som et hat til det samiske folk.

 

POPULISTISK OM SAMENE

 

En stortingsrepresentant fra Frp hevdet i en debatt i Stortinget at samene ikke kan regnes for urbefolkning og at Sametinget må nedlegges. Innlegget viste til den meget omstridte "forsker" Karsten Adriansen fra Båtsfjord.

Adriansens bok "Er samene Finnmarks urbefolkning?" utkom i fjor på eget forlag. Han presenterer seg selv som arkeolog, men er altså en 82 år gammel tidligere fiskebruksdisponent fra Båtsfjord med interesse for arkeologi og historie. Som pensjonist studerte han opp til arkeologi hovedfag ved Tromsø Universitet. Boken bygger på manuset som han sendte til Universitetet i Trondheim som doktorgradsavhandling, der den ble avvist fordi den ikke holdt mål rent vitenskapelig. I følge NRK-Finnmark 28.8.2002 omtalte professor i arkeologi ved Universitetet i Tromsø, Bjørnar Olsen, boka slik: "Når man skal drive forskning så er det visse minstekrav til teori og metode og redelighet. Og ikke minst er det krav til kildekritikk. Ingen av disse punktene oppfyller Adriansen. Som vitenskapelig verk har den ingen verdi."

 

Lærer og forfatter Svein Lund skriver følgende om boken (sitat):

"No er det sjølvsagt ikkje så lett for oss amatørar å vurdere alle vitskapelige og uvitskapelige metodar innafor arkeologien. Men dei fleste med minimalt kjennskap til Finnmark burde kunne vurdere sakligheita i nokre utvalde sitat frå boka:

"Lapper eller sjøfinner eller bufinner er en etnisk meget sammensatt gruppe som i dag betegner seg som sjøsamer. Deres daglige språk er norsk. Blant disse foregår det i dag en storstilet opplæring i norsamisk innen alle aldersgrupper for å skaffe seg tilhørighet til det samiske. Denne omskoleringen skjer under offentlig forvaltning og for offentlige midler." (s.113) Å avvise sjøsamane som samar er eit heilt sentralt spørsmål i Adriansen sin argumentasjon. Det utrulige er at i ei historisk avhandling spør han ikkje kva for daglig språk "sjøfinnene" hadde for bare 2-3 generasjonar sidan.

"Endrede stedsnavn fra norsk til samisk har en i de utgitte telefonkataloger, og hvorfra en henter et lite knippe. Tana er blitt til Deatnu. Kåfjord er blitt til Gaivuotna, Kautokeino er blitt Gouvdageaidnu . Magerøya er blitt Mahkaravju. Denne trenden tilsier at det vel bare er et tidsspørsmål før alle norske stedsnavn er blitt endret til samisk på alle nye kart over Finnmark." (s. 117) For ein arkeolog burde det vere rimelig å gå litt lenger tilbake i tida og spørre kva tid og korleis formene Kautokeino og Tana oppsto. Men fornorskingsperioden er fullstendig forbigått i Adriansens framstilling. "

Sitat slutt.

 

Mer om Lunds kritikk av Adriansens bok kan leses på:

http://home.online.no/~sveilund/sami/adriankk.htm

 

Opprinnelsen til de norske navnene i Finnmark er samisk. Et godt eksempel på dette er forvanskningen av det samiske Jiebmaluokta (samisk for selbukta/kobbebukta) som er blitt Hjemmeluft (et meningsløst ord). Gamle kart fra Finnmark viser at navn på elver, fjell og vann o.s.v. var samiske og senere er disse blitt fornorsket til ord som ikke betyr noe som helst.

Det er viktig å understreke at Adriansens hovedoppgave ble avvist p.g.a. sin uredelighet mht kilder og bevisføring.

Det siste utspillet fra Adriansen var en artikkel i Altaposten der han avviste at det har funnet sted noen fornorskning av samene. Dermed viser han sin egentlige agenda for sin bok om samene i nord. Det er meget lett å tilbakevise hans påstander om manglende fornorskning gjennom historiske beviser og fakta som finnes i seriøs forskningslitteratur her i landet.

 

Fauske, 23. juli 2003,

 

Dag Ove Johansen