MINNEORD VED HENRY HANSENS BÅRE

Mørsvikbotn Kapell 26.februar 2004

Kjære Henry.

Jeg har grått mange tårer for deg siden 16.februar. I går da vi dro nordover til Horndal, kjente jeg igjen på sorgen og savnet: en båt ligger ensomt på land i Leirfjorden og venter på sin kaptein og styrmann. Men kapteinen har gått fra borde - for alltid. Styrmannen står alene og maktesløs igjen.

Jeg forventet å kunne holde en tale for deg på din 75-årsdag i høst , slik jeg gjorde det da du ble 60 og 70 år, men slik blir det ikke. I det virkelige livet er det ikke langt mellom latter og gråt. Jeg trodde ikke jeg skulle stå her ved din båre for å forsøke å gi uttrykk for hvor mye jeg savner deg - min aller beste venn og turkamerat. Jeg hadde min fulle hyre med å følge deg på turer. Du var alltid så lett på foten. Nå har fottrinnene dine stilnet.

Jeg så deg siste gang i levende live på sykehuset i Bodø sent lørdag kveld den 14.februar etter at din kjære Mariann og jeg hadde vært i Horndal for å hente klær og utstyr for turen videre til Tromsø. Til tross for tilstanden, hadde du plass til en spøk og bekymring over at jeg måtte kjøre så langt. Du hadde kjempet siden tidlig på nattmorgenen og var sliten, men likevel klemte du meg hardt i hånden da jeg strøk deg over pannen for å si godnatt og dra tilbake til Fauske etter en lang dag. Smertene var borte, du hadde fått sovet mye, alt virket så betryggende og lovende, også etter flyturen langt mot nord og den kommende natten til mandag 16.februar.

Men hjertet tålte ikke mer. Livet ebbet ut. Nå står jeg her og fatter fremdeles ikke at du er gått bort. Det er som om bunnen er falt ut av tilværelsen. Du var som steinen som faller i vannet og sender ringer ut mot verden. Du nådde alle med dine ringer, ringer av smittende humør, uimotståelig pågangsmot og godt hjertelag, barnlig nysgjerrighet, ubegrenset hjelpsomhet og dyp omsorg både for familie og venner og bekjente. Du var en evig optimist, den gode hjelper, den gode nabo, en vitebegjærlig og ungdommelig mann som svaret "nei" nærmest var et fremmedord for.

Jeg kunne aldri komme meg fort nok opp til Horndal i helgene for å treffe deg og høre og se hvordan det gnistret i alt det du sa og foretok deg for meg og alle andre rundt deg.

Vi opplevde mye sammen gjennom årene både i inn- og utland, fra Kretas strender med bølger fra det kretiske hav, som du spøkefullt kalte det kritiske hav, til Portugals sol. Våre tyttebærturer til Sverige ble jo nærmest verdensberømte. En gang høljet regnet ned slik at alle stilte opp i engangsregntøy slik at det så ut som om det var en liten gruppe underlige forskere fra nærmeste svenske universitet som var på befaring i den svenske villmarken - på tyttebærkontroll. I påsken i fjor lurte du meg trill rundt da det på lang avstand så ut som om du dro opp en riktig rugg av en ørret på isen. Da jeg andpusten kom nærmere med kamera var det en utklippet pappfisk du sto bøyd over og hikstet av latter.

Du var bæreren av den gode og dramatiserte historien fra et begivenhetsrikt liv både i og utenfor ditt elgrike. Magekrampen av latter etter slike enestående stunder ville liksom aldri ta slutt. Og de gnistrende og levende øynene dine og den hjertelige og smittende latteren var uimotståelig når historiene ble tryllet frem på det reneste teatervis.

Slik vil jeg minnes deg, kjære Henry. Og Horndal blir ikke det samme etter at du har vandret bort til dine egne jaktmarker.

Og likevel blir Horndal det samme - fordi vi setter alt inn på å følge i dine fotspor, Henry. Vi skal fortsette fjellturene og fisketurene og utenlandsturene, i din ånd og med ditt glade humør i bagasjen, for det er slik du ville det skulle være etter at din stund på jorden var over. Slik skal vi minnes deg - så lenge hjertet banker i oss.

Det vil nok komme flere tårer for deg i tiden fremover og innimellom kommer de gode minner, men senere igjen vil de gode og lyse minnene om deg overta helt, for det var du som fikk meg tilbake til naturen igjen og det gode liv - etter en stressende arbeidsdag.

Jeg vil aldri glemme den lyse stemmen din når jeg fikk deg i telefonen og du sa: Henry Hansen, til tjeneste.

Det er deg, Henry, i et nøtteskall.

Dette og alle gode minner vi hadde sammen skal jeg bære med meg videre i livet. Sorgen er stor, men gleden og takknemligheten over å ha fått kjenne deg og være en del av din flotte og rause familie, er større.

Takk, kjære Henry, for alt det du var og alltid vil være for oss. Du levde mens du levde - et godt og begivenhetsrikt liv.

For oss vil du aldri dø.

Dag Ove

 

(Etter minneordet leste forfatteren fra bårebuketten følgende:

"Du etterlater deg bare gode minner. Takk for alt, kjære kamerat.

Ann og Dag Ove, Lise og Øystein, Lasse og Susanne.")

 

Henry med utsikt over Karasjok med Karasjokka som bukter seg gjennom landskapet. Bildet er tatt under den første researchturen til Finnmark sommeren 1999.